Bergensmagasinet kom tilbake i april 2022, etter at vi ble nødt til å legge ned under pandemien.
Den siste avisen vi rakk å lage før pandemien slo beina under oss, kom ut 25. mars 2020. Da var redaksjonen allerede 50 prosent permittert – og de tre siste avisene våre ble laget på sparebluss, og nesten uten annonser.
Vi levde den gangen som nå kun av annonseinntekter, og disse sviktet allerede halvannen måned før hele Norge stengte ned. Permitteringsvarselet kom 15. januar 2020, og Bergensmagasinet ble slått konkurs i september 2020.
IKKE DAGSAKTUELL, MEN TIDSAKTUELL
Den åttende utgaven etter restarten kom ut rett før jul; en utgave som vi håper kan bli lest helt frem til neste utgivelse og kanskje enda lenger. Vår tidligere daglige leder, Vegard Sletten, sa det aller best hver gang han minnet oss på at Bergensmagasinet ikke bestrebet seg på å være dagsaktuell. Nei, vi var (og er) tidsaktuell.
Vi har nye eiere, men prøver å legge oss litt på samme malen som tidligere – med godt og variert stoff om alt det bra som skjer i byen vår, enten det handler om kultur, næring eller ildsjeler som fortjener å løftes frem.
Dessverre ennå ikke på papir – men kanskje tiden er i ferd med å løpe fra vanen med ferske aviser på frokostbordet.
Jeg merker det selv – det blir mer og mer til at jeg stiller mobilen opp mot en blomstervase, og lar den ta meg gjennom dagens nyhetsbilde. Det knitrer ikke lenger i avispapir – den eneste knitringen nå kommer fra tygging av tørre knekkebrød.
Før var mobilen mer et tilskudd til avislesingen, nå er den blitt informasjonskilde nr. 1.
Den daglige scrollingen av Twitter er derimot snart historie for min del. Jeg merker at jeg vegrer meg stadig mer for å åpne den appen. Og når jeg gjør det, vemmes jeg fort av mye av innholdet. Sjefen sjøl er en av de verste – «Prosecute Fauci» skrev Elon Musk nylig, som et ekko av USAs forrige president. Heldigvis finnes det gode alternativer – med Mastodon som det foreløpig mest lovende.
INGEN BETALINGSMUR
Nå på vei inn i et nytt år kan det være på tide å se litt tilbake på hva vi skrev om i det foregående året, måned for måned.
Om du skulle få lyst til å sjekke nærmere, anbefaler vi nettsiden vår. I tillegg til at alle sakene publiseres der uten betalingsmur, er alle utgavene våre lagt ut enten til gratis nedlasting (pdf) eller som virtuelle Issuu-utgaver der du kan bla deg videre med et enkelt tastetrykk.
Før jeg går videre, vil jeg gjerne rette en spesiell takk til de mer eller mindre faste frilanserne/spaltistene våre:
Martine Leknes, Dag Arne Nilssen, Jan Hanchen Michelsen, Hege Cecilie Bolann, Britt Embry, Anne Tafjord-Kirkebø (Hus og hage), Thorstein Selvik (På tampen), Morten Lorentzen (kåserier) og Asgeir Eide Olsen (Barn i byen) – de tre siste mannlige spaltister i sin beste alder som skriver godt og tankevekkende til tross for det.
Vi takker også essayistene Trygve Svensson og Per Kristian Sebak, og ikke minst Knut Corneliussen – som sjenerøst har latt oss få presentere hans bok «Lykkelige guttedager i en dramatisk tid» (eget forlag, 2006) som en føljetong.
Knut Corneliussen er noe så fantastisk Willy Wonka-aktig som tidligere sjokoladeingeniør Jeg visste ikke en gang at slike fantes. Hvor utdanner de sjokoladeingeniører?
Når han leser for barnebarna om oppveksten i Ytre Markevei, tror de at han forteller eventyr fra en helt annen planet – noe som kanskje er en treffende beskrivelse av Bergen på 50-tallet.
UTGAVE NR. 1, FREDAG 22. APRIL
Vårt hovedoppslag i den første utgaven var et lengre portrettintervju av Jan Eggum, illustrert på forsiden med en vennlig karikatur signert Donald-tegner Arild Midthun.
– Eg kan ikkje sette meg ned. Eg vil ikkje havne som han 70-åringen som ikkje orker å reise seg fra sofaen.
Den erkebergenske og folkekjære trubaduren fortalte åpent og ærlig om troen på heksene, hypokondri, flyskrekk, samlemani, samarbeidet i Gitarkameratene, hvordan låter blir til, om samlivsbrudd og ny kjærlighet – og om frykten for å gire litt ned innimellom.
– Eg kan ikkje sette meg ned. Eg vil ikkje havne som han 70-åringen som ikkje orker å reise seg fra sofaen, forkynte han på syngende bergensdialekt.
– Eg vil ikkje det, og eg gjør ikkje det heller. Eg har mye å gjøre, og legger opp til litt ekstra. Eg sover bare fem timer om natten. For to dager siden merket eg at eg gikk og gjespet, så det kan jo være et tegn.
Vi hadde også et intervju med eierne våre. Vegard Sletten kunne her fortelle at avisen kunne kommet seg gjennom pandemien dersom den hadde fått koronastøtte.
– Vi velger nå å starte kun digitalt. Så får vi se hvordan det går videre.
Det var vi dessverre ikke kvalifisert til – siden vi dro med oss det som kalles «negativ egenkapital» (eller «gammel moro», som Sletten omtalte det som i mer uformelle sammenhenger).
– Vi søkte jo alt av støtteordninger – satte til og med i gang crowdfunding – og gjorde det vi kunne for å overleve, men det var ikke mulig, sa Sletten.
– Derfor kjennes det litt godt at det nå er krefter på gang for å få Bergensmagasinet opp igjen, selv om vi starter veldig rolig. Vi var en veldig stor trykket papiravis – faktisk Norges største på utgivelsesdagen med et papiropplag på 100 000 eksemplarer – men velger nå å starte kun digitalt. Så får vi se hvordan det går videre.
Selv falt jeg pladask for et plakatstort bilde av en panda innkapslet i en gul smitteverndrakt. Tittel: «Pandami».
Mer pandemi ble det i et intervju med billedkunstneren Siri Røiseth. Et av bildene hennes viser Grogu (fra Star Wars-serien The Mandalorian) som oppfordrer oss til å vaske hendene, et annet en sjampanjeflaske merket «antibac».
Selv falt jeg pladask for et plakatstort bilde av en panda innkapslet i en gul smitteverndrakt. Tittel: «Pandami».
Siden det nærmet seg vår og båtpussetid, hadde vi også et intervju med bergensregionens egen «Mr. Flytebrygge».
Siden det nærmet seg vår og båtpussetid, hadde vi også et intervju med Eilif Harbitz-Rasmussen; bergensregionens egen «Mr. Flytebrygge» og mannen bak Vestlandsbryggen/HR-Bryggen.
Firmaet hans er i dag en allsidig leverandør av tjenester og løsninger i strandsonen – blant annet nybygg, vedlikehold og rehabilitering av naust, kai/flytebrygger, marinaanlegg og legging av sandstrand.
Bergensmagasinets redaktør fikk også boltre seg i den første utgaven, først med en sak om den eksplosive kinesiske invasjonen på det norske elbilmarkedet.
Deretter hadde han en informativ sak om hvordan man lager den perfekte lammesteiken – under den lett revolusjonære vignetten «Mat til folket».
På kultursidene hadde vi et bredt intervju med HP Gundersen, Nora Yuyue Zheng og Torii Wolf – et bergensk/kinesisk/amerikansk trekløver som står bak et av årets aller beste indiealbum: The Last Hurrah!!s «Night Bloom» (det kom riktignok ut kort tid før julen 2021, men på anmelderspråket betyr det 2022).
I mangel av egne ord grep vi til den irske poeten/dramatikeren William Butler Yeats når vi skulle beskrive den overjordisk vakre musikken deres:
«Feer, kom og ta meg ut av denne kjedelige verden. For jeg vil ri med deg på vinden, løpe på toppen av det opprørte tidevannet, og danse på fjellene som en flamme!»
En annen bergensartist som ble presentert var Ole Christensen, som har vært motoren i undergrunnsbandet Sonisk Blodbad siden oppstarten for ti år siden.
– Jeg tenker at folk som sitter og lytter lager litt bilder i hodet selv.
– Hele poenget er å lage musikk som jeg synes fungerer. Det handler om å skape en atmosfære. Jeg tenker at folk som sitter og lytter lager litt bilder i hodet selv, sa han om albumet «Shores of Oblivion» (Apollon Records).
Vår anmelder (OK, undertegnede) gav terningkast fem, og trakk spesielt frem tittelsporet: «[Heidi Torsviks stemme] ligger som en hypnotiserende lydeffekt under et mykt bølgende teppe av Ole Christensens dempede morsesignaler og synther og Sam Fossbakks svale gitartoner».
– Det at jeg har erfaring både som skapende kunstner selv og som kurator gjør at jeg kan se musikken og kunsten fra begge sider.
Kultursidene hadde også et lengre intervju med en nykommer i vårt lokale musikkliv: Lars Petter Hagen, som er byens nye festspilldirektør. Han er også en anerkjent samtidsmusiker og -komponist, og har i tillegg stått bak hele åtte tidligere utgaver av Ultima-festivalen i Oslo.
For et større publikum (spesielt internasjonalt) er han kjent gjennom Pantha du Prince-albumet «Elements of Light (Rough Trade, 2012) – der han arrangerte all musikken.
– Det at jeg har erfaring både som skapende kunstner selv og som kurator gjør at jeg kan se musikken og kunsten fra begge sider, sa han til Bergensmagasinet.
UTGAVE NR. 2, TIRSDAG 24. MAI
Festspillene i Bergen ble behørig presentert i vår mai-utgave.
I tillegg til fem sider med gjennomgang av årets program hadde vi egne intervjuer med festspillartistene Amalie Stalheim – en cellist fra Bergen som for tiden gjør stor suksess – og Beranek, som kom til Festspillene for å gi oss et gjenhør med debutplaten «Sound of Danger» (1981).
Nattjazz ble også grundig presentert – med to sider der vi tok et falkeblikk på årets program.
Kultursidene våre kunne i tillegg presentere to unge bergensartister på vei opp: The Voice-finalist André Askeland Hagen og neosoul-artisten Rachel «Kasha» Kashafali.
I samme utgave presenterte vi planene om å flytte Beatlesfestivalen til Bergen (mer om det lenger fremme), samt at vi hadde en presentasjon av bergenskunstneren Bjørn Strandenes.
Hovedsaken vår i denne utgaven var et lengre portrettintervju av Cecilie Leganger, som har bosatt seg i Alver kommune.
Hennes karriere som «verdens beste håndballkeeper» er lagt på hyllen – hun vier seg nå til musikkens verden.
Hennes karriere som «verdens beste håndballkeeper» er lagt på hyllen – hun vier seg nå til musikkens verden, både som musiker i hennes mann HP Gundersens ulike bandkonstellasjoner og som komponist av lyriske klaverstykker inspirert av at hun bor på et sted der nærmeste nabo er det åpne havet utenfor Bøvågen.
Vi fant også plass til et nesten like langt intervju med bergensfilosofen Gunnar Skirbekk, som nylig hadde kommet ut med den brennaktuelle boken «Religion i moderne samfunn» Dreyers forlag, 2021).
– Dersom du tek bort alt som på ein eller annan måte er knytt til vitskap – då ser du at det ikkje er mykje att.
– Det eine eg prøver å vise er at religion har vore, er og vil nok framleis vere viktig – men den er i endring. (…) Det andre er vitskapane. Dersom du tek bort alt som på ein eller annan måte er knytt til vitskap – då ser du at det ikkje er mykje att, advarte den vitale 85-åringen.
– For kva er det som alle vitskapar har felles? Jo, det er at ein diskuterer og er open for motargument. Du må ha dialog, og kunne lære av andre. Dét er ein heilt sentral del av den moderne vitskaplege rasjonaliteten.
Leder av Tankesmien Agenda, Trygve Svensson, kom også med interessante refleksjoner.
I et essay kalt «Bergens plass i det nye Norden» oppfordret han byens gode krefter til å samle seg om en Norden-konferanse i Nordens gamle hovedstad.
Etter en hyllest av 50-årsjubilant og tidligere Bergensmagasinet-redaktør Ove Landro, var resten av avisen for en stor del skrevet av vår nye redaktør, Trond Tystad.
Hans hjerte banker for alt som handler om Bergen, illustrert gjennom saker der han hyllet byens frivillige krefter både i Bergen City Marathon og alle de lag og organisasjoner som setter farge på byen – enten det er 17. mai, små og store festivaler, gatemarkeder og borettslagfester.
Han tok oss også med på byvandring i en tid da hele Bergen bokstavelig talt slo ut i full blomst, presenterte den voksende trenden med fersk fisk på Torget, samt at han ble med Into the Fjords på en lang opplevelsestur ut mot Sotra, rundt Bjorøy, forbi Håkonshella og Hilleren og tilbake inn Byfjorden.
UTGAVE NR. 3, MANDAG 4. JULI
Båtliv engasjerer mange i en kystby som Bergen, og i vår juliutgave hadde vi hele tre saker om sjøens farkoster.
Først ut var en forhåndssak om folkefesten Fjordsteam, som ble arrangert over fire dager i begynnelsen av august.
– Fjordsteam er bevegelig kulturarv, forklarte festivalens styreleder Carl Harbitz-Rasmussen.
– Du kan ta dampbåt til Garnes, der du kan stige ombord i damptog til Nesttun, videre med veteranbuss til Flesland, der du så kan fly med et passasjerfly fra førtitallet.
I kjølvannet etter denne saken fikk vi en presentasjon av veteranbåten M/Y «Faun», som hadde hjemmehavn på Gamlehaugen frem til 1925.
I 1993 ble båten overdratt til Hardanger Fartøyvernsenter, og våren 2005 var Faun ferdig restaurert. Istandsettingen tok fem år og kostet fem millioner kroner.
Den tredje maritime saken vår var en testtur med 36-foteren AluVenture 11000 XE.
«Det er ikke noen familiebåt vi snakker om. Utstyr fra leverandører som stolprodusent Ullman og påkostete navigasjons- og kontrollsystemer sladrer om proffambisjoner» skrev vår testkjører.
Tilbake på landjorden presenterte vi Angardes ambisiøse planer for et ti mål stort næringsbygg i Fyllingsdalen, vi tok en prat med Manuel Hempel, som er mannen bak Vindfløy bybigård, samt at vår redaktør tok en ny byvandring – denne gangen til det sydende livet i Steinkjellergaten.
På kultursidene presenterte vi det nye teaterkonseptet Lunsjteateret, der kongstanken er å sette opp forestillinger på dagtid. Målet er å engasjere alt fra skolelever og eldre til folk som jobber skift eller av andre grunner ikke er på jobb tidlig ettermiddag.
Debuten kommer på Rick’s i løpet av våren – med et stykke der handlingen er lagt til Gestapohuset i Veiten 3:
– Jeg ønsker å hedre de menneskene som viet sitt liv til kampen for et fritt Norge.
«Aldri redd for mørkets makt» er et kammerspill der Helge Jordal og Tor Halvor Halvorsen gestalter en Gestapo-offiser og en motstandsmann – spilt i det samme bygget som slike forhør fant sted under krigen.
– Jeg ønsker å hedre de menneskene som viet sitt liv til kampen for et fritt Norge, sa forfatteren bak stykket, Morten Lorentzen, i et eget intervju.
Resten av kultursidene var viet til en 13 siders (!) lang reportasje fra årets Nattjazz og Festspill, samt et lite sideblikk på DNS-oppsetningen av David Bowie-stykket «Lazarus».
Forventningene foran årets utgave av de to musikkfestivalene var om mulig større enn noensinne, etter to år med sterke begrensninger på publikums muligheter til å oppleve levende musikk.
Kanskje det blir nå som på 20-tallet; at pandemien følges av en kulturell oppblomstring der begrepet «de glade 20- årene» kan få ny valør?
«Kanskje det blir nå som på 20-tallet; at pandemien følges av en kulturell oppblomstring der begrepet «de glade 20- årene» kan få ny valør?» undret vi, og fikk dette delvis bekreftet gjennom anmeldelser av totalt 11 konserter i perioden fra 28. mai til 5. juni.
En artist som kan stå som beviset på Billie Holidays ord om at innlevelsen øker proporsjonalt med alderens begrensninger på stemmeregisteret
Ifølge vår anmelder var den aller største opplevelsen da Norges jazzdronning Karin Krog – to uker etter at hun fylte 85 år, og 59 år etter hennes første opptreden her i regnbyen («det var på Bergen atletklubb i 1963» fortalte hun fra scenen) – entret et fullsatt USF Sardinen under årets Nattjazz sammen med gitarist Staffan William-Olsson og ståbassist Terje Gewelt.
«Jeg har aldri sett salen så tettpakket før» skrev han, og la til at hun er «en artist som kan stå som beviset på Billie Holidays ord om at innlevelsen øker proporsjonalt med alderens begrensninger på stemmeregisteret».
UTGAVE NR. 4, MANDAG 29. AUGUST
Vår sak om englandsbåten tok fullstendig av i sosiale media. Denne handlet om Bergen Cruise Line, som planlegger å bygge en helt ny cruiseferge til 1,8 milliarder for å sette den inn i rutetrafikk mellom Bergen og Newcastle.
Forretningsmannen og gründeren Jan Berg har lenge gått med en drøm om å få denne 730 kilometer lange ruten på plass igjen, og kunne fortelle at de nå er på god vei til å skaffe den første grunnkapitalen.
Under pandemien la Mikal Olsen Lerøen ut på en reise som var mer enn seks ganger så lang som sjøveien til Newcastle. I boken «Med Harley til Honningsvåg. På to hjul gjennom et nedstengt Norge» (Res Publica forlag, 2022) forteller han historier om hvordan folk over hele landet ble rammet av pandemien.
Et viktig poeng i boken hans er økningen av psykiske lidelser gjennom de to siste årene, spesielt blant barn og unge.
Et viktig poeng i boken hans er økningen av psykiske lidelser gjennom de to siste årene, spesielt blant barn og unge. Han siterer blant annet fra en Aftenposten-kronikk skrevet av ni forskere/ledere tilknyttet Folkehelseinstituttet og Institutt for samfunnsforskning:
«Hvorvidt en slik økning vil få langsiktige konsekvenser for de unge selv, er vanskelig å fastslå. Vi vet at symptomer og plager som oppstår tidlig i livet, har en tendens til å vedvare. Derfor er det viktig å ta symptomforverring i denne livsfasen på alvor».
Antallet henvisninger til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i Norge økte med 28 prosent gjennom de to årene med pandemi. Antallet unge jenter med spiseforstyrrelser økte mest (67 prosent i alderen 6-12 år og 127 prosent i alderen 13-16 år, i følge en kohortstudie gjort av forskere ved Folkehelseinstituttet – basert på norske helseregistre fra januar 2019 til desember 2021).
– Jeg snakket nylig med en ungdom som sa at det ikke var noen vits å planlegge noe, siden verden er blitt så usikker. Det er selvfølgelig lov å ha det synspunktet – det er forståelig – men da mister du fort enda et år, sa Lerøen til Bergensmagasinets journalist.
Utgaven hadde ellers en forhåndsomtale av Bergen Matfestival – som er blitt den viktigste arenaen for presentasjon og salg av bærekraftig og kortreist mat og drikke i Vestland – denne gangen med fokus på sjømat.
Redaktøren fulgte temaet opp i matspalten med en inngående beskrivelse av hvordan han lager fiskekaker på oldemors vis.
Han presenterte oss også for den lokale gründerbedriften Sjokolade og Blomar – som blant annet selger sjokolader pakket inn i frøpapir med budskap.
Hagespaltisten vår kom denne gangen med gode råd til hvordan vi kunne få hagens epletrær til å gi mest mulig frukt på minst mulig plass, mens byutviklings-spalten tok oss med til Austevoll for å se nærmere på et større boligprosjekt på Prestaneset.
– I 2017 ble jeg veldig syk, og ble lagt inn på Haukeland uten at de helt visste hva det var for noe.
Kultursidene åpnet med en sterk fortelling om den plateaktuelle bergensartisten Knut August Skønberg – som mange husker for Norsktoppen-låten Der høsten varer hele året (hvor kan det være, mon tro?) og fotballsangen Brann hele året.
– I 2017 ble jeg veldig syk, og ble lagt inn på Haukeland uten at de helt visste hva det var for noe, fortalte han.
– Jeg klarte ikke å puste selv, og måtte legges i kunstig koma med respirator. Sykehuset måtte bare kjøre på med alt de hadde av antibiotika. Jeg våknet opp igjen etter to uker, og da sa legen at jeg hadde vært en hårsbredd unna døden. Nyrer og lever hadde begynt å gi etter, men heldigvis fortsatte hjertet å slå.
Det gjorde det dessverre ikke for Sam Fossbakk, som døde i slutten av juli – etter å ha levd med en kreftdiagnose i to år. Bergens svar på David Gilmour og Richard Wright ble 65 år gammel.
Sam Fossbakk var en kunnskapsrik, klok og vennlig sjel, og en av de beste samtalepartnerne jeg har hatt. Savnet etter han er svært stort.
Han var svært aktiv som musiker, og rakk blant annet å spille inn syv plater med sitt eget progband, Professor Tip Top. To av disse kom ut i løpet av pandemien, den siste like før jul i fjor. Bergensmagasinets terning landet på en klar femmer for begge disse.
Bergensmagasinet hyllet ham med et helsides minneord i vår første høstutgave. Jeg kan bare gjenta noe av det jeg skrev der: Sam Fossbakk var en kunnskapsrik, klok og vennlig sjel, og en av de beste samtalepartnerne jeg har hatt. Savnet etter han er svært stort.
Er du litt opp i årene, drar du straks kjensel på navnet Norma Balean (1907-1989). Hun var byens ukronede dronning i nesten femti år, og ble portrettert over åtte sider i denne utgaven av Bergensmagasinet.
Primadonnaen og divaen som privat «knapt nok visste hva primadonnanykker var» ble et begrep i Hansastaden.
Primadonnaen og divaen som privat «knapt nok visste hva primadonnanykker var» ble et begrep i Hansastaden; stadig gjenkjent og stadig tilsnakket på gaten, alltid like elegant og feiende flott.
Kultursidene hadde også intervju med Tarjei Strøm, som var klar med andre sesong av NRK-serien «Ukjent arving». Her fortalte han blant annet historien om Tatjana Wirbo fra Lviv i nåværende Ukraina, som ti år gammel kom til Bergen som flyktning etter 2. verdenskrig..
– Det er ei utruleg sterk forteljing som fekk ein vond referanse til vår eiga tid då den russiske invasjonen av heimlandet hennar starta midt under innspelinga av denne episoden, sa Tarjei Strøm til Bergensmagasinet.
Øst-Europa stod også sentralt i vår neste kultursak, som handlet om at det bergenske teaterensemblet K:13 Scenekunst (Steinar Thorsen og Jorunn Lullau) nettopp hadde vært i Litauen, der de presenterte den interaktive ungdomsforestillingen «Tower of Babel – Planet Earth/Game over/Reset» – regissert av Hilde Brinchmann.
– Forestillingens mål er å ta unges meninger, valg og muligheter på alvor. Handlingen tangerer deres egne liv, og stemmene deres skal derfor gis en arena for synliggjøring både i utviklingen av forestillingen og i selve avviklingen på scenen, forklarte Brinchmann.
– Det er en slags parodi på Beckett, men stykket står for seg selv – og du vil forhåpentligvis få et par nye tanker i løpet av kvelden.
Som en bonussak like før deadline fikk vi et intervju med Linn Skåber, som kom til Bergen for å spille sitt eget teaterstykke «Mens vi venter på no’ godt» sammen med medskuespiller Ine Jansen.
Linn Skåber skrev denne forestillingen som en reaksjon på et absurd (!) forbud mot at kvinner kan spille Samuel Beckett-klassikeren «Mens vi venter på Godot» (1948).
– Det er en slags parodi på Beckett, men stykket står for seg selv – og du vil forhåpentligvis få et par nye tanker i løpet av kvelden, sa Skåber til Bergensmagasinets journalist.
UTGAVE NR. 5, FREDAG 30. SEPTEMBER
Hovedoppslaget i årets femte utgave var TV 2s feiring av at de har vært 30 år i byen «vest for Sinsenkrysset».
– TV 2s tilstedeværelse i Bergen har gitt store ringvirkninger både for byen og mediebransjen.
«Med TV 2 ble alskens akademikere og eksperter fra andre steder enn Oslo yndete intervjuobjekter. Hadde vi gjenopplevd en måned med bare NRK, ville ingen kjent seg igjen i nyhetsbildet, for NRK måtte jo også skjerpe seg da TV 2 oppdaget resten av landet» skrev vår redaktør, som også tok seg tid til en prat med kanaldirektør Trygve Rønningen.
– TV 2s tilstedeværelse i Bergen har gitt store ringvirkninger både for byen og mediebransjen. Ikke bare var det en motvekt mot det Oslo-tunge og offisiøse, men man utfordret hele måten å tenke tv-produksjon på, opplyste han.
Vår redaktør stod også bak en større sak om idrettslaget Varegg, som markerte 75-årsjubilum før sommeren. I høst kom de med bok som fortalte historien fra oppstarten i 1947 og frem til vår tid.
I senere år er oppoverbakke og fjelløp blitt en spesialitet, og på fotballsiden arrangerer de Varegg Cup, som er en av de største i Norge.
Bergensmagasinet brakte også en egen sak om Varegghallen, som hadde formell byggestart 28. juni. Første spadetak ble tatt av ordfører Rune Bakervik, som rettet en spesiell takk til alle frivillige krefter som hadde gjort dette mulig.
– De frivillige stiller opp for hverandre, lager nettverk og fyller de tomrommene og mellomrommene som finnes i samfunnet vårt.
– Det å bygge gode fellesskap handler i stor grad om å legge til rette for frivilligheten. (…) De frivillige stiller opp for hverandre, lager nettverk og fyller de tomrommene og mellomrommene som finnes i samfunnet vårt. Gjennom frivilligheten knyttes det også bånd på tvers av religion, kjønn og etnisitet, sa han.
Kulturstoffet denne gangen var svært omfattende, med artikler om alt fra Lien gårdsmuseum, det ikoniske bergensbandet Elektrisk Regn, det skeive koret Sapfonia, mer om det kommende teaterstykket «Aldri redd for mørkets makt» (se utgave nr. 3), et intervju med Beranek, og et langt essay me bakgrunnshistorien for filmen «Krigsseileren».
I tillegg hadde vi to forhåndssaker: Den ene om Internasjonal musikkfest i Bergen, den andre om den kommende Beatlesfestivalen – som vi kom sterkt tilbake til i den neste utgaven.
UTGAVE NR. 6, ONSDAG 9. NOVEMBER
Vår hovedsak i denne utgaven var et langt essay om de fire jødiske brødrene Scheer fra Møhlenpris, som alle ble myrdet i Auschwitz.
Artikkelens forfatter var Per Kristian Sebak, som er avdelingsdirektør for Bergens Sjøfartsmuseum. Han har blant annet skrevet boken «…vi blir neppe nogensinne mange her» – jøder i Bergen 1851–1945» (Vigmostad & Bjørke, 2008). Teksten vi publiserte bygger på forarbeidet til denne boken.
Totalt ble 17 jødiske personer med adresse i Bergen myrdet i Auschwitz.
De fire brødrene var med da fangeskipet «Donau» forlot Oslo 26. november 1942 – med 529 jødiske menn, kvinner og barn om bord. Skipet kom frem til den tyske havnebyen Stettin fire dager senere, der fangene ble stuet sammen i kuvogner og fraktet videre til Auschwitz.
Totalt ble 17 jødiske personer med adresse i Bergen myrdet i Auschwitz. For å minnes dem arrangeres det årlig et fakkeltog på Møhlenpris – på samme dag som fangeskipet seilte fra Oslo.
Den amerikanske jøden Paul Goldstein ble imponert over denne markeringen da han flyttet til Bergen for å gifte seg i år 2000. Dette skriver han om i en egen sak, der han forteller om hvordan hans egen familie ble rammet under Babyn Jar-massakren i utkanten av Kyiv. 29. og 30. september 1941 ble 33 771 ukrainske jøder skutt her.
Totalt kan 150 000 jøder, krigsfanger, kommunister, romanifolk, ukrainske nasjonalister og sivile gisler ha blitt myrdet her.
«Mine besteforeldre på farssiden var fra Kyiv-området. (…) [De] brevvekslet med slektningene i mange år. Men etter massakren i Babyn Jar hørte ingen fra dem igjen» skriver Goldstein.
Han mistet også familiemedlemmer i 1942, da over 3600 jødiske innbyggere i den ukrainske byen Berezno ble slaktet av nazistene og deres kollaboratører.
«Blant ofrene var to tremenninger av mor og to søsken av mine oldeforeldre med den enes ektefelle» (…) forteller han.
De andre sakene denne gangen var av lettere karakter. Vi hadde en ny artikkel om englandsbåten – der nyheten var at den kan bli bygget av Fosen rederi, vi hadde forhåndssak om Norsk Siderfestival i Bergen (arrangert av Matarena), mens Strøk & Stemninger tok seg en familietur til Fløyen.
Mat til Folket testet Sushi Roll Sandviken og Emils Kebab – som er to restauranter i samme gate drevet av et kurdisk/irakisk ektepar, og vi lanserte den (sannsynligvis midlertidige, om ikke Folket krever mer) søsterspalten Drikke til Folket – der vår tørste medarbeider gav oss et inngående innblikk i hjemmebryggingens hemmeligheter.
Kultursidene åpnet med en presentasjon av en ny tegneserie for barn/ungdom, laget av bergensforfatteren/illustratøren Regine Toften Holst.
Det første bindet i serien om «Rino» heter «Reisen til de dødes øy», og er hennes debut som serieskaper.
Vi hadde også en sak om festspillkomponist i 2017, Kaija Saariaho, som var tilbake i Bergen for å få fremført fiolinkonserten «Graal Théâtre» – med datteren Aliisa Neige Barrière som dirigent og bergenske Peter Herresthal som solist – før vi gjøv løs med hele ti sider om Verdens Største Band – i kjølvannet etter den første Beatlesfestivalen i Bergen.
Denne ble holdt på Grand Hotel Terminus ved jernbanestasjonen, etter å hatt tilhold på Beitostølen siden starten i 2006.
I tillegg til anmeldelse av Bård Oses nye Beatles-bok «Beatles hele livet» og den remixede nyutgivelsen av bandets beste plate, hadde vi intervjuer både med Beatles-legenden Tony Bramwell, Ged Ryan (trommeslager i coverbandet The Cavern Beatles) og hele det gjenforente Trondheims-bandet Difference – som de fleste kjenner best som gutta bak «The Julekalender» på TV 2 – samt anmeldelser av alle konsertene i festivalens hovedprogram.
Her ble det hjemmeseier til Nowhere Men, som stilte med noen av byens fremste musikere i rollene som The Fab Four: Helge ‘Ringo’ Nyheim, Arild ‘George’ Seim, Helge ‘Paul’ Haugland og Daniel ‘John’ Birkeland.
Her ble det hjemmeseier til Nowhere Men, som stilte med noen av byens fremste musikere i rollene som The Fab Four.
«Rett og slett et rullende rock’n roll-lokomotiv av et band. (…) De avsluttet med suiten/medleyen som også avslutter «Abbey Road»-albumet: Golden Slumbers, Carry That Weight (med allsang, trommesolo – og praktfulle gitarsoloer både fra Daniel og Helge ’11 fingre’ Seim) og The End. Majestetisk» konkluderte Bergensmagasinets anmelder.
«Dylan selv sa til meg at han prøvde å slutte med Kool mentolsigaretter på grunn av stemmen (med god grunn)».
Som om ikke dette var nok 60-tallsmusikk i en og samme utgave, kvitterte vår spaltist Thorstein Selvik med en essayistisk anmeldelse av «Dylan og diktet»; Erling Aadlands nye biografi om «The Bard».
«Kan nordmenn forstå Dylan?» var Selviks lett provoserende tittel på anmeldelsen, der han også fikk flettet inn en fortelling om da han selv satt til bords med legenden.
«Dylan selv sa til meg at han prøvde å slutte med Kool mentolsigaretter på grunn av stemmen (med god grunn). Han sa også at Neil Young var en god gutt, men typisk intens kanadier og litt voldsom» skrev Selvik.
UTGAVE NR. 7, MANDAG 5. DESEMBER
Årets nest siste utgave åpnet med en presentasjon av bergenstidsskriftet Kraftverk, som gir stemme til uetablerte skribenter som er eller har vært psykisk syke, og som ønsker å uttrykke seg i et skjønnlitterært språk.
– Det er veldig følsomme tekster; det føles noen ganger som om vi håndterer folk sitt hjerteblod.
Tidsskriftet utgis som en sentral del av den kommunale kulturetatens tilbud Kunst, kultur og psykisk helse (kkph.no), og er bygget opp etter inspirasjon fra stiftelsen Gallo i Aarhus (gallo.dk).
– Det er veldig følsomme tekster; det føles noen ganger som om vi håndterer folk sitt hjerteblod, sa redaksjonsmedarbeider Mariann Dalen Husveg til Bergensmagasinet.
Tidsskriftets 66. utgave siden oppstarten i 2002 ble presentert i et eget arrangement på Litteraturhuset i Bergen. «Det å skrive er en kraft i seg selv. Det vet jeg, for jeg er på mitt lykkeligste når jeg skriver en tekst» åpnet kulturbyråd Eduardo ‘Doddo’ Andersen.
– Det er noe med at det å skrive på en måte er å få sortert ut litt tanker.
– Det er noe med at det å skrive på en måte er å få sortert ut litt tanker. Og så føles det kanskje litt lettere etterpå, for du har klart å sette ord på en uro som du har hatt i kroppen, utdypet han til Bergensmagasinet etterpå.
Vi tok også en prat med bergensforfatteren Frode Grytten, etter at han leste opp en tekst om hva det å skrive handler om – pakket inn i en poetisk fabel om en japansk kvinne som ble utsatt for nettsvindel av en som utgav seg for å være russisk kosmonaut.
– Hvis man er i en vanskelig situasjon, så er det helt opplagt at det kan være en terapi å sette ord på det – enten ved å snakke, eller gjennom å skrive hvis man ikke er så glad i å snakke, sa han til Bergensmagasinet.
Årets syvende utgave hadde ellers en sak om optiker/brilledesignfirmaet Kaibosh, der bergensavdelingen nylig ble tildelt en halv million i innovasjonsmidler fra DOGA.
Med hjelp fra K8 Industridesign utvikler Kaibosh nå et system for å tilpasse sportsbriller slik at de ikke hindrer ytelsen til idrettsutøveren eller andre som trenger en brille som blir sittende på nesen.
– Vi lager en spesialtilpasset bro som henger fast i selve nesegropen. Når vi så strammer brillen, blir den sittende som et fast punkt på nøyaktig samme sted, uten å gå inn i ansiktet på deg, forklarte produktdesigner Helge Flo.
Vår redaktør bidro med tre saker denne gangen: Først et portrett av Mette Rakner fra Tippetue Arkitekter – som fortalte at de har satset bevisst på plan sammen med arkitektur.
– Når vi er med fra plan til byggesøknad sikrer vi at planen har tatt med seg det vi vet blir vanskelig i løpet via byggesøknad til ferdig bygg, sa Rakner.
Deretter leverte han en billedrik sak fra årets julemarked på Festplassen, mens Mat til Folket-spalten hans denne gangen stoppet både ved Frisklivssentralen like over Småpudden, Verdenskaféen i Nygårdsparken og Ny sjanse-kafeen Mat og Prat på Engen.
«Mat til Folket vil denne gangen heie på Bergen kommune» skrev han, samtidig som han utfordret Fylkesdirektøren til å bli med på studietur etter at de kastet ut arbeidsmarkeds-bedriften som driver kantinen deres – og i stedet lyste ut anbud om drift av kantinen i fylkeshuset som ekskluderer arbeidstrening og tilrettelagt arbeid.
På kultursidene var vi glad for å ha filmskribent Dag Arne Nilssen tilbake i folden – denne gangen med en grundig gjennomgang av årets julefilmer.
Ellers hadde vi to artistintervjuer, først med Christine Sandtorv – som er ute med pandemi-platen «Lyden av et år». Denne begynte som et eget prosjekt fra 2020, der hun satte seg fore å skrive en ny låt for hver av årets måneder.
– 2020 ble jo et veldig spesielt år, så skrivingen ble preget av det.
– Planen var å se hvor mye som påvirker meg som låtskriver. Altså, jeg ønsket egentlig å skrive litt for skrivingen sin egen skyld, og ikke for å treffe en målgruppe. 2020 ble jo et veldig spesielt år, så skrivingen ble preget av det, fortalte hun.
– På en måte var pandemien en tid der du tenker mye over hva du bruker tiden din på. En del av deg har lyst til å få tilbake det vanlige livet og en del av deg har lært hva du skal kutte litt ned på.
Bjarthe de Presno Borthen (med artistnavnet dePresno) er også tilbake etter pandemiens «nedetid». Han kom riktignok med et album i fjor, men har savnet konsertvirksomheten og det å kunne samles i et studio uten munnbind.
Den nye platen hans kommer i løpet av neste år, og er innspilt i Ocean Studio – som ligger på en øy utenfor Ålesund.
– Det var veldig fint å kunne dele det med mennesker som har brukt så mye tid og ofret så mye for musikken min.
– Da skaper du virkelig den boblen du trenger for å lage albumet. Hele bandet har vært med å spille og tatt avgjørelser sammen. Det var veldig fint å kunne dele det med mennesker som har brukt så mye tid og ofret så mye for musikken min, fortalte han til Bergensmagasinet i et intervju der han fremstod som en svært reflektert og åpenhjertig artist – ikke minst når han snakket om faget sitt:
– Veldig mye poplåtskriving er jo veldig sånn «vi må ha en stavelse til der, og så må vi ta vekk en stavelse der, og det ordet er for likt det som kom før». Det er så utrolig kalkulert, og jeg elsker jo dét også. Jeg liker å sitte og knote med det, men da er det veldig befriende å liksom bare kunne si – her er en låt og den er sånn.
Forrige utgave ble avrundet med en opplisting av årets 111 beste låter. Det var et nitid arbeid – og selvfølgelig svært subjektivt. Trøsten var at listen ble satt opp i alfabetisk rekkefølge i stedet for nummerert – for som vår musikkanmelder skrev: En slik rangering ville her vært både umulig og svært urettferdig:
«Alt på denne listen er bra låter. Og hva er egentlig bedre enn bra?» skrev han, og løftet forsiktig opp et lite unntak: «Röyksopp har vært dette årets største overraskelse. Ja, de har alltid vært bra, men tre plater på et og samme år – og alle fylt med innertier etter innertier? Det går nesten ikke an, og er en bragd som det nok blir lenge til vi ser noen tørre å gjenta. Ikke minst Röyksopp selv – det må vel være tomt nå?»
Flere bilder fra 2022
