– Nyrer og lever hadde begynt å gi etter, men heldigvis fortsatte hjertet å slå, sier bergensartisten Knut August Skønberg. Rett før sommeren kom han ut med albumet Rett innom, der brorparten av tekstene ble til etter hans stevnemøte med døden.
Knut August Skønberg er ingen tungt beskrevet bergensartist, til tross for at han faktisk kan notere seg for en 10. plass på Norsktoppen i uke 42, 2007 – og en 11. plass uken etter – med regnværslåten Der høsten varer hele året.
Dette var egentlig en ti år eldre låt som nå ble puttet på som B-side på singelen Brann i min sjel – der han hyllet byens kommende seriegull-vinnere (singelen ble sluppet til en hjemmekamp 20. juni 2007. «Når vinner Brann serien? spurte en BA-journalist. «I år!» svarte Skønberg).
Begge låtene ble produsert av Roy Bjørge, som også spiller bass og tangenter – og som mange kjenner til som en svært dyktig fotograf (han har tatt flere av bildene til dette intervjuet, og har vært en trofast frilanser for Bergensmagasinet siden 2018).
De to traff hverandre første gang våren 1996, og gikk kort etter i studio for å spille inn det som ble debutsingelen «Der høsten varer hele året»/«Night Song» (1997) – en tøff produksjon med supertalentet Børge Kristiansen (han døde i 2013) på hårete gitar. Noen år senere fulgte de opp med å spille inn en EP, men den ble liggende uutgitt.
Sånn, det var bakteppet for dette intervjuet. Litt nerdete, men det henger sammen med resten av fortellingen. Det som skjedde videre er det samme som veldig ofte skjer med talentfulle artister: Jobb og familie tar etter hvert over all ledig tid, og drømmen om en artistkarriere blir nettopp det.
EN HÅRSBREDD UNNA DØDEN
Norsktoppen-plasseringen ble dermed et lite sidespor i et strømlinjeformet A4-liv, mens Knuts videre musikkarriere ble liggende på en mastertape i nå nedlagte Midwest Recording i Alvøen (drevet av Pål Tennebekk og nevnte Børge Kristiansen). Det vil si – helt frem til i år, med utgivelsen av debutalbumet «Rett innom». Bakteppet for denne plateinnspillingen er svært dramatisk.
– I 2017 ble jeg veldig syk, og ble lagt inn på Haukeland uten at de helt visste hva det var for noe, forteller Knut August Skønberg, som stiller til intervju på Stereo sammen med sin faste makker og gode venn Roy Bjørge.
– Jeg klarte ikke å puste selv, og måtte legges i kunstig koma med respirator. Jeg fikk så vidt tid til å ringe min kone og gi beskjed. Sånn startet det.
Legene slo fast at det var en såkalt mykoplasma-lungebetennelse; en sykdom som vanligvis har et mildere forløp. «Sykdomsforløpet er ofte langtrukket, med plagsom tørrhoste over 3-4 uker, men ellers mild sykdomsfølelse og lite feber. Selv uten behandling vil de aller fleste bli helt friske, og antibiotika er derfor unødvendig i mange tilfeller» står det på hjemmesiden til Norsk Helseinformatikk (nhi.no).
– Jeg klarte ikke å puste selv, og måtte legges i kunstig koma med respirator. Jeg fikk så vidt tid til å ringe min kone og gi beskjed. Sånn startet det.
– Sykehuset måtte bare kjøre på med alt de hadde av antibiotika. Det knekker deg fullstendig. Jeg våknet opp igjen etter to uker, og da sa legen at jeg hadde vært en hårsbredd unna døden. Nyrer og lever hadde begynt å gi etter, men heldigvis fortsatte hjertet å slå, forteller han.
Det tok veldig lang tid å komme seg igjen fysisk og psykisk. På den tiden var Knut key account manager i Get. Etter å ha vært sykemeldt i fire måneder var han tilbake på jobb. Det endte med at han falt om mens han smurte seg lunsj, og ble kjørt rett på legevakten.
– Jeg har alltid hatt mye kraft og ressurser i meg – men det var der ikke lenger. Før og etter jobb ble jeg liggende i sengen for å prøve å hente meg inn igjen.
– Det var noe som ikke stemte. Jeg har alltid hatt mye kraft og ressurser i meg – men det var der ikke lenger. Før og etter jobb ble jeg liggende i sengen for å prøve å hente meg inn igjen. Det endte med at jeg ikke klarte å stå i jobb lenger. Altså, det var helt umulig for meg. Så jeg ble sittende alene hjemme med tankene mine – og det var ganske mørke tanker, for jobben har betydd veldig mye for meg. Foruten familien min så er det liksom det jeg har gledet meg til.
NY SYKEHUSINNLEGGELSE
Han ble enig med seg selv om å bruke det lille han hadde igjen av krefter på den nærmeste familien, som består av kone og tre barn. Samtidig kvernet tankene hans rundt hvor kort overgangen kan være fra å føle seg ganske frisk og rask til ikke å være det lenger.
– Det var en ganske spesiell opplevelse, og fikk meg egentlig i gang igjen med låtskrivingen. I første omgang var det kun tekster, der jeg skrev om det jeg hadde vært gjennom. Jeg tenkte allerede da på å be Roy om hjelp, for det har alltid vært han som får magien til å skje, sier Knut.
– Mitt talent er å kunne skrive tekster og melodier og framføre de på en kassegitar helt sånn greit. Roy er multi-instrumentalist – han spiller knallgodt bass og tangenter, og har full oversikt over akkorder – i tillegg til at han er god på å arrangere og produsere. Hvis det er ting som skal tilføres for å skape litt mer energi eller bredde i akkordrekkene, så kommer han med det. Så jeg tok kontakt med Roy; jeg tror det var i en gang i 2018.
– Beskjeden var den samme som sist – at lungene mine ikke gjorde jobben. Da fikk jeg en sånn følelse av at «nå er det faktisk min tur».
– Nei, det var i begynnelsen av 2020, rett før pandemien og nedstengingen, retter Roy Bjørge.
– Det stemmer. Jeg ble jo syk nok en gang, forteller Skønberg.
– Første nyttårsdag i 2020 ble jeg igjen innlagt på Haukeland. Etter to dager der fikk jeg samme beskjeden som sist – at lungene mine ikke gjorde jobben. Da fikk jeg en sånn følelse av at «nå er det faktisk min tur».
– Du kjente at døden pustet deg i nakken?
– Ja, jeg kjente faktisk det, og da ble jeg veldig deprimert. Så jeg ble lagt i kunstig koma med den følelsen i kroppen. Jeg har lest begge journalene, så jeg vet at den første innleggelsen var mye mer livstruende for meg – men min opplevelse av den andre gangen er desidert den verste. Under oppvåkningen hadde jeg noen grusomme mareritt, gang på gang – og alle var negative.
DAMEN I GRØNT
Ingen av drømmene var gode. Knut forteller at det bare var «nå skal du dø» og mange andre fæle setninger – helt til han plutselig så seg selv i en 1800-tallssfære, der han snakker med en dame i en grønn aftenkjole og med ansiktet tildekket av et munnbind.
– Jeg sitter inne på et gammelt rom, på et hotellrom, eller noe – det er rart å fortelle det til deg nå, men du får gjøre med det det du vil. «Filip kom med på førstelaget» sier den grønnkledte damen plutselig.
Filip er hans sønn, som da var 13 år gammel. Like før Knut ble innlagt, hadde treneren hans på Gneist snakket om at sønnen skulle velges ut til enten første- eller andrelaget.
– Det var som om virkeligheten kom rett i trynet på meg. «Hva sa du for noe nå?» spurte jeg damen i grønt, for inntil da hadde vi bare snakket om helt fjerne 1800-tallsting. «Hvem er du?» «Det er jo meg» svarte damen, og da skjønte jeg at det var min kone Tonje som satt der. Da begynte jeg å gråte, for da hadde jeg vært gjennom de grusomme marerittene som jeg følte aldri sluttet, og så plutselig var jeg tilbake i virkeligheten.
– Dette var helt i begynnelsen av pandemien, legger Roy Bjørge til.
– Ja, for jeg husker at da jeg kom hjem fra sykehuset, så var det snakk om korona i nyhetene. Altså, jeg tror jo at det var det jeg hadde. Jeg var jo i London like før og så en Liverpool-kamp, så kanskje jeg ble smittet der, sier Knut.
MUSIKK MED HJERTE
Det var først nå Knut kontaktet Roy med tanke på å lage musikk sammen. Tidsmessig passet dette bra for Roy, som nylig var blitt permittert på grunn av pandemien.
– Jeg hadde mye tid til overs, og kunne sette meg ned og prøve å få til noe med låtene hans, sier Roy.
– Vi kan jo på en måte takke korona for at jeg er tilbake igjen i musikken, for det begynte der – og har siden utviklet seg gradvis til noe som jeg rent musikalsk føler er på et mye høyere nivå enn noe jeg har gjort tidligere.
– Vi kan jo på en måte takke korona for at jeg er tilbake igjen i musikken, for det begynte der – og har siden utviklet seg gradvis til noe som jeg rent musikalsk føler er på et mye høyere nivå enn noe jeg har gjort tidligere, sier Knut – og legger til at det ikke hadde blitt det samme uten samarbeidet med Roy.
– Jeg finner et riff på kassegitaren, og sender det til Roy. Da kommer han gjerne tilbake med et tema han har laget som skyver det hele opp. Så han er absolutt medkomponist, selv om tekst og melodi er min.
Som eksempel trekker han frem låten «Jeg står støtt», der han gjenbruker et riff fra slutten av 80-tallet – da han spilte i heavybandet Last Caress.
– Jeg fikk aldri brukt det til noe den gangen, men syntes det var for tøft til bare å bli liggende. Så jeg sendte det til Roy, og fikk det tilbake i en skikkelig snudd versjon der han bare løfter det videre til et nytt nivå. Altså, jeg kan si til Roy at her vil jeg gjerne ha litt mer Deep Purple – for hans produksjoner er ofte mer sånn west coast, mens jeg har den heavy-bakgrunnen.
«Knut Skønberg har en varm og fin sangstemme som takler alt fra følsomme ballader og Jan Eggum-influert viserock til bredbeint tungrock – der noen av låtene er heavyrock, mens andre er over i Afzelius og Wiehe-land» skrev undertegnede da jeg anmeldte albumet – med tittel Rett innom – for to utgaver siden. («Gode låter med høyt allsangpotensiale, norske tekster som faktisk har mening og en fin og luftig produksjon med god plass for den flotte stemmen hans» lød resten av dommen, som ble kronet med terningkast fem).
Det bærende elementet er Knut Skønbergs tiltalende (og litt såre) stemme, samt tekstene. Innpakningen kan variere, men hjertet inne i musikken er det samme.
Sjangermessig favner platen vidt, med alt fra eggumske «Kongen på Haugen» og den nesten Vangelis-aktige «Toppen av alt» til heavyrock («Udødelig» og «Lønn i himmelen»). Det bærende elementet er – slik jeg skrev i anmeldelsen – Knut Skønbergs tiltalende (og litt såre) stemme, samt tekstene. Innpakningen kan variere, men hjertet inne i musikken er det samme.
EN HYLLEST TIL LIVET
– Sangene mine er relatert til det jeg har vært gjennom, men i bunnen ligger en hyllest til musikken og livet, slik som «Toppen av alt». Den skrev jeg etter å ha vært innlagt på Haukeland for tredje gang, forteller han.
Sykehusoppholdet i 2021 var ikke like alvorlig som de to foregÃ¥ende. Denne gangen var det snakk om betennelse i galleblæren. Her mÃ¥ jeg nok en gang ty til FHIs hjemmeside, som skriver at dette er «en smertefull tilstand som kjennetegnes av takvise smerter i øvre del av magen, helst pÃ¥ høyre side. Kvalme, oppkast og feber er andre typiske trekk. (…) Hvis galleblæren blir infisert, betent, blokkert eller fylt med gallesten, kan det bli nødvendig Ã¥ fjerne den».
– De kunne ikke operere meg med en gang fordi det var kø, så da lå jeg og syntes synd på meg selv. Ved siden av meg lå en ung mann som hadde langtkommet kreft, og egentlig hadde fått dødsdommen. Da gikk det opp for meg at jeg, som var nesten dobbelt så gammel, lå og syntes synd på meg selv for noe som bare var en midlertidig sak – så da skrev jeg «Toppen av alt» som en hyllest til min medpasient. Og til livet, for så vidt.
– «Du får jaggu meg grave og finne noe positivt i det du har» sa jeg til meg selv. Det er alltid noen som har det verre. Derfor synger jeg en del av disse sammenligningene – at du må finne «det myke i stein og det tørre i regn». Prøve å skvise det ut.
– Da kan jeg ta et sånt journalistspørsmål: Hva vil du med musikken din?
– Jeg skal bare tenke meg littegrann om før jeg svarer. Altså, musikken har vært fraværende så lenge for meg at jeg omtrent hadde glemt den. Når den nå kom opp igjen til overflaten, så var det som en eksplosjon, sier han.
– Det har gått opp for meg at musikk og vennskap egentlig er alt for meg. Der kommer Roy inn som en veldig viktig brikke. Jeg har også med Jan Øyvind Hanevik som tekniker, som både er en viktig bidragsyter og en god venn gjennom mange tiår.
– Så for meg er vennskap og samspill det viktigste. Hvis folk hører platen og tenker at dette var gode saker, så gleder det hele hjertet mitt. Men det er rett og slett bare den lykken det er å få lov til å holde på med musikk. Jeg er ikke lenger i stand til å jobbe, så musikken er livet mitt nå.
– Du bruker mye tid på å hente deg inn igjen?
– Ja, masse tid. Slik som med dette intervjuet, så er det dét jeg får gjort i dag. Så for meg er det den enorme følelsen det er å fremdeles kunne holde på med noe som jeg er flink til. Det gjør at jeg ikke bare siger ned i et stort svart hull, men at jeg faktisk har noe å holde i.
LES OGSÃ…:
- Spleis for Ukraina (støttesingel – med Knut Skønberg, Eirik Søfteland og Frode Vassel)
- På øret – med anmeldelse av Knut Skønbergs debutalbum (Bergensmagasinet nr. 2, 2022)
