– Det at jeg har erfaring både som skapende kunstner selv og som kurator gjør at jeg kan se musikken og kunsten fra begge sider, sier samtidskomponisten Lars Petter Hagen. 1. mai tiltrer han som Bergens nye festspilldirektør.
– Jeg har begynt i inntil 50 prosent stilling allerede. Det lot seg gjøre etter avtale med Oslo-Filharmonien, som er min nåværende arbeidsgiver, opplyser Lars Petter Hagen i det vi treffer han for et lite portrettintervju.
Kaffen kommer på bordet og lydopptakeren plasseres strategisk tett på talestrømmen. Det er jeg glad for etter intervjuet – Hagen er en humørfylt og ordrik forteller, og vil nok slik sett gå godt sammen med det bergenske folkelynnet.
– Du overtar egentlig et ferdig festspill i år?
– Ja, mer eller mindre. Jeg har vært med litt på sidelinjen i enkelte av arrangementene, men Festspillene i Bergen 2022 er laget av den forrige direktøren sammen med programsjef Tonje Elisabeth Peersen og hele staben her, sier han.
– Det er en bragd da, tenker jeg, hva de har fått til, for det ser utrolig fint ut. Festspillene har vært gjennom en krevende tid, med pandemi og direktørbytte – så jeg er veldig imponert over at organisasjonen har fått til å lage et festspill av høy kvalitet i den situasjonen.
STRØMMEKONSERTER UNDER PANDEMIEN
– Du er jo ingen festivalnovise, med bakgrunn både fra Ultimafestivalen og andre festivaler.
– Ja, jeg har laget åtte utgaver av Ultimafestivalen. Den siste var i 2017, og da gikk jeg til Oslo-Filharmonien som prosjektleder for deres 100-årsjubileum i 2019. Så ble jeg etter hvert utviklingssjef der, for midt under jubileumsfeiringen kom det et virus.
– Jubileet ble satt på vent på grunn av pandemien?
– Vi gjennomførte veldig mye. Ambisjonen var å nå et stort og nytt publikum, og det gjorde vi på mange forskjellige måter – blant annet ved at vi laget turneer rundt omkring i nabolag i Oslo. I tillegg gjennomførte vi flere internasjonale turneer.
– Det ble vel vanskelig å reise utenlands under pandemien?
– Ja, men vi hadde allerede gjennomført hovedturneen da samfunnet stengte ned. Det siste vi gjorde var å fremføre Carmina Burana for 6000 publikummere i Oslo Spektrum. Etter nedstengingen gikk vi gjennom en digital omstillingsprosess, og da ble jeg ansatt som utviklingssjef for å lede den. Det handla om å tenke nye produkter; nye måter å formidle klassisk musikk på.
– Det der er visst noe som blir med oss videre. I mars var jeg på Borealis-konserten med Roscoe Mitchell på Østre, og dagen etterpå satt jeg hjemme og så hele konserten på nytt – med flott kvalitet på både lyd og bilde. Det så ut som en tokamera-produksjon.
– Nei, så flott. Borealis er gode. Jeg har fulgt dem helt fra Music Factory-perioden, og har hatt veldig tett dialog med [kunstnerisk leder for Borealis-festivalen] Peter Meanwell – og for så vidt også med hans forgjengere Nicholas Møllerhaug og Alwynne Pritchard. Bergen har en fantastisk musikkscene innenfor veldig mange ulike sjangre – og den eksperimentelle musikkscenen her er jo virkelig kjempeinteressant.
– Har du mandat for å åpne opp mot den delen av musikklivet?
– Ja, jeg har et veldig åpent mandat. Festspillene skal jo romme veldig mye. Jeg har ikke tenkt å gå i veien for de eksisterende festivalene, men kanskje det finnes muligheter for å samarbeide – og skape gode synergieffekter. Som du sa så har jeg jo erfaring fra andre festivaler. Happy Days-festivalen i Oslo var veldig eksperimentell.
– Jeg har ikke tenkt å gå i veien for de eksisterende festivalene, men kanskje det finnes muligheter for å samarbeide – og skape gode synergieffekter.
Arrangør av denne var Ny Musikk, der Lars Petter Hagen var kunstnerisk leder i perioden 2003-2009. Sammen med Trond Reinholdtsen arrangerte han fem utgaver av denne festivalen. Formålet var å «gjenreise kunstmusikkens diskursive status» – hver gang under en ny overskrift: «Musikkens utilstrekkelighet», «Sentrum og periferi», «Samtidsmusikk for folk flest», «Sinne» og «Nordisk luksus».
– Jeg gjorde også Nordic Music Days i to omganger, som er en mer tradisjonell festival – og jeg har også jobbet med Nobelkonserten. jeg liker godt det spennet, da. Den franske museumskuratoren Suzanne Pagé snakker om at en kunstinstitusjon må være både et laboratorium og en vokter av vår felles hukommelse. Dét synes jeg er ganske fint sagt, og der tenker jeg at Festspillene kan fylle en rolle.
KOMPONIST OG FESTSPILLDIREKTØR
– Det er litt spennende at du som ny festspilldirektør også er komponist. Så vidt jeg kjenner til har dette bare skjedd én gang før, da Sverre A. Bergh var direktør (1977-1980).
– Er det det? I så fall er jeg stolt av det. Jeg har ikke hatt så mye tid til å skrive musikk de siste åra som jeg skulle ønsket, men jeg prøver å skrive noen få verk i året – alt fra scenemusikk og kammermusikk til elektronisk musikk. Jeg tenker at det at jeg har erfaring både som skapende kunstner selv og som kurator gjør at jeg kan se musikken og kunsten fra begge sider.
– Er det derfor du favner så vidt i uttrykket ditt? Du har jo skrevet alt fra små melodiøse klaverstykker til de villeste dissonerende orkesterverker.
– Ja, ikke sant.
– Og til lydeksperimenter, blant annet et for å stoppe ubåter i Oslofjorden. Det siste kunne jo vært aktuelt i dag.
– Hehe. Ja, jeg tenkte at det var helt tydelig at Norge trengte et bedre forsvar. Tanken var at invaderende ubåter skulle oppleve vakker musikk. Altså, lyd har så mye større rekkevidde i vann. Motstanden er mye mindre enn i luft. Jeg hadde en undervannshøyttaler av samme type som det amerikanske forsvaret bruker.
– Tanken var at invaderende ubåter skulle oppleve vakker musikk.
– Står lydinstallasjonen der ennå?
– Nå er den tatt ned, men den stod der i fem år. I begynnelsen spilte den to ganger hver dag – kl. 12 om formiddagen og kl. 12 om kvelden. Etter hvert måtte vi kutte den om kvelden, siden folka som lå i båthavna ved Festningen ble livredde.
– Ja, for bunnen på båtene fungerte vel som en høyttaler-membran?
– Det stemmer. Så plutselig var det full konsert i båten når de lå og sov der (ler).
– Du har ikke hørt om noen russiske ubåter som tok inn musikken?
– Nei, jeg har ikke det, dessverre, men jeg tipper det er en del ubåter som har snudd, da.
MUSEUMSMUSIKK
Lars Petter Hagens musikk har munnet ut både i plateinnspillinger, konserter og festivaldeltagelser. Hans verker har blitt fremført av blant andre Oslo-Filharmonien, Ensemble Modern, SWR Sinfonieorchester Baden-Baden, Neue Vocalsolisten Stuttgart og Oslo-Filharmonien på festivaler som Donaueschinger Tage für Neue Musik, MaerzMusik (del av Berliner Festspiele), Eclat Festival Neue Musik (Stuttgart), Gaudeamus Music Week (Utrecht) og Darmstädter Ferienkurse.
Sistnevnte er en sommerskole/festival grunnlagt i 1946 av Wolfgang Steinecke. Siden starten har de hatt urfremføringer av mer enn 5000 verker innen samtidsmusikk, og avantgardekomponister som Olivier Messiaen, Luciano Berio, Milton Babbitt, Pierre Boulez, Luigi Nono, John Cage, György Ligeti, Iannis Xenakis, Mauricio Kagel, Helmut Lachenmann og Karlheinz Stockhausen har deltatt og holdt foredrag der.
– Du har vært i Darmstadt flere ganger. Traff du Karlheinz Stockhausen (1928-2007)?
– Nei, han var dessverre allerede død første gangen jeg var der, men jeg har deltatt på hver festival siden 2016. Den er jo annethvert år. Jeg har vært mentor og komposisjonslærer for sommerskolen der, og så ble jeg bedt om å lage et verk til 70-årsjubileet deres i 2016.
Verket heter «Archive Fever», og er like mye en installasjon som en musikalsk komposisjon. Slik sett er det kanskje en slags kombinasjon av Hagens veksling mellom kurator og komponist. Han fikk tilgang til Internationales Musikinstitut Darmstadts arkiv, og brukte videoer og stemmer derfra (blant andre Feldman, Xenakis, Ligeti og Stockhausen) blandet sammen med utstillingsgjenstander (partiturer og sjeldne foto) – mens musikerne (Ensemble Interface) fremførte den dissonerende og langsomme musikken som museumsdukker i slow motion.
– Jeg er veldig fascinert av dette med arkiver og samlinger.
– Det var veldig gøy. Tyskerne er veldig grundige, så de har tatt opp alt av forelesninger og konserter som har vært holdt der gjennom årene. Jeg er veldig fascinert av dette med arkiver og samlinger, sier Hagen, som tidligere har omtalt opplevelsen da han skrev verket som «å være overveldet av historiens tilstedeværelse».
Stykkets tittel lånte han fra den franske filosofen Jacques Derridas foredrag «Archive Fever – a Freudian Impression» (1994), der han presenterer tre teser om arkivets natur og funksjon. Her er et kort utdrag fra den første tesen: «We have the archaeological outbidding by which psychoanalysis, in its archive fever, always attempts to return to the live origin of that which the archive loses while keeping it in a multiplicity of places».
GEIRR TVEITTS BRENTE NOTEARK
Så har også arbeid med arkivmateriale vært en viktig del av Hagens komposisjoner like siden bestillingsverket Norske arkiver (for kammerorkester og elektronikk) – som ble urfremført av Radio Kamer Filharmonie Hilversum (dirigert av Peter Eötvös) under Donaueschinger Musiktage i 2005. En senere innspilling med Oslo-Filharmonien (dirigert av Rolf Gupta) ble tildelt Spellemannpris for 2013 i kategorien «Årets komponist».
På denne innspillingen møter vi både fragmenter av norsk folkemusikk, sitater fra andre orkesterverker, sauebreking (!) og gamle opptak fra norsk radio.
«Tanken om at det oppstår nye forbindelser når du beveger på noe, rører i det, er fascinerende. (…) Å skape slike universer, det er det jeg gjerne vil» sa Hagen i et intervju gjengitt i programboken for Ultimafestivalens 2006 – der han fikk fremført verket Tveitt-fragmenter (for strykeorkester).
Dette er også et «arkivverk», der utgangspunktet er de brente notearkene etter Geirr Tveitts monumentale orkesterverk Baldurs draumar. Bakteppet er brannen på komponistens slektsgård i Hardanger i 1970, hvor hele Tveitts arkiv og et stort antall originalpartiturer ble flammenes rov.
Hagen fikk arbeide direkte med de brente partitursidene, men uten noe ønske om å rekonstruere eller fullføre det tapte orkesterverket.
– Jeg har forholdt meg til musikken slik den fremstår på de brente arkene, fortalte han i intervjuet nevnt over.
– Noen ganger ser man ikke hva slags instrument som spiller, eller hvilken nøkkel det står i, andre steder er halve arket brent bort. Da har jeg tolket.
Å VELGE SEG EN VEI
– Jeg liker godt å tenke komposisjon som en samling av materiale, og så velger man seg en vei gjennom det materialet.
Så er også spørsmålet om hvordan kompositoriske og kuratoriske strategier fra hans personlige arbeidsfelt kan samhandle av spesiell interesse for Hagen, slik jeg var inne på innledningsvis.
– Jeg liker godt å tenke komposisjon som en samling av materiale, og så velger man seg en vei gjennom det materialet. En slags rute. Fokuserer på noe. Trekker frem noe, forklarer han i vår samtale.
– Det kan være alle mulige forskjellige typer ting. Det kan være historisk musikk, sånn som i Norske arkiver, og det kan være et helt konkret arkiv, slik som i Darmstadt – men det kan også være personlige minner.
– Jeg har lyttet til en del av musikken din i de siste ukene, og synes jeg hører mye Arnold Schönberg i kammermusikken din.
– Det er spennende. Det er ikke så mange som har sagt det, men jeg skjønner godt hva du mener med det. Sånn tidlig Schönberg. Schönberg ble jo bare mer og mer kjedelig.
– Ja, jeg tenkte kanskje spesielt på strykersekstetten Verklärte Nacht, som Schönberg skrev da han var 25 år. Det ligger jo en dramatisk fortelling i bunnen av dette verket, med referanse til et Richard Dehmel-dikt om en ung kvinne som forteller sin tilkommende mann at barnet hun bærer ikke er hans – som en analogi til Bibelens Josef og Maria. Så kommer det en forløsning idet han sier at hun ikke skal la sin sjel tynges av dette. Men i dine stykker er det mer én stemning som varer helt ut.
– Ja, det er det ofte. Jeg jobber gjerne i en type fragmenter; liksom tydelig avgrensede former. Ofte kan man sette det sammen. Jeg liker godt spillelista jeg har på Spotify-profilen min, der man kan høre utdrag fra katalogen min – det gir liksom mening, fordi ting henger sammen på en eller annen måte. Selv om det er separate komposisjoner, så belyser de hverandre på en interessant måte.
– Du spiller selv klarinett og klaver. Deltar du som musiker på noen av plateutgivelsene av verkene dine?
– Nei, men jeg arrangerte all musikken på platen jeg gjorde sammen med Pantha Du Prince (Hendrik Weber). Da vi var i studio, lurte jeg meg med til å spille håndklokker på et par spor.
TUNG MUSIKK
Han snakker her om albumet Elements Of Light (Rough Trade, 2013), som inneholder en electronica-innrammet symfoni for et tre-tonns klokkespill (spilt av Vegar Sandholt, klokkenist i Oslo rådhus) og det norske slagsverkensemblet The Bell Laboratory (med blant andre Martin Horntveth (Jaga Jazzist), Erland Dahlen, Heming Valebjørg og Håkon Stene).
– Har du fortsatt kontakt med Hendrik Weber?
– Ja, faktisk. Vi får fortsatt forespørsler om å bruke deler av verket både som filmmusikk, på motevisninger og i podcaster.
– Hvordan kom det i stand?
– Det var faktisk via en promotør og en DJ – Mattis With og Håkon Vinnogg. De er veldig fan av Hendrik Weber, og hadde en idé om en urfremføring til Øyafestivalen i 2011. Etterpå reiste vi på turné med et sånt mobilt klokkespill eller carillon – det veide jo mange tonn, forteller han.
– Jeg husker vi var på en festival i Lyon, der vi skulle spille i en gigantisk industrihall. Konserten begynte halv to om natta, med kanskje så mange som 20.000 mennesker som bare stod og hoppet og danset til ganske rar musikk egentlig. Det gjorde inntrykk på meg, altså, som fra før bare var vant til festivaler for samtidsmusikk med et par hundre i salen.
– Pantha Du Prince kommer jo fra en sånn DJ-kultur, selv om mye av det han har gjort nærmer seg samtidsmusikken.
– Definitivt. Det er mange fellestrekk, og han har jo også en klanglig sensibilitet, da. Jeg synes at han gjør veldig fine ting.
– Kom det noen kule remixer?
– Nei, jeg tror ikke det. Det burde vært det, men jeg kjenner ikke til noen.
– Hva med å sette verket opp på Festspillene et senere år?
– Hehe. Jeg er redd det blir litt tungt – bokstavelig talt.
Fakta
Lars Petter Hagen
- Lars Petter Hagen er oppvokst i Ski og bosatt i Oslo. Han studerte komposisjon ved Norges musikkhøgskole i årene 1995–2000, der han hadde Rolf Wallin og Asbjørn Schaathun som lærere.
- Han har også hatt undervisning med blant andre Brian Ferneyhough, Salvatore Sciarrino, Jonathan Harvey, Olav Anton Thommessen og Lasse Thoresen.
- Fikk sitt internasjonale gjennombrudd som komponist på Donaueschinger Tage für Neue Musik i 2005 med bestillingsverket Norske arkiver – urfremført av Hilversum kammerorkester under ledelse av Peter Eötvös.
- Har mottatt bestillinger fra blant andre Ensemble Modern, Klangforum Wien, Radio France, Oslo Filharmoniske Orkester, Cikada og Det Norske Kammerorkester.
- Mottok Arne Nordheims komponistpris i 2003 og Edvard-prisen i 2004 – sistnevnte for komposisjonen Passage – Silence and Light Triptych.
- Fikk Spellemannprisen i kategorien «Årets komponist» i 2013, og i 2020 vant han kategorien «Samtid» (for verket Lament for kor, elektronikk og slagverk, innspilt av Det norske solistkor/Hans Kristian Kjos Sørensen).
- Har undervist ved Darmstadt sommerskole i flere år og vært en del av det interdisiplinære og internasjonale mentorprosjektet Forecast.
- Ble kunstnerisk leder for foreningen Ny Musikk i 2003, og opprettet der Happy Days Sound Festival – som han ledet frem til 2009.
- Etter å ha vikariert som leder av Ultimafestivalen i to år, ble han i 2011 utnevnt til direktør – og ledet festivalen frem til 2017. Han var kunstnerisk leder for Nordic Music Days i 2009 og 2014.
- I 2017 ble Hagen prosjektleder for Oslo-Filharmoniens 100-årsjubileum, som ble feiret i sesongen 2019/2020.
- I 2020 gikk han over i en stilling som orkesterets utviklingssjef. Samme år tiltrådte han som rådsleder i Norsk kulturråd.
- Lars Petter Hagen tiltrer som ny direktør for Festspillene i Bergen 1. mai i et åremål på fire år.
