26. november er det 80 år siden DS «Donau» forlot Oslo med 529 jødiske fanger om bord, menn, kvinner og barn, kun fordi de var jøder. Fire av disse var brødrene Scheer fra Bergen. De kom aldri tilbake. Dette er deres historie.
Av Per Kristian Sebak
LES OGSÅ: Refleksjoner om Holocaust-markeringen på Møhlenpris
De fire brødrene het Carl, Benjamin, Harry og Leonard. Deres foreldre var David og Sara Scheer. Som de fleste andre jøder i Bergen den gang, stammet foreldrene fra Tsar-Russland. I 1909 kom de til Bergen for å overta Moses Steinfelds herreekviperingsforretning, altså en forretning som primært solgte herreklær. Moses var Saras far, og forretningen lå i Strandgaten.
De var ikke alene. I løpet av arbeidet med boken om jødenes historie i Bergen (se under) kom jeg frem til at det langs Strandgaten fra Torgallmenningen til og med Holbergsallmenningen må ha vært hele 14 jødiske forretninger bare i 1909.
De drev stort sett med det samme, enten herreekvipering eller kortevarer, en slags «alt mulig-butikk». På samme tid var det rundt 60 jødiske innvandrere i Bergen, det høyeste antall jøder før krigen og mer enn nok til å etablere en synagoge eller annen jødisk institusjon. Men noe slikt ble ikke etablert i Bergen.
Med seg til byen mellom De syv fjell hadde ekteparet Scheer sine to eldste barn: Carl, født i 1906, og Lilly, født i 1908. I Bergen ble ytterligere fem barn født: Benjamin i 1909, Amalie i 1911, Harry i 1913, Esther i 1917 og til slutt Leonard i 1919.
Familien Scheer bodde først på Domkirkeplassen. Etter få år flyttet de videre og bodde i og like ved Øvregaten frem til slutten av 1930-årene.
SKOLEGANG OG UTENLANDSOPPHOLD
Carl gikk sine første skoledager på Krohnengen skole, i 1913. Etter kort tid ble han overført til Øvregaten skole, senere en del av Christi Krybbe skoler, som bare var et steinkast unna familiens hjem i samme gate.
Også Harry, Benjamin og Leonard gikk på Christi Krybbe skoler, men de tilbrakte også deler av barndomsårene på Nygård og Lungegården skoler.
Scheer-søsknene ble fritatt kristendomsundervisningen, som regel som de eneste i klassen. Familien var medlem av Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim, der foreldrene hadde giftet seg og de to eldste barna ble født.
Carl tok sin videre utdanning ved den private Ant. Johannesens handelsskole i Bergen, og bestod avgangseksamen med karakteren «meget godt». Benjamin og Harry gikk på Bergens Handelsgymnasium. Benjamin fullførte utdanningen i London.
Som innvandrerbarn levde søsknene Scheer etter hvert ut den «norske» eller «bergenske» drømmen. De ble godt integrert med norske venner og snakket kav bergensk.
Yngstemann Leonard valgte en litt annen retning: artium på Bergen katedralskole og dermed kvalifisert til en akademisk karriere. Han var sterk i fagene latin, Norges geografi og kjemi med fysiologi, og mindre god i matematikk. Det passet nok fint med tanke på ambisjonene om å studere medisin.
I løpet av 1930-årene var Carl tre ganger på besøk i farens fødeby Tallinn i Estland. Han var også i nabolandet Latvia, som var området morfaren Moses Steinfeld stammet fra. Carl tilbrakte en måned i Storbritannia våren 1933, trolig for å besøke Benjamin. Også Harry var en rekke ganger på reisefot, både til kontinentet og til Storbritannia.
«SKAL FÖLE SIG HELT SOM NORSKE»
Som innvandrerbarn levde søsknene Scheer etter hvert ut den «norske» eller «bergenske» drømmen. Hytte, ski- og fjellturer, skjærgårdsturer, god familieinntekt og en velrenommert forretning. De ble godt integrert med norske venner og snakket kav bergensk.
Blant Harrys kompiser var reklamemannen Carl Johan Skauge, som stod bak Hansas velkjente reklamefigurer «Perle og Bruse». Carl Johan fortalte senere at de hadde «mye moro sammen. Vi gikk pÃ¥ by’n, vi arrangerte fester, vi gikk pÃ¥ flere ball sammen i Logen. (…) Harry var den første av kameratgjengen som fikk «kjole og hvitt», noe som var sjelden i 1930-Ã¥rene».
Benjamin var god kompis av Ragnar Holck-Johannessen, som ble bokholder for Det Bergenske Dampskibsselskab og omkom i den store eksplosjonsulykken i Bergen i april 1944.
Politimesteren i Bergen fant det «for tiden ikke ubetænkelig, at der meddeles russiske jøder norsk statsborgerret».
Men det tok sin tid før familien Scheer kunne kalle seg norsk i lovens forstand. Da faren etter fem år søkte om norsk statsborgerskap for andre gang i 1919, begrunnet han søknaden blant annet med et ønske om at barna «skal föle sig helt som norske».
Politimesteren i Bergen fant det «for tiden ikke ubetænkelig, at der meddeles russiske jøder norsk statsborgerret». Søknaden ble avslått, men fire år senere ble en ny søknad sendt og denne gang innvilget. Hele familien Scheer kunne dermed med hodet høyt kalle seg norsk.
BORDTENNISKLUBBEN BRANN
Mye tyder på at alle brødrene var sportsinteresserte. Carl drev med miniatyrskyting og var medlem i Bergens Turnforening. Likevel var det Leonard som ble det store sportsmennesket i familien. Allerede i 1933, i en alder av 14 år, dukket han opp på en oversikt over deltakere i «Bergens Tidendes jojo-konkurranse», og ble blant de ti beste.
Fra 1937 finnes et bilde av ham på Sportsklubben Branns junior fotballag. Året før var han på laget som vant det lokale juniormesterskapet i fotball. Jeg har selv lurt på om Leonard kjente min bestefar Karl Sebak, eller om de spilte kamp mot hverandre. Begge var født i Bergen i 1919. Leonard spilte for Brann, min bestefar for byrivalen Djerv.
Det var imidlertid i en annen av Branns sportsgrener, og som få forbinder med Brann i dag, at Leonard gjorde seg mest bemerket: bordtennis. Leonard ble norgesmester i bordtennis for gutter i 1936. Med typisk bergensk beskjedenhet mente Brann at Leonard med det hadde «vist hovedstaden hvor det kan spilles ping-pong».
Året etter kom Leonard på andreplass. Høsten 1939 flyttet han til Oslo, sammen med sin mor, for å ta medisinutdanning ved Universitetet i Oslo. Der fortsatte han sin bordtennislidenskap. Paradoksalt nok var det samme år Bergen mistet sitt nær sagt hegemoni i sporten, da oslolaget vant det nasjonale lagmesterskapet – med Leonard på laget.
I FORELDRENES FOTSPOR
Grand Magasin omsatte leketøy, kortevarer, glass, steintøy, kjøkkenutstyr, parfymeartikler, skinn- og manufakturvarer, og ble omtalt som «byens populære varemagasin».
Foreldrene hadde for det meste hver sin forretning i Bergen, i Øvregaten og ulike steder på Strandsiden. Stort sett dreide det seg om kortevareforretninger med «basar» i navnet. I 1933 samlet de forretningsdriften i et stort lokale i Strandgaten 57 med navnet Grand Magasin.
Grand Magasin omsatte leketøy, kortevarer, glass, steintøy, kjøkkenutstyr, parfymeartikler, skinn- og manufakturvarer, og ble omtalt som «byens populære varemagasin». Det var 14 faste funksjonærer, men rundt juletider kunne staben passere 100.
Høsten 1934 dro Carl og Benjamin til Oslo for å opprette forretningen Le-Ko-Ma A/S (Leketøi-Kortevare-Magasin) i første etasje i Lilletorget 1, et flunkende nytt funkisbygg på åtte etasjer sentralt i hovedstaden. Benjamin og Carl kunne friste med et «enestående utvalg i kortevarer, leketøi, damevesker, såper, parfymer, nikkel, sølvplett, julepynt o.s.v.», og forsikret om at det var «ingen kjøpetvang».
Faren stod som eier, og fonten på reklameskiltene viste tydelig tette bånd med Grand Magasin i Bergen. Etter to år returnerte Carl til Bergen og Grand Magasin. Benjamin fortsatte som daglig leder for Le-Ko-Ma.
BERGENSERE I OSLO
Carl og Benjamin hadde først skaffet seg leilighet på Bislett og ble gode kamerater med Håkon Laksov, som også var jøde og bodde med sine søsken og foreldre noen få kvartaler unna. Alt tyder på at det var på den måten brødrene Scheers søster Amalie ble kjent med Håkon, som var utdannet jurist. De giftet seg i Oslo i 1938 og bosatte seg der. Amalie fødte morens første barnebarn Dan i 1940.
Etter tretti år i Bergen med et svært begrenset jødisk miljø, var familien Scheer nå en del av et større jødisk miljø i hovedstaden.
I 1939 skaffet moren og Leonard seg leilighet i Harald Hårfagres gate 12 A på Majorstua. Etter tretti år i Bergen med et svært begrenset jødisk miljø, var familien Scheer nå en del av et større jødisk miljø i hovedstaden. Selv meldte Benjamin seg inn i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo. Svogeren Håkon ble menighetens sekretær i 1941.
Ved det tyske overfallet i april 1940 var søsknene Carl, Lilly, Harry og Esther de eneste blant familien Scheer som fortsatt befant seg i Bergen. Faren hadde gått bort to måneder før. Høsten 1940 flyttet også Esther og Lilly til morens leilighet på Majorstua. Benjamin fant seg egen leilighet på Frogner, i Professor Harbitz gate. I Bergen var Carl daglig leder for Grand Magasin, og Harry betjent.
Våren 1941 meldte Carl og Harry flytting til familiens landsted ved Raunefjorden i Fana, men de leide også en leilighet i andre etasje i Wolffs gate 5 på Møhlenpris og tilbrakte nok mest tid der.
Samme sensommer ble Carl forlovet med Mirjam Laks, som var svogeren Håkons søster. Hun bodde i Oslo. Planen var å inngå ekteskap innen utgangen av året – men det måtte utsettes.
INGEN BEKLAGELSE
Carl og Harry drev Grand Magasin videre under de samme vanskelige forhold som andre forretningsdrivende i Bergen, med rasjonering og knapphet på varer. Ved juletider 1940, var ordtaket fortsatt «Følg en gammel god skikk: la Grand Magasin være ‘julens butikk’».
Harrys gode kamerat Carl Johan Skauge fortalte i sine senere år at Grand Magasins vinduer i 1941 ble tilgriset med jødiske symboler. Det samme skjedde med flere andre jødiske forretninger rundt om i landet.
Den selvutnevnte ministerpresident Vidkun Quisling hevdet at han grep inn mot slike markeringer fordi det «medførte en belastning for NS». Det er ikke tegn til at andre jødiske forretninger i Bergen opplevde noe tilsvarende. Tilgrisingen ble fjernet og driften fortsatte som før.
Det var ikke første gang brødrene Scheer ble hengt ut i offentligheten på grunn av sin jødiske bakgrunn. I 1939 anklaget den lokale nazivennlige avisen «Samarbeid» «jøden og den griske huseier [Harry] Scheer», som innehaver av Grand Magasin, for å ha kjøpt en leilighet bare for å skru opp leien for leietakerne.
Få dager senere trykket riktignok samme avis en ny sak om «Harry Scheer – Grand Magasin» der det kom frem at Harry ikke var innehaver av Grand Magasin og at verken han eller firmaet hadde noe med den omtalte leiligheten å gjøre. Det var tilsynelatende viktig for avisen at artikkelen «ikke skader Grand Magasin eller Harry Scheer». Noen direkte beklagelse uteble.
«SPØRRESKJEMA FOR JØDER I NORGE»Â
Fredag 23. januar 1942 ble de fleste avislesere oppmerksomme på en kunngjøring fra Politidepartementet om pålegg om stempling av jøders legitimasjonskort. Alle jøder i Norge skulle med andre ord registreres.
Blant de oppgitte bestemmelsene var den mest avgjørende at vedkommende hadde minst tre jødiske besteforeldre.
Blant de oppgitte bestemmelsene som definerte hvem som ble ansett som jøde, var den mest avgjørende at vedkommende hadde minst tre jødiske besteforeldre. Det hadde Carl, Benjamin, Harry og Leonard.
Alle fire registrerte seg som jøder. Alle fire fylte også ut et pålagt «spørreskjema for jøder», og gjorde det uttrykkelig klart at de var «norsk» og «alltid» hadde bodd i Norge.
EN GÃ…RD I BUSKERUD
Om morgenen lørdag 24. oktober 1942 oppsøkte Leonard sin jevnaldrende venninne Gunvor Østby, hos boligbyggelaget OBOS i Oslo. Han ba henne hjelpe ham selv og brødrene Carl og Benjamin med å gå i dekning. Carl var på besøk fra Bergen, antakelig hos sin forlovede.
Avisoverskriftene var dominert av «skytingen i Østfold», der jøder ble beskyldt for å ha myrdet en norsk politikonstabel. Brødrene var redde. Jeg traff Gunvor under arbeidet med boken. Hun husket godt hva som skjedde videre og fortalte skriftlig:
«Jeg snakket med direktøren [i OBOS] om det, han foreslo først en tom OBOS-leilighet, men han visste ikke om vi kunne stole på vaktmestrene, så forslo han at vi skulle dra opp i Sigdal [i Buskerud], hvor vi hadde vært på matauk på forskjellige gårder. Jeg sa til Leonard at vi skulle reise dit neste dag, men han insisterte på at vi måtte dra samme dag, og vi tok et tog som gikk kl. 6 om ettermiddagen. Det kom bare to [Benjamin og Leonard].
Da vi kom til Åmot stasjon hvor vi skulle ta buss videre, foreslo jeg at vi overnattet på hotellet der. Jeg kjente ingen av bøndene godt. Og det var lettere å komme et sted om dagen enn sent på kveld. Da vi kom ut av hotellet neste morgen, møtte vi 3-4 bønder fra Sigdal, den ene kjente jeg, og han sa: du ser så betuttet ut – hvorpå jeg svarte: Jeg har to jøder med meg, jeg vet ikke hvor vi skal dra. [Bonden] sa – dere kan bli med hjem til meg. Den gang var det en av de øverste gårdene i bygda … Da jeg dro derfra etter 3 døgn, sa Ben [Benjamin] til meg: Kom på Grini og besøk oss hvis vi kommer dit. På det tidspunktet hadde ikke jeg hørt om konsentrasjonsleirer i Polen og Tyskland.
Guttene ble der i 14 dager, og reiste hjem av følgende grunn: Moren ringte til meg og sa at Gestapo [trolig var det Statspolitiet] hadde vært der, og hun hadde sagt at jeg visste hvor de var. Gestapo sa at de måtte komme tilbake i løpet av 3 dager, og ung og dum som jeg var ringte jeg til dem og sa det. De reiste hjem samme dag, men kom ikke en gang inn i leiligheten, de ble tatt på gangen.»
Statspolitiet i Oslo hadde 5. november fått rede på hvor Benjamin og Leonard befant seg. De hadde dratt til Sigdal «etter sigende for å arbeide på en gård». Trolig var det moren som hadde gitt politiet disse opplysningene for ikke å gi inntrykk av at sønnene hadde rømt.
Det spørs om politiet ble overbevist om at en suksessrik forretningsmann og en medisinstudent, begge bygutter hele livet, i oktober måned skulle arbeide på en gård på et avsidesliggende sted. Brødrene ble innskrevet i Bredtveit fengsel 10. november.
«BLEV AVHENTET» PÅ RIKSHOSPITALET
Carl hadde ikke stått på noen liste over jøder som skulle arresteres i Oslo og Aker, siden han var hjemmehørende i Fana. Det er uklart hvorfor ikke Statspolitiet i Bergen utstedte en etterlysning på ham den 26. oktober 1942.
To dager senere, 28. oktober, ble Carl innlagt på Rikshospitalet i Oslo med magesmerter. Dette ble omsider fanget opp av Statspolitiet i Oslo. Carl var ikke alvorlig syk, og årsaken til innleggelsen kan ha vært fabrikkert.
18. november noterte legen i journalen at han «blev avhentet». Det var Statspolitiet i Oslo som gikk til aksjon. Carl ble samme dag ført til Bredtveit fengsel og gjenforent med brødrene Benjamin og Leonard.
Det var jødiske menn over 15 år som skulle arresteres 26. oktober, og det gjaldt de som hadde fått «J» stemplet i legitimasjonspapirene. Harry ble pågrepet i leiligheten i Wolffs gate 5 på Møhlenpris av to statspolitibetjenter og innsatt i husvillearresten på Bergen politikammer klokken 10.
Carl Johan Skauge forklarte senere at han fikk rede på hva som hadde skjedd og dro til husvillearresten og ropte etter sin kamerat. Han kunne høre Harrys stemme, men det var for mye støy til å oppnå kontakt. Samme morgen ble Grand Magasin stengt og de 19 ansatte sendt hjem.
I et siste forsøk på å unngå videre transport, ble Harry legeundersøkt på Bergen politikammer på avreisedagen 29. oktober. Det ble erklært at han burde innlegges på Haukeland sykehus på grunn av en smittsom sykdom.
Sjefen for Statspolitiet i Bergen, som var tre år yngre enn 29 år gamle Harry, konkluderte med at «det ikke var nødvendig å gå til innleggelse».
Harry og 13 andre jødiske menn fra bergensområdet ble samme dag sendt til Berg interneringsleir utenfor Tønsberg.
«FÖRSVANN FRÅN BUNA VÅREN 1943»
Tidlig om morgenen 26. november 1942 ble Harry, svogeren Håkon Laksov og 230 andre jødiske menn transportert fra Berg til Oslo havn. Der lå fangeskipet «Donau».
Samme morgen ble også over 60 jødiske menn i Bredtveit fengsel i Oslo transport til samme kai. Blant disse var Benjamin, Carl og Leonard. Det var også mange kvinner og barn på kaien, men ingen tegn til Carls forlovede Mirjam Laks og brødrenes mor, søstre Amalie, Lilly og Esther og nevø Dan. De var alle i dekning og kom seg til Sverige.
DS «Donau» forlot Oslo med 529 jødiske fanger om bord, menn, kvinner og barn. Skipet kom frem til den tyske havnebyen Stettin fire dager senere. I Stettin ble fangene stuet sammen i kuvogner og fraktet videre til Auschwitz. Her ble de som ble ansett som arbeidsføre innregistrert i leiren. Blant dem var alle fire brødrene Scheer.
De holdt ikke ut lenge. 24 år gamle Leonard ble drept 15. februar 1943. Robert Savosnick, som var en av de få norske som overlevde Auschwitz, husket med «säkerhet» at Harry, Benjamin og Carl var i arbeidsleiren Auschwitz III-Monowitz, også kjent som «Buna» – som slaver for den store IG Farben-fabrikken.
Men Benjamin og Harry «försvann från Buna våren 1943». De var død 2. mars (det er noe uklart når Harry faktisk døde. Sensommer 1943 har og blitt nevnt). Savosnick husket også at Carl var «mycket dålig» sommeren 1943. 7. juni var også han død.
Grand Magasin, Le-Ko-Ma og leilighetene og hytten familien Scheer eide eller disponerte, ble likvidert i henhold til lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder. Alt av eiendom og verdipapirer skulle beslaglegges, registreres, overtas av staten eller selges videre. Alle materielle spor etter de fire brødrene Scheer skulle slettes.
I Wolffs gate 5 på Møhlenpris ble et fotoalbum i skinn beslaglagt og verdsatt til fem kroner. Man kan bare tenke seg hvor mange gode minner albumet inneholdt for familien Scheer. Fra Benjamins leilighet ble fiolinen og skiene hans solgt på auksjon. Men alt i Benjamins leilighet ble ikke registrert, i stedet mente de tre som foretok registreringen at «mere av verdi til registrering forefantes ikke». Det som ikke ble registrert var blant annet 2–3 raderinger av Harrys kompis Carl Johan Skauge.
Moren og søstrene Lilly Scheer og Amalie Laksov, med sønnen Dan, kom tilbake til Norge etter krigen. Søsteren Esther (gift Altermann) bosatte seg i Danmark. Amalies ektemann Håkon var også blant dem som ble myrdet i Auschwitz. Lilly drev etter hvert videre en mindre utgave av Le-Ko-Ma i Oslo, mens Amalie gjorde det samme i Bergen med Grand Magasin.
Tapet av alle fire sønnene gikk hardt innpå morens helse. Hun døde allerede året etter freden kom til Norge, i 1946. Amalie var den siste av søsknene som gikk bort, i Bergen i 2008 i en alder av 97 år.
Per Kristian Sebak er avdelingsdirektør for Bergens Sjøfartsmuseum i Museum Vest. Som forfatter og historiker har han blant annet skrevet boken «…vi blir neppe nogensinne mange her» – jøder i Bergen 1851–1945 (Vigmostad & Bjørke, 2008).
Teksten vi her publiserer bygger på forarbeidet til denne boken. Sebak ble først kjent med de fire brødrenes historie da han skrev boken. Opplysningene om Leonard Scheers sportskarriere er kommet til senere, takket være Leif Grusd – som gjorde Sebak oppmerksom på dette.
Brødrene Scheers skjebne er nær knyttet til Amalie Laksovs (f. Scheer) Minnefond til vern om menneskerettighetene, som er en menneskerettighetspris (Laksovprisen) opprettet i 1983 av Amalie til minne om ektemannen Håkon og brødrene Carl, Benjamin, Harry og Leonard.
Sebak er styreleder for minneprisen. Han er også styremedlem i Stiftelsen Lenken – Gestapohuset i Veiten og Espeland fangeleir.
Hver 26. november arrangeres det fakkeltog på Møhlenpris til minne om jødene som ble deportert under krigen (se under). Under arrangementet forteller Sebak kort om de fire bergenske brødrene Scheer og de andre som ble deportert.
Sebak ønsker å rette en spesiell takk til Harald Mork for bildene fra Ragnar Holck-Johannessen. Alle bildene i artikkelen er fra Holck-Johannessen med mindre annet er oppgitt.
