Zachariasbryggen Bryggeriet.biz
ÅRLIG URFREMFØRING: Tradisjonen har blitt at Paul Goldstein hvert år oppfører et selvkomponert, nyskrevet klaverstykke i forbindelse med foredraget og prisutdelingen etter fakkeltoget. F(Foto: Jan Hanchen Michelsen, 2019)

Refleksjoner om holocaustmarkeringen på Møhlenpris

Organisert jødisk liv er veldig begrenset på Vestlandet. Det var derfor en glede da jeg i november 2000 oppdaget den årlige markeringen på Møhlenpris til minne om holocaustofrene fra Bergen.

Tekst: Paul Goldstein

Som amerikansk jøde vokste jeg opp og levde i mange tiår i Worcester, Massachusetts, med en jødisk befolkning på nesten 10 000 – og seks synagoger. Mine nabolag var halvjødiske; jeg gikk på halvjødiske skoler, og i seks år gikk jeg også på hebraisk skole fire dager i uken. Jødedom og jødisk liv var rundt meg, med tradisjonene inkorporert i et levende samfunn.

LES OGSÅ: Brødrene Scheer fra Bergen kom aldri tilbake

I september 2000 kom jeg til Bergen for å gifte meg. Mitt nye land har en jødisk befolkning på mindre enn en femtedel av det min gamle hjemby har, med bare to synagoger i hele landet – den nærmeste 500 kilometer borte, i Oslo.

Se også: 26. november Bergen (Facebook)

Organisert jødisk liv var den gangen veldig begrenset på Vestlandet. Det var samlinger for den lille jødiske gruppen i Bergen nå og da, men det var sjelden noe med jødisk fokus for befolkningen generelt.

Jeg kan her legge til at det i det siste året eller så har Bergens jødiske miljø blitt offisielt organisert for første gang. Jødiske arrangementer er nå mye hyppigere og mer varierte, og trekker flere deltakere enn tidligere. Det jødiske samfunnet i Bergen er beregnet til å være mellom 100 og 125 personer. Mer enn halvparten av disse har deltatt på nylige arrangementer. Nylig hadde vi det jeg tror var den første organiserte gudstjenesten i Bergen for den jødiske høytiden yom kippur (forsoningsdagen), som i år var 4.-5. oktober.

Men tilbake til år 2000. Det var den gangen en glede å oppdage den årlige markeringen på Møhlenpris til minne om holocaustofrene fra Bergen. Denne finner sted 26. november hvert år, på datoen da 529 norske jøder ble deportert. De fleste endte i Auschwitz, og ingen overlevde krigen.

Den årlige markeringen er svært bevegende og rørende. Fakkeltoget stopper utenfor hver bygning der jøder bodde i 1942, og det blir lest informasjon om ofrene som bodde i bygningen.

Dette kulminerer med en samling der jeg messer en hebraisk minnebønn ment for gravsteder, fulgt av en appell fra en utvalgt person, og til slutt et innendørs program som inkluderer kulturelle presentasjoner.

Annethvert år blir det delt ut en pris for arbeid med menneskerettigheter. Jeg avslutter hvert år arrangementet med et nytt pianostykke skrevet for anledningen. Det varmer meg at hele arrangementet er organisert av ikke-jøder og ble satt i gang av ikke-jøder. Dessverre gikk initiativtaker Rolf Eriksen bort sommeren 2018, men fakkeltoget går videre. Dette er et eksempel på at folk bryr seg om hverandre og kommer sammen som medmennesker.

Jeg var med første gang som deltaker uten noen spesiell rolle, og la da merke til at det ikke var noen nålevende jøder knyttet til arrangementet. Det var viktig for meg at det skulle være et levende jødisk nærvær for å vise at nazistene ikke lyktes i sitt forehavende, og at den jødiske delen av Bergens befolkning ikke bare eksisterte i fortiden. I forkant av arrangementet i 2001 ble mine to bidrag inkludert, og slik har det siden vært.

BØNN: Paul Goldstein messer hver år en hebraisk minnebønn ment for gravsteder. Dette markerer avslutningen på selve fakkeltoget. Til høyre: Goldsteins kone Liv, som bistår ved resiteringen. (Foto: Jan Hanchen Michelsen, 2016)

Jeg er stolt av nordmennene for deres rolle i å redde såpass mange jøder under krigen. Nesten to tredjedeler av jødene ble reddet, for det meste ved hjelp av en undergrunnsbevegelse som hjalp jøder å rømme til det nøytrale Sverige. Tragisk nok ble 773 norske jøder igjen, og ble deportert. Bare 38 kom tilbake tre år senere (tall fra nyere forskning.) I dag er det et sted mellom 1500 og 2000 norske jøder.

I barndommen min var Holocaust et «hysj-hysj»-tema i den jødiske befolkningen i USA og i nasjonale medier. Aviser, magasiner, fjernsyn, radio og filmer kom sjelden og aldri inn på temaet.

I barndommen min var Holocaust et «hysj-hysj»-tema i den jødiske befolkningen i USA og i nasjonale medier. Aviser, magasiner, fjernsyn, radio og filmer kom sjelden og aldri inn på temaet. Få bøker om Holocaust var å få på engelsk. Emnet ble ikke engang nevnt av mine skolelærere, og ble glattet over i studier av jødisk historie. I denne stillheten ble jeg ikke oppmerksom på Holocaust før jeg var 11 år.

Det var ikke før på syttitallet at Holocaust begynte å bli diskutert i større skala. Omsider ble jeg oppmerksom på min families holocausthistorie. Mine besteforeldre på morssiden, fra Berezno nordvest i Ukraina, kom til USA rundt 1920, men andre slektninger ble igjen.

I august 1942 ble over 3600 jødiske innbyggere slaktet av nazistene og deres kollaboratører. Blant ofrene var to tremenninger av mor og to søsken av mine oldeforeldre med den enes ektefelle. I hvert fall to av slektningene unnslapp og kom seg til Nord-Amerika.

Mine besteforeldre på farssiden, fra Kyiv-området, kom til USA med foreldrene sine på begynnelsen av 1900-tallet, men mange slektninger var igjen. Besteforeldrene mine brevvekslet med slektningene i mange år. Men etter massakren i Babyn Jar i 1941 hørte ingen fra dem igjen.

Vår families rabbiner gjennom mange år, Baruch G. Goldstein, overlevende fra Auschwitz, skrev en dypsindig avslutning i sin selvbiografi: «Jeg er sikker på at menneskene er like mye i stand til å elske som de er i stand til å hate, og at vi alle er i stand til (…) å eliminere rasisme, antisemittisme, fordommer og fanatisme fra vår midte. Må det skje raskt i vår tid.»

MINNESMERKE: I utkanten av Kyiv ligger ravinen Babyn Jar. Dette var under den tyske okkupasjonen åsted for massemord i gigantskala. 29. og 30. september 1941 ble 33 771 ukrainske jøder skutt her. Totalt kan 150 000 jøder, krigsfanger, kommunister, romanifolk, ukrainske nasjonalister og sivile gisler ha blitt myrdet her. Trolig var også flere av Paul Goldsteins slektninger blant ofrene. Ravinen er i dag et stort parkområde med minnesmerker over de forskjellige offerguppene. Babyn Jar kom igjen i nyhetsbildet i begynnelsen av mars da russiske rakettangrep skadet minnesmerker og museumsanlegg på området. (Foto: Jan Hanchen Michelsen, 2019)
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this