PÅ TAMPEN: Menneskets usikre natur viser seg i sin fæleste glorete prakt i cyberspace.
Tekst: Thorstein Selvik
Hva slags tid er det vi lever i? Militærpsykiater Jon G. Reichelt uttaler til Dagens Næringsliv:
«Det har blitt en voldsom individualisme. Men du er ikke mye verdt alene. Hvis du blir egoistisk, påtar du deg et absurd ansvar for å lykkes. Du får like stort ansvar når du mislykkes. Så er det jo krenkbarheten. Grenseløsheten. At følelser betyr alt og sees på som sannhet. Men sannheten er ikke avhengig av følelsen.Vi lever i en litt ‘diskuterende’ kultur. Folk skal liksom ha et ord med i laget hele tiden. Idag kan enhver ta brodden av en tilbakemelding ved å si ‘jeg føler det ikke sånn’.»
Dette er glimrende beskrevet og viser en klar forståelse for tiden vi lever i. Det er selvfølgelig digitaliseringen og eksplosjonen av sosiale medier som ligger til grunn for mye av utviklingen. Se meg, lik meg, misunn meg! Menneskets usikre natur viser seg i sin fæleste glorete prakt i cyberspace.
Får vi muligheten til å overdrive og velte oss i tilsynelatende luksus, kan mange ikke dy seg. Et skjold av «suksess» skal dekke over indre usikkerhet og selvkritikk.
Et skjold av «suksess» skal dekke over indre usikkerhet og selvkritikk.
Slik har det i grunnen alltid vært, selv om teknologien gjør det uendelig mye lettere nå til dags. Under depresjonen i Tyskland i mellomkrigstiden danset folk natten igjennom med diamantsmykker rundt halsen. Mens de holdt på å dø av sult.
Menneskets natur er hovedsakelig stabil, de forskjellige tidsaldres utslag handler om en zeitgeist skapt av muligheter. Anledning gjør tyv, anledning skaper pr-kåte bilder og ytringer – ad nauseum. Folk velter seg i klisjéuttrykk, årstidenes grelleste «elger i solnedgang» vises frem, det er et patetisk skue.
Intimtyranniet på sosiale medier er nesten ikke til å holde ut. En ting er når en litt for gammel dame i Australia viser rumpe og biceps på Instagram – verre er det når våre egne venner (eller «venner») lager fesjå av allehånde familiebegivenheter – fra barnedåp til begravelse. Uverdigheten er nærmest lammende.
Og ytrer man seg kritisk til disse vulgaritetene, er man gammeldags, umoderne og intolerant. Og mer til.
Toleransen for kritikk er smertelig lav i vår «moderne» tid. Følelser bæres utenpå kroppen.
Alle diskusjoner skal pakkes inn i ufarlig tåkeprat, tydelig tale fører til krenkelser – uansett hvor rett avsender måtte ha. Mens vi gråter og er krenket, kan vi i hvert fall legge ut nyeste bilde eller video fra hytta på landet og late som det er St. Tropez.
Verden vil bedras, og nå for tiden i turbofart.
