Etter å ha kjørt 4600 kilometer gjennom et pandemirammet Norge kan Mikal Olsen Lerøen slå fast at vår fellesskapsfølelse lever i beste velgående. Samtidig har det vært en stor økning av psykiske lidelser hos barn og unge.
Sist vi snakket med Mikal Olsen Lerøen var han aktuell med en bok om hvordan norske redere sendte oljetankere inn i Gulfen under krigen mellom Iran og Irak i 1980-årene, og om jakten på hva som skjedde med hans far Olav Lerøy – som ble drept da skipet han var kaptein på ble bombet av irakiske krigshelikoptre.
– Det er fortellinger om hvordan pandemien snudde opp ned på livene til vanlige folk.
Nå er han ute med en ny bok, men denne gangen handler det om to år med en krigslignende unntakstilstand i vårt eget land. «Med Harley til Honningsvåg. På to hjul gjennom et nedstengt Norge» (Res Publica forlag, 2022) er allerede å få kjøpt, og forteller historier om hvordan folk over hele landet ble rammet av pandemien. Ideen fikk han 12. mars 2020, samme dag som daværende statsminister Erna Solberg innførte det hun omtalte som «de mest inngripende tiltakene i Norge i fredstid».
NEDSTENGINGEN RAMMET HARDT
– Jeg husker at jeg tenkte at dette kom til å bli spesielt; at dette ville jeg være med på. Så da laget jeg meg et prosjekt der jeg skulle kjøre motorsykkel fra Kristiansand til Nordkapp og snakke med vanlige folk – forhåpentligvis uten å bli smittet eller ta med meg smitte til andre – og slik prøve å få til et dokument på hvordan nedstengingen traff oss.
Slik tenkte han, og slik ble det. Prosjektet ble gjennomført i tre etapper, først våren og høsten 2020, deretter sommeren 2021 og til slutt våren 2022. I motsetning til tv- og radioproduksjoner han har gjort tidligere fikk han her mulighet til å være sammen med folk over flere dager, og kom slik tett på de han traff underveis.
– Jeg trålet sosiale medier og lokalaviser for å finne folk å snakke med, som igjen foreslo andre jeg burde treffe, forteller han.
I Kristiansand møter han en restauranteier som gikk konkurs. I Flåm treffer han en pensjonist som ikke får se kjæresten på to år. Og i Træna benytter en ung finanskvinne krisen til å snu opp ned på livet og følge drømmen om å flytte hjem. Lerøen skildrer også hvordan det kan være langt fra folk flest til beslutningstagerne i hovedstaden. Mange ble kanskje hardere rammet av reglene om nedstenging og manglende støtteordninger, enn av selve viruset.
– Jeg har et eksempel med en trebarnsmor på 26 år fra Åseral i Agder. Hun driver et skisenter der, og fikk våren 2020 beskjed om å stenge ned.
Samtidig ble det stilt krav om at hun skulle gjøre de periodiske vedlikeholdsrutinene, men at utgiftene til dette ville bli kompensert. Hun søkte om å få dekket 180.000 kroner i utgifter, og ble tildelt 1.011 kroner – etter å ha tapt alle inntektene hun kunne hatt før og i påsken det året.
– Så det er ett eksempel på hvordan nedstengingen rammet. Jeg har også med historier om hvordan nedstengingen og endringene har rammet oss mentalt, og kostnadene ved det. Det ble forsket mye på det under pandemien, så det fikk jeg ganske gode tall på.
Ã… BLI TENÃ…RING ALENE
Dette skriver han om i et kapittel med den talende tittelen «Nedstengt 18 prosent av livet». En ung jente som ble tenåring i løpet av de to årene med pandemi forteller blant annet at hun fikk en god venninne på sommercamp i 2019 – men at det ikke hadde vært mulig å treffe henne siden.
I samme kapittel viser han til uttalelser psykolog, familieterapeut, forfatter og Aftenposten-spaltist Hedvig Montgomery kom med i programserien Ekko på NRK P2 (sendt 2. februar 2022).
Her sa hun blant annet at alle barn og unge må inn i en stor reparasjonsfase etter pandemien – fordi de har fått mindre kontakt, mindre læring og mindre impulser fra resten av verden. «Hjernen vår utvikler seg i trygghet og kontakt med andre» minnet hun oss om.
Lerøen viser også til en større undersøkelse fra Folkehelseinstituttet (publisert 17. desember 2020), der det går frem at hver tredje student og skoleelev har følt seg ensom i koronatiden. Flere sier også at de sliter med psykiske plager. Unge og folk som bor alene ble hardest rammet.
Dette ble også understreket i en Aftenposten-artikkel fra i år (publisert 24. mars) – der de presenterte ferske tall fra Norsk pasientregister og Helse Midt-Norge RHF. Her gikk det frem at antallet henvisninger til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) økte med 28 prosent gjennom de to årene med pandemi.
Antallet unge med spiseforstyrrelser økte mest (62 prosent økning), mens ADHD inntok andreplassen med 20 prosent.
– Over to år med pandemi er lenge for de fleste av oss, men jeg tenker at det er enda lenger for en som var 11 år da pandemien startet. Da er to år nesten 18 prosent av livet ditt. Du blir på en måte tenåring alene, reflekterer Lerøen.
Han tok problemstillingen opp i et intervju med Preben Aavitsland, som er overlege i Folkehelseinstituttets ledelse og stab for smittevern, miljø og helse og professor ved Pandemisenteret (Universitetet i Bergen).
– Aavitsland sa at skolen generelt aldri burde vært stengt ned. Du kan stenge ned der det er smitte, og så kan skolene være åpne der det ikke er smitte. Nedstengingen har vært en altfor stor belastning for skoleungdom.
«Nå må vi undersøke alle de negative effektene av den nasjonale nedstengingen», sier Aavitsland i intervjuet med Lerøen, og oppfordrer oss til å følge med på skolebarna som er blitt rammet.
Han understreker at det har vært ekstra tøft for studenter, både fordi de ikke har fått gå på universitetet gjennom flere studieår, men også fordi mange lenge har stått uten sosiale relasjoner.
«HAKK I UTVIKLINGEN AV SJELEN»
– Hedvig Montgomery sier at de unge risikerer å få «hakk i utviklingen av sjelen». Dette gjelder både skoleungdom, studenter og unge som jobber, fortsetter Lerøen.
– Hedvig Montgomery sier at de unge risikerer å få «hakk i utviklingen av sjelen». Dette gjelder både skoleungdom, studenter og unge som jobber.
– Det snakkes om kostnadene ved å stenge ned, men dette er ikke noe som dukker opp i det regnskapet. Jeg snakket nylig med en ungdom som sa at det ikke var noen vits å planlegge noe, siden verden er blitt så usikker. «Jeg vet ikke hva som skjer neste måned, så jeg planlegger ingenting» sa vedkommende. Det er selvfølgelig lov å ha det synspunktet – det er forståelig – men da mister du fort enda et år.
Som nevnt over har det vært en økning av psykiske lidelser hos barn og unge gjennom de to siste årene, en økning som hjelpeapparatet ikke har vært forberedt på. Ni forskere/ledere tilknyttet Folkehelseinstituttet og Institutt for samfunnsforskning tok dette opp i en Aftenposten-kronikk tidligere i år (publisert 12. april).
«Denne økningen (…) peker mot en slitasjeeffekt knyttet til en langvarig tiltaksbyrde. (…) Hvorvidt en slik økning vil fÃ¥ langsiktige konsekvenser for de unge selv, er vanskelig Ã¥ fastslÃ¥. Vi vet at symptomer og plager som oppstÃ¥r tidlig i livet, har en tendens til Ã¥ vedvare. Derfor er det viktig Ã¥ ta symptomforverring i denne livsfasen pÃ¥ alvor» skriver de, og avslutter med en oppfordring om Ã¥ gi psykisk helse en viktig plass i helseberedskap «bÃ¥de nÃ¥r det budsjetteres for kapasitet og nÃ¥r man vurderer ikke-økonomiske kostnader av smittevernstiltak».
GIKK I BAKKEN
Lerøen har også truffet flere voksne som har slitt mentalt under pandemien. En av disse er Eirik Kjølsen, som var bartender i Stavanger. Her kommer et (lett forkortet) utdrag fra boken:
«Han laget seg en regel om at han ikke skulle hive ut gjester som ikke fulgte avstandsreglene før han hadde advart dem minst tre ganger. Han begynte aÌŠ hate den regelen. (…) Slik gikk kveldene og nettene. Han kunne alle replikkene til de fulle gjestene utenat. Det var som om han spilte i det samme teaterstykket hver eneste kveld.
Bartenderen lå i klærne sine oppå sengen sin, og stirret innover. Om han ikke sov. Det var en idrettsprestasjon å stå opp, dusje og gå på jobb. Huske å bestille noe take-away-frokost han kunne spise i baren, før han enda en kveld skulle få kjeft av fulle folk helt til han endelig kunne blinke med lysene. Hjem. Ny runde. Kjeft, sprite ned, blinke, hjem. Sove, stirre, dusje. Til slutt endte altså Eirik på huk med hendene foran ansiktet, mens han skrek: ‘Fokk folk, jeg hater folk’.»
– Smittevernreglene ble i snitt endret annenhver dag. Det ble helt umulig for han å forholde seg til dette, og han gikk til slutt i bakken. Kollegaene hans fikk ikke tak i han, og det tok et år før han kom seg tilbake på jobb, forteller Lerøen.
– Dette var i det hele tatt en tung tid for alle som jobber i serveringsbransjen. De ble stengt ned, og menneskene som ble permittert, fikk beskjed av statsministeren om å finne seg nye jobber.
Til slutt husket selv ikke FHI-direktør Camilla Stoltenberg om man skulle bruke munnbind eller ikke under innendørs kulturarrangementer, forteller Lerøen i boken. «Ja, det kan jeg faktisk ikke huske, men jeg tror man skal ha på munnbind innendørs» svarte Stoltenberg til NRK langt ute i pandemien.
FIKK FEBER I FIRENZE
– Over to år med pandemi er lenge for de fleste av oss, men det er enda lenger for en som var 11 år da pandemien startet. Da er to år nesten 18 prosent av livet ditt. Du blir på en måte tenåring alene.
– Boken er et forsøk på et dokument fra Norge under nedstengingen og konsekvensene av beslutninger gjort av Espen Nakstad, Camilla Stoltenberg og Bent Høie, sier Lerøen.
– Jeg har derfor styrt helt unna intervjuer med dem, og heller pratet med folk flest. Det er fortellinger om hvordan pandemien snudde opp ned på livene til vanlige folk.
Mikal Lerøen klarte selv å unngå å bli smittet under pandemien, til tross for omfattende reisevirksomhet over hele Norge. Men under ferie i Firenze nå i sommer måtte også han gå i karantene – fem dager etter at han hadde levert fra seg det ferdige bokmanuskriptet.
– Jeg trodde at jeg skulle snike meg unna, men der fikk jeg en smell i fjeset, sier han.
– Så ble jeg liggende i fire døgn og stirre i taket på hotellrommet i Firenze – med ett øye på toalettet. Det var helt dritt, bokstavelig talt. Jeg hadde også pusteproblemer, vond hals og en enorm feber. Det var bare å ligge i ro og svette og bestille takeaway.
