BARN I BYEN: Bergens Tidende har nylig presentert en serie artikler som viser at det innrapporteres en kraftig økning i tilfellene av barn som utøver vold mot ansatte i barneskolen. Er det i denne sammenhengen mulig å peke på innsatsfaktorer som allerede er på plass, men som ikke tas i bruk? Det gjør det!
Tekst og foto: Asgeir Eide Olsen
Barn er som voksne – de må få føle på mestring og glede for å oppleve at livet gir mening. Det å, for å si det banalt, la «vanskelige barn» få en spesialpedagog og et grupperom for å jobbe med kompetansemål fra læreplanen, det gir sjelden disse barna en større følelse av mestring.
Det betyr ikke at det er kompetansemaÌŠlene det er noe i veien med – ikke spesialpedagogen heller – men det betyr at en begynner i feil ende. Disse barna ønsker ogsaÌŠ aÌŠ lære seg aÌŠ lese og de vil helst være med de andre barna, men det er ett eller annet med rammene vi setter som de bare ikke faÌŠr til.
Akkurat hva det kan være, vil selvsagt være forskjellig fra barn til barn. Det er skolens jobb, sammen med foreldre og ekspertinstansene å finne ut hva som kan gjøres for at disse barna får et godt og inkluderende læringsmiljø hvor de opplever bekreftelse og mestring.
Til dette har skolen allerede et ferdig utbygd laboratorium for elevene i småskolen. Et laboratorium hvor en har tilgang til elevene i mange timer hver eneste dag og der ingen læreplan-mål hersker over dagens innhold. Men dette laboratoriet er det «ingen» som peker på eller som forstår mulighetsrommet innenfor. Er ikke det fryktelig rart?
SFO heter laboratoriet. Det brukes daglig for at barn skal finne sin plass i vennskap, lek og læring. Med tilbud om gratis SFO plass for alle barn i 1. og 2. trinn fra høsten 2023 vil en kunne ha en unik mulighet til å forfølge strategien om «tidlig innsats» ved å møte og kartlegge de utfordrende barna i SFO.
Og om du nå tenker at smårollinger som biter, sparker og kaster sakser på SFO ikke er så farlige som de i 7. klasse, så har du rett i det, men det er dette med «tidlig innsats» og innøving av adekvate strategier som er poenget.
Det forebyggende arbeidet vil alltid være det viktigste, det minst kostnadskrevende og det mest inkluderende vi kan iverksette.
Forskning og utvikling av kunnskap omkring hvordan SFO «virker» på barna, er foreløpig på et stusselig lavt nivå i Norge. Det kan illustreres ved å peke at det først i 2025 vil de stå utdannet studenter med bachelorgrad i fritidspedagogikk i Norge. I våre naboland Danmark og Sverige er det mer enn 25 år siden det skjedde. Fagmiljøene i Norge er altså bare så vidt i ferd med å spire.
I denne sammenhengen (vold i skolen) kan fritidspedagogikken sin viktigste perspektivforskjell på barnet, i forhold til skolepedagogikken, formuleres slik: Der medvirkning, medbestemmelse, ansvarliggjøring, konsekvenstenkning og selvstendighetsutvikling er definerende for fritidspedagogikken, der er det (fortsatt) de mer «skolske» læringsmål som er skolepedagogikkens tydeligste rettesnor (les OECD, PISA, basisfag, nasjonale prøver, testing etc.).
PaÌŠ SFO utfordres barna til aÌŠ mestre sine liv paÌŠ andre maÌŠter enn paÌŠ skolen og kanskje er det nettopp her – i livsmestringens sentrum – paÌŠ SFO, at de utfordrende barna best kan møtes? Dessverre er det gjennomgaÌŠende slik at ekspertinstansene som skal veilede skolen har minimal interesse og forstaÌŠelse for SFO som arena.
Den kjente britiske lek-forskeren Sutton-Smith sier det slik: «Pass opp for lese-skrive-regne-puritanerne og deres mange utviklings og læringsprogrammer. Leken handler om bevissthetsdannelsens hemmeligheter, om vårt eget indre, subjektive liv og om det som gjør livet verdt å leve».
Skal en ta konsekvensen av dette, så må en gi status til lekens utviklende betydning og la barnet få bearbeide sin virkelighet innenfor det som er barnets foretrukne metode, nemlig leken. Leken er SFO sin hovedaktivitet, mens på skolen vil leken alltid kun forbli noe som kommer i tillegg (de som påstår noe annet, bør du også passe deg for).
Skoleklokker som ringer, tall og bokstaver, rekker en skal stille seg i, pulter aÌŠ sitte bak, gymtimer med kanonball – dette er helt overkommelige ting aÌŠ forholde seg til for de aller fleste barn, men for noen saÌŠ utgjør dette saÌŠ uoverstigelige hindre at de blir helt rabiate.
Før disse barna kan få til noe som helst på skolen så må de få hjelp til finne en god plass å være seg selv. Først alene og så sammen. Da blir det viktig at vi ikke faller inn i det som utviklings-psykologen Alison Gipnik omtaler som skolepedagogikkens melodi: «Den frie spontane leken fortrenges til fordel for voksenstyrte målrettede læringsaktiviteter».
Det forebyggende arbeidet vil alltid være det viktigste, det minst kostnadskrevende og det mest inkluderende vi kan iverksette. Det er ubegripelig lett å få øye hva de yngste utager- ende barna ikke får til på skolen, men den viktigste oppgaven er kanskje å få øye på hva de faktisk får til på SFO.
For aÌŠ lykkes med det saÌŠ maÌŠ en lete i den lystbetonte, egenmotiverte og selvstyrte aktiviteten barnet igangsetter. Begynn der – der hvor reisen starter – begynn paÌŠ SFO!
