– Luksusen med å spille ny musikk er at man kan kommunisere direkte med komponisten, sier Amalie Stalheim – en prisvinnende ung bergensmusiker som er i ferd med å klatre høyt på den klassiske stjernehimmelen.
Amalie Stalheim fra Bergen regnes som en av Nordens mest lovende unge cellister. På Festspillene i Bergen skal hun både spille duokonsert med Christian Ihle Hadland og være solist i urfremføringen av et verk av fjorårets festspillkomponist, Missy Mazzoli.
Hun begynte å spille cello i Kulturskolen allerede som seksåring, etter først å ha spilt piano i et år. Hennes første instrument var en såkalt «trekvart cello» tilpasset unge nybegynnere.
FANT SIN STEMME
– Det er jo en klisjé, men man sier ofte at celloen er det instrumentet som ligger tettest opp til menneskestemmen.
– Det var mye Mozart og Haydn i begynnelsen. Brahms kom nok litt senere, forteller hun.
– Men vi spilte også Abba, for vi hadde en fiolinist i kvartetten som var stor fan av dem – og det var jeg også.
– Var det å spille cello et bevisst valg for deg?
– På en måte. Min storesøster spilte fiolin i orkester, og jeg husker at jeg var fascinert av cellogruppen allerede da – det at man ikke bare spiller melodien, men også kan være med i hele det harmoniske grunnlaget rundt. Jeg tenkte kanskje ikke dét da jeg var seks år gammel, men det var et eller annet som lokket meg til celloen.
– Den har en veldig tiltalende klang.
– Det er jo en klisjé, men man sier ofte at celloen er det instrumentet som ligger tettest opp til menneskestemmen.
– Det sier man om klarinetten også.
– Ja, og oboen og alt mulig rart. Men om den ikke er lik på menneskestemmen, så er den ihvertfall min stemme.
«JAG TRIVS BÄST I ÖPPNA LANDSKAP»
Etter å ha fullført videregående ved musikklinjen på Langhaugen, studerte hun ved Kungliga Musikkhögskolan – med cello som hovedinstrument.
– Jeg hadde ikke vært i Stockholm før og kjente ingen der, men jeg bor der fortsatt.
– Torleif Thedeen var celloprofessor der (han er nå professor for Fagseksjon for strykere og harpe ved Norges Musikkhøyskole, journ. komm.), så det lokket meg dit. Jeg hadde ikke vært i Stockholm før og kjente ingen der, men jeg bor der fortsatt.
– Det er en vakker by, sier jeg, og forteller henne om vandringer jeg har vært på i Gamla Stan og en lengre båttur på Mälaren.
– Det finnes mye annet der som også er utrolig fint, men Gamla Stan er noe som fanger øyet umiddelbart, bekrefter hun.
– Noe som er viktig for meg uansett hvilken by jeg bor i, er at det er sjø eller hav i nærheten. Det får meg til å føle en helt annen åpenhet; det gir liksom mulighet til å puste. Er det ikke det, får jeg nesten klaustrofobi – og det tror jeg har med at jeg er oppvokst ved Fanafjorden.
– Likevel velger du å debutere på plate med et verk som handler om innestengte norske daler der du knapt får puste. Det er et veldig mørkt verk, sier jeg – med henvisning til hennes relativt ferske innspilling av Lasse Thoresens cellokonsert.
– Hehe. For meg er det et ganske billedrikt verk; at det er skumringsmørkt og man vet ikke helt hvor man er på vei – man har ikke kompass – og så leter man seg frem i ulike klanger, liksom.
EN «MOODY» GAMMEL ITALIENER
– Når de røffeste lydene kommer, er det så mye vibrasjoner i celloen at det nesten blir feedback.
– Kjenner du Lasse Thoresen?
– Vi har jobbet sammen, slik at det klinger slik han har tenkt at det skal gjøre. Luksusen med å spille ny musikk er jo at man kan kommunisere direkte med komponisten.
– Du får frem en del gutturale lyder underveis i verket. Jeg har ikke hørt slike lyder fra en cello før – drar du i strengene for å få de frem?
– Nei, det meste av det er med buen og kontaktpunktet – hvor nær stolen man spiller. Det handler om vibrasjonen i celloen. Når de røffeste lydene kommer, er det så mye vibrasjoner i den at det nesten blir feedback.
– Var du kjent med Truls Mørks versjon før du spilte verket inn?
– Jeg har hørt et konsertopptak av hans versjon, men konserten har siden blitt revidert, så den låter litt annerledes nå.
– Du har jo en helt spesiell tone som du får frem på et helt spesielt instrument.
– Ja, det er en fantastisk cello. Truls spiller også på et gammelt instrument. Han spiller på en Montagnana (en cello bygget av den venezianske instrumentmakeren Domenico Montagnana i 1723, journ. komm.), mens jeg spiller på et instrument bygget av Francesco Ruggieri i 1687. Jeg får låne den fra Anders Sveaas’ Allmennyttige fond, og har hatt den i fire år nå.
– Det er vel en utfordring å stemme et så gammelt instrument?
– Utfordringen handler ikke så mye om stemming som at det er en gammel italiener som trives best i Crimona. Når man spiller mest i Norden, så er det dager der vi ikke er helt på bølgelengde. Det er mye bevegelse i celloens trevirke, alt etter temperaturforandringer og luftfuktighet – så det kan hende at den slipper litt i limet eller at den er litt «moody».
– Utfordringen handler ikke så mye om stemming som at det er en gammel italiener som trives best i Crimona.
– Er den annerledes å spille på sammenlignet med en moderne cello?
– Generelt så er det slik at eldre instrumenter på en måte har «satt» seg mer, men det går fortsatt an å utvikle klanger og få sitt eget sound. Man har jo sin egen klang uansett hvilket instrument man spiller på.
STORE CELLISTER
– Det er vel litt sånn med cellister at man kan høre hvem som spiller. Når Jacqueline du Pre spiller Elgars cellokonsert, så hører man med en gang at det er hennes versjon.
– Ja, men kanskje spesielt tidligere, da cello begynte å bli et solistinstrument.
– Hvilket forhold har du til Pablo Casals (1876-1973)?
– Han var en viktig musiker innenfor mitt yrke fordi han løftet frem celloen så mye som han gjorde.
Den katalanske komponisten, dirigenten og cellisten er kanskje mest kjent for at han fikk hele verden til å gjenoppdage Bachs den gangen glemte cello-sonater – som i dag finnes på standard-repertoaret til alle de de største cellistene.
Pablo Casals kom over disse stykkene i en musikkforretning en gang tidlig på 1890-tallet, og brukte de neste 10-12 årene på å lære seg å spille de. Hans mest kjente innspillinger av Bach-sonatene ble gjort i London og Paris fra 1936 til 1939.
– Det sies gjerne at han får celloen til å synge; et kompliment man gjerne gir til musikere når de virkelig får musikken til å svinge.
– Ja, og bare det at han fortsatte å øve til han var 94 år gammel, fordi det alltid finnes noe nytt man kan lære – noe som er veldig treffende for det jeg holder på med.
TO FESTSPILL-KONSERTER
Amalie Stalheim spiller på to festspill-konserter i år (i tillegg til at hun er med på åpningsseremonien på Torgallmenningen). Den første er en urfremførelse av et verk for cello og kor, skrevet av fjorårets festspillkomponist Missy Mazzoli. Mogens Dahl kammerkor medvirker også.
– Mazzoli er en utrolig kul person og komponist, og jeg gleder meg veldig til å samarbeide både med henne og koret. De blir på en måte mitt orkester.
Stykket hun skal ha urpremiere på, heter «Year of our Burning», og er en respons på koronapandemien – med tekst av Laura Lomas. Gjennom musikken og korets bevegelser på scenen skal stykket fremstille forholdet mellom mennesker i den spesielle tiden.
Den andre festspillkonserten hennes blir sammen med Christian Ihle Hadland på piano. Denne inngår som en del av at hun i fjor ble tildelt Den norske solistpris.
– Vi skal spille litt blandet musikk, med stykker av Sæverud, Grieg, Janáček, Stravinskij og Poulenc. Vi har akkurat spilt inn en duoplate sammen. Den kommer ut på LAWO Records i 2023.
– Ja, jeg ser at du skryter av samarbeidet med LAWO.
– Når man spiller inn plate, er det viktig å ha en produsent som man faktisk stoler på; en som skjønner hva du vil med musikken. Dét gjør deres produsent Vegard Landaas, så det funker veldig bra med LAWO.
– Du planlegger også en plateinnspilling sammen med Kringkastingsorkesteret av Knut Vaages verk «Relieff», som du hadde urpremiere på i fjor sammen med Bergen Filharmoniske Orkester. Hvordan kom du på å bestille et verk fra han?
– Etter at jeg vant den svenske solistprisen, fikk jeg bestille et verk – det var en del av prisen der – og Knut Vaage er en person som jeg har kjent nesten hele mitt liv. Jeg er heller ikke helt uvant med å samarbeide med komponister, i og med at min far er komponist.
SPILLER I JAZZ-SEPTETT
Men nå gleder hun seg mest til festspill-konsertene, der hennes talent virkelig kommer til å sette farge på byens storstilte musikkfest.
Kanskje vi får se henne senere i år også, og da gjerne sammen med det svenske jazzbandet hun spiller i – ledet av saksofonisten Fredrik Lindborg.
– Vi har tidligere gitt ut en plate med musikk av Lars Gullin, og vår nye plate består av nyskrevet musikk av nå 88 år gamle Georg Riedel (blant annet kjent for albumet «Jazz på svenska» (1963), som han spilte inn sammen med pianisten Jan Johansson, journ. komm.).
– Kommer dere til Bergen?
– Ja, det hadde vært perfekt. Vi har en så flott kombinasjon av instrumenter; det er ikke bare en jazztrio med strykekvartett, men en septett som spiller en blanding av jazz og klassisk musikk. Strykerne blir da liksom det harmoniske instrumentet.
Albumet består av åtte nye komposisjoner fra Riedel og åtte «musikalske fragmenter» basert på disse – hver av dem signert en av konstellasjonens syv musikere – samt et av Riedel selv.
Amalie Stalheim har fått æren av å åpne albumet med sitt «fragment», som ganske enkelt har fått tittelen «Stalheim». Merk deg navnet!
Amalie Stalheim kan oppleves på to konserter under årets festspill:
- Mogens Dahl kammerkor med Amalie Stalheim, Håkonshallen 29. mai.
- Amalie Stalheim (cello) og Christian Ihle Hadland (piano), Troldhaugen (Troldsalen) mandag 30. mai.
Amalie Stalheim
- Amalie Stalheim (f. 1993) er født og oppvokst på Titlestad i Fana. Hennes far er komponist og høyskoleprofessor Jostein Stalheim.
- Hun debuterte som plateartist i fjor på Oslo Filharmoniske Orkesters innspilling av Lasse Thoresens symfoniske konsert for cello og orkester – som er et ekstremt teknisk og virtuost verk.
- I tillegg har hun gitt ut to jazzplater med en septett ledet av Fredrik Lindborg.
- Amalie Stalheim har spilt som solist med blant andre Oslo filharmoniske orkester, Kungliga Filharmonien i Stockholm, Gulbenkian Symfoniorkester, Gøteborg symfoniorkester, Svenske Radioorkesteret, Bergen Filharmoniske orkester, Kringkastingsorkesteret og Malmø Symfoniorkester.
- Hun er en aktiv kammermusiker, og har samarbeidet med musikere som Janine Jansen, Yo-Yo Ma, Leif Ove Andsnes, Lars Anders Tomter og Stenhammarkvartetten.
- I tillegg til å spille de tradisjonelle cellokonsertene internasjonalt, brenner Amalie Stalheim for å bestille nyskrevet musikk for cello.
- Hun ble i fjor tildelt Den norske solistprisen. Denne deles ut til en av tre–fem nominerte norske instrumentalister eller sangere under 30 år, utvalgt av en internasjonal jury.
- I 2018 vant hun Kungliga Musikaliska akademiens store musikkonkurranse, Solistpriset.
- På Verbier Festival i 2016 ble hun tildelt den prestisjetunge Firmenich Prize.
- Hun har også vunnet Ljunggrenska-konkurransen og Yamaha Music Foundation Europe Competition.
- Mer informasjon: amaliestalheim.com
