FIRE PLATER PÅ 12 ÅR: – Musikken vår handler om å skape en atmosfære, og er nok slik mer i slekt med film. Jeg tenker at folk som sitter og lytter lager litt bilder i hodet selv, sier Ole Christensen. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Evig undergrunn

– Sonisk Blodbad blir nok aldri populære, medgir Ole Christensen, som er ute med bandets fjerde album siden debuten i 2012.

Dersom du liker mørk 80-talls-electronica ala Coil og Cabaret Voltaire parret med atmosfærisk krautrock og tidlig Pink Floyd – da er kanskje bergensbandet Sonisk Blodbad nettopp det bandet du har vært på utkikk etter. De er nå ute med sin fjerde langspiller, denne gangen med et større og mer fyldig lydbilde enn tidligere.

– Det kan vi takke Daniel Winter Lazerus for, sier Ole Christensen, som kan fortelle at albumet er mastret av ingen ringere enn den amerikanske mesterprodusenten – en mann som har hatt fingrene borte i alt fra Donald Fagen-albumet The Nightfly til Jean-Michel Jarre-mesterverket Zoolook. Han bor nå i Bergen, og har gitt ut et album sammen med Heidi ‘Heidi Goodbye’ Torsvik under prosjektnavnet Hidden Soul of the Fjords.

VAKKERT ER ORDET

Heidi Torsvik er også sterkt til stede på det nye Sonisk Blodbad-albumet – ikke minst på tittelsporet «Shores of Oblivion».

– Utgangspunktet var en tre ganger så lang låt som vi har trimmet ned til rundt ni minutter, men den kunne like gjerne bare fortsatt og fortsatt, sier Christensen, som ser frem til å fremføre den i full lengde live.

– Du er veldig forsiktig med å bruke beats her?

– Jeg trenger ikke beats; musikken flyter fint avgårde av seg selv – og så er det rytmisk med de stringsa som går hele tiden.

– Ja, jeg er ikke så glad i det. Jeg trenger ikke beats; musikken flyter fint avgårde av seg selv – og så er det rytmisk med de stringsa som går hele tiden. Ofte låter det veldig forankret i en tidsepoke dersom du bruker trommemaskin.

I likhet med de tre foregående albumene åpner platen med en låt fra Conrad Schnitzlers (Tangerine Dream, Kluster, Eruption) etterlatte arkiv. Ole Christensen besøkte krautlegenden flere ganger, og fikk hans velsignelse til å bruke fritt av hans gamle uutgitte opptak – mange av dem laget sammen med Wolfgang Seidel (Eruption, Ton Steine Scherben).

– Det blir en sånn fin og massiv kontrast til resten av platen. Vittig nok er det mange som sier at platen er bra, men den første låten er for lang og for slitsom, sier Christensen.

– Alle låtene har en eller annen referanse til musikk som jeg digger, legger han til, og setter på andresporet på den ferske vinylplaten – der han har fått med Niklas Rundquist og gitarist Nils Wohlrabe fra det svenske garasjerock-bandet The Leather Nun.

– Jeg laget et lite synthspor, og så satt Niklas og puslet med det. Vokalen hans er ment å låte som [avdøde] Alan Vega – så det er en veldig klar referanse.

NYTT BANDMEDLEM: – Hun bruker stemmen helt annerledes enn hva hun gjør i Heidi Goodbye, sier Ole Christensen om Heidi Torsvik, som er sterkt til stede på det nye Sonisk Blodbad-albumet. (Foto: Konrad Christensen)

STARTET SOM EN DUO

Andre som hylles er Ennio Morricone og David Lynch, og dét i én og samme låt. «An Echo in the Dungeon of My Heart» heter den, og låter som en krysning av temaene fra Twin Peaks og Sergio Leones The Good, the Bad and the Ugly.

– Noen hører spaghettiwestern-vibben, med tørr ørken. For meg er det et mer urbant landskap, sier Christensen.
– Lazerus sa at den er «the centrepiece of the album». Heidi bruker stemmen helt annerledes enn hva hun gjør i Heidi Goodbye – den blir som et instrument, med 5-6 vokalspor som flyter ut i hverandre.

Hakk i hæl kommer «Aspik», som er albumets lengste og mest ambiente låt – med nikk både til Aphex Twin og Coil.

– Det er egentlig en sånn halvtimeslang låt, men vi måtte kutte den ned – ellers hadde den fylt en hel plateside. Tanken er at den bare kan rulle og gå uten at noen merker hva som skjer – før det plutselig kommer inn noen basselementer.

Bandets originalmedlem Haavard Tveito er også med – denne gangen som vokalist på låten Photons.

– Det var vi to som startet Sonisk Blodbad tilbake i 2010. Jeg prøver å få Haavard med på hver skive, siden det på en måte er vår greie. Vi to er de eneste konstante medlemmene, i tillegg til Conrad Schnitzler, da.

SKRUR FREM MUSIKKEN

MASKINEN BAK MUSIKKEN: Ole Christensen lager nesten all musikken på en Roland MC-505 Groovebox. (Foto Marcos A. Pita Jr./DJFLEX MK2)

Ole Christensens musikkarriere begynte med Porsgrunn-bandet Big Robot, som rakk å gi ut to album i 2009 – også disse i samarbeid med den tyske krautrocklegenden. Høsten 2010 var han så (sammen med blant andre Haavard Tveito og Fredrik Owesen) involvert i «arkitektur møter musikk»-prosjektet Against the Grain i siloen på Bergen arkitekthøgskole. Musikken derfra ble utgitt både på DVD og vinyl under tittelen Action Fabrikkgaten.

I tillegg har han gitt ut en rekke plater sammen med Endoplasmic Flow (2010-2013), samt at han har vært med på å lydsette en internasjonal kunstutstilling i Dubai (med bilder av blant andre Antonio Veronese) – men Sonisk Blodbad har vært hovedprosjektet hans de siste ti årene.

– Sonisk Blodbad blir nok aldri populære. Mye av det vi driver med kan vel fortsatt karakteriseres som undergrunn, medgir han.

– Hva er fellesnevneren for de fire platene dere har gitt ut?

– Det må være Roland MC-505 Groovebox (elektronisk musikkinstrument lansert i 1998, journ. komm.), som er det eneste instrumentet jeg har brukt på alle platene våre. Det er en ganske fin liten boks. Jeg lager nesten all musikken på den. Når vi spiller live spør folk meg hvor synthene mine er. «Nei, den har jeg her» sier jeg da.

– Så du skrur mer enn du spiller på tangenter?

– Det gjør jeg, uten tvil. Det er ikke noen stor hemmelighet. Jeg bruker å programmere og legge inn et track – og så bruker jeg filterne etterpå og skrur til det låter bra, før jeg legger på et nytt lag. Boksen har åtte kanaler som jeg kan mikse før jeg kjører det ut.

NORGES SVAR PÅ THE RESIDENTS?

– Har du noe program for musikken, hva du vil med den?

– Nei. Altså, det er jo i utgangspunktet bare å lage atmosfærisk musikk som funker. Vi prøver å holde det litt variert ved at vi har med litt forskjellige folk – slik som Heidi nå, som har bidratt med sin retning på det. I intervjuer blir jeg alltid spurt om hva jeg vil med platen – liksom at alt må ha mål og mening.

– Ja, det er litt for å få noe meningsfullt ut av et intervju.

– For meg er hele poenget bare å lage musikk som jeg synes fungerer. Det handler om å skape en atmosfære, og er nok slik mer i slekt med film.

– Nettopp. Ja, jeg skjønner det, men for meg er hele poenget bare å lage musikk som jeg synes fungerer. Det handler om å skape en atmosfære, og er nok slik mer i slekt med film. Jeg tenker at folk som sitter og lytter lager litt bilder i hodet selv, sier han.

– Min motivasjon er å lage musikk sammen med bra artister. Jeg har fått med mye rare folk ved at jeg har lagt dem til på Facebook. Både Don Preston, Clive Jones [Black Widow, døde i 2014], Hardy Fox [The Residents] og Laurie Amat (amerikansk avantgarde-artist/komponist, vært medvokalist i The Residents siden 1987, journ. komm.) kom med på den måten.

– Er Sonisk Blodbad på en måte et norsk svar på det legendariske California-bandet The Residents – på den måten at ingen av dere kan regnes som musikere i tradisjonell forstand?

– Vel, greia er at når du har spilt en stund, så vet du hva du får ut av instrumentene – slik som den lille boksen jeg jobber med. Jeg er ikke noen musiker som kan si hvilken toneart det går i – da sliter jeg, sier han.

– Mange musikere jeg har snakket med sier at jo mindre du kan jo mer får du ut av det. Det er derfor skolerte musikere er helt håpløse å samarbeide med. De kan ikke jamme eller improvisere; neida, det går ikke. «Kan du sende meg det på noter» spør de gjerne. Vi bruker ikke noter i Sonisk Blodbad. Da synes jeg det er mer interessant å samarbeide med folk som driver med film og billedkunst.

ITALIENSK BILLEDKUNST: Coverbildet på den nye platen er et utsnitt fra Italia Ruotolos maleri «A Blue Trip-Tych» (2011).

KUNST PÅ PLATECOVERNE

Det siste kommer tydelig frem på bandets platecovre. Her har de hatt et tett samarbeid med New York-kunstneren Steven Cerio, som også var bandets trommeslager på deres andre album. På den nye platen er det et av hans verker som fyller innsiden av utbrettcoveret. Cerio har tidligere laget postere for blant andre King Crimson, Negativland, White Zombie, Monster Magnet og William Parker, men er kanskje best kjent for grafisk arbeid og animasjoner for The Residents.

Da Ole Christensen skulle velge cover til Sonisk Blodbads to siste plater, fant han frem til den italienske popart/art nouveau-kunstner og Odd Nerdrum-fan («great living artists are just a few, Odd Nerdrum is one of them» sier hun i et intervju med Peter de Kuster på hans reiseblogg The Heroine’s Journey) Italia Ruotolo. På den nye platen pryder et utsnitt av hennes «A Blue Trip-Tych» (2011) både forsiden og baksiden – rett og slett et godt gammeldags utbrettcover.

Kunstverkets tittel er et ordspill som refererer både til glassmosaikk i gamle kirker og til 60-tallets psykedelia. Her kan det være hjelpsomt å sitere hennes egne ord om bildet, slik hun presenterer det på nettgalleriet Saatchi Art:

«I set up the central scene in a temple. The man and the woman are tied up by the power of the attraction. The male is not physically represented in the scene, the horse embodies his symbol and represents as well the instinct and the freedom to express it out of any formal agreement. The man and the woman are tied up by the powerful snakes of desire. The two small parts of the painting represent the origin of masculine and feminine in their spiritual values».

– Noen vil beskrive dette coveret som lett sexistisk?

– Synes du det? Joda.

– Du rødmer litt?

– Hehe. Det forrige fikk vi litt kritikk for, selv om det bare var et bilde av en søt jente. Men denne gangen er det en halvnaken kvinne med en slange som kveiler seg rundt kroppen hennes. Det er ikke noe sexistisk. Jeg synes det er et fint bilde som passer til musikken.

Sonisk Blodbad 2022 består av Ole Christensen, Kristian Stangebye, Niklas Rundquist, Nils Wohlrabe, Heidi Torsvik, Ulf Knudsen, Sam Fossbakk, Haavard Tveito, Laurie Amat, Katje Elise Janisch, Beate Jacobsen, Helene Rickhard, Oliver Kersbergen, Steven Cerio, Jan-Morten Iversen, J. S. Theracon og Sandra Minter. Bandets nye album heter The Shores of Oblivion, og slippes på Apollon Records 29. april.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this