Zachariasbryggen Bryggeriet.biz
PÅ SCENEN: Norma Balean i revyen «Vel møtt igjen» (1939). (Foto: Ukjent fotograf/Oslo Museum)

Dronning Norma av Bergen

BERGENSIKONER: I nesten 50 år var Norma Balean byens dronning. Primadonnaen og divaen som privat «knapt nok visste hva primadonnanykker var». Stadig gjenkjent og stadig tilsnakket på gaten, alltid like elegant og feiende flott. Et begrep i Hansastaden!

Så, hvor kom hun fra, den litt fremmedartede fuglen som i en mannsalder underholdt bergenserne? Navnet var eksotisk – og den mørkhårete, vakre damen hadde også noe eksotisk og internasjonalt over seg.

Hvor kom hun fra, den litt fremmedartede fuglen som i en mannsalder underholdt bergenserne?

Alle vet at bak ethvert levd liv ligger det historier. Og hemmeligheter som kan ha gått tapt for alltid. I aller høyeste grad gjelder dette Norma Balean. Hennes offentlige liv er godt dokumentert, men bakgrunnen er mer dramatisk enn for de aller fleste.

Det hele begynner rundt århundreskiftet. En ung bergensjente drar til London for å arbeide som hushjelp i en velstående bankfamilie. Au pair er faktisk ikke et moderne uttrykk, kanskje det ville vært dekkende for Johanna Bratlands London-oppgaver også den gang?

ELEGANSE: Udatert bilde av byens dronning på scenen. (Foto utlånt fra Inger Norma Baleans arkiver)

Hvorfor Johanna dro til nettopp London vet vi ikke. Hun kom fra enkle kår og hadde neppe mange kontakter. Kanskje hadde hun et godt språkøre? Hadde hun truffet engelske turister i Bergen? Det vi vet er at Johanna gifter seg i hemmelighet med Alan, sønn i familien og selv bankmann. Og at de får tre barn på kort tid. Alan Johan kom først, født i 1904, muligens i Bergen, deretter fulgte Norma i 1907 og så til sist Jack, i 1909.

– Vi vet lite om Johannas liv i London og enda mindre om Alan, sier Normas datter, Inger Norma Balean, over hundre år etter at Johanna reiste hjem til Bergen med tre små barn og flyttet inn hos sin mor i Sydnesgaten.
– Faktisk viste det seg at ingen i den engelske familien i nyere tid kjente til historien om Alan og Johanna. De ante ikke at de hadde familie i Norge!

Om Johanna og Alan ble separert eller kanskje skilt allerede i 1912, samt om Johanna flyttet hjem til Norge i 1912 eller to år senere (slik Inger Norma mener å kunne dokumentere), er usikkert. Datteren sier at det er ting som tyder på at Alan søkte jobb i Østen i 1914. Muligens dro han tilbake etter tidligere opphold i Hong Kong og Shanghai?

Dessuten viser oppføringer i ulike slektsdatabaser at Alan trolig hadde et forhold til en ung dame i Singapore. Hun døde i 1908, bare 20 år gammel. De fikk datteren Constance Ena Louisa i 1907, nesten samtidig som Norma ble født i London.

– Ingen i den engelske familien i nyere tid kjente til historien om Alan og Johanna. De ante ikke at de hadde familie i Norge!

Vi kan bare spekulere, men det var vanlig at funksjonærer som skulle arbeide utenlands helst burde være ugifte. Kanskje ble Johanna sendt hjem slik at Alan kunne dra? Kanskje fikk hun rede på at Alan trolig hadde en familie også i Singapore? Hjem til Norge bar det uansett, om det var frivillig eller ufrivillig.

– Vi må huske at min mormor ikke var så veldig ressurssterk, hun hadde nesten ingen utdannelse, neppe egne midler og fikk tydeligvis ikke særlig mye støtte fra svigerfamilien i London, sier Inger Norma.

I 1914 starter dessuten verdenskrigen, og med den forsvinner Alan ut av livene til den lille bergenske familien. Han dør kun 39 år gammel i 1921, trolig av tuberkulose. London-kapitlet lukkes. I alle fall i noen år.

MOR OG DATTER: Norma og Johanna i senere år. Johanna døde i 1964.(Foto utlånt fra Inger Norma Baleans arkiver)

«Snope-Sofie»

ARKIVER. Inger Norma Balean har et enormt arkiv som dokumenterer morens sceniske liv og karriere. Men ennå er det mange uklare detaljer om hva som egentlig skjedde da mormor Johanna brøt opp fra London og flyttet hjem til Bergen med sine tre barn for vel 110 år siden. (Foto: Jan Hanchen Michelsen)

Hjemme i Bergen er det ikke bare lett, men Johanna og hennes mor gjør sitt beste. Mormor er en populær dame i strøket, hun driver snopebutikk fra huset i Sydnesgaten 3 og kalles bare «Snope-Sofie». Dessuten har lille Norma et lyst sinn. Hun snakket etter sigende kun engelsk da hun kom til Norge, men blir lynraskt «bergenserinne så god som noen både i tale og sinn», som det heter i Norsk biografisk leksikon.

Norma har også en kunstnerisk åre, hun tar sangundervisning og pleier omgang med barn i familier med teatertilknytting. I enkelte avisklipp nevnes det at mor Johanna også kan ha hatt sceniske tilbøyeligheter, hun spilte muligens på Det Gamle Teater før London-oppholdet. Inkognito. For skikkelige piker drev ikke med slikt!

Til sist kan vi legge til at Norma – igjen muligens – ble oppkalt etter farens favorittopera, Bellinis Norma. Operaen gjorde at navnet hadde hatt en viss popularitet, men i følge datteren er det ingen i London som mener at Alan var operainteressert. Forklaringen på navnevalget kan ha kommet langt senere. Likevel er det er ikke umulig at Norma hadde visse medfødte talenter og interesser.

Fra Normas dagbok, datert 8. januar 1924:

«Ja, det var altså denne juleferien. Ja, vi hadde det så festlig. Blant annet var vi i teateret og så Hollenderpiken. Det var aldeles festlig, simpelthen, skjønt jeg må si at jeg svermer ikke nettopp for Carl Struve eller Henriette Strindberg. Han er for liten og dessuten skallet, hun for svær og spiller ikke godt.

«Jeg elsker å gå i teateret, jeg blir alltid i slik feststemning når jeg sitter der og hører musikken og ser stykket, jeg får slik lyst til selv å bli skuespillerinne.»

Jeg elsker å gå i teateret, jeg blir alltid i slik feststemning når jeg sitter der og hører musikken og ser stykket, jeg får slik lyst til selv å bli skuespillerinne. Nei, ikke gå til scenen, heller filmskuespillerinne. Det svermer både Marie og jeg for».

Eventyr og tragedie

REISEN TIL JULESTJERNEN: Norma Balean i rollen som Sonja i 1947. Hun spilte Sonja i hele tre DNS- oppsettinger. (Foto: Knut Knudsen/Teaterarkivet, UIB)

Drømmene er der kanskje, men seriøse tanker om et kunstnerliv er det uansett neppe snakk om for unge Norma Balean. Tvert imot kaller reiselysten. Eller eventyrlysten?

Etter endt skolegang på U. Pihls pikeskole i 1926 vender hun brått nesen mot Canada sammen med begge brødrene. Nå starter den andre, mystiske perioden i Normas liv.

Vi vet at hun dro til Regina, hovedstaden i prærieprovinsen Saskatchewan. Der har hun fått post som au pair hos en lokal familie, en tilværelse som ifølge dagboken først er en fin tid i et nytt land.

Hvorfor Canada? Kanskje det var lettere for Norma og brødrene med sine britiske røtter å få oppholdstillatelse i landet, som jo er en det av det britiske samveldet? Kanskje hjalp familien eller venner av familien i England til?

Også brødrene får jobber i Regina-området, men etter en tid bryter de opp. Begge vil dra vestover. Go west, young man. Så blir det stille.

Fra Normas dagbok, datert 20. mars 1927:

«Undres på om mor har funnet et koselig værelse eller en liten leilighet, det blir en stor forandring for meg å komme hjem til et nytt hjem, men jeg liker forandring. Jeg hadde brev fra onkel Max forleden dag, han ba meg skrive og fortelle om alt, så jeg gjorde det, og han sier at jeg kan bare [uleselig] og han vil hjelpe meg, så nå er jeg rolig for jeg kommer sikkert hjem til sommeren.

I morgen eller så håper jeg å få brev fra mammi, undres på hva hun sier, gid hun ikke er så altfor nervøs for guttene og meg. Kan forresten ikke fatte hva som er i veien med dem. De må på en eller annen måte være forhindret fra å skrive, stakkars gutter og oss alle».

– I dag vil vi si at de rett og slett var fattige, men mor fikk hjelp av en Max Rothschild til hjemreisen – eller «onkel Max», som hun kalte ham.

En ting har i alle fall gått fryktelig galt: Jack ble skutt og drept i British Columbia, muligens under et forsøk på å ta seg ulovlig inn i USA fra Vancouver og over til Seattle. Norma får etter hvert melding om dødsfallet, men Alan hører hun aldri noe mer fra. Ikke ett ord! I dag vet vi at den eldste broren tydeligvis kom seg til USA og at han trolig døde av tuberkulose i Couer d’Alene få år senere, i 1931. Denne småbyen ligger i delstaten Idaho, ikke langt fra grensen til Canada.

I mange, lange måneder er dagboken taus. Norma er alene i Canada, hun bærer på brorens tragedie og engstelsen over hva som har skjedd med Alan. Hjemreisen er dessuten lang og dyr, inntektene er små og hjemme i Bergen er ikke familien velstående.

– I dag vil vi si at de rett og slett var fattige, men mor fikk hjelp av en Max Rothschild til hjemreisen – eller «onkel Max», som hun kalte ham, sier Inger Norma.

– Rothschild er jo en kjent bankierfamilie. Kan «onkel Max» ha vært en bekjent av Alan fra yrkeslivet, en som steppet inn når den engelske familien ikke ville, eller kunne?
– Ja, Rothschild hadde vært en god venn av Alan og han hjalp min mormor i tiden etter at hun kom tilbake til Bergen. Og nå hjalp «onkel Max» også min mor.

Tilfeldighetenes teater

«CALL ME MADAM»: Irving Berlins «Call Me Madam» gjorde stor suksess i 1954. Anmeldelsen – med munter karikatur av Norma og motspiller Lauritz Falk – er trolig fra konservative Morgenavisen.

Nå er det den egentlige, «offentlige» historien om den unge damen fra Sydneshaugen begynner for alvor. Hun som skal bli Bergens dronning. Det vil si, historien starter etter et lite mellomspill som ekspeditrise i en av byens gullsmedforretninger.

Året 1928 er ennå ungt, og ekspeditrisen er på besøk hos familien Jordan. Telefonen ringer. Det er teatersjefen ved Den Nationale Scene som ringer sin kapellmester. Vet Jordan om en liten mørkhåret pike med god sangstemme? Joda, Sverre Jordan vet. En mulig kandidat er faktisk på besøk hos stedatteren der og da!

Utrolig nok skal det bare gå to små uker fra telefonsamtalen til Norma Balean debuterer på Den Nationale Scene i rollen som Miss Mabel Gibson i Emmerich Kálmáns operette Cirkusprinsessen. Og ikke bare det: Bergenspressen faller pladask for den helt ukjente 21-åringen.

Andreas Paulson skriver for eksempel følgende i Arbeidet: «(…) som Miss Mabel debuterte en liten dame, Norma Balean, og tok sitt publikum med storm ved sitt vakre ydre og temperamentsfulle vesen, sin naturlige ynde og en stemme som vel ikke rekker langt, men som klinger ren og ekte musikalsk (…)».

Et nytt stjerneskudd lyser opp på den bergenske teaterhimmelen. Norma Balean har funnet sin vei i livet. Men Paulsons notat om at stemmen ikke rekker langt er i ettertid litt pussig. Norma Balean skulle senere bli kjent for at hun nettopp hadde en stemme som bar usedvanlig godt i samklang med storslåtte orkesterarrangementer.

Dette kan forklares med at hun debuterte nesten uten noen form for utdanning. Ifølge et kildeløst biografinotat ble hun faktisk først utdannet som elev ved Den Nationale Scene. Det kan være at teaterledelsen så talentet og selv sørget for gi henne grunnleggende, formell skuespillerkompetanse.

Fra Normas dagbok, datert 18. september 1928:

«Hvor utmerket godt jeg trives ved scenen, det eneste rette for meg, det føler jeg tydelig.»

«Jeg begynner nu et nytt avsnitt i mitt liv. Det er rart å tenke tilbake på alt som har hendt her siden sist jeg skrev. Har nu vært hjemme et år. Først Jacks sørgelige død, så stillingen hos gullsmed Olsen, og sist min merkelige plutselige debut. Hvor utmerket godt jeg trives ved scenen, det eneste rette for meg, det føler jeg tydelig.

Nu skal vi snart ha premiere på «Tre små piker», håper inderlig at det vil trekke hus. Har en deilig tid nu. I aften har vi generalprøve på operetten. Håper det går godt. Nu kommer Mimmi snart til kaffe, jeg får så lite tid til å være sammen med henne nu, hun har det selv så travelt med de 30 elevene på børnehaven. Ikke mer nu før etter premieren. Nei, så morsomt, har nettopp lest igjennom begynnelsen av boken og ser til min moro at jeg har nevnt teater i begynnelsen av alt!»

Hun refererer her til begynnelsen av dagboken og det hun skrev da hun var seksten år gammel i 1924.

FAVORITTBILDET: Portrett av Norma da hun fylte 70 år. Dette er datterens favorittbilde av moren. (Foto utlånt fra Inger Norma Baleans arkiver)

De gyldne årene

DEN GLADE ENKE: I 1951 var det Normas tur til å inneha hovedrollen i Lehárs operette. Regissør var Lothar Lindtner.

Norma blir lynraskt en ledende musikal-, opera- og operetteskuespiller på 1930-tallet, med det som må ha vært et nesten drepende tett program.

Under krigen, med sensurerte kinoer og inndratte radioer gir hun farge til bergensernes hverdag, og hun nærmest eier 1950-tallet!

I en tid der teateret står sterkt også blant folk flest har glamorøse Norma blitt en superstjerne. Om enn «bare» i Bergen.

Blant rollene som trekkes frem er Hanna Glawari i Franz Lehárs Den glade enke, Annie Oakley i Irving Berlins Annie Get Your Gun og ikke minst divarollen som Mrs. Sally Adams i samme Berlins Call Me Madam.

Hun spiller både Frasquita og Mercedes i Georges Bizets Carmen og Filipjevna i Peter Tsjajkovskys Eugen Onegin. I Guiseppe Verdis operaer Trubaduren og La Traviata spiller Norma Inez og Flora.

Bergens Tidendes nådeløse teaterkritiker Herbrand Lavik skrev at Norma: «(…) bent frem lyste som en fakkel – et ufordervethetens mirakel!»

I tillegg kommer et mylder av roller i lystspill, komedier, farser og revyer. Norma Balean debuterte for eksempel i Hans Wiers-Jenssens selvironiske, bergenske nasjonalfarse Jan Herwitz allerede i 1929, og gjentok suksessen med ulike roller under oppføringer i 1933, 1937, 1940, 1949, 1951-52, 1957, 1960, 1967 og 1975!

Om rollen i Annie Get Your Gun skrev Bergens Tidendes nådeløse teaterkritiker Herbrand Lavik at Norma: «(…) bent frem lyste som en fakkel – et ufordervethetens mirakel!»

Da hun senere ble engasjert i Irving Berlins andre store divarolle, Mrs. Sally Adams i Call Me Madam, fulgte en åpenbart dypt betatt Lavik opp med at: «(…) det er også sjeldent hell for en synder å få være øyenvitne når berget kommer til Muhammed».

Litt mer glemt er det kanskje at Norma også hadde en solid portefølje som «seriøs» skuespiller, for eksempel i dramaer som Hamlet og Peer Gynt – og at selveste Nordahl Grieg skrev rollen som Lillian i Vår ære og vår makt med nettopp Norma Balean i tankene.

På tampen av karrieren havnet hun også på TV, som skuespiller i serien Maksveringar fra 1973 og i en NRK-versjon av Jan Herwitz-oppføringen fra 1975. Norma kunne kort og godt både spille, synge, danse, gjøgle og fylle såkalt «seriøse» roller.

EKTEMANNEN: I 1933 giftet Norma seg med Joachim Hansen. Han arbeidet som privat språklærer mesteparten av livet. Bildet er fra et besøk i København. (Foto utlånt fra Inger Norma Baleans arkiver)

Joachim

ANNIE GET YOUR GUN. Rollen som Annie i 1954-oppføringen av Berlins musikal (til høyre) var en annen av rollene Norma gjorde til sine egne på femtitallet. (Foto utlånt fra Inger Norma Baleans arkiver)

Norma Baleans offentlige liv er vel kjent, og med hennes tidvis dramatiske bakgrunn ville kanskje klisjeen vært at også livet på de skrå bredder skulle medføre komplikasjoner. Den Nationale Scene var ikke fritt for bohemer som utforsket bohemlivet, med alt det som hørte til. Men slik var det ikke med Norma Balean. Som privatperson levde hun et nøkternt, stille liv – hun var for eksempel uhyre forsiktig med alkohol. Dessuten ble hun hos sin språklærermann livet ut.

Kanskje noen ble overrasket over at det skulle bli en mann langt utenfor teatermiljøet Norma valgte å gifte seg med i 1933. Den solide, tilbaketrukne Joachim Hansen skulle egentlig jobbet i familiens tørrfiskfirma.

Som ung dro han til utlandet for å lære språk. Men etter den store depresjonen måtte bedriften likvideres for å betale gjeld, og Joachim sto brått på bar bakke, uten å kunne starte det yrkesløpet han hadde trodd var en sikker karrierevei. Han valgte i stedet å bli privat språklærer.

«IT’S EVERGOOD»: Norma var superstjerne i Bergen, men måtte likevel spe på en beskjeden skuespillerinntekt med reklamearbeid – for eksempel for Evergood kaffe.

– Joachim var absolutt ingen teatermann, tvert imot var han i grunnen ganske skeptisk til kunstnermiljøet og holdt seg langt unna hele sirkuset, sier Inger Norma Balean.

Paret fikk heller ikke egne barn, datteren ble adoptert som baby i 1945 og hun forble enebarn. I tillegg tok Norma seg svært godt av sin mor, som ble en meget gammel dame for sin tid. Johanna levde helt til 1964, og fikk med seg hele datterens glansperiode og stjernestatus.

Stjernestatus alene utløste ikke akkurat formuer den gangen, og den gangen var det ikke noe snakk om likelønn, selv om Norma var med på å fylle teateret kveld etter kveld. Hun spedde derfor på med frilansoppdrag, og var ikke fremmed for å reklamere både for kaffe og – i senere år – for svigersønnens gullsmedforretning. I tillegg fikk hun en rekke priser, legater og stipender, noe som må ha kommet godt med.

Men hovedarbeidsgiveren var og ble teatereier Staten – og selv om den kanskje ikke betalte så godt, så var Staten klokkeklar på at når man fyller 70 år, ja da er yrkeslivet slutt – i Staten!

Endelig på tv og plate

DEN ENESTE PLATEN: Det finnes nesten ikke sang- opptak fra Norma Baleans storhetstid. LP-platen kom ut i 1977 og ble spilt inn etter at hun hadde blitt pensjonist.

Kanskje Norma selv syntes dette var helt greit, for hun la også karrieren på hyllen i 1977. Men ikke uten å ha gått ut av yrkeslivet på en grandios måte. NRK-journalist og erkebergenser Egil Teige var blant Normas mange beundrere, og 70-årsdagen ble markert med et portrettprogram på NRK – og ikke minst utgivelsen av en LP-plate der sentrale navn fra det bergenske musikk- og teaterliv sto i kø for å bidra.

Med seg fikk Norma kollegaene Lothar Lindtner, Rolf Berntzen og Christian Werner, akkompagnert av musikere fra den kjente popgrupppen Saft. Egil Teiges pane-gyriske hilsen på baksiden av plateomslaget avsluttes slik: «For de fleste bergensere eksisterer det bare én glad enke, bare én Annie, bare én Adele og bare én Sally Adams, og de er alle sammen Norma’en».

Inger Norma Balean setter naturligvis stor pris på disse fysiske minnene, men legger til at det faktisk var en 70 år gammel dame som opptrådte. Platen heter da også, kanskje med en viss selvironi, Så godt man ikke er ung.

– Stemmen er ikke som i unge år, hverken TV-programmet eller platen viser til fulle hvilken kapasitet hun hadde vært. Men dette er stort sett det eneste som finnes av lyd eller levende bilder av Norma – utover et filmklipp fra femtitallet.

Trakk seg helt tilbake

HEDRET I ETTERTID: Frimerket med Arne Roar Lunds elegante karikatur ble utgitt i 2002.

Hva gjorde Norma så etter at hun pensjonerte seg? Sceneweb noterer at hun medvirket i vennen Rolf Berntzens kabaret Vi e’ søkkande go’! i 1979, men ellers ble Clare Boothe Luces komedie Kvinner den siste registrerte oppføringen.

– Hun trakk seg tilbake og ville ikke lenger opptre, heller ikke i mindre formater. Hun anså seg rett og slett som pensjonist og ville nyte dagene. Og det gjorde hun!, sier datteren.

Da Inger Norma og hennes tidligere mann kjøpte hus på Eidsvågneset ble sokkelleiligheten disponert av Norma og Joachim, som døde i 1984. Og selv om Norma noen år etter mannens bortgang ble kreftsyk, fikk hun gode, siste år med datteren og barnebarna rundt seg. Og hun opprettholdt kontakten med tidligere kollegaer og venner fra scenelivet. Norma Balean døde 30. november 1989, 82 år gammel.

– Hun var helt til det siste et positivt og optimistisk menneske, sier Inger Norma, mens hun blar gjennom digre bunker av gulnete presseklipp.

MODELLEN: Dette reklamebildet er en familieaffære: Svigersønnen drev gullsmedforretning i Bergen og Norma stilte opp. (Foto utlånt fra Inger Norma Baleans arkiver)

Tiår etter tiår med rosende omtaler, portretter, et utall scenefotografier. Pressen satte stor pris på Norma, og byens borgere elsket henne.

Hun mottok Skoleteatrets skuespillerpris, Pan-statuetten og hedersstatuetten «Gledespiken» av «Det glade Bergen», hun fikk Bergen bys kunstnerstipend – og 1979 ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Endelig var også Oslo for alvor blitt oppmerksom på Bergens egen grande dame.

Hva annet står igjen? Nå har det gått over 30 år siden Norma døde, men en vakkert steinsatt gatebit mellom Teatergaten og Gamle Nøstegaten fikk etter initiativ fra BT-journalist Lotte Schønfelder navnet Norma Baleans plass på slutten av 1990-tallet. Det er ikke den største plassen i verden, men symbolikken er større:

Plassen ligger ved inngangen til et av byens eldste trehusstrøk, like nedenfor gaten der Norma vokste opp – og langs den faste veien hun daglig spaserte fra Møhlenpris til teateret hun tjente i nesten 50 år. Og litt etter årtusenskiftet skulle hun dessuten igjen få muligheten til å dra ut i verden: Norma Balean ble i 2002 æret med et eget frimerke.

Så, hvor går veien videre? Inger Norma, som er pensjonist etter mange år som sentral leder i byens reiselivsnæring, sitter altså på store arkiver etter moren – inkludert de mange dagboknotatene hun møysommelig har transkribert, men som hun ennå ikke vil dele fullt og helt. Det er mye personlig informasjon i dagboken, dette skal ikke offentliggjøres uten videre. Men samlingene kan danne utgangspunkt for den store Norma-biografien, om den en gang kommer. For Bergens dronning hadde fortjent en solid plass i borgernes bokhyller.

Denne artikkelen sto først på trykk i boken Kem va de? II (red. Eilert Munch Lund, Kapabel forlag, 2022). Kilder: Eget intervju med Inger Norma Balean (2021) / Inger Norma Baleans arkiver / Norma Baleans dagbok (1926-27) / Store norske leksikon (snl.no) / Nasjonalbiblioteket / Bergens Arbeiderblad / Morgenavisen / Bergens Aftenblad / Bergens Tidende / runeberg.org / sceneweb.no / rockipedia.no/ geni.com / Wikipedia / Bergen Byleksikon / bergenbibliotek.no/ Norsk pop- og rockleksikon

HYLLEST: Bergens Tidendes jubileumsartikkel om skuespilleren på 80-årsdagen. (Avisklipp utlånt fra Inger Norma Baleans arkiver)
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this