LEDEREN: Når jeg får lyst til å syte, tenker jeg på Frode Fyllingsnes i rullestol, og på valgene i livet.
Med barn nummer to på vei dro vi fra Melkeplassen i Fyllingsdalen og ut til Frekhaug i Nordhordland i 2008. Jeg hadde bodd i Fyllingsdalen hele livet, og nå skulle jeg bo på landet. Kompisene mine kunne ikke tro det. Ove? På landet? Helt der ute? Det var som om de antok at jeg skulle flytte til en liten fjellhylle langt inne i fjordene, der ingen kunne tru.
Hvordan går det med bygutten, da? spurte slektningene hennes velmenende og interessert etter noen uker, de lot blikket hvile på bygutten, som om de ventet at jeg skulle sprekke når som helst og dra tilbake til byen, en eksos-junkie som ble gal av den friske luften, smaken av sjø på leppene, fjell og skog og stanken når bøndene spredde møkk på markene, det sikreste tegnet i bygden på at nå kommer regnet, ta inn stativet med alle klærne og få gressklipperen under tak.
Jeg kan ennå huske alvoret vi følte på da vi skulle spille mot gjengen i nabogaten, dette var før vi hadde lært oss å sette ting i perspektiv, vi trodde på fullt alvor at denne fotballkampen var noe av det viktigste som skjedde – ja, om ikke i verden så i hvert fall i Dalen – og kunne ikke fatte og begripe at ikke alle i området kom for å se på; vi var så intenst tilstede i øyeblikket som vi kanskje aldri har vært siden.
Jeg sa ingenting til strilene om at jeg selv var stril, at tilfeldighetene ville ha det til at jeg ikke vokste opp på Sotra, slik tilfeldighetene også ville ha det til at mine barn ikke vokste opp i Dalen, jeg sa ingenting om Kanadaskogen, hvor vi tilbragte hele sommeren med å leke cowboy og indianer eller bygget hytter, eller badet i Krokatjørn, hvis vi ikke spilte fotball, naturligvis, det gjorde vi hele tiden, og jeg kan ennå huske alvoret vi følte på da vi skulle spille mot gjengen i nabogaten, dette var før vi hadde lært oss å sette ting i perspektiv, vi trodde på fullt alvor at denne fotballkampen var noe av det viktigste som skjedde – ja, om ikke i verden så i hvert fall i Dalen, vi hadde ikke vært så mange ganger utenfor de gule bussene, selv hadde jeg vært i Odda noen ganger, men det er ingen tiåringer som skryter av at de har vært i Odda noen ganger – og kunne ikke fatte og begripe at ikke alle i området kom for å se på; vi var så intenst tilstede i øyeblikket som vi kanskje aldri har vært siden.
Da jeg ble intervjuet av en journalist fra NRK Hordaland etter å ha vært med på å vinne en kvartfinale i kretsmesterskapet med Fyllingen, jeg var en midt-på-treet-midtstopper og langt fra sentral, var jeg sikker på at dette var gjennombruddet mitt, jeg var tretten eller fjorten, verden åpnet seg, jeg kunne kjenne hvordan jeg utvidet perspektivet, og jeg kunne bli hva jeg ville, sa de voksne. Sa lærerne. Sa alle.
Jeg ble han som skriver dette, og kunne ikke ønske meg noe annet. Bergensmagasinet skriver om mennesker som brenner for noe. Vi ønsker å løfte frem bergensere og striler og alle andre som bor i og rundt Bergen. Derfor distribuerer vi nå også avisen til Bergens nabokommuner. Opplaget er på 143.000.
Trond Gausemel. Mette Nygård Havre. Marco Elsafadi. Kathrine Martinsen. Anne Sofie Grieg Moe. Roar Doksæter. Christian Garate. Lise Klaveness. Robin Dale Oen. Camilla Grimsby.
Alle har de vært med oss siden starten, og alle har en historie. Alle brenner for noe. Kanskje har de en vilje og et engasjement som kan inspirere oss. Jeg har det i hvert fall slik.
Frode Fyllingsnes gjør en forskjell. Og vi i Bergensmagasinet er så breiale at vi tror at vi også kan gjøre det ved å fortelle disse historiene.
Gjennom jobben i Bergensmagasinet får jeg møte mennesker som har vært villig til å ofre veldig mye for å bli best i det de holder på med, eller som går ekstra langt for å hjelpe andre til å bli best. Eller få et verdig liv. Hver uke treffer vi mennesker som gjør en forskjell, og som gjør et evig inntrykk på oss. Reisen med Bergensmagasinet har snart vart i tre år, og ingen av oss vil tilbake til hverdagen.
I forrige uke møtte jeg Frode Fyllingsnes. Født med cerebral parese forsto han som guttunge at han aldri ville kunne spille fotball mot gjengen i gaten, eller leke cowboy og indianer i skogen og leve et liv uten perspektiv, uten grenser. Han satt i rullestol. Og så klassekameratene fly rundt på skoleplassen.
[PostBlock id=251]
– Er du bitter? spurte jeg.
– Jeg skjønte tidlig at du har to valg i livet: Det ene er å syte, og det andre er å gjøre noe, svarte Frode.
Tre ganger i uken motiverer han Gunnhild (82) til å trene kroppen slik at hun kan få en lettere hverdag og klare seg lengst mulig i sin egen bolig. Frode gjør en forskjell. Og vi i Bergensmagasinet er så breiale at vi tror at vi også kan gjøre det ved å fortelle disse historiene.
Jeg bor fremdeles på landet, og jeg angrer ikke, jeg løper i skogen, padler på sjøen og går på Krossfjellet når jeg trenger å utvide perspektivet. Slik det er blitt har jeg barna bare annenhver uke.
Og nå, når jeg får lyst til å syte, tenker jeg på Frode i rullestol, og på valgene i livet.
[PostBlock id=247]
