Natt til 26. november 1942 ble så godt som alle gjenværende jøder i Oslo varslet om en forestående aksjon. Rundt tusen av dem klarte å flykte; de fleste til Sverige. For jødene i Bergen var det allerede for sent.
Jødiske kvinner og barn i Bergen ble arrestert dagen før, 25. november 1942 (mennene ble arrestert en måned før; 26. oktober). Dette hadde stor betydning for utfallet. På ettermiddagen samme dag ble en gruppe på ti personer sendt med toget til Oslo.
17 personer som fortsatt bodde i Bergen var registrert som jøder. Alle ble arrestert og sendt til Auschwitz. Ingen av dem kom tilbake.
Den største deportasjonen av norske jøder skjedde dagen etter, 26. november. Da ble i alt 558 personer sendt ut av landet; 532 av dem på skipet DS Donau. Gruppen fra Bergen nådde ikke frem til Oslo før skipets avgang. De ble i stedet internert i Bredtveit kvinnefengsel, og ble ikke deportert før to måneder senere.
25. februar 1943 ble så ytterligere 158 personer sendt til Tyskland med skipet Gotenland. Etter dette fant det også sted deportasjoner av enkeltpersoner. Alle kvinner og barn ble gasset i hjel ved ankomsten. Av 772 norske jøder som ble deportert, overlevde kun 34. Totalt ble 17 jøder med adresse i Bergen drept; den eldste en mann på 71 år, den yngste en ett år gammel gutt.
ANNERLEDES I NORGE
– Det blir ofte trukket frem at Danmark reddet nesten alle jødene, mens Norge bare var altfor hjelpsom med deportasjonene, sier direktør ved Bergen Sjøfarts-museum, Per Kristian Sebak, som i 2008 skrev bok om jødisk innvandring til Bergen i perioden 1851-1945.
– Da er det viktig å huske på at deportasjonen av de danske jødene skjedde i oktober 1943. Da visste man alt om hva som hadde skjedd i Norge, og de fleste klarte å komme seg til Sverige.
Fra krigsutbruddet i april 1940 og frem til våren 1942 ble det ikke satt i verk noen spesielle restriksjoner mot alle norske jøder. Det eneste var at jøder måtte levere fra seg radioapparatene sine allerede i mai 1940 (forordningen om at alle i Norge måtte levere fra seg radioene kom ikke før høsten 1941).
– Etter det kom det ingen generelle bestemmelser mot jøder i Norge. De kunne drive forretninger som før, og være aktive i menighetene. Her i Norge opplevde vi ikke det samme som skjedde i andre land, med gapestokker i gatene, gettoer og påbud om å bære jødestjerne på klærne, forteller Sebak.
Unntaket var jøder som ikke var norske statsborgere. Sommeren 1940 ble fire av disse arrestert i Bergen, løslatt i august, arrestert igjen i september, og løslatt på nytt i januar/februar 1941.
Det finnes veldig detaljerte beskrivelser på hva som skjedde videre med dem, takket være en av dem. Dette var 18 år gamle Heinrich Arnhold fra Sveits, som dro til Bergen sommeren 1939 for å besøke en venn. Familien rådet ham til å bli i Norge, siden det var regnet som trygt.
Ved krigsutbruddet var han fortsatt i Bergen, mens familien hadde kommet seg til USA. Han ble arrestert sammen med de fire andre utenlandske jødene. Etter løslatelsen flyktet han til Sverige, og kom seg derfra videre til Cuba med MS Danaholm, som seilte fra Gøteborg på daværende Svenska Amerika Mexico Linjen.
Arnhold ankom Cuba i slutten av november 1941, men måtte vente ytterligere fem måneder der før han ble gjenforent med familien i New York, siden han ble betraktet som «borger av en fiendtligsinnet stat» (Tyskland erklærte krig mot USA 11. desember 1941).
Takket være hans beretning vet vi hvordan det gikk med de andre utenlandske jødene i Bergen. Alle ble drept, med unntak for Wilhelm Goldberg fra Bayern, som søkte trygghet i Norge i 1938. Han ble sendt til Berg interneringsleir utenfor Tønsberg. Etter krigen vendte han tilbake til Bergen, virket som sangpedagog i mange år, og døde i 1964.
ÅRLIG FAKKELTOG PÅ MØHLENPRIS
Historiene er mange, og det er et formidabelt oppdrag Per Kristian Sebak har tatt på seg i og med bokutgivelsen.
Samtidig er det viktige historier, og en del av vår nære fortid som absolutt ikke bør gå i glemmeboken. De fleste bergenske jødene bodde på Møhlenpris.
Hver 26. november siden 1994 er det blitt arrangert et fakkeltog her. De starter på Møhlenpris skole, og stopper foran alle adressene der det bodde jøder som ble deportert og drept.
Fakkeltoget avslutter på Menneskerettighetenes plass ved Raftohuset, der det holdes taler, og Laksovprisen deles ut.
Denne ble opprettet i 1983 av Amalie Laksov (f. Scheer) (1911-2008) til minne om hennes ektemann Håkon og fire brødre, Carl, Benjamin, Harry og Leonard, som alle ble deportert og myrdet i Auschwitz i 1943.
Selv klarte Amalie å flykte til Sverige sammen med sin to år gamle sønn Dan Laksov, som senere ble professor i matematikk ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm.
Midlene til prisen kom fra Grand Magasin, som ble opprettet tidlig i 1930-årene av Amalies foreldre Sara og David Scheer. Forretningen holdt til der Power (tidligere Expert) ligger i dag i «Gågaten» (Strandgaten), og ble beslaglagt under krigen.
Etter krigen fikk Amalie Laksov butikken opp igjen å gå, og drev den frem til begynnelsen av 80-tallet. Per Kristian Sebak er styreleder for minnefondet, i tillegg til at han sitter i arrangementskomiteen for fakkeltoget på Møhlenpris.
EMIGRANTSKIPET DS NORGE
– Har du jødisk familiebakgrunn selv?
– Nei, men jeg ble interessert i jødenes historie i Europa da jeg skrev en bok om emigrantskipet DS Norge, som, underveis til New York, gikk på grunn og sank utenfor Skottland i 1904.
– I 1910 var det 14 jødiske forretninger i Bergen. Samtlige drev med herreekvipering eller kortevarer.
Boken ble utgitt i 2001 under tittelen «Katastrofeskipet Norge – den glemte ulykken», og handler om den verste enkeltulykken i norsk historie. 635 av totalt 795 personer om bord (inkludert mannskap) omkom; 224 av dem nordmenn. De fleste om bord var skandinaviske emigranter, men det var også med 240 russiske jøder. 200 av dem omkom.
– Dette inngår i den store fortellingen om de rundt to millioner jødene som emigrerte fra Russland i perioden 1880-1914. For meg var det første gangen jeg skrev om jødisk historie, og jeg brukte mye tid på å spore opp etterkommerne etter de jødiske passasjerene, forteller Sebak, som også var med på å arrangere en minnemarkering på Hebridene (der de fleste overlevende kom i land) i 2004, 100 år etter tragedien.
FLYTTET ETTER BYBRANNEN
Etter dette skrev han en masteroppgave der han sammenlignet jødisk innvandring til Trondheim og Bergen. Begge byer hadde gode forutsetninger for å utvikle et større jødisk miljø, men dette skjedde bare i Trondheim. Sebak mener dette skyldtes at flere av nøkkelpersonene i Bergen var barnløse, og at nesten alle drev med det samme.
– Jeg har ikke funnet noen tegn til fiendtlighet og ekskludering fra det bergenske borgerskap, sier han.
– I 1910 var det 14 jødiske forretninger i Bergen. Samtlige drev med herreekvipering eller kortevarer. Dette skapte mye konkurranse og konflikt, så det ble ikke et så sammensveiset miljø som man skulle tro.
Så kom den store bybrannen i 1916, da nesten alle bygningene i Bergens viktigste forretningsstrøk brant til grunnen. Mange av de jødiske familiene flyttet da fra Bergen, flere av dem til Oslo eller Trondheim, der miljøene var større, og der det også var synagoger.
Få jøder bosatte seg i Bergen i mellomkrigstiden. Dette endret seg etter at Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. 2000 antijødiske lover og forordninger ble utformet, med det formål å jage på flukt landets rundt 525.000 jøder. I løpet av de neste seks årene emigrerte rundt halvparten av disse.
KRYSTALLNATTEN
Situasjonen for de tyske jødene tilspisset seg etter at den tyske Riksdagen i september 1935 enstemmig vedtok de antisemittiske Nürnberglovene. Etter annekteringen av Østerrike («anschluss») og Sudetenland (i daværende Tsjekkoslovakia) i 1938 gjaldt lovene også jødene som bodde der. Så kom Krystallnatten i 1938 (natten mellom 9. og 10. november), da den nasjonalsosialistiske regjeringen iverksatte omfattende voldshandlinger mot jøder og jødisk eiendom.
Det tyske utenriks-departementet mottok mer enn hundre protestbrev fra andre land, og 14. november tilbakekalte USA sin ambassadør til Tyskland.
Ifølge Store norske leksikon ble 91 jøder drept i løpet av denne natten. Dagen etter ble rundt 30.000 jøder pågrepet og satt i konsentrasjonsleir. Nå reagerte verden. Det tyske utenriksdepartementet mottok mer enn hundre protestbrev fra andre land, og 14. november tilbakekalte USA sin ambassadør til Tyskland.
I månedene etter Krystallnatten ble 9000 jødiske barn sendt fra nazistyrte områder til fosterforeldre i England. I Norge prøvde Nansenhjelpen å hente 100 barn fra Tsjekkoslovakia-området. Den norske regjeringen vedtok da at det kun kan hentes 60 barn.
Under «anschluss» kom det 13 barn fra Østerrike på sommerleir. Foreldrene ba dem om å bli i Norge, siden det ikke lenger var trygt i hjemlandet. Departementet valgte da å trekke disse 13 fra, slik at antallet kom ned i 47. Til slutt ankom 37 barn; elleve av dem til Bergen.
«ALVORET STOD TYDELIG PREGET I DERES ANSIKTER»
– Et begrep som ble brukt i den politiske debatten, var at vi risikerte å «brenne inne med» disse flyktningebarna, forteller Sebak, som under arbeidet med boken om jødenes historie i Bergen fant navnet på alle de elleve barna, i alderen 6-12 år, som kom til Bergen.
Hele bergenspressen sendte journalister til Hotell Terminus for å snakke med de ni først ankomne barna.
«Dette ble første og siste gang en større gruppe jødiske flyktningebarn ble sendt til Norge og Bergen», skriver Sebak i boken, der vi får vite at hele den daværende ganske omfattende bergenspressen (Bergens Arbeiderblad, Morgenavisen, Dagen, Bergens Tidende, Gula Tidend og Bergens Aftenblad) sendte journalister til Hotell Terminus (like ved jernbanestasjonen) for å snakke med de ni først ankomne barna (senere reiste den eldste gutten, Robert Reiss, til Oslo, samtidig som tre barn til ankom). «Alvoret stod tydelig preget i deres ansikter» stod det på forsiden av Bergens Tidende dagen etter.
– Hvordan gikk det med dem?
– To av dem reiste hjem igjen til Praha; de ble drept. De andre ble reddet. Selv om alle visste om disse barna, så ble de aldri etterlyst. Kun de som var registrert som jøder ble arrestert. Dette vet vi mye om, siden Aslaug Blytt fra Nansenhjelpen skrev en grundig rapport etter krigen.
NS-ORDFØRERENS JØDISKE FOSTERSØNN
Blytt, som senere ble direktør for Bergen Billedgalleri og Rasmus Meyers Samlinger, var leder for Nansenhjelpen i Bergen. Hun rådet fosterfamiliene til ikke å registrere barna, noe som sannsynligvis ble deres redning.
Aslaug Blytt klarte å få alle de gjenværende barna til trygghet i Sverige.
I 1942 klarte hun å få alle de gjenværende barna ut fra Bergen og, via Oslo, til trygghet i Sverige. Et av barna ble værende. Han het Edgar Brichta, og bodde hos ekteparet Agnes og Arne Normann.
Sistnevnte meldte seg inn i Nasjonal Samling da krigen brøt ut, og ble partiets ordfører i Laksevåg. Dette til tross, så ble fostersønnen aldri registrert som jøde. I stedet ble han plassert i nye fosterhjem i daværende Fana kommune og i Fusa kommune.
Edgar Brichta overlevde krigen, og utdannet seg senere til lege. Frank Rossavik forteller historien om ham i boken «Det niende barnet – NS-ordførerens jødiske sønn» (Spartacus forlag, 2009).
ALLE BLE DREPT
20 personer fra Bergen var registrert som jøder. Noen hadde flyttet, men 17 bodde fortsatt i Bergen. Alle de 17 ble arrestert og sendt til Auschwitz. Ingen av dem kom tilbake. Alle ble drept.
– Ser du noen paralleller i dag, i en verden med økende innvandrerskepsis og der mange mennesker flykter fra krig og forfølgelse i hjemlandet?
– Mange oppfatninger om innvandrere og andre kulturer enn den man selv er vant med er fortsatt basert på fordommer, så den parallellen er der; den har vel egentlig alltid vært der. Jeg tror det ligger en skepsis til det ukjente i de fleste. Den beste måten å møte dette på, er å bli kjent med folk fra andre kulturer; at vi snakker sammen, sier han.
– Her tenker jeg også museene har en viktig samfunnsrolle. Som museumsdirektør er jeg opptatt av at museet skal være en møteplass for brobygging mellom mennesker, økt kulturforståelse og historisk bevissthet, både for innfødte og innflyttere
- Fakkeltog 26. november kl. 18.00 til minne om de ti jødene fra Møhlenpris som ble hentet fra sine hjem og sendt til Auschwitz, der samtlige ble drept. Oppmøte ved Vitalitetssenteret. Toget avsluttes ved Menneskerettighetenes plass, der forfatter Gunnar Staalesen holder appell.
- 19.00, etter fakkeltoget, holder Per Kristian Sebak foredrag på Raftohuset om Holocaust i Bergen. Det blir kunstnerisk bidrag ved pianisten og komponisten Paul Goldstein.
Fakta
Minnemarkering og Laksovprisen
- 26. november er det på dagen 75 år siden 558 jøder ble sendt fra Norge til Auschwitz, 532 av dem på skipet Donau. Totalt ble 772 norske jøder deportert til utryddelsesleirer i løpet av krigen. Kun 34 overlevde.
- I forbindelse med fakkeltoget i morgen leser barn fra Møhlenpris skole minneord på hver enkelt adresse der de deporterte jødene en gang bodde, før fakkeltoget avsluttes med appell på Menneskerettighetenes plass ved Raftohuset.
- Markeringen er den eneste av sitt slag på en av de mørkeste datoene i norsk historie, 26. november. På denne dagen i 1942 ble over 530 menn, kvinner og barn deportert fra Norge på grunn av sin jødiske bakgrunn.
- I alt ble 772 norske jøder deportert under krigen. Kun 34 av dem overlevde møtet med nazistenes skrekkleirer.
- Fakkeltoget og minnemarkeringen på Møhlenpris ble første gang arrangert i 1994.
- Siden 2006 har markeringen blitt holdt i forkant av utdelingen av Amalie Laksov minnefonds «Minnepris til vern om menneskerettighetene» i Raftohuset på Møhlenpris.
- Minnefondet ble opprettet i 1983 av Amalie Laksov (f. Scheer), til minne om hennes ektemann Håkon og fire brødre, Carl, Benjamin, Harry og Leonard, som alle ble deportert og myrdet i Auschwitz i 1943.
- Foreldrene drev Grand Magasin i Strandgaten. Denne forretningen ble beslaglagt under krigen, men med stor arbeidsinnsats fikk Amalie den på fote igjen etter krigen og drev den frem til tidlig på 80-tallet.
- Minneprisen ble for første gang utdelt i 1984. I fjor gikk den til Cecilie Larsen og Sidsel Lundebø for deres engasjement for flyktninger i bergensområdet.
- Mer informasjon: laksovprisen.no
Per Kristian Sebak (39)
- Oppvokst i Fyllingsdalen, bor i Damsgårdssundet.
- Direktør ved Bergens Sjøfartsmuseum.
- Styreleder i Amalie Laksovs (f. Scheer) Minnefond til vern om menneskerettighetene.
- Historiker med Ph.D fra Universitetet i Bergen (2012).
- Forfatter av flere bøker og artikler om sjøfart og migrasjonshistorie.
