PÅ TAMPEN: Jeg blir litt stresset når himmelen er helt blå og det går an å bade i Nordishavet uten å gispe av kulde.
Tekst: Thorstein Selvik
Det er tidlig sommer – og varmt nÃ¥r dette skrives. En særdeles fin tid. Ikke minst er det en fin tid for øldrikkende og konserthungrige bergensere. Byen har kokt i det fine været.
Og nettopp gleden over finværet definerer Bergen. Gleden altså, på ingen måte stabilt finvær. Vi er som barn på julaften når solen skinner. Vi venter på noe godt! Mer iskaldt øl, flere konserter, mer fest og moro. «Byen koker» skriver pressen. Og det stemmer.
Inntil regnet nødvendigvis kommer en vakker (!) dag. Regnet som definerer oss, gjør oss til de vestlendinger vi er. Regn holder oss på en måte i sjakk. Slik at vi slipper å bli som østlendingene; statusjagende soltilbedere. Østlendinger tror de er verdens navle – det er de ikke.
Men tilbake til vårt gode junivær. Jeg blir litt stresset når himmelen er helt blå og det går an å bade i Nordishavet uten å gispe av kulde. Jeg blir nervøs når min venn, Frank Nes, arrangerer utekonserter på Bergenhus festning. Strekk i nakken får jeg i hvert fall, der jeg stirrer etter skyer og muligvis regn.
Neida, jeg er ikke paranoid – jeg tror ikke at det alltid er noen etter meg – men jeg tror aldri – ALDRI – at det fine været vil vare. Det MÅ bli regn – en dag, snart. I hvert fall ikke om lenge. Det er i grunnen bra. Jeg føler meg trygg i normalitet.
Dere må huske på at jeg – og dere – er vestlendinger, halvt pietister og helt pessimister.
Når Bryggen minner om Miami, blir jeg usikker og lett nervøs. Når Torgallmenningen minner om Venezias piazzaer, blir jeg enda mer usikker. Folk bruker dagen på å henge, på å slurpe kaffe og drikke øl. På å preike og gossipe med kjente og ukjente.
Når folk ikke er på kontoret blir jeg nervøs. Når folk ikke tjener sitt brød i sitt ansikts sved, da blir jeg bekymret, nesten redd. Dere må huske på at jeg – og dere – er vestlendinger, halvt pietister og helt pessimister. Snart kommer heldigvis regnet. Selv om det er juni.
