beatlesfestival1 Nowhere Men scaled
ET RULLENDE ROCK’N ROLL-LOKOMOTIV: Nowhere Men stilte med både trøkk og harmonisang, og jubelen stod i taket – med stående applaus og krav om ekstranumre. (Foto: Vemund Grimstad)

Byens beste Beatles-band

Del artikkelen i Sosial medier

KONSERTANMELDELSER OG INTERVJUER: Den første Beatlesfestivalen i Bergen kan notere seg som en stor suksess, selv om den rent økonomisk bare så vidt gikk i pluss. Best av alle var de lokale heltene i Nowhere Men, som stod for festivalens råeste Beatles-hyllest.

LES OGSÅ:
Større, lengre og i farger!
Det e bærre lækkert
It was 56 years ago today

beatlesfestival5 Bård signerer
BIBEL FOR BEATLES-NERDER: Signerte eksemplarer av Bård Oses nye bok havner nok under mange juletrær. (Foto: Vemund Grimstad)

Den årlige Beatlesfestivalen ble i år holdt på Grand Hotel Terminus ved jernbanestasjonen, etter å ha vært holdt på Beitostølen siden 2006.

2022 er også et særdeles velvalgt år til å starte en ny Beatles-tradisjon, siden vi er blitt bortskjemt både med både blu-ray-utgave av tv-serien «Get Back» og en deluxe-utgave av den aller beste platen fra verdens viktigste band («Revolver», 1966).

Som om ikke det var nok, så åpnet festivalen nøyaktig to dager og 60 år etter at The Beatles slapp debutsingelen Love Me Do (utgitt 5. oktober 1962, med P.S. I Love You på B-siden).

Festivalen startet med presentasjon av Bård Oses nye Beatles-bok «The Beatles – låt for låt» (se egen anmeldelse). Denne ble holdt foran en fullpakket Bar Amundsen. Det stod så tett med folk at du nesten måtte be om unnskyldning dersom du beveget på skuldrene.

Lyden var dessverre elendig – med unntak for de som stod fremst. Det gjorde ikke vi. Men Bård Ose var smilende til stede på begge de to festivaldagene, og signerte villig vekk bøker til alle som ville kjøpe. Og det var mange.

beatlesfestival4 B Sides Beatles
B-SIDES BEATLES: Som bandnavnet lover ble det mange ukjente Beatles-låter. Veldig mange ukjente Beatles-låter. (Foto: Vemund Grimstad)

TAM ÅPNINGSKONSERT

Festivalen hadde ellers flere foredrag å by på, men en Beatles-festival handler først og fremst om bandets udødelige klassikere. Her kunne de by ikke mindre enn tre rene coverband, samt det legendariske Trondheims-bandet Difference.

Først ut var B-Sides Beatles, frontet av amerikanske Gary Owen (sologitar). Han hadde med seg de lokale musikerne Einar Kinden (bass) og Rolf ‘Roffa’ Thomsen (trommer), samt broren Brian Cancemi på rytmegitar. Som bandnavnet lover ble det mange ukjente Beatles-låter. Veldig mange ukjente Beatles-låter.

Så mange at det ble en heller tam åpningskonsert, der allsangen ikke kom før de spilte «My Bonnie». Da fikk jeg følelsen av å være på eldretreff, noe som for så vidt stemte godt med publikummet (nå er ikke dagens 60-70-åringer slik de var for en generasjon siden. Nei, aldersskillene i vår tid er stort sett opphevet, i hvert fall når det gjelder det å komme seg ut og nyte levende musikk fra byens mange konsertscener).

Som om ikke dette var nok, så ble hver eneste låt introdusert med nerdete opplysninger om hvilken utgave av hvilken singel den hadde vært B-siden på – og en vokalist som fortalte oss med øynene at dette langt fra var hans favorittlåter.

Ordentlig applaus fikk de ikke før de spilte Chuck Berrys Rock’n Roll Music. Ikke så rart; det var en A-side i 1964. Til neste gang foreslår jeg et navnebytte til A-Sides Beatles – og at de legger litt mer sjel og energi inn i fremførelsene.

BEATLES MED TRØKK

Jeg talte 23 låter og ikke ett eneste kjedelig øyeblikk.

Nowhere Men fikk æren av å avslutte den første festivaldagen, og dette var noe helt annet. De har holdt på i 22 år, og stilte med noen av byens fremste musikere: Helge ‘Ringo’ Nyheim (Ralph Myerz and the Jack Herren Band, Dark Side of the Wall), Arild ‘George’ Seim (Son Mu, Helen Eriksen Band, Bergen Blues Band og mange andre), Helge ‘Paul’ Haugland (The Rust, Demolition Band) og superprodusenten Daniel ‘John’ Birkeland (Waterwagon).

Her fikk vi både trøkk og harmonisang, og jubelen stod i taket – med stående applaus og krav om ekstranumre. Rett og slett et rullende rock’n roll-lokomotiv av et band.

Låtmaterialet var hentet fra alle Beatles-periodene, fra Please, Please Me og Can’t Buy Me Love til Michelle (nydelig harmonisang), All You Need is Love (praktfullt og helt naturlig koblet med She Loves You), Fixing a Hole (med Helge Haugland på spinett og Daniel på Hofner-bass) og Something (med sval gitarsolo fra Daniel).

Jeg talte 23 låter og ikke ett eneste kjedelig øyeblikk. De avsluttet med suiten/medleyen som også avslutter Abbey Road-albumet: Golden Slumbers, Carry That Weight (med allsang, trommesolo – og praktfulle gitarsoloer både fra Daniel og Helge ’11 fingre’ Seim) og The End. Majestetisk.

Etter at trampeklappen hadde lagt seg, spurte de om noen i salen hadde bursdag. Etter flere bekreftende svar fikk vi så (gjett én gang) Birthday. Festen fortsatte med nachspiel i baren utover natten, men jeg var mer enn fornøyd – og tok nattbussen hjem.

beatlesfestival6 Yan og Tomm
LENNON PÅ VILLE VEIER: «Men Yan, kommer du her til Bergen for å rakke ned på en av mine store rockehelter?» spurte Tomm Kristiansen etter en lengre tirade om hvor elendig Lennon/Onos «Some Time in New York City»-album var. «Ja» svarte Yan Friis. (Foto: Vemund Grimstad)

IT WAS 60 YEARS AGO TODAY

Dagen etter var jeg tidlig på plass for å få med meg foredragene. Dag Inge Fjeld snakket om hvordan kreative organisasjoner arbeider – med utgangspunkt i de to ulike eple-organisasjonene (Steve Jobs’ Apple Inc. og Beatles-selskapet Apple Corporation), mens Yan Friis og Tom Hermann Kristensen hadde en dialog om konflikten mellom John Lennon og Paul McCartney i 1971-1972 (med svært poetiske utdrag fra Friis’ egen bok, «Beatles hele livet»).

Bård Ose hadde en todelt seanse – først et foredrag om Beatles-året 1962, deretter et sceneintervju med Beatles-legenden Tony Bramwell (se egen sak). Beatles-guide Jackie Spencer fra Liverpool avrundet denne delen av festivalen med å ta oss med rundt på en virtuell reise til de mest kjente Beatles-stedene.

Etter noen timer med vrimling (vi besøkte blant annet festivalens egne platemesse, der det ble solgt mye mer enn Beatles-klenodier – selv kom jeg hjem med to praktfulle Miles Davis-bokser) og intervjuer (se egne saker) var det så klart for kveldens konserter.

beatlesfestival2 Difference Tree of Love
SPILTE PROGKLASSIKER FRA 1967: Med orgelintro fra Ivar Gafseth og nydelig harmonisang fra hele Difference-bandet er «Tree of Love» en norsk klassiker som burde vært mye bedre kjent. (Foto: Vemund Grimstad)

GROWING OLD WITH DIFFERENCE

Først ut var Trondheims-bandet Difference, som startet i 1966 som et Procol Harum-inspirert progband med mye bruk av orgel. De tre kjernemedlemmene Ivar Gafseth, Tore Johansen og Erling Mylius opptrer fortsatt sammen under navnet Travellin’ Strawberries – og stod blant annet bak den populære tv-serien «The Julekalender» (TV 2, 1994).

Bandet vartet opp både med et stort utvalg Beatles-låter og egne hits. Tree of Love ble introdusert som «låten som har forfulgt oss», noe som er lett forståelig når du hører den – med orgelintro fra Gafseth og nydelig harmonisang fra hele bandet er dette en norsk klassiker som burde vært mye bedre kjent.

Hakk i hæl spilte de Ballad of a Broken Heart – med en evig aktuell tekst: «The ones he loved most / Are lying dead / Among ashes and burning wood so red». Mot slutten fikk vi selvsagt The Støveldance fra «The Julekalender» – komplett med at de inviterte deler av publikum med på et lynkurs i dansetrinnene.

Helt passende avsluttet de med John Lennons Grow Old with Me (innspilt i 1980, men ikke utgitt før i 1984) – nydelig fremført med harmonisang fra alle, og kun akkompagnert av akustisk gitar. Stående applaus, men ingen ekstranumre etter en slik låt.

beatlesfestival3 Cavern Beatles
THE CAVERN BEATLES: Et perfekt gjennomført skuespill som kunne vært enda bedre med noen flere kostymeskifter underveis. (Foto: Vemund Grimstad)

PERFEKT BEATLES-KOPI

Det var som om illusjonen ble opphevet, og at det faktisk var The Beatles som stod på scenen foran oss. 

The Cavern Beatles fikk selvsagt æren av å avslutte festivalen. De kommer fra Liverpool, har vekslende besetning (understreket av at de denne kvelden spilte både i Bergen og Liverpool) og regnes som et av de aller beste Beatles-coverbandene.

Etter et kostymeskifte stilte de oppkledd som om de kom rett fra cover-shoot for Abbey Road – ‘John’ med langt hår, runde briller og skulderlangt hår, ‘Paul’ barfot i mørk dress og med «moptop», en dongerikledd ‘George’ med svart mustasje og ‘Ringo’ i svart dress.

Hvordan det låt? Det låt som The Beatles. Det var som om illusjonen ble opphevet, og at det faktisk var The Beatles som stod på scenen foran oss.

Ged ‘Ringo’ Ryan fikk selvfølgelig synge With a Little Help from My Friends, ingen reagerte på at blåserne på All You Need Is Love nok var heldigitale, heller ikke på at ‘John’ takket da han mot slutten ble gratulert med dagen (han ble født 9. oktober 1940).

Et perfekt gjennomført skuespill som kunne vært enda bedre med noen flere kostymeskifter underveis (jeg skulle likt å se dem i de fargerike Sgt. Pepper-uniformene).

beatlesfestival7 Ose og Bramwell scaled
BEATLES-LEGENDE I BERGEN: Etter en gjennomgang av Beatles-året 1962, tok Bård Ose en prat med Tony Bramwell – som blant annet kunne opplyse at han fortsatt er venner med Pete Best (trommeslager i The Beatles før Ringo Starr). (Foto: Vemund Grimstad)

Et tidsvitne fra den indre Beatles-kretsen 

En spesiell gjest på Beatlesfestivalen var Tony Bramwell. Han var barndomsvenn med George Harrison, ble ansatt av Beatles-manager Brian Epstein i 1962, stod bak flere av bandets videoer, og ble etter hvert direktør for Apple Records.

– Mitt samarbeid med The Beatles begynte med at jeg bar gitaren for George Harrison, slik at jeg kunne komme gratis inn på konsertene deres. Så, da Brian Epstein ble bandets manager, betalte han meg for å bære instrumenter for dem, forteller Tony Bramwell, som møter Bergensmagasinet til et kort intervju inne i baren på Terminus.

– Så du ble en «roadie»?
– Ja, men det var ikke noe som het det den gangen.

– Stemte du gitarene for dem også?
– Nei, selv om The Beatles ikke kunne stemme gitarene selv den gangen – med unntak for Paul. Men jeg ble Epsteins assistent, og ble satt til å gjøre andre ting også.

beatlesfestival Bramwell scaled
TETT PÅ THE BEATLES: – Det var bare Paul og Ringo som ønsket å fortsette. Dessverre så brøt de opp, og senere kunne de ikke komme sammen igjen på grunn av Yoko Ono, sier Tony Bramwell. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

MUSIKKVIDEOER FRA 60-TALLET

– Vi var nok blant de første som laget musikkvideoer, men det visste vi ikke.

– Du produserte filmer til Beatles-sangene?
– Det var senere. Det var problemer knyttet til det å opptre i britiske og amerikanske tv-show på grunn av krav fra fagforeningene. Jeg og Brian kom da opp med ideen om å lage egne promofilmer som vi kunne gi til tv-stasjonene.

– Stod du bak kamera?
– Ja, jeg produserte filmene, blant annet til Help!, I Feel Fine, We Can Work It Out og Ticket to Ride. Dette ble en stor suksess, og studioene var villig til å betale for filmene. Andre artister ba meg om å gjøre det samme for dem, så jeg laget også filmer for The Who, The Rolling Stones, The Kinks, Moody Blues og The Animals.

– Dette må vel ha vært de første musikkvideoene?
– Vel, vi var nok blant de første som laget musikkvideoer, men det visste vi ikke. Vi gjorde også Rain, Paperback Writer, Penny Lane og Strawberry Fields Forever – og litt andre ting for «Sgt. Pepper». Jeg produserte hver eneste en av disse små filmene.

Tony Bramwell er også mannen som kom på ideen med å kle opp et stort tre i Knole Park, Kent – der Strawberry Fields Forever-videoen ble spilt inn – for at det skulle ligne «et piano og harpe kombinert, med strykere» (inspirert av Lennons selvbevisste tekstlinje om at «no one I think is in my tree»).

«RUNNING, JUMPING AND STANDING STILL»-METODEN

– The Beatles fikk også laget lengre filmer. Hvordan kom de i kontakt med Richard Lester, som regisserte «A Hard Day’s Night» og «Help!»?
– Han ble introdusert for oss av produsenten for «A Hard Day’s Night» [Walter Shenson]. John Lennon elsket kortfilmen han hadde laget sammen med Spike Milligan og Peter Sellers i 1959, «The Running Jumping & Standing Still Film» – som var omtrent slik som «A Hard Days Night» ble laget.

– Peter Sellers var venner med The Beatles?
– Ja, de var gode venner, så sant han ikke var «stoned».

– The Beatles var vel heller ikke ukjent med marijuana?
– Ja, cannabis var vanlig i Liverpool på begynnelsen av 60-tallet, men det var ikke før de møtte Bob Dylan at de ble introdusert for veldig sterk marijuana.

– Var du involvert i noen av bandets langfilmer?
– Jeg produserte deler av «Magical Mystery Tour», blant annet Your Mother Should Know og I Am the Walrus. Resten var bare hver av Beatles-medlemmenes individuelle nonsens.

«AND IN THE END…»

– Holdt du kontakten med dem etter at The Beatles ble oppløst?
– Etter at jeg forlot Apple, opprettet jeg mitt eget promoselskap – der jeg blant annet promoterte soloplatene til Paul og Ringo (Tony Bramwell var Storbritannias første uavhengige musikkpromotør, journ. komm.). Jeg promoterte også en del filmmusikk. Den første filmen var «Live and Let Die», og da ba jeg Paul om å lage tittellåten.

Låten ble fremført av Paul McCartney og Wings, og arrangert/produsert av George Martin høsten 1972. Dette var første gang de to samarbeidet etter at The Beatles ble oppløst.

– Hvor mye så du av konfliktene på slutten av bandets historie?
– Vel, det var en svært vanskelig situasjon. John var heroinavhengig, og tok Yoko Ono med seg i studio. George observerte, og var vel mer på en åndelig reise. Det var bare Paul og Ringo som ønsket å fortsette. Dessverre så brøt de opp, og senere kunne de ikke komme sammen igjen på grunn av Yoko Ono. Da de prøvde å komme sammen igjen, insisterte John på at hun skulle være med i studio – mens de tre andre sa nei.

– Men Paul og John ble venner igjen?
– De var venner hele tiden.

beatlesfestival Ged Ryan scaled
I RINGOS SKO: – Det mest imponerende med Ringo er at han er så solid. En del av drivkraften i The Beatles var styrken i Ringos backbeat, sier Ged Ryan. Til høyre: Nybarbert og stylet i rollen som Ringo Starr på bergenskonserten med The Cavern Beatles. (Begge foto: Vemund Grimstad)

Da Ged møtte Paul

– «Når skal du anlegge hentesveis?» spurte jeg. «Ikke vær frekk, gutt» svarte Paul McCartney. Det var hele samtalen, forteller Ged Ryan, som satt bak trommene da The Cavern Beatles avsluttet Beatlesfestivalen.

Den 9. februar 1961 spilte The Beatles den første av totalt 292 opptredener på den nå legendariske The Cavern Club i Mathew Street, Liverpool. I dag kan du få en nesten autentisk opplevelse av hvordan det var når coverbandet The Cavern Beatles inntar den samme scenen.

– Om det er vanskelig? Det er ikke det dersom du har gjort det hele livet. Det er bare vanskelig dersom du prøver å lære det fra begynnelsen.

Bandet har vekslende besetning, der musikerne er like mye skuespillere – med både den rette «scouse»-dialekten og tidsriktige kostymer. Dette understrekes på bandets hjemmeside, der det står at Cavern Beatles «forbeholder seg retten til å bytte rollebesetning uten varsel». Da de avsluttet Beatlesfestivalen, stod de derfor samtidig på scenen i Liverpool – i anledning markeringen av at John Lennon ville fylt 82 år søndag 9. oktober.

JOBBET PÅ HESSY’S

– Jeg er født i 1962, og vokste opp i Liverpool midt i Beatles-tiden, forteller Ged Ryan – som hadde rollen som «Ringo Starr» på bergenskonserten.

Så har også trommer vært hans instrument like siden han fem år gammel kom over en leketromme på førskolen («infant school») i Liverpool.

– Øynene mine lyste opp da jeg fant den trommen. Siden har jeg spilt trommer hele tiden. 14 år gammel hadde jeg mitt første band, og fikk betaling for å spille.

To år senere ble han ansatt i Hessy’s Music Centre, butikken der John Lennon kjøpte sin første gitar tilbake i 1957. Ged Ryan jobbet der i fire år, men ble etter hvert fulltids musiker. Dette var på den tiden da Liverpool fikk en ny «music boom» med en rekke postpunkband som The Teardrop Explodes, Echo & The Bunnymen, Dead or Alive og The Wild Swans.

– En av de som ofte kom innom Hessy’s var Jeremy Kelly. Han kjøpte aldri noe, bare spilte fantastiske akkorder på gitarene. Så jeg spurte han om vi skulle starte et band.

Dette ble begynnelsen på The Wild Swans. De øvde samme sted som A Flock of Seagulls, og fikk også låne utstyret deres. Samarbeidet endte med at Ged sluttet etter en krangel med Jeremy. Jeremy startet senere The Lotus Eaters, som hadde en stor hit med The First Picture of You (1983).

PLATEKONTRAKT MED PARLOPHONE

En annen historie fra denne tiden handler om da Pete Burns (han døde i 2016) inviterte Ged til å bli med i Dead or Alive – som inntok førsteplassen på den britiske singellisten med You Spin Me Round (Like a Record) (1980). Ged ble med dem på øving, og plassert bak det beste trommesettet han hadde sett.

– Trommesettet tilhørte Jethro Tull, og hadde nettopp blitt stjålet fra Royal Court Theatre i Liverpool. Dette visste jeg siden Hessy’s allerede hadde blitt advart, så jeg sa dette til Pete Burns. «Det vet jeg ingenting om. Mange ulike band bruker dette øvingsrommet» svarte han.

Øvingen gikk bra, og Ged ble spurt om han kunne bli med i studio to uker senere. Dette måtte han si nei til, siden han allerede hadde avtalt å besøke sin søster i Tyskland.

– Så de måtte spørre en annen trommeslager, og han ble værende med bandet. Pete Burns var en fantastisk fyr med et spennende liv. Han var absolutt en karakter.

Ged Ryan fortsatte å spille med andre lokale band, og fikk etter hvert platekontrakt med Parlophone sammen med John Uriel  (han døde i 2005) og Mark Lee Kemp i bandet Empire – som slapp tre synthpop-singler i løpet av 1988: My Imagination, This Is My Word og Talk Free.

– Believe me, they’re all great songs, sier han.
– Dessverre slo vi aldri gjennom, selv om plateselskapet brukte nesten en million pund på oss. Den ene singelen oppnådde en 67. plass på hitlisten.

THE PERFECT BEAT

Uriel og Ryan ble senere med i bandet til Claudia Brücken etter at hun sluttet i Propaganda – som var et av flaggskipene på etiketten Zang Tuum Tumb (Frankie Goes to Hollywood, The Art of Noise).

– På konsertene med henne spilte jeg akustiske trommer på toppen av elektroniske. Det var veldig vanskelig; du måtte treffe helt perfekt med hvert eneste slag.

– Det må ha vært en god trening før du begynte i The Cavern Beatles?
– Det er ikke så lenge siden jeg ble med der, men jeg har kjent Richard Knight (bandets leder, i rollen som John Lennon, journ. komm.) gjennom mange år.

– Er det vanskelig å fylle Ringos sko?
– Han er selvsagt en av mine favoritt-trommeslagere, men «he doesn’t sit at the top of the tree» om du sammenligner ham med andre. Han er selvsagt en av de viktigste grenene på treet, siden han har hatt så stor innflytelse. Så om det er vanskelig? Det er ikke det dersom du har gjort det hele livet. Det er bare vanskelig dersom du prøver å lære det fra begynnelsen.

– Han var hele tiden PÅ beaten?
– Det er riktig. Veldig sant. Det er det som er det mest imponerende med hans spillestil – at han er så solid. En del av drivkraften i The Beatles var styrken i Ringos backbeat.

«A LIVERPUDLIAN THING»

– Både Ringo og de tre andre var ganske morsomme i intervjuer. Er det en «liverpudlian» ting?
– Definitivt. Det er «the spirit of the liverpudlian». Da de var på det laveste i Hamburg – bodde på billige moteller og kjørte rundt i en gammel van – kunne John si ting som (legger om til scouse-dialekt): «We’re going to the top, boys». Slik kunne de snu rundt på hele situasjonen, og le av det.

Ged Ryan har litt av dette selv, noe han illustrerer med å fortelle om den ene gangen han faktisk fikk håndhilse på Paul McCartney.

– «Når skal du anlegge hentesveis?» spurte jeg. «Ikke vær frekk, gutt» svarte Paul McCartney. Det var hele samtalen, forteller han.

– Because I thought it was funny, and that’s that. That’s the Lennon coming out of me, you know.

beatlesfestival3 cavernbeatles2
«WE’RE GOING TO THE TOP, BOYS»: The Cavern Beatles fikk selvsagt æren av å avslutte Beatlesfestivalen, med Ged Ryan bak trommene. (Foto: Vemund Grimstad)

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this