– Det er ingen låter der som eg ikkje kan synge når som helst, sier Jan Eggum – snart 45 år etter det store gjennombruddet med albumet Heksedans. Rett før jul kom han både med en tykk biografi og en helt ny plate.
Jan Eggum er i godt lune når jeg treffer han, og forteller villig vekk både om oppveksten på Laksevåg, Sammen for livet-innspillingen og konserten, tiden med «supergruppen» Gitarkameratene, samarbeidet med Morten Lorentzen, det å finne ny kjærlighet etter å ha passert 60, hypokondri, flyskrekk og drikking – og ikke minst karrierens absolutte høydepunkt: Da han ble portrettert på forsiden av Donald Duck & Co – noe som her til lands bare kan sammenlignes med å komme på forsiden av Rolling Stone.
Vi begynner oppnøstingen av hans mangslungne artistkarriere med å snakke om det som var Eggums store kommersielle gjennombrudd, nemlig tredjealbumet Heksedans – som han fikk Spellemannpris for i 1978. Selv de som vokste opp på 80- og 90-tallet nikker gjenkjennende når de hører refrenget fra singelen «Mor, jeg vil tilbake».
DANSER MED HEKSER
Det legendariske bergensbandet Saft (under navnet Ring, og uten nylig avdøde Ove Thue) backet han både på platen og konserter – med Magne Lunde (som døde i fjor) på trommer.
– Heksedans var en viktig plate for meg. Mange år senere fikk eg høre at den ble veldig godt mottatt blant norske studenter. Det er ingen låter der som eg ikkje kan synge når som helst, sier Eggum.
– Eg mistet en del av det publikummet da Alarmen går kom ut i 1982. Det var en viktig plate i overgangen til 80-tallet, men eg fikk det mye mer vanskelig kommersielt sett. Eg hadde trøbbel med å trekke folk til konsertene.
– Hvordan var det å jobbe med Saft-musikerne?
– Magne Lunde spilte flott både på Heksedans og mange av de andre platene mine fra 70-tallet, og [nylig avdøde] Trygve Thue var god å ha med som produsent. Han produserte mange av platene på firespors analogtape i sitt eget studio, forteller Eggum.
– Eg husker at Trygve Thue satt og klippet direkte i tapen. Da ble eg så dårlig at eg måtte gå ut. «Eg vi’kje se på – eg vi’kje gjøre deg urolig» sa eg. «Eg e’ helt rolig» svarte han. Så det var legendarisk.
– Eg husker at Trygve Thue satt og klippet direkte i tapen. Da ble eg så dårlig at eg måtte gå ut. «Eg vi’kje se på – eg vi’kje gjøre deg urolig» sa eg. «Eg e’ helt rolig» svarte han. Så det var legendarisk. Trubadur (1976) ble laget på fire spor, men på Heksedans hadde han avansert helt til åtte spor. Den låter så bra – og dét er bare på grunn av hans dyktighet.
– Sgt. Pepper ble vel også innspilt på firespors-utstyr?
– Ja, og det er helt spesielt. Det er helt vilt ka The Beatles gjorde – og hvordan den platen ble til. Det går nesten ikkje an å forestille seg. Eg lærte alt om musikk av å høre på The Beatles og Paul McCartney. Det var min ting. Eg ville få til det samme som Beatles fikk til – men eg måtte dessverre få det til aleine, da. Det var ikkje så lett.
«ET BLIKK OG NOEN STAKKARS METER BORTE»
– Min tro på heksene er en veldig stor bit av det som gjorde at eg til slutt ble MDGer. Det er de som kan føle at det blir dårlig vær og kan se hvordan du har det.
– Hvorfor kalte du platen for «Heksedans»?
– Det går på at eg er like mye for hekser som andre er imot. De ble jo brent på bål eller druknet, og det bare fordi de hadde den klok kone-mentaliteten og kunne føle ting som andre bare så vidt kunne merke. Det var mitt utgangspunkt for Heksedans – og det tror eg på fremdeles. Min tro på heksene er en veldig stor bit av det som gjorde at eg til slutt ble MDGer. Det er heksene som kan føle at det blir dårlig vær og kan se hvordan du har det. Fremtiden tilhører dem.
– Tror du at kulturen vår er i ferd med å forandre seg i retning av å bli mer matriarkalsk?
– Ja, og det tror eg vi har veldig godt av. Vi menn trenger det. Damene må bare få litt tid, og så må de ikkje herme etter mennene – det hjelper ingenting. Men det må være ekte matriarkalsk, og vi menn må bli bedre på å kunne vedkjenne oss våre feminine sider i stedet for å bli incels, sier han – og viser til den britiske filosofen Amia Srinivasan, som er Chichele-professor i sosial og politisk teori ved Universitetet i Oxford.
– Eg kan ikkje sette meg ned. Eg vil ikkje havne som han 70-åringen som ikkje orker å reise seg fra sofaen. Eg vil ikkje det, og eg gjør ikkje det heller. Eg har mye å gjøre, og legger opp til litt ekstra. Eg sover bare fem timer om natten. For to dager siden merket eg at eg gikk og gjespet, så det kan jo være et tegn.
– Hon mener at det er andre menn som gjør at menn blir incels. Hon snakker også om hvordan samfunns-oppbyggingen fører til at menn får sånne holdninger. Det er eg enig i. Eg skrev låten «Du kjenner ikkje meg» (fra albumet Dingli bang (1997), journ. komm.) om han som bare står der og ser at alle de andre gutta tar damene han liker. Men det er jo ikkje jentene sin skyld.
– Er det deg den handler om? Var det du som var den gutten som «aldri hilste når eg kunne gjort det / et blikk og noen stakkars meter borte»?
– Når eg hører den, så tenker eg at det er om meg – sjøl om eg vil at både den og andre personlige låter skal gjelde for så mange som mulig. Eg var nok han som stod bak der mens de andre guttene fikk jentene, og fikk meg ikkje dame før eg var 21 år. Men sjøl om damene var begynt å like meg, så syntes ikkje guttene på samme alder at eg var noe. Veldig mange av de syntes eg var flink til å spelle gitar, men de hørte ikkje etter ka eg sang om – så det første de sa når eg traff de var «fy faen, du speller bra gitar».
SANGER I NÅ-PERSPEKTIV
– Hva er drivkraften bak den nye biografien, som kom ut like før jul?
– Det kjentes viktig for meg å få laget en oversikt over livet mitt mens eg ennå bare er presenil, sier Eggum, som fylte 70 i desember.
– Drivkraften handler om å få frem hvordan eg har holdt koken gjennom hvert eneste tiår, uten å fire på kvaliteten. I tillegg så har eg gått gjennom forskjellige perioder når det gjelder hvordan eg skriver og ka eg skriver om.
– Eg ville få til det samme som Beatles fikk til – men eg måtte dessverre få det til aleine, da. Det var ikkje så lett.
– Sangene fra den første tiden på 70-tallet sitter for alltid. «En natt forbi» og «Mor, jeg vil tilbake» ble plassert på kartet fordi eg spilte og spilte de – men etter min mening er de ikkje av de beste. Eg prøvde å skrive om hele verden og hele livet i løpet av en tre minutters låt. Da blir det lett utrolig pretensiøst. Sjøl synes eg at det beste er det som kom på plate fra 1991 til 2002, med albumene Underveis, Nesten ikke til stede, Dingli bang og President. Denne perioden – som begynte med at eg skrev «Ryktet forteller» i 1989 – var da eg skrev best. Eg skriver fremdeles like bra som eg skrev før og etter det – men det er helt annerledes.
– Hva ble annerledes i forhold til de tidligere platene?
– Det var nok det å kunne gå inn i en nå-situasjon. I låten «Nesten ikkje til stede» ser du hvordan de to har det, nesten på direkten. Hon snakker til han, men han leser avisen. Da kan han ikkje høre ka hon sier. Eg har jo kjent folk som har psykopatiske trekk, og de klarer å feike at de hører etter. Du tror at de hører etter, men de gjør ikkje det. Så det er noe med det nåtidsperspektivet.
– «Telefon» er også en sånn låt. Hon tar telefonen, og så er det han gifte elskeren som ringer og gjør det slutt. Hele den telefonsamtalen varer like lenge som låten. Han legger på. Han gjør det slutt, og så tenker hon på det mens han snakker. Det er i nåtid.
– Det blir mer mikroperspektiv?
– Ja, og det blir veldig følelsesladd på den måten at du går inn i en situasjon. Eg gjorde noe av det samme i «Myrsnipa» (fra albumet Hjerteknuser (2007), men opprinnelig skrevet for et Wenche Myhre-show på 80-tallet, journ. komm.). Da eg tok den opp igjen, så skjønte eg at den er jo blant de aller beste. Den er også sånn – den varer akkurat så lang tid som jegeren bruker på å skyte ungene til myrsnipa. Du kaller det mikroperspektiv, og det er nok dét det er.
NOTERER INNI HODET
– Når jeg hører på tekstene dine, føler jeg at det er en blanding mellom det selvbiografiske og den observatørstatusen du gir deg selv. Stemmer det?
– Det er fint at du sier det, for det er det eksene mine sier også; at eg sitter et sted og virker tilsynelatende borte – altså nesten ikkje til stede – kombinert med at eg følger med. Eg har en låt som ikkje kom med på den nye platen. Den heter «Observatør», og handler om en sånn type. Han er der alltid, selv om han ikkje er med og fester. Det ser ikkje ut til at han liker seg noe særlig, men han noterer inni hodet. Så hvis du skal spørre noen om ka som egentlig skjedde – for på festen er jo alle borte i hodet etter midnatt, vet du – da kan du spørre han.
– «En natt forbi» og «Mor, jeg vil tilbake» ble plassert på kartet fordi eg spilte og spilte de – men etter min mening er de ikkje av de beste.
– Er det delvis selvbiografisk?
– Det er alltid litt selvbiografisk. «Alarmen går» handler om rusing, men eg har jo aldri tatt noe stoff i det hele tatt. Men eg har skjønt at de ti prosentene som ruser seg veldig mye kommer fra alle samfunnslag, og det forsøkte eg å vise. Det kan være han som er vokst opp i et såkalt «møblert hjem», uten å ha fått følelsen av å være elsket.
– På 90-tallet kom mange til meg og sa at det var først nå de hadde begynt å høre på tekstene mine. «Eg var ikkje moden nok da eg var 25» sier mange av dem. Det er mest gutter som sier det. Jentene har hørt på tekstene mine hele tiden. Eg er så glad for at gutter nå hører like mye på meg som den kvinnelige halvdelen av befolkningen.
– Det er helt nødvendig at eg kommuniserer med den mannlige delen; det er nesten det viktigste for meg – for eg skriver om meg sjøl via et eksempel. Da eg kom med albumet Nesten ikke til stede, kom det mange menn og takket meg fordi de kjente seg igjen.
– UNNTAKENE BEKREFTER INGEN REGLER
– Det er på tide å runde av, og da tenkte jeg å snakke om den siste platen. Hvordan ble den til?
– Platen heter Hold ut, hold på, og det er jo alle enig i at passer på meg. Låten med samme tittel skrev eg for 6-7 år siden, og lå i bunken på 40 låter som kunne bli plate. Så var det drodling frem og tilbake til eg stod igjen med ti låter.
– Det er litt «kill your darlings»?
– Ja, det er alltid det. Det må til. En låt som i siste øyeblikk måtte vike for en annen heter «De eier alt», og handler om den promillen av verdens befolkning som ja, eier alt. Den liker eg godt.
– Sangene på den nye platen er en blanding av det som eg synes er viktig å skrive om. Tre av tekstene handler om mitt nåværende forhold – den ene om kor dramatisk eg er, den andre om at det holdt på å gå skeis fordi hon hadde en rival. Den tredje heter «Normalt er best», og handler om våre forskjeller. Ka hon synes er normalt og ka eg synes er normalt er til tider helt sinnsykt forskjellig, men fordi vi kommuniserer så bra så løser vi det. Så de tre låtene er veldig personlige.
– Så har eg ting som er veldig sånn generelt i den forstand at eg tenker at dette må angå vedkommende som eg snakker om. «Helt inn» handler om hon som aldri kan bestemme seg – fordi «ingenting er lukket i et åpent sinn». Hon vil ha ryggen fri, så hon sier aldri hundre prosent ja til noe. En annen låt som ble med handler om de unntakene som de sier bekrefter regelen – men det gjør de ikkje. Altså, unntakene bekrefter ingen regler – det er bare det at du kanskje ser bildet mer tydelig.
– I tysk grammatikk gjør de det.
– I tysk? Hehe. Ja, der gjør de det. Helt sikkert [han fletter litt av sangteksten inn i samtalen:], «men noen ganger blir en hypokonder syk, noen ganger er en vinner en sliter, en toppstudent kan noen ganger få stryk, noen hunder både bjeffer og biter, en stemme i hodet kan være bra, en jobb du ikkje fikk skulle du ikkje ha, noen få som er pene utenpå er det også inni, noen få som heter Mikke burde kanskje hett Minni».
– Låten heter «Få». Den er sånn hele veien – det er unntakene. Dette er en helt sann historie. Unntakene er få, og det gjelder alle. Det er platens mest generelle låt, mens noen andre er veldig personlige. «Alt for deg» handler om meg og min første kjæreste. Vi levde i et fritt forhold, men etter hvert ble det too much med avtalen vi hadde – som gikk på at bare eg fortalte kem eg hadde vært sammen med der ute, så var det greit.
PÅ FORSIDEN AV DONALD
Produsent for Hold ut, hold på er Geir Luedy, som har samarbeidet med Eggum på flere tidligere album.
– Eg er så glad for at vi kom sammen igjen, eg og Geir. Han produserte blant annet President (2002). Det er en veldig bra plate. Eg hadde ikkje hørt den på 10-12 år, så etter at eg spilte den igjen, tenkte eg at «eg må lage en plate til med Geir».
– «Hold ut, hold på, du blir allemannseie om 30 år» synger du i tittellåten. Det er vel deg, det?
– Det er meg, men det er også mange andre. Altså, eg vil at låtene skal være slik at folk kan komme bort til meg og si at de kjenner seg igjen. Eg husker en gang eg spilte på Samfundet i Trondheim. Etter konserten kom en mann på rundt 20 år bort til meg. «Jeg har en god kompis som har hørt den «Jomfru»-låten, og på hans vegne må jeg bare si at den stemmer» sa han.
– Den handlet om ham selv da?
– Ja, eg skjønte det med eeen gang, vet du. Det var altså sååå vittig, for eg kunne ikkje si det, det hadde vært så dumt. Han ville blitt rød i toppen. «Ja, du må hilse han og si», svarte eg, «at det var hyggelig at han tok den».
Der kunne jeg satt punktum for intervjuet, men Jan Eggum har tydeligvis mer på hjertet. «Hvor mye er klokken?» spør han ut i luften, og svarer selv. «Klokken er 12:14 – det går bra, eg skal ikkje fly før fem. Du har vel litt tid? Bare vent litt» sier han, og forsvinner inn i sine private arkivhyller. Etter litt romstering er han tilbake med en utgave av Donald Duck & Co der flere kjente bergensartister er portrettert på forsiden – blant andre Jan Eggum, Sissel Kyrkjebø, Leif-Ove Andsnes og John Olav Nilsen.
– Det er en historie om Donald i «Bææregn» – og det er så morsomt. Der står eg, og der er Sissel Kyrkjebø, peker Jan Eggum.
– Eg leste Donald fast fra 1955 til langt over voksen alder, så det var bare helt vilt å bli portrettert på forsiden. Fortiden min som fast Donald-leser sitter kraftig igjen i barnet i meg. Bare det å vente på onsdagen, da det kom nytt nummer av Donald. Det var stort, og det sa eg til Arild Midthun (Norges eneste offisielt godkjente Donald-tegner, født og oppvokst i Fana, journ. komm.). Han svarte at han hadde hørt på meg i hele sitt liv.
Jeg kontakter Arild Midthun via Messenger for å få låne forside-tegningen. Svaret kommer umiddelbart. «Du, jeg skal tegne en personlig hilsen til ham, som du kan bruke i intervjuet om du vil» skriver han, og fortsetter: «Akkurat som Jan EGGum har lest Donald fra barnsben av, så har jeg hørt på Jan EGGum hele livet. Siden EGGum er noe eldre enn meg, har han hele tiden ligget akkurat nok foran meg – sånn at hans sanger og særlig tekster har vært en vedvarende trøst og inspirasjon i mine egne livsfaser».
– Ser du noen likheter mellom Donald og Jan Eggum? spør jeg.
«Egentlig ikke, ANDet enn at begge ofte har et «underdog»-perspektiv – unnskyld, jeg mener, «underDUCK»-perspektiv» skriver han tilbake.
FORELDRENES SANGHEFTE
Det er ikke bare Donald-tegnere som setter pris på Eggum – noe som blir svært tydelig i den nye biografien. Hele 16 sider er viet til personlige hilsener til bergensartisten. Nå er Jan Eggum god på å rose tilbake også. Dette kommer tydelig frem når vi sammen blar gjennom biografien. Han har anekdoter om de fleste, og forteller med mye kjærlighet og humor.
– Dette er min far og mor, sier han, og peker på et foto langt fremme i boken.
– Han var baker og min mor var heme. Begge var kunstneriske. Min far malte litt, og sammen skrev de mange sanger der han stod for melodien og hon for teksten.
Han henter frem et velbrukt gammelt notehefte der foreldrene, Martha og Norvald, har ført inn sangene de skrev – tekstene på venstresiden og notene på høyresiden.
– Eg kan jo mange av disse låtene, så eg kommer nok til å gjøre noe med de etter hvert. Min far var veldig praktisk og bygget to hus, og min mor var veldig kreativ og laget tekster for alle på Laksevåg. Hon var veldig dyktig på å bruke det stoffet de kom med.
– Det skulle føles som om de hadde skrevet det selv?
– Ja, det er nettopp det. Når hon skrev dåps- eller konfirmasjonssang til noen, kom de ofte tilbake når de ble voksne og skulle ha sang til bryllupet. Så hon hadde veldig mange kunder – selv om det var sånn leilighetsdiktning.
Litt lenger ute i boken stopper han ved en faksimile av den første kladden til «Kjære halvbror», som kom inn på Norsktoppen like før jul i 1975 – til tross for (eller kanskje på grunn av) et lyskespark mot store og små borgere: «Hvor kan du se disse ydmyke vrak / som selger seg selv til rusen / når du er oppdemmet foran og bak / av en tablett som gjør deg trett når du skal sove».
– Du har ikke en halvbror selv?
– Nei, eg bare fant ut at eg måtte ha en halvbror som var nymoralist – som bare drakk og kritiserte de som røyka hasj – så alle de variantene var med – men det var jo «De skulle begrave en konge stor» som ble mest kjent fra debutplaten min.
DEN SPEDE BEGYNNELSEN
Han blar noen sider tilbake, der en gammel konsertplakat fyller en hel bokside.
– Men det var her det begynte, da eg ble med i Dixie-koret på Laksevåg. Det ble ledet av Helge Nilsen, som var stor popstjerne den gangen. Han begynte å lede det igjen for 15 år siden, med mange av de gamle sangerne.
– Eg har de med på låten «Laksevåg» fra det forrige albumet mitt (Alt, akkurat nå – utgitt i 2018, journ. komm.). Det er så rørende – de synger akkurat sånn passe bra på den låten. Eg syntes det var så viktig å ha de med, vet du – for eg begynte jo å spille og synge i det koret i 1969 – så for meg var det en viktig periode.
– Helge Nilsen kunne ikkje fordra låtene mine – eg skrev jo «Blå bananer» og sånt på den tiden – veldig rare låter – og han syntes de var helt ute. Han var ungdomssekretær på Laksevåg, så eg kom opp til kontoret hans hver eneste dag – rett fra gymnaset.
– «Eg har en ny låt» sa eg. «Er du sikker på det?» svarte han. «Eg kan godt spille den en gang til om du vil» sa eg etter å ha fremført den for ham. Det var så dårlig. «Nei, det er ikkje nødvendig, eg har så mye å gjøre – eg tror vi snakkes en annen dag vi, du» svarte han da.
– Du hadde gitaren med?
– Jaja. «Ja, så snakkes vi en annen dag, da» sa eg, og gikk derfra. Dagen etter kom eg tilbake. «Eg har en ny sang».
– Skjønte du ikke at han var lei?
– Joda, men eg lot som ingenting.
– Du var litt intens?
– Ja, men eg har alltid hatt sånn selvtillit – uansett ka folk sa. Eg hadde ikkje klart 80-tallet hvis eg ikkje hadde hatt det.
«TENK AT DET KAN NYYYTE»
Et godt minne fra det stilløse tiåret var innspillingene og konsertene med det store artistkoret Forente Artister – som kom ut med albumet (og sangen) Sammen for livet som det norske svaret på Live Aid.
– Det var gøy. Når eg presenterte meg for folk sa eg at «det er eg som synger «det fins en fremtid og en vei å gå». «Å, er det deg, det» svarte de da. Eg gjorde det bare for å brife litt, for det var bare noen få av oss som var solister. Vi var 75 artister i koret, og noen av oss var heldige nok til at vi fikk synge en hel setning, husker han.
– Alex (Alexandra Naumik, tidl. Alexandra Sandøy, polsk/norsk artist, 1949-2013, journ. komm.) sang «tenk at det kan nyyyte». Pete Knutsen fra Popol Ace hadde arret, og Halvdan og Åge skrev låten. Det var veldig god stemning – folk var veldig sånn – vi skulle redde verden, vet du.
– Ble «Sammen for livet»-videoen vist på den internasjonale Live Aid-sendingen 13. juli 1985?
– Det husker eg ikkje (den ble ikke det; derimot ble videoen fra Stavanger-artistenes låt «All of Us» vist som «Norges bidrag», journ. komm.). Men vi spilte jo med nesten hele laget på Aker brygge bare noen måneder etterpå (Rock on the Dock-konserten 31. august 1985 – som samlet 13.000 tilskuere, journ. komm.).
– Bjøro Håland skulle synge den korte tekstlinjen «men tv-bildet kommer langveisfra» helt i begynnelsen, men han hadde ikkje anledning å være med. Så hører plutselig alle at Bjøro synger likevel – og så var det Beranek. Han sang heeelt likt som Bjøro. Beranek kunne etterligne kem som helst, så han kom med den setningen. Vi var helt sånn – men Bjøro er jo ikkje her? – det var jævlig vittig.
Espen Beranek Holm ble senere fast med i det satiriske radioprogrammet Hallo i uken, som gikk på NRK P2 hver lørdag i perioden 1989-2013. Der fremførte han en ukentlig sang skrevet sammen med den bergenske tekstforfatteren og dramatikeren Morten Lorentzen. Totalt leverte dette radarparet rundt 300 sanger til det populære P2-programmet. Også Eggum har samarbeidet med Lorentzen – og det på en plateinnspilling han er ekstra stolt av.
– Eg er veldig glad for at eg og Morten Lorentzen begynte å jobbe sammen. Vi laget hele repertoaret til Voksne Herrers Orkester-platen En hyllest til Logen.
Dette er en konsertinnspilling fra Logen Bar i Bergen, utgitt i 2015. Sangene på platen ble til ved at Jan Eggum og Morten Lorentzen tok Hurtigruten sammen, og skrev underveis.
– Alle de beste bergensartistene var med. Albumet er et av de beste som er gitt ut – men fikk nesten ikkje oppmerksomhet. Det ble stående på hyllen i Logen. Elisabeth Moberg gjør en fantastisk jobb, Erik Moll gjør en flott jobb, Helge Jordal og Claudia Scott – det er en så bra gjeng. Eg synger låten «Logen bar».
– «Supergruppen» Gitarkameratene ble derimot en stor suksess over hele landet. Hvordan kom dette samarbeidet i stand?
– Eg husker veldig godt da Lillebjørn [Nilsen] ringte til meg en gang i 1988 og sa at de manglet en mann. Halvdan var eg god venn med allerede den gangen – vi kom og hørte på hverandre når vi spilte i Bodø eller Bergen. Eg kjente ikkje Øystein Sunde så godt, men Lillebjørn var en eg hadde festet med i Oslo. Vi fikk ikkje navn før i januar 1988, da vi spilte i en NRK-sending fra Skarven i Tromsø. Det ble jo suksess med en gang.
– Var dere før eller etter Traveling Wilburys?
– Vi var rett etter, så vi var litt sure for at de var først. Folk begynte jo å skrive at vi var et norsk svar på Traveling Wilburys. Eg har ti permer med utklipp fra tiden med Gitarkameratene. Vi kommer nok ikkje sammen igjen, men vi er fremdeles like gode venner. Det var en veldig viktig tid for meg. Plutselig solgte eg plater igjen – og eg skrev også veldig bra låter i den tiden. 90-tallet var mitt store tiår – både kunstnerisk og kommersielt.
PÅ’AN IGJEN
Eggum blar videre i boken, og stopper ved kapitlet som heter «Kem skal få følge deg hem?». Det handler om en kveld på slutten av 2015 da han og Halvdan Sivertsen holdt konsert sammen på Ibsenhuset i Skien.
Sivertsen trakk seg tilbake til hotellrommet etter konserten, mens Eggum tok seg en tur på Lundetangen pub. Der ble han kjent med Trine Severinsen, som han nå deler livet og (delvis) bolig med.
– Det som er saken er at vi ikkje vil bo sammen – selv om vi har kjøpt hus sammen i Skien. Den forrige platen min (Alt, akkurat nå fra 2018, journ. komm.) handler om oss to.
– Det er vel en fordel for en hypokonder å være kjæreste med en psykiatrisk sykepleier. Hva sier Trine til deg når du tror du er syk et eller annet sted?
– Nei, hon sier «ignore it». Eg traff Ingvard Wilhelmsen (norsk psykiater med hypokondri som spesialfelt, journ. komm.) da eg spilte på en legekongress i Trondheim. Da eg kom på scenen, sa eg at «eg behøver ikkje en gang å spørre om det er en lege i salen – eg er så trygg». Under middagen satt eg med Wilhelmsen. Det første han sa var at «du vet det, Jan, du har ikke noen garanti». Er ikkje den bra? Det er det første han sier til sine klienter – for de tror at han skal helbrede dem der og da. Det går jo ikkje.
– Altså, du må omprogrammere måten du tenker på. Eg er blitt mye bedre, og det sier Trine også. Det var mye som feilte meg på den tiden vi traff hverandre. Eg er jo klar over at eg kan slite meg sjøl ned – både på alkohol og på mange reisedager og spillejobber.
INN FOR LANDING
– Du har vel flyskrekk også?
– Ja, det hadde eg jo. Den gikk vekk etter at eg ble sammen med Kaia Huuse. Vi bodde fra hverandre i seks år – eg i Bergen og hon i Oslo – så vi måtte pendle masse, like mye som eg gjør nå med Trine. Til slutt tenkte eg at dette går bare ikkje – eg må bare prøve å fly – så eg trappet litt ned på dopet og drakk litt mindre når eg gikk på fly. I dag går det helt greit.
– Du trenger ikke en drink før flyet letter?
– Ingenting. Det går helt fint. Eg er nesten ikkje nervøs for noen ting av det som skjer.
– Du kan jo tenke at flyet er en buss.
– Absolutt, men noen av de lydene som vanligvis kommer er skumle. En gang eg fløy sa kapteinen at «vi har fått et lite teknisk problem som vi tror vi skal ordne ganske fort, så vi må sirkle litt rundt Bergen».
– En gang eg fløy sa kapteinen at «vi har fått et lite teknisk problem (…), så vi må sirkle litt rundt Bergen». Eg så bort på ungene, og tenkte at «nå må eg være rolig, jævlig rolig, fy faen så rolig eg er».
– Du ler, du. Altså, det var ikkje dårlig vær, og likevel måtte vi sirkle rundt Bergen. Eg så bort på ungene – de var vel 8 og 12 år den gangen – og tenkte at «nå må eg være rolig, jævlig rolig, fy faen så rolig eg er». Så sier flykapteinen at «ja, det er en av flapsene som ikke går opp. Det kommer ikke til å innvirke noe særlig på landingen. Vi går inn litt fortere enn vanlig – men ellers er det ingen problemer». Og det har han ikkje lov å si hvis det ikkje er sant, så eg trodde på han.
– Landingen gikk fint. Det var ingen som merket at vi landet fortere – så det hadde han nok bare sagt for sikkerhets skyld. Men det å høre kapteinen si at «vi har fått et lite teknisk problem» – da fikk eg litt av den gamle flyskrekken tilbake, men eg klarer å holde den i sjakk.
– Eg er sinnsykt godt medisinert – eg sier det ikkje som en spøk, for eg er jo hypokonder også – men eg drikker for mye, og eg vet at på et tidspunkt så vil sikkert legen si at «nå har det skjedd noe». Eg drikker hver dag – og av og til blir det for mye. Samtidig er eg ekstremt sprek til å være 70 år. Trine sier at andre folk på min alder aldri hadde orket alt eg holder på med. Men det er også et veldig slitsomt liv. Bare reisingen med 4-5 fly hver eneste uke.
– Er det ikke noe med at når man holder på med kreative ting så eldes man ikke på samme måte?
– Eg kan ikkje sette meg ned. Eg vil ikkje havne som han 70-åringen som ikkje orker å reise seg fra sofaen. Eg vil ikkje det, og eg gjør ikkje det heller. Eg har mye å gjøre, og legger opp til litt ekstra. Eg sover bare fem timer om natten. For to dager siden merket eg at eg gikk og gjespet, så det kan jo være et tegn.
En lengre (!) utgave av dette intervjuet har tidligere vært publisert i to deler på nettsiden til musikkmagasinet Ballade (ballade.no). Jan Eggum-biografien «Så langt har alt gått bra» er ført i pennen av Geir Rakvaag, og ble utgitt i fjor på Kagge forlag. Albumet «Hold ut, hold på» er hans 24. soloplate i rekken, og ble sluppet i november på Jan Eggums eget plateselskap, Bergenstrubaduren.
