PÅ SJØEN: Mange har nok sett en slank, eksotisk motorkrysser krysse fjordene rundt Bergen om sommeren, og under Fjordsteam 4.-7. august er M/Y Faun igjen på plass på Vågen.
Men hva er dette for en farkost? Svensk? Engelsk? Neida, båten ble bygget i Bergen. Og da nybygget ble overlevert for 106 år siden hadde det kun ett formål: Å glede. Og – kanskje – å sikre en fluktvei for rederstanden om kommunistene skulle ta makten. Utover det hadde fartøyet knapt noen nytteverdi. Med andre ord en ekte lystbåt!
Hun er et vakkert syn. Langsmal og kritthvit, bygget med inspirasjon fra det tidlige 1900-tallets raskeste marinefartøyer. Ingeniør Aug. Moldestad hadde studert skipsbygging i England og hentet hjem masse inspirasjon da han grunnla Damsgaards Baatbyggeri og Motorforretning i 1912.
Resultatet av oppdraget han fikk noen år senere ble heller ikke helt ulikt båter signert legender som Furuholmen eller Pettersson. Under vannet ble båten bygget for å hente ut mest mulig fart fra sekstihesteren i maskinrommet. Det var mye krefter den gangen.
Over vannlinjen var det en liten regnskog med mahogni, krystallglass i baren, bladgull og plysj – og ikke minst et mannskap som diskret trakk seg ned under fordekket når storborgerskapet skulle hygge seg på ymse vis.
Mannen som bestilte den 53 fot lange motorkrysseren midt under 1. verdenskrig het Einar Wallendahl Michelsen. Han var skipsreder og sønn av Christian Michelsen, statsministeren som ledet Norge under unionsoppløsningen.
Einar døde ganske ung i 1921 og den aldrende, rike skipsrederfaren disponerte båten frem til rett før han selv døde i 1925. Faun hadde da hjemmehavn ved den borglignende herskapsboligen Gamlehaugen, innerst i Nordåsvannet. Dette er nå kongehusets residens, men korrekt nok tjener kaien ved eiendom-men fortsatt som Fauns faste havn i sommerhalvåret.
Yacht for fire redere
Det sier litt om hvem som kunne flotte seg med slik maritim ekstravaganse at de etterfølgende eierne ble to andre bergensredere. Først Jacob Kjøde, som eide båten frem til 1946, da Eilert Lund overtok eierskapet. Lund byttet den originale Parsons bensin/parafinmotoren ut med en sterkere, sekssylindret amerikansk Red Wing dieselmotor, bygget styrhus over den åpne broen og satte inn større tanker.
Faun er et gemyttlig fartøy, bemannet av jordnære entusiaster som er opptatt av vern gjennom aktiv bruk.
Hvorfor båten skulle oppgraderes så voldsomt kan leder og stifter av Faun vennelag, Eilert Munch Lund fortelle. Han er barnebarn av skipsreder Lund og har engasjert seg mye i familiebåtens skjebne. Filmskaperen og forfatteren Eilert tar ofte turen hjem til Bergen for å mønstre på som skipper eller mannskap.
– Faun var en lystbåt for fjordturer og for transport til landstedene utenfor Bergen – og for fuktige herreturer med kortspill og leven, humrer Lund, som også kan fortelle noe som minner om rene røverhistorier; rykter om frivole maritime sidesprang blant båtens tidligere eiere og om at bestefar Lund fikk bygget om Faun med tanke på at dette skulle være fluktbåten om kommunistene tok makten i Norge!
20 Ã¥r som skyssbÃ¥t…
Kommunistkuppet uteble som kjent, og med skipsreder Lunds eierskap ble det også slutt på at velstående redere kunne bruke store summer på å holde den krevende damen i stand. I 1955 solgte Lund Faun til Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK). Selskapet trengte en skyssbåt i forbindelse med kraftutbyggingen i Matrefjellene.
Eierne innså at de ikke selv hadde kapasitet til å stå for den nødvendige restaureringen.
BKK satte inn nok en ny dieselmotor, en britisk Meadows 630, og denne 96-hesteren skulle stå i båten i hele femti år. Og nå måtte champagnen og sigarene definitivt vike; for kontorister som kom med lønningsposene, for skadete arbeidsfolk, for fødende kvinner, for inspiserende direktører og for travle ingeniører med gabardinfrakker og dokumentvesker av svinelær.
Dekket fikk etterhvert et ukledelig, men praktisk lag glassfiber. For hele året, i all slags vær måtte Faun arbeide. Da anleggsvirksomheten i de regntunge fjellene var ferdig lot BKK Faun fortsette jobben som skyssbåt helt til 1976. En gruppe masfjordinger, blant annet den senere skattedirektøren Bjarne Hope, kjøpte da båten og seilte Faun til Oslo. Hun skulle igjen tjene som lystbåt noen år.
…og 20 Ã¥r med restaurering
I 1982 var Faun nesten 70 år gammel og hadde seilt 20 år som skyssbåt. Dette hadde satt mange spor på det som opprinnelig var ment som en lettbygd lystbåt for den selvsikre, bergenske skipsrederstanden. Eierne innså at de ikke selv hadde kapasitet til å stå for den nødvendige restaureringen og fikk kontakt med Trond Eide, en ung entusiast som overtok båten for én krone under forutsetning av at hun ble restaurert på skikkelig vis.
Da Eide tok fatt på arbeidet og flyttet båten til Hansen & Arntzen båtbyggeri i Stathelle viste det seg at Faun var så forfalt at én person ikke kunne klare jobben, uansett hvor mange arbeidstimer som ble lagt ned.
For hvert problem som ble avslørt dukket det opp to nye, og da Faun vinteren 1986/87 sank ved kai og Eide måtte selge bilen for å berge situasjonen var det klart at andre måtte overta stafettpinnen. Mye godt arbeid var imidlertid gjort og Eide hadde også funnet masse dokumentasjon som senere ble viktig for restaureringen.
I 1999 var målet klart: Statsminister Michelsens gamle yacht skulle settes i stand til hundreårsfeiringen av uavhengighetsåret 1905!
Også vernemyndighetene var nå for alvor interessert og Riksantikvaren skjøt inn midler slik at arbeidet kunne tas opp igjen hos Hansen & Arntzen. Eide solgte på sin side prosjektet til Hardanger Fartøyvernsenter i 1993, igjen for et symbolsk kronestykke. Båten ble året etter fraktet til midlertidig opplag hos de nye eierne i Norheimsund.
I 1999 var målet klart: Statsminister Michelsens gamle yacht skulle settes i stand til hundreårsfeiringen av uavhengighetsåret 1905! Med ferske midler fra Riksantikvaren og fra en lang rekke sponsorer startet arbeidet, og våren 2005 var Faun tilbakeført til 1916-versjonen. Hun ble i tillegg sertifisert for turistfart med inntil 12 passasjerer. Kostnaden for restaureringen kom på nær fem millioner kroner.
Mye er bevart
Gjennom den totalt over 20 år lange restaureringsperioden er store deler av skroget bygget opp på nytt, blant annet med nye eikespant, ny furuhud og nytt furudekk. Men slikt er ikke uvanlig for gamle trebåter som har vært farlig nær full kondemnering.
Heller ikke er det uvanlig at motoren må oppgraderes, nå står det en 120 hk Iveco i båten. Deler av overbygg-konstruksjonen ble også endret gjennom årene og er nå rekonstruert på basis av gamle komponenter og et fotografi fra Christian Michelsens eierskap.
Det oppsiktsvekkende er at så mye av interiøret og innredningen faktisk er helt originalt. Mange demonterte originaldeler ble møysommelig sporet opp. Blant annet fant Trond Eide igjen Fauns skjenk på BKKs spiserom i Matre.
De myke møblene av dyprød plysj er trukket om med de samme teknikkene som i 1916, med de samme fjærene og rammene. Vinduene er fasettslipte, som i 1916. Og som i 1916 – er Faun igjen nesten fenomenalt upraktisk!
Vel finner vi to delvis separate salonger, men pantryet er klønete plassert ved nedgangen fra broen slik at all trafikk forstyrrer kokken, og baderommet lite og svært enkelt – selv om selve toalettet er en imponerende og litt fryktinngytende messingkonstruksjon.
Om kvelden er det bare å finne frem parafinlanternene fra forpiggen, og kjøleskap er det ikke snakk om å få lov til å montere. En 12V kjølebag gjør nytten.
Nettopp det at Faun overhodet ikke ble bygget som en bruksbåt i moderne forstand utgjør en stor del av sjarmen.
Faun ble bygget for å utnytte beskjeden maskinkraft maksimalt, og bredden er kun 3,45 meter. Under fordekket, som utgjør bortimot halvparten av båtens lengde, er det dessuten mannskapsrom, og akterdekket stjeler en del fot. Plassen er nesten bedre på en moderne 30-foter, men nettopp det at Faun overhodet ikke ble bygget som en bruksbåt i moderne forstand utgjør en stor del av sjarmen.
Sank etter vinteropplag
Også vennegruppen har oppdaget at drift av en vernet yacht ikke er noen spøk. For en del år siden sank Faun etter vinteropplag ved fartøyvernsenteret. Etter uker med stilleligge i sol og uvanlig varmt tørket bordgangene over vannlinjen inn, et problem ingen hadde forutsett.
I solgangsbrisen begynte båten å ta inn mer vann forut enn det pumpene klarte å ta seg av. Skipperen fikk ført Faun inn til en kai der båten la seg til hvile på en sandbanke. Utover rens av tekstilene var den eneste større skaden at motoren måtte byttes på nytt. Etter dette sa Riksantikvaren ja til at huden kunne luses ved innliming av tynne lister i natene. Dette er ikke originalt, men skroget har holdt tett siden.
Siden dette har båten gjennomgått nye arbeider og totalkostnadene for restaureringen er nå flere ganger den opprinnelige byggesummen på 33 000 kroner, omregnet i dagens pengeverdi.
– Faun er vernet. Da blir alle arbeider tidkrevende og dyre og det er nesten ikke mulig å gjøre noe som helst uten en lang saksprosess. Da Faun ble sponset med et varmeapparat tok det to år å få godkjent installasjonen. Men charter på vestlandet uten varmeapparat er en umulighet, det hadde Riksantikvaren forståelse for, ler Eilert Munch Lund.
Hva har vi så alle fått igjen for pengene? En av landets vakreste lystbåter og et pust fra en helt annen tid. Og ikke minst: I dag kan alle ta seg en tur med Faun, ikke bare redere med en gjeng hurragutter eller fyrrige elskerinner på slep.
Båten er et vanlig syn i Hardanger og på fjordene rundt Bergen i sommerhalvåret, både fartøyvernsenteret og vennelaget sørger for tilbud om utleie og arrangerer faste turer. Dessuten er det ikke nødvendig å stille med ekte panamahatt og stiv snipp 106 år etter sjøsettingen: Faun er et gemyttlig fartøy, bemannet av jordnære entusiaster som er opptatt av vern gjennom aktiv bruk.
Artikkelen er en bearbeidet versjon av en artikkel som sto på trykk i Båtliv i 2018. For mer informasjon, se vennelagets hjemmesider: myfaun.no
