KÅSERI: «Arbeiderpartiet har gjort en god ting. De har gjort alle arbeiderne til høyrevelgere» sier min gamle onkel Bernt. Det er ikke så lett å snakke om solidaritet og felleskap da, vet du.
Tekst: Morten Lorentzen
Stakkars Arbeiderpartiet. Det har skrumpet inn, og ligner nesten på en rosin. Hva kan grunnen være til at de, som i lange perioder var eneveldige i landet, sliter såpass nå? Er det dette med lederne deres? At de ikke er så veldig arbeidere at det gjør noe?
Du kan liksom ikke se for deg lederen deres med gul hjelm og oljeflekket kjeledress og rullings i brystlomma. Landet er blitt såpass komplisert å styre at det ikke lenger holder med arbeidere i ledelsen av Arbeiderpartiet.
Skal du ha moderne ledere, må du nesten hente de i Høyre. Omtrent slik man gjør med flinke fotballspillere. Kjøpe dem inn. øyreAkkurat som det å leve ikke lenger er en jobb for amatører. Akkurat sånn har de det nok i ledelsen av Arbeiderpartiet også.
Eller kanskje det har med politikken å gjøre? At Arbeiderpartiet – som jo skal være for vanlige folk – egentlig bare har føyd til ordet «litt» foran alt mulig. De er «litt» for miljøvern, «litt» for og imot innvandring, «litt» for og imot bønder og fiskere, og «litt» for og imot EU eller strømpriser eller formueskatt.
Kanskje det hadde gått bedre hvis Arbeiderpartiet hadde skiftet navn til Medarbeiderpartiet? For det er jo oss alle. Vi er alle medarbeidere.
Det som kan ha skjedd er at vanlige folk, hvem nå det er, syns det blir noe litt dvaskt over noen som bare er «litt» om alt mulig. Det er som å ha en kompis som er ganske treig. «Hei. Skal vi gå ut på byen og ha oss en fest?» «Vi kan gå ut ‘litt’». «Skal vi se en Premiere League-kamp på tv?» «Vi kan se ‘litt’».
«Litt»-konseptet til Arbeiderpartiet blir kanskje litt puslete. Kanskje det er derfor de ikke slår så godt an hos vanlige folk. Skjønt, hvem har lyst til å være vanlige folk? Høres ikke det veldig gjennomsnittlig ut? Litt grått og trist.
Vi lever jo i en tid hvor både du og jeg er det opplagte og naturlige sentrum i hele universet, hvor vi alle er fantastiske enkeltindivider, og da blir det nesten en fornærmelse at vi bare skulle være «vanlige folk». Eller kanskje blir det som med røykerne – at det ikke er så mange igjen.
Det fantastiske med Arbeiderpartiet var jo at de den gang de mente og gjorde en masse, sørget for noe som het Statens Lånekasse – altså et system hvor folk som var barn av arbeidere kunne få seg en lang utdanning, slik at de slapp å bli arbeidere de også. De ble alt mulig annet – de ble lærere, leger, sykepleiere, børshaier og finansakrobater.
Barna fra arbeiderklassen kjenner seg ikke igjen i ordet arbeider. Det virker gammeldags, umoderne og trist. Omtrent som «Folkets Hus»-bygningene rundt forbi.
Kanskje det hadde gått bedre hvis Arbeiderpartiet hadde skiftet navn til Medarbeiderpartiet? For det er jo oss alle. Vi er alle medarbeidere. Det er et veldig positivt ladet ord. Ingen vil jo være motarbeidere. Nei. Alle skal med. Og bli medarbeidere.
Arbeiderpartiet er såpass få nå, at det burde være muligheter for dem å bli en truet minoritet. At de har en kultur og levemåte som krever toleranse og respekt og et betydelig indre selvstyre når de kommer med alle disse røde flaggene sine, eller snakker om «faggbevegelsen» eller «dispansjon» eller «folllket» med tredobbel tjukk l.
Kanskje de burde få sitt eget reservat hvor alle bodde i blokker fra femtitallet, det var dugnad hver onsdag, og alle sang rare sanger av typen «Snart dages det brødre. Det lysner i øst». Og hvor de ble krenket og fornærmet hvis du var litt uheldig og kalte lyren – altså fisken lyr – for «havets sosialdemokrat». Altså iitt grå og trist, men brukbar i krisetider.
Eller kanskje er det slik som min gamle onkel Bernt alltid hevdet: «Arbeiderpartiet har gjort en god ting. De har gjort alle arbeiderne til høyrevelgere». Det er ikke så lett å snakke om solidaritet og felleskap da, vet du.
