Cecile Leganger trenger ingen lengre introduksjon. Vi møter henne i ferd med å stake ut en ny kurs som komponist og musiker – seks år etter at hun la opp karrieren som verdens beste håndballkeeper.
Cecilie Leganger har bosatt seg i Bøvågen i Alver kommune, som ligger 58 kilometer nord for Bergen. Her har hun kjøpt et eldre sommerhus, med storhavet like utenfor stuevinduet. Etter en lengre kjøretur på veier av varierende kvalitet er vi endelig fremme, og møtes ute på tunet av den smørblide ex-håndballstjernen.
Hennes mann, bergensmusikeren Hans Petter «HP» Gundersen, kommer med nytraktet kaffe, før han trekker seg tilbake til kjellerstudioet – selv om han verker etter å hylle hennes talent som komponist og musiker.
– De klassiske stykkene hun skriver er helt på høyde med Debussy og Grieg, sier han, før han forsvinner ned kjellertrappen.
«TIDENES BESTE HÅNDBALLKEEPER»
Selv begynner vi med det som hun er mest kjent for, nemlig en håndballkarriere der hun ble hyllet som en levende legende da hun la opp i 2014.
«Leganger er tidenes beste, selv om Kjerstin Andersen, Heidi Tjugum og Katrine Lunde var og er fantastiske. Det trengs ikke noe målfoto for å avgjøre dette for meg. Hun var uredd, litt gutteaktig i spillestilen og steintøff. Jeg har ikke sett noe slikt noen gang» uttalte TV2s håndballekspert Bent Svele til NTB i september 2022.
– Jeg leste om en kamp der du hadde reddet åtte straffer, åpner jeg.
– Ja, det var mot Ukraina – apropos det – i kvartfinalen i VM 1999, som var i Trondheim.
– Er det noen andre som har gjort det samme?
– Det vet jeg ikke, men det var litt spesielt fordi det var en slitekamp. Jeg hater å skryte av meg selv, men jeg vet at det er veldig mye å ta åtte straffer i en kvartfinale – for det er jo liksom sluttspillet da, sier hun.
– Egentlig så er jeg ikke sånn super sportsinteressert, men jeg er veldig takknemlig for den håndballbiten – for jeg har vært veldig intenst inne i det.
– Du var jo veldig ung da du begynte.
– Ja. Det handler vel om at jeg hadde et talent, så i hele tenåringsperioden var det dit jeg søkte for å få den mestringsfølelsen.
– Slet du faglig da?
– Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg slet litt mer sosialt, så for meg var det med lagspill litt utdanning. Der fikk jeg sosialisert meg – og jeg var veldig koordinert, jeg var flink i sport. Så det ble en naturlig sosial setting der jeg følte meg trygg.
– Jeg er fysisk sterk, og hadde lyst til å bli skytter. Men så er det jo gjerne slik at det er tilfeldighetene som rår.
– Jeg vil tro at det er et miljø med alle sider, fra de store tunge konfliktene til det sterke samholdet?
– Det er helt riktig, men det gjelder vel der som i alle andre miljøer at det handler om å finne den riktige gjengen. Jeg begynte ordentlig med håndball da jeg var 14, og det er veldig sent. Men det gikk jo veldig fort fra jeg begynte til jeg kom på landslaget da jeg var 17 år.
– Har du vært keeper hele tiden?
– Det var ikke det jeg ville. Jeg er fysisk sterk, og hadde lyst til å bli skytter. Jeg hadde et veldig tungt skudd. Men så er det jo gjerne slik at det er tilfeldighetene som rår, forteller hun.
GIKK INN I ET «ALTER EGO»
Cecilie Leganger er oppvokst i Stokkedalen, og spurte først om å få bli med i Fyllingen – men der var det fullt. Så fikk hun plass i «lillesøsterklubben» Løv-Ham, som manglet en keeper.
– Da var jeg 14 år og fryktelig beskjeden. Jeg hadde ikke lyst til å stå i mål, men turte ikke si nei – så jeg var veldig misfornøyd med det i starten. Men så kom jo redningene med masse feedback på at jeg var flink. Da syntes jeg at det var gøy.
– Var det en kode du knakk?
– Nei, men jeg har en veldig naturlig iboende koordinasjonsevne, enten det er skigåing eller håndball. Jeg tar fysiske utfordringer veldig lett.
– Det er vel litt psykologi også – at du må kunne analysere hvor motstanderen setter ballen?
– Jeg forstod veldig fort at jeg fikk høyere redningsprosent ved å bruke kroppsspråket mitt aktivt, så jeg gikk på en måte inn i et «alter ego» der jeg la vekk all sjenansen. Jeg spilte jo med Anja Andersen. På håndballbanen ble hun ansett som en rebell, men det var egentlig bare en rolle hun gikk inn i. Utenfor banen var hun verdens snilleste.
– Du ble liksom en superhelt da? Du kunne tatt på deg briller, og ingen hadde kjent deg igjen?
– Ja, det er litt sånn. Du krysser en linje, og da er du liksom ikke Cecilie lenger – da er du keeperen Leganger – og det har jeg brukt aktivt.
– Det hjalp vel på selvtilliten da?
– Miljøet hadde stor betydning. Jeg ble veldig stimulert på en god måte og følte meg veldig trygg. Jeg tror du må være veldig trygg for å gå inn i det alter egoet. Når jeg først gjorde det, så ble det utrolig gøy – det ble en lek.
– Du ble litt verdensmester?
– Hehe. Uff, nei. Toppidrett er jo en veldig egoistisk ting; det handler liksom om å vinne for enhver pris. Derfor synes jeg det har vært deilig å gå inn i det alter egoet – og så gå ut igjen etterpå og legge det helt vekk. Jeg hadde vanvittig vinnerskalle når jeg spilte, men privat har jeg ingen behov for å markere meg selv.
ET TUNGT ÅR
Håndballkarrieren hennes har hatt både oppturer og nedturer, og hun innrømmer at det innimellom har vært tøffe tak.
– Det var ikke lett å være meg da jeg var 20 år og la opp i Tertnes – og alle skulle mene noe om det. Da gikk jeg på en smell. Jeg stoppet jo med idrett og var sykmeldt et helt år. Det var veldig tøft. Jeg hadde lagt opp, og var sikker på at jeg aldri skulle spille håndball igjen, forteller hun.
– Sett i ettertid er jeg veldig glad for at jeg kom ut av det med helsen og hodet i behold.
– Det var et enormt fokus på meg – det var kommersielle aktører inne i bildet med sponsormidler – det var mange interesser. Plutselig så blir du del av noe større enn bare håndballen. Det kommer penger inn i spillet, og ja – det er vel ikke noe jeg har så lyst til å snakke om.
– Jeg har skrevet om det i boken min [«I mål med mening», utgitt av Nye livskrefter, 2018], og det var veldig godt for meg. Da fikk jeg tømt meg litt og liksom gjort meg ferdig med det. Sett i ettertid er jeg veldig glad for at jeg kom ut av det med helsen og hodet i behold.
– Hva gjorde du på i den tiden da?
– Det var lite. Jeg var jo syk; holdt meg mye inne og ble folkesky. Slet med å gå på butikken – for det var veldig mye preik og spekulasjoner om hvorfor jeg hadde stoppet. Det var veldig tungt for en 20-åring.
– Du fikk sosial angst?
– Ja, rett og slett. Så jeg har fått kjent litt på hele spekteret – jeg har vært både nede i den dypeste kjelleren og oppe på den høyeste førsteplassen og pallen – og derfor er jeg veldig flink til å kose meg over de tingene som går bra. Som du ser, så er her ikke en eneste medalje og pokal på veggen. Jeg har under tvil hengt opp det Hetland-bildet av meg som står i mål. Det er jo morsomt.
– Det ER jo deg – du stopper alle ballene?
– Ja, men det er først kommet på veggen nå. Jeg er usedvanlig stolt av håndballkarrieren, men det handler ikke om det. Altså, hodet mitt er veldig sånn i fremtiden. Jeg er glad for alt som har vært, men det var. Det tror jeg har vært veldig sunt for meg, sier hun.
«RESTART» FOR BÆKKELAGET
Håndballkarrieren hennes fikk en «restart» året etter, da hun dro til Oslo for å spille for Bækkelaget – og møtte Anja Andersen. Etter fire år der kom hun tilbake til Tertnes, og ble der i to år.
– Jeg husker at Haukelandshallen var stappfull. Folk stod de siste ti minuttene, og hallen bare sydet.
– Det er jeg veldig glad for, for da fikk jeg et veldig greit forhold til Bergen igjen etter å ha vært vekke i noen år. Det største øyeblikket var da vi møtte Bækkelaget til seriekamp – som da var kjempefavoritt.
– Jeg husker at Haukelandshallen var stappfull. Folk stod de siste ti minuttene, og hallen bare sydet. Det stod bare om noen få mål, og så vant vi mot Bækkelaget.
– Var Anja med der?
– Nei. Hun måtte legge opp på grunn av en hjertefeil, så hun spilte ikke der lenger. Men det var egentlig veldig ålreit å oppleve etter at du har forlatt en klubb og det var masse greier – og så kommer du tilbake og får et godt forhold til klubben – og Bergen igjen – for det trengte jeg.
– Var det da det var noe tull med kontrakten med Bækkelaget?
– Ja, men det endte med forlik – der det står at begge parter har lagt det bak seg. Jeg er fortsatt æresmedlem av Bækkelaget sportsklubb.
KNUST PÅ HJEMMEBANE
– Slagelse knuste oss på hjemmebane. Etterpå overtalte Anja meg til å flytte til Danmark. Det var jeg veldig glad for, for da kom jeg litt nærmere Norge igjen.
– Og så reiste du utenlands, og spilte for slovenske Krim Ljubljana?
– Ja. Da var jeg 28 år, og reiste til Slovenia. Det er jeg veldig stolt av. Jeg var full av fordommer, selv om de var regjerende Champions League-mester – og det beste laget i Europa.
– Jeg husker at de kom året før og spurte om jeg ville spille for dem – og da tenkte jeg at det sikkert er grått og trist og kjedelig der. Året etter kom de tilbake, og da sa de at jeg kunne svare etter at jeg hadde besøkt dem. Så gjorde jeg det, og det har jeg aldri angret på, sier hun.
– Det var som komme til hjertet av Europa. Det var én time å kjøre sør til Trieste i Italia, to timer til Venezia – og hvis jeg dro nordover, så var det to timer til Wien. Jeg syntes det var helt fantastisk å være der.
– Men det er klart – det var langt hjem. Det var liksom tre flyreiser og veldig lite fri – typisk sånn hard østeuropeisk treningsmentalitet – så det var tøft, men jeg fikk meg jo en utdannelse rent menneskelig – du blir liksom integrert i det som skjer ute i verden på en annen måte. Jeg har tenkt på det nå, under krigen i Ukraina – jeg traff jo flere ukrainske kollegaer der nede. Så det er klart at det gjør noe med deg.
I mellomtiden var Anja Andersen blitt trener for det danske laget Slagelse DT, som Krim Ljubljana møtte i Champions League-finalen.
– Slagelse knuste oss da på hjemmebane der nede. Etterpå overtalte Anja meg til å flytte til Danmark. Det var jeg veldig glad for, for da kom jeg litt nærmere Norge igjen. Og så var jo danskene suverene. Det var et eventyr etter det.
– Anja Andersen har vært en god venn gjennom alle årene?
– Helt klart. Hun har trukket seg helt tilbake fra rampelyset, men jeg har fortsatt kontakt med henne. Det er jeg litt stolt av. Jeg har et lite håp om at jeg skal få lokket henne opp hit til Bøvågen.
– Hun liker jo fred og ro, og det har jeg her – selv om det til tider kan være ganske værhardt. Nordsjøen ligger jo like utenfor her, så det har vært noen orkaner der taket har løftet seg. Jeg har reparert et takhjørne på naustet etter at det blåste av. Jeg liker godt å holde på med slike praktiske ting.
NATURLIG STERK
– Du skulle egentlig vært håndverker?
– Nei, det skulle jeg ikke, men jeg synes det er gøy. Jeg elsker å mure med stein. Murene og steintrappen utenfor har jeg bygget selv. Flere av steinene veier flere hundre kilo, så jeg måtte bruke spett. Tomten min ligger midt i steinbeltet, så jeg har vært veldig heldig.
– Tar du HP i håndbak?
– Det har jeg ikke spurt om, og jeg tror ikke jeg har lyst til å prøve.
– Men du er naturlig sterk?
– Ja, både jeg, min søster og min bror. Min bror er jo kjempesvær. Det er veldig mange store jenter i familien – da snakker jeg om skostørrelse 43 og 186 cm på strømpelesten.
– Har du fått følelsen av at motspillere har blitt skremt av deg?
– Ja, når jeg går inn i alter egoet mitt. Det er tungt for meg å se slikt i reprise. Det har jo vært en del av kroppsspråket og spillet mitt – og da holder jeg meg unna reprisene. Det er ikke meg, liksom. Men det er meg der og da.
– Du har vist fingeren til dommeren?
– Nei, det har jeg ikke, det har jeg aldri gjort. Den historien handler om en cupfinale der en ball jeg reddet traff tuppen av langfingeren min. Det var veldig vanskelig for dommeren å se, så jeg holdt opp langfingeren for å vise – mens tv-kameraene rullet og gikk.
– Det var jo ingen som hadde sett meg gjøre sånt før, så jeg tror dommeren ble ganske forfjamset – jeg fikk ingen straff for det – hvis det var en dommer som ikke kjente meg så kunne det nok lett blitt misforstått.
– Du er litt perfeksjonist da?
– Både ja og nei. Det er et vanskelig spørsmål. Da jeg spilte håndball, var det vanskelig å se kampene etterpå – for da så jeg alle ballene jeg slapp inn – så sånn sett er jeg perfeksjonist.
– Jeg kan være perfeksjonist for noe jeg brenner for. Men nå er jeg jo begynt å spille litt piano, og der er jeg perfeksjonist på den måten at jeg hører med en gang når jeg er ute og kjører rent musikalsk.
NY KARRIERE
– Pianospillingen – er det noe du har drevet med hele tiden?
– Egentlig ikke. Vi hadde husorgel hjemme, så det er egentlig instrumentet mitt. Jeg gikk på tre kurs da jeg var barn, men lærte meg aldri å telle noter – jeg tok alt på gehør. Etter at toppidretten tok meg, spilte jeg ikke i det hele tatt før jeg kom til Danmark. Da fikk jeg lyst til å slappe av med å spille piano, så jeg leide meg et elpiano, forteller hun.
– «Jeg kan lage musikken» datt det ut av meg, så da laget jeg musikk til en hel musikal.
– Årsaken til at jeg begynte litt mer med pianospill, var at Oddvar Bjørnestad – som har vært keeper-treneren min i alle år – oppfordret meg til å spille tre Grieg-stykker på et Livskrefter-seminar han hadde. Den utfordringen hadde jeg veldig lyst å ta – så jeg gikk på musikkbiblioteket i Bergen og begynte å bla i Griegs Lyriske stykker. Jeg brukte et helt år på å lære meg de tre stykkene, og så spilte jeg de på det seminaret. Deltagerne syntes det var veldig gøy at jeg gjorde det.
– Til seminaret året etter hadde Oddvar skrevet noen tekster om en barnevernsjente, og hadde lyst å lage sanger av det. «Jeg kan lage musikken» datt det ut av meg, så da laget jeg musikk til en hel musikal [«Bak masken – en musikal fra virkeligheten»] som vi har fremført to ganger – først på Lien fjellgård, og året etter på Bekkjarvik gjestgiveri.
– Tekstene er veldig flotte og sterke – det er en autentisk historie – og på slutten satt det folk og gråt. Det var veldig sterkt for meg å oppleve hva man kan formidle gjennom toner, tekst og melodi, så da begynte på en måte ballen å rulle litt.
– Når var dette?
– Det var noen år før jeg la opp, så det er kanskje ti år siden første gangen. Jeg sang musikken inn på en opptaker, og så skrev bandets pianist ned notene ved å høre på opptakene. Så begynte jeg litt på disse klassiske stykkene mine. Det var etter at jeg la opp, og plutselig hadde masse tid. Jeg hadde aldri hatt noen intensjon om å vise musikken frem – jeg bare elsket å lage den musikken mens jeg satt her ute og så på utsikten.
– Folk la vel merke til det etter at du begynte å legge stykkene ut på Facebook?
– Ja, jeg spilte en kort periode med cellisten Johann Sebastian Blum, som jeg møtte i den musikalen – så vi la ut noen ting på Facebook som duo. Så satt jeg her med et solostykke, og lurte på om jeg skulle legge det ut. Jeg var veldig inspirert av den regnbuetegningen – «alt blir bra» – og laget et musikkstykke som vekslet kunstnerisk mellom hvite og svarte tangenter, dur og moll, lys og mørke.
SPILLER TRIPHOP MED HP GUNDERSEN
Fire av Cecilie Legangers klaverstykker ble i forfjor utgitt på den digitale EPen «Music from Home». Siden har hun blitt fast medlem i HP Gundersen-bandet The Last Hurrah!!, og ekteparet spiller også sammen i det nye triphop-bandet The One and Onlies – sammen med blant andre den norske hiphop-legenden Tommy «Tee» Flåten og kinesiske Nora Yuyue Zheng.
Mens vi snakker om dette, stikker HP Gundersen hodet opp fra kjellertrappen – som et troll i eske.
– Det var en ting jeg kom på, sier han.
– Dere må ta et bilde av Cecilie når hun spiller på mellotronen. Vi holder på å lage psykedelisk musikk.
– Jeg må litt ut av komfortsonen igjen, akkurat som da jeg reiste til Slovenia. Det er akkurat samme følelsen. Det er bare å gjøre det, sier Cecilie.
– Når du har kommet inn i en gjeng der alle vil hverandre vel, så blir det slik at man heier på hverandre og fremmer hverandre.
– I går fikk jeg prøve meg som sanger. HP utfordret meg da til å gjøre sånne primalgreier, og bare trøkke på. Når jeg spiller med dem, får jeg tilbake den gamle fellesskapsfølelsen av å prestere sammen med en gruppe. Jeg vil veldig gjerne bidra, ikke bare med det musikalske – men jeg vil tilføre energi inn i gruppen. Det er ren improvisering, og det er veldig gøy – så det er et prosjekt jeg gleder meg enormt til å få ut.
– Hvordan er det å spille med andre etter å ha sittet alene hjemme og improvisert til fjordlandskapet utenfor stuevinduet?
– Det har vært en prosess. I starten var jeg ganske redd, men så gikk det opp for meg at det handler jo om lagspill. Når du har kommet inn i en gjeng der alle vil hverandre vel, så blir det slik at man heier på hverandre og fremmer hverandre.
– Er du fortsatt målvakt?
– Nei, men jeg har lagt merke til at det å spille sammen handler veldig om reaksjonen. Som keeper agerer du på hvor du står, skuddstimuli og alt sånt – og jeg merker at når jeg spiller piano, så får jeg bruk for reaksjonen min inn i musikken. Jeg må lytte og være på – og når det skjer ting som ikke er avtalt, må jeg bare slenge meg på. Man kan ikke være rigid i mønsteret; man må flyte med bandet. Jeg føler meg heldig som får lov å bidra med mitt og føle at jeg er verdifull – samtidig som jeg er utrolig ydmyk for at dette er musikere på toppnivå.
«JEG VISSTE IKKE AT DU VAR SÅ MUSIKALSK»
– Var det gjennom musikken din du traff HP Gundersen?
– Det begynte med at han tok kontakt i forfjor, etter at jeg la ut de klassiske stykkene. Det kom bare en melding på Facebook. «Jeg visste ikke at du var så musikalsk» skrev han. Jeg visste ikke hvem han var, men tenkte at det var en mann som var glad i musikk.
– Like etter spurte han om jeg ville være med på en podkast-prat, og så begynte ballen å rulle. Siden sendte han meg noen opptak der han og Nora Yuyue Zheng spilte gammeldagse valser med guzheng og gitar – og da ble jeg veldig nysgjerrig.
– Du lever et helt annerledes liv nå?
– Ja. Jeg er utrolig takknemlig for det livet jeg har hatt gjennom toppidretten, samtidig som jeg synes det er veldig godt å få frem kunstneren i meg – for det handler ikke om å være best. Du skal ikke vinne noe, men uttrykke noe – og det synes jeg er så befriende.
– Jeg er utrolig takknemlig for det livet jeg har hatt gjennom toppidretten, samtidig som jeg synes det er veldig godt å få frem kunstneren i meg.
– Toppidrett er jo også en form for kunst.
– Dét er det, og i de miljøene der jeg har trivdes best har det vært et veldig høyt kunstnerisk tak – at du har fått lov å være kreativ på trening og utvikle ideer; gå litt over grensen på ting man kan teste – altså tekniske ting – og ha litt lek inn i håndballen, også i de seriøse kampene. Det er jo fordi jeg har vært så heldig å ha hatt Anja Andersen og Oddvar Bjørnestad som trenere.
– I idretten er det til syvende og sist resultatet som teller, kommenterer Bergensmagasinets fotograf.
– Det er riktig. Får du sølv, blir du slaktet i avisene. Er det EM eller VM, så får du også karakter hver gang du spiller kamp. Det er et evig pes, erkjenner hun.
– Musikk er en annen form for kommunikasjon. I begynnelsen var jeg litt nervøs når jeg skulle fremføre de klassiske stykkene mine, for musikk handler også om prestasjon. Da tenkte jeg på hvordan jeg – når jeg var nervøs foran en kamp – hentet frem det voldsomme temperamentet og bare kjørte på.
– Dét kunne jeg ikke gjøre i de klassiske stykkene, så der måtte jeg finne andre veier å gå. Men jeg kan gjøre det i triphop-bandet vårt. Jeg har merket at jeg der kan få frem den samme personligheten som jeg hadde på banen. Det liker jeg.
Cecilie Leganger
- Bare 17 år gammel debuterte Cecilie Leganger på det norske landslaget, og oppnådde like etter status som verdens beste håndballkeeper.
- 20 år gammel la hun opp i Tertnes, men ett år senere gjorde hun comeback i Bækkelaget.
- Under Håndball-VM på hjemmebane i 1999 huskes hun veldig godt for kampen mot Ukraina, hvor hun reddet 33 av 52 skudd, deriblant åtte straffer.
- Etter fire år i Bækkelaget kom hun tilbake til Tertnes. I mai 2003 fikk hun skadet fremre korsbånd i en landskamp. Hun kom tilbake på landslaget før VM 2003, men var ikke helt restituert.
- Cecilie Leganger gikk til slovenske Krim Ljubljana sesongen 2003/2004. Sammen med dem kom hun til finalen i Mesterligaen i håndball for kvinner i 2004, men tapte for Slagelse DT.
- Leganger spilte sin siste landskamp for Norge i 2004. Landslaget spurte henne et par ganger senere om å gjøre comeback, men Cecilie spilte siden kun klubbhåndball frem til hun la opp.
- Foran sesongen 2004/2005 gikk Leganger til danske Slagelse DT. Sesongen 2006/2007 ble Slagelse det første danske lag til å gå ubeseiret gjennom den danske eliteserien.
- Sommeren 2010 ble Cecilie klar for Larvik Håndballklubb, og var blant annet med å vinne Mesterligaen i håndball for kvinner i 2010/2011 – etter å ha vunnet finalen mot S.D. Itxako.
- Hun hadde kontrakt med Larvik frem til sommeren 2015, men valgte av familiære årsaker å si opp kontrakten 22. september 2014 og legge opp.
Kilde: Wikipedia
