Zachariasbryggen Bryggeriet.biz
DYLAN ER POESI: «Den poetiske kraften og den sta dikteriske uavhengigheten er Dylans adelsmerke» skriver Thorstein Selvik om artisten som i 2016 ble tildelt Nobels litteraturpris. Bildet er fra en konsert i Finsbury Park i London, 2011. Sommeren etter spilte han for 14 000 bergensere på Koengen. (Foto: Francisco Antunes)

Kan nordmenn forstå Dylan?

BOKANMELDELSE: «Bob Dylan er på en måte uavhengig av tid og sted. Han er i oss, vi er alle på en måte Dylan. Rastløse, forvirrede, undrende» skriver Thorstein Selvik, som har skrevet det han omtaler som «en anekdotisk og kommentarisk anmeldelse» av Erling Aadlands bok «Dylan og diktet».

Tekst: Thorstein Selvik

Professor emeritus Erling Aadland har gitt ut boken «Dylan og diktet» (Cappelen Damm, 2022), der han over 746 sider (!) tar for seg alle Bob Dylans studioalbum fra 1962 til 2020.

Bob Dylan har skrevet 600 sanger, gitt ut 39 studioalbum, spilt mer enn 3700 konserter og solgt over 100 millioner plater. Erling Aadland har tatt for seg hele Dylans katalog, analysert de viktigste sangene fra hvert album, og ordnet stoffet kronologisk og diskografisk.

Dylan og diktet (Cappelen Damm, 2022)

I 2016 anmeldte jeg den like imponerende og voluminøse Dylan-boken «Den store sangen» av Aadlands professorkollega Gisle Selnes. Jeg deltok også på presentasjon og debatt på Litteraturhuset i Oslo.

Selnes ble litt sur da jeg sa at jeg følte han var lenket til det «flinke» UiO-universet. Norske bøker om Robert Allen Zimmermann fra Minnesota blir ofte det: Norske. Men bevares, «Den store sangen» er også en imponerende bok.

Premisset jeg poengterte ad Selnes’ verk vil altså være det samme som jeg i denne anmeldelse av Aadlands bok vektlegger: Går det an for en nordmann, dypt forankret i Norge, å forstå Dylan?

Går det an å trenge tilstrekkelig inn i det dylanske univers til at selv nordmenn, riktignok skarpe og lærde professorer, forstår og kan formidle det vesentlige i det gamle skakke og rare Amerika (The Old Weird America)? Kan man forstå Dylan når man ikke selv har frosset i Greenwich Village-slapset i våte Converse lerretssko? Spilt i sulten tilstand i de mest beskjedne kaffehus?

BEGYNNELSEN: Filmen «No Direction Home» (Martin Scorsese, 2005) konsentrerer seg om årene frem til motorsykkelulykken i juli 1966. Denne perioden inkluderer kontroversen som fulgte da han gikk over til en mer rockeorientert stil – inkludert hans berømte konsert i Manchester Free Trade Hall 17. mai 1966 da en fan ropte «Judas!» til Dylan like før han begynte å spille sangen «Like A Rolling Stone».

Er det mulig å forstå historiene, overdrivelsene, selvkonstruksjonene, ja, bent frem løgnene til vår mann Dylan? Uten å ha bodd lenge i det store, rare, både ikke-kommersielle og hyperkommersielle landet?

Kan Dylan forstås av rotfaste nordmenn? Jeg vet jo ikke svaret, men er i tvil om Dylan virkelig kan forstås i Norge.

Ringling, Barnum og andre legendariske sirkusnavn og lukten, ja, lukten av disse hvor showtime og showmanship på høyeste nivå går hånd i hånd med ensomhet og depresjon og tragiske skjebner.

Hvor det lokkende lyset og Bright Lights, Big City drar figurerer som Dylans venn (og min venn) Ramblin’ Jack Elliot (nå 95!) til seg.

Hvor børs og katedral, høy- og lavkultur og urbanisme og hillbillies glir sammen i den nye verdens kulturuttrykk. Hvor politikk og showmanship samvarierer, og hvor Dylans helt, Woody Guthrie (1912-67) maler «This Machine Kills Fascists» på den spinkle gitaren. Nærheten i mindre grupper i det store, upersonlige og glefsende samfunnet.

Pete Seeger og The Weavers i sangleirene i Appalakkene og i Great Smoky Mountains. Samholdet, men også gnisningene, mellom sangere og diktere, kommunister, fagforeningspamper og allslags lykkejegere. Kamp for overlevelse, for oppmerksomhet, for suksess. Gatesmarte artister i steinharde omgivelser.

EN OVERØMFINTLIG SVAMP

FORTSETTELSEN: Netflix-filmen «Rolling Thunder Revue: A Bob Dylan Story» (Martin Scorsese, 2019) dekker Bob Dylans 1975 Rolling Thunder Revue-konsertturné. Hoveddelen er satt sammen av uttak fra Dylans 1978-film Renaldo and Clara, som ble filmet i forbindelse med turneen.

Historieløsheten i USA er full av historie. Men individenes opphav og bakgrunn holdes ofte skjult. New beginnings everywhere, voldsom mobilitet. Starleten spurte mannen på barkrakken i Hollywood: «Hvor kommer du fra og hva gjør du på?» Han svarte: «Hvor vil du jeg skal komme fra, og hva ønsker du jeg skal si at jeg gjøre på?»

Dylans drømmer og løgner, fra han hørte på AM-radio i farens elektriske forretning i Hibbing, Minnesota. Fjelløs prærie syd til Memphis og New Orleans. Den svarte musikken. Også sveip innom Nashville og hele Tennessee, til fjellene i West Virginia med hillbillies og country, folk og hvit blues.

Irske og skotske innvandrere som hadde forlatt det snobbete og engelske Virginia. Rev seg løs og ble godkjent som egen stat i 1863. Fanatikere med tungetale og gospelmusikk, med levende klapperslanger i en skuffe i kirken. Til bruk for å se hvem som var syndige. De uskyldige ble ikke bitt. Tja.

Dylan slukte alt dette. Han var som en overømfintlig svamp, et medium. «Jeg vet ikke hvordan jeg skrev disse sangene, jeg vet virkelig ikke, de kom til meg, gjennom meg».

Dylan ville ikke være en generasjonsstemme, selv om han var det. Han dro til Oxford, Mississippi for hjelpe demonstrantene, han sang med Joan Baez og møtte Dr. Martin Luther King, i Washington, mange steder.

Han gikk elektrisk med Mike Bloomfield i Newport i -65, han hisset på seg publikum i England året etter. Robbie Robertson og kompani svettet bak den falne mester. Dylan var ikke Dylan (det har han på en måte aldri vært).

ET IMPONERENDE VERK

Alt dette hadde sitt forvarsel helt fra AM-radioen i Hibbing. «Jeg ble født her, men jeg er ikke fra her», sa han (se Scorsese-filmen «No Direction Home»). Muddy Waters, Chuck Berry, Elvis. De var stjerner, de var elektriske.

Kan man forstå Dylan når man ikke selv har frosset i Greenwich Village-slapset i våte Converse lerretssko? Spilt i sulten tilstand i de mest beskjedne kaffehus?

I -64 traff Dylan John Lennon på The Chelsea Hotel i Manhattan. Den britiske invasjonen var i full gang. Midt i marijuanarøyken uttrykte Dylan sin beundring for Lennon, som sangsmed, rockestjerne, til og med popstjerne. På sin side beundret Lennon Dylans kredibilitet og poetiske evner. Det er her Aadland kommer inn.

Aadland har skrevet et imponerende verk, en mesterlig prestasjon. En hardtarbeidende tilnærming med kommentarer og teksttolkning. Et overflødighetshorn av informasjon og synspunkter. Det er strålende at hans interesse for Dylans diktning kommer frem på denne måten.

Tekstene han tolker er alt fra klare og fådimensjonale til mystiske tåkeopus. Lenge før Nobelprisen i 2016 var mannens dikteriske og poetiske evner høyt verdsatt. Hvis Elvis var konge og Gud, og Beatles og Stones disiplene, så var Dylan Den Hellige Ånd. Poetenes poet, sangsmedenes sangsmed.

PÅ MIDDAG MED DYLAN

Jeg er var til stede på den storslåtte feiringen i 1992 av mannens 30 år som plateartist for Columbia Records, riktignok med et par års avbrekk hos David Geffen (Planet Waves, Before The Flood). Berømt konsert i Madison Square Garden i New York, og middag etterpå hos hans irske venn Tommy Makem.

Dylan selv sa til meg at han prøvde å slutte med Kool mentolsigaretter på grunn av stemmen (med god grunn).

Nanci Griffith, Roger McGuinn, Neil Young, Ron Wood, Johnny Cash, Eric Clapton, Tom Petty, Willie Nelson, Stevie Wonder, Booker T. Jones og mange flere uttalte (flere av dem snakket jeg godt og grundig med) sin enorme beundring for Dylan. Dylan som dikter, som amerikansk fakkelbærer og historieforteller.

Dylan selv sa til meg at han prøvde å slutte med Kool mentolsigaretter på grunn av stemmen (med god grunn). Han sa også at Neil Young var en god gutt, men typisk intens kanadier og litt voldsom.

CHIMES OF FREEDOM: President Barack Obama tildelte Bob Dylan «The Presidential Medal of Freedom» i 2012. (Foto: Bill Ingalls/NASA.gov)

THE NEVERENDING TOUR

Aadlands bok er særs relevant fordi den poetiske kraften og den sta dikteriske uavhengigheten er Dylans adelsmerke. Dylan er poesi. The Never Ending Tour (nå er mannen 81) er et symbol på det rastløse Amerika.

«Hvor vil du jeg skal komme fra, og hva ønsker du jeg skal si at jeg gjøre på?»

I dette årtusen har Dylan særlig spilt og diktet til ære for sine forbilder, Hank Williams, Howlin’ Wolf og den store amerikanske historien. Til og med Den store amerikanske sangboken og Tin Pan Alley har fått et høflig, nesten hengivent nikk fra mannen.

Ut fra alt dette må Aadland holde både tunge og penn bent i munnen. Det er en kaskade av påvirkninger rundt Dylan. Svampen Dylan som har sugd til seg fra country, blues, gospel, folk, jazz, rock – og enhver annen musikkform i det salige lappeteppet som Gram Parsons kalte kosmisk amerikansk musikk.

Musikken til His Bobness inneholder derfor både lånte og stjålne fjær, men støest på valplassen står tekstene og diktingen hans. Det har Aadland skjønt. Og Aadland har også forstått dikotomiene intellektuell vs folkelig, høy vs lav kultur, børs vs katedral, penger vs kred. Disse tilsynelatende kontrastene har vært hyppig omtalt, ikke minst i Europa (selv om også Mozart skrev for keiseren).

«Jeg vet ikke hvordan jeg skrev disse sangene, jeg vet virkelig ikke, de kom gjennom meg».

I Dylans tilfelle er tekstene uavhengig av både borgerskap og arbeiderklasse. Det intellektuelle er ikke poenget, det er virkningen på folk og samfunn fra diktet og sangen som teller.

Aadlands seriøse tilnærming løfter ikke Dylan, han er svært godt løftet fra før. Aadland sterke og akademiske briller eksponerer nye dimensjoner i Dylans tekstunivers. Det er vanskelig for Aadland å tolke og drøfte Dylans tekster når sistnevnte knapt klarer det selv. Men det er interessant å prøve. Det gjør Aadland med bravur.

NOBELPRISUTDELINGEN I 2016: «I apologize, sorry, I’m so nervous» sa Patti Smith, som kom helt ut av teksten da hun gjorde en følelsesladet tolkning av A Hard Rain’s A-Gonna Fall – og høstet kveldens største applaus. Vinneren av Nobels litteraturpris glimret derimot med sitt fravær. (Skjermfoto fra Youtube).

DEN BESTE OG VIKTIGSTE DYLAN-TEKSTEN

En liten historie til slutt: Ramblin’ Jack Elliot forteller at Dylan skulle spille fem konserter i San Francisco for noen år siden. Neil Young ville også være med. Dylan sukket nervøst med tanken på den intense kanadieren, men mikrofon og krakk ble satt opp til Neil.

De tre første kveldene kom ingen Neil, men på konsert 4 og 5 stilte han opp. Det ble intenst og fantastisk. Poetisk og akustisk, radbrekkende elektrisk på slutten med All Along The Watchtower.

Den beste og viktigste Dylan-teksten er Like A Rolling Stone. Tidsånden i denne sangen er overveldende, generasjons-overskridende og allmennmenneskelig.

Men den beste og viktigste Dylan-teksten er Like A Rolling Stone, ofte kåret som tidenes sang og tidenes tekst. Tidsånden i denne sangen er overveldende, og også generasjonsoverskridende og allmennmenneskelig. Visions of Johanna? My Back Pages? Ja, jeg var mye eldre før. Man velger selv sine favoritter.

Bob Dylan er på en måte uavhengig av tid og sted. Han er i oss, vi er alle på en måte Dylan. Rastløse, forvirrede, undrende.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this