Difference ble opprinnelig kjent som et Procol Harum-inspirert 60-tallsband, men huskes i dag best for TV 2-serien «The Julekalender». – Den åpnet en del dører for oss, sier bandets vokalist, Tore Johansen.
LES OGSÅ:
Byens beste Beatles-band
Større, lengre og i farger!
It was 56 years ago today
Difference var et av trekkplastrene på Beatlesfestivalen. Trondheimsbandet ble startet i 1966, og gjorde seg bemerket med Bee Gees/Procol Harum-inspirert progrock med flott harmonisang. Diskografien deres teller ni singelplater og tre langspillere fra perioden 1967-1977.
De opptrer fortsatt sammen – både som Difference og under navnet Travellin’ Strawberries – med samme besetning som den gangen: Tore Johansen (vokal), Erling Mylius (bass, vokal), Knut Solem (trommer), Ivar Gafseth (orgel, vokal) og Stein Olsen (gitar, vokal). Sistnevnte kom først med i 1974, så han vil for alltid være «the new guy».
MANAGEREN TOK ALLE PENGENE
Det bør også legges til at bandet hadde en forløper i Sparrows (1964-1966), der både Gafseth og Solem var med, og at Erling Mylius begynte musikerkarrieren i Missing Links sammen med Snorre Tømmerås.
– Vi ble norgesmestre i 1966, og flyttet til Stockholm for å bli profesjonelle – men det gikk ikke så bra, forteller Mylius.
Han vendte tilbake til Trondheim «på konkursens rand», og ble da med i Gafseths nye bandprosjekt. Difference begynte å øve i januar 1967, og en måned senere vant de Trøndersk mesterskap (arrangert av Rosenborg ballklubb).
– Premien var en sånn liten pokal som det stod «trøndersk mester» på. Jeg har den fortsatt et sted, sier Tore Johansen.
– Samtidig var det jo dét som gjorde at vi fikk lov å gjøre plateinnspillinger, legger Mylius til.
– Men dere fikk bare gi ut singler?
– Ja, det var en hemsko den gangen. Det var bare The Pussycats og noen få andre som fikk gi ut LP-plater.
– Hadde vi holdt på lenger (bandet ble midlertidig oppløst i 1969, se lenger nede journ. komm.) så hadde vi nok laget en plate, for det var snakk om det, sier Gafseth.
– Og kanskje blitt lansert internasjonalt?
– Nei, ikke kanskje. Det var helt sikkert. Vi ble invitert både til England og Tyskland. Men manageren vår tok alle pengene, så vi hadde ikke mulighet til å komme oss noe sted – vi måtte bare kjøre dit pengene rakk, og det var i Norge og Danmark. Og Bergen.
«NÅ BLIR DET KRIG»
– Foreldrene mine var svært fornøyde da den ble spilt på Nitimen og Ønskekonserten. «Endelig har du gjort noe fint, Ivar», sa de, og jeg skjemtes som bare det. Jeg syntes det var så pinlig at jeg skulle bli kjent for sånne låter.
Bandet møtte også et rart krav om å hoste opp en singel med norsk tekst dersom de skulle gi ut flere engelskspråklige sanger. Dermed måtte de til studio for å spille inn to coverlåter til det som ble deres femte singel (1968): Hva var för regn ble til regn? på A-siden og Under Paris himmel på B-siden (opprinnelig spilt inn av Nora Brockstedt).
– Det var helt utrolig. Foreldrene mine var svært fornøyde da den ble spilt på Nitimen og Ønskekonserten. «Endelig har du gjort noe fint, Ivar», sa de, og jeg skjemtes som bare det. Jeg syntes det var så pinlig at jeg skulle bli kjent for sånne låter, forteller Gafseth.
Da var det høyere klasse over singlene som kom før denne. Debutsingelen Tree of Love (1967) er intet mindre enn en norsk progklassiker, komplett med harmonisang og Procol Harum-orgel, mens Ballad of a Broken Heart (1968) har et budskap som dessverre fortsatt er like aktuelt.
– Når vi ser hva som skjer i Ukraina nå, så er det til å få frysninger av, sier Johansen, og siterer åpningslinjene: «Little Jimmy standing / And he cries / Staring at a place that’s been his home so nice / The ones he love most / Are lying dead / Among ashes and burning wood so red».
– En morgen ble vi vekket grytidlig av at noen kom inn, slo på lyset, og fortalte oss at Sovjet hadde gått inn i Tsjekkoslovakia. Det ble bom stille, og så begynte folk å grine. Jeg tenkte at «nå blir det krig». Den samme følelsen må jo en del folk ha i dag.
– Den handlet om Vietnamkrigen?
– Selvfølgelig. Jeg var 16 år da jeg skrev den, sier Gafseth.
– ASA (Asbjørn «ASA» Krogtoft, vokalist i Bodø-bandet 1-2-6, journ. komm.) kom samtidig med låten Graveyard Paradise. Det visste ikke jeg. Så skrev jeg Ballad of a Broken Heart, og det visste ikke han noe om. Det er jo to like låter – ikke likeens, men de handler om det samme. Det har vi snakket mye om når vi har møttes.
– Vi hadde ikke all verdens råd, så vi overnattet ofte i sovesaler på ungdomsherberger, forteller Johansen.
– En morgen ble vi vekket grytidlig av at noen kom inn, slo på lyset, og fortalte oss at Sovjet hadde gått inn i Tsjekkoslovakia. Det ble bom stille, og så begynte folk å grine. Jeg tenkte at «nå blir det krig». Den samme følelsen må jo en del folk ha i dag.
HYLLET FORBILDENE
Pengenøden tok til slutt livet av bandet. Etter en konsert i Nidarøhallen 17. mai 1969, fikk de inndratt instrumentene sine – både de som ikke var betalt for og de få som var det. Gafseth og Mylius tok da opp igjen tapt skoletid på gymnaset, mens Solem og Johansen reiste for å gjøre militærtjeneste.
Spillingen ble ikke lagt helt på hyllen; Mylius ble med i Leif Sonells orkester (oppkalt etter Rolv Wesenlunds rollefigur i filmen «Mannen som ikke kunne le») sammen med Gudny Aspaas, mens de tre andre spilte opp til gammeldans i Asmund Bjørkens orkester. Her ble de kjent med gitaristen Stein Olsen, som ble med i Difference i 1973 da de bestemte seg for å starte opp igjen.
Bandet rakk å gi ut tre album før de tok en ny pause: «Difference» (1974), «Different Ways» (1975) og «Jubileum» (1977) – de to førstnevnte nylig nyutgitt i serien Norske albumklassikere (se norskealbumklassikere.no).
Som en kuriositet kan vi nevne at bandet også hadde en kort karriere på Norsktoppen sommeren 1976 – da under navnet Roger, Ivar og De andre. Bakgrunnen var et veddemål, der de ble lovet gratis studiotid dersom de kunne få en låt inn på Norsktoppen. Gafseth tok utfordringen, og skrev Sommersang – som havnet på B-siden av barnesingelen Blåmann Blåmann bukken min.
B-siden ble liggende på Norsktoppen i seks uker sommeren 1976, der den debuterte på 6. plass. Gratis studiotid var dermed i boks. «Roger» i bandnavnet var for øvrig Roger Valstad (døde i 2014) – som var lydtekniker på bandets to siste plater, i tillegg til å være lydtekniker/produsent for en lang «hvem er hvem»-liste over trønderartister (Knutsen & Ludvigsen, Åge Aleksandersen, DumDum Boys, Tre Små Kinesere, etc. etc.).
Når det gjelder jubileumsplaten, så bestod den kun av coverlåter som de hadde spilt mye på konserter gtjennom årene, og var mer som en hyllest til bandets forbilder (Stevie Wonder, Bee Gees, Jimi Hendrix, Procol Harum, The Beatles, Moody Blues, Small Faces og andre).
– Det var låter fra de artistene som hadde inspirert oss. Musikken fra den tiden er jo den beste som er laget i verdenshistorien. Det er litt sterkt sagt, men jeg tror jeg står inne for det, sier Mylius.
ALLE DØRER ÅPNET SEG
På denne tiden stod de nok en gang på terskelen av internasjonal lansering. Dessverre manglet de både penger og manager, og bandet ble lagt på is i 1978. Trøndelag Teater ble etter hvert deres faste samlingspunkt, og sesongen 1991/1992 spilte de i John Lennon-hyllesten «Strawberry Fields Forever – en rockefabel om Lennon, Beatles og Difference» – skrevet av Tor Gunnar Heggem i samarbeid med Tore, Ivar og Erling.
– I stykket sitter vi nede i kjellerbaren min og rølper og snakker stygt om Yoko Ono. Mens vi sitter der, åpner veggen seg, og så kommer John Lennon ned fra himmelen for å irettesette oss, sier Mylius.
Forestillingen ble en stor suksess, og i 1992 tok de en kortversjon av den ut på veien under det nye bandnavnet Travellin’ Strawberries – som var et nikk både til The Beatles og Traveling Wilburys. Dette ledet til at de fikk en forespørsel om å lage en norsk versjon av den danske tv-serien «The Julekalender» (Saks Film og TV), som opprinnelig ble laget av den danske komikertrioen De Nattergale i 1991. Den norske versjonen ble sendt på TV 2 i desember 1994, og har siden vært en populær reprisesending før jul.
– Uttrykket «bob bob bob» var fra originalserien, men vi byttet ut «det sgu være dejlig» med det trønderske «det e bærre lækkert». Det lød mye mer saftig.
– Vi måtte jo oversette alt sammen og tilpasse det til norske forhold, med høye fjell og dype daler, forteller Mylius.
– Uttrykket «bob bob bob» var fra originalserien, men vi byttet ut «det sgu være dejlig» med det trønderske «det e bærre lækkert». Det lød mye mer saftig, sier Johansen.
– Serien ble jo en stor suksess, der dere sikkert tjente millioner.
– Ifølge Erling så tjente vi 100 millioner. Dette stod på trykk i Aftenposten, og da må det være sant.
– Jeg sa jo aldri det, bedyrer Mylius.
– Erling ville dementere det, men da sa jeg «kutt ut, ikke dementer en dritt» forteller Gafseth.
– Det var da vi oppdaget hva det vil si å være rik. Alle dører åpnet seg, uansett hvor vi kom, og vi betalte ikke for en jævlig ting før de oppdaget at vi ikke hadde tjent 100 millioner.
– Vi tjente ikke så mye på å lage serien, men vi tjente veldig godt på konsertene vi gjorde landet rundt. Det gjør vi ennå, legger Mylius til.
«KOM DEG UT OG GJØR ET ELLER ANNET»
– Min kone sier at «nå må du ikke bli sittende på ræva selv om du er så gammel som du er. Kom deg ut og gjør et eller annet». Det tror jeg hun faktisk har rett i.
Bandet veksler nå mellom å opptre som The Travellin’ Strawberries og Difference. Johansen understreker at Difference er et navn som passer godt på hvordan de fungerer sammen.
– Styrken vår ligger i at vi er så forskjellige. Det artigste er de gangene vi øver sammen. Vi har ikke noen spesiell struktur, og blir ofte sittende og høre på alle de fantasifulle historiene som enkelte av oss aldri har hørt før, sier han.
– Det er også en viktig sosial bit i det. Min kone sier at «nå må du ikke bli sittende på ræva selv om du er så gammel som du er. Kom deg ut og gjør et eller annet». Det tror jeg hun faktisk har rett i.
