Zachariasbryggen Bryggeriet.biz
SLIPPEFEST FOR KRAFTVERK 66: Arrangementet ble stødig ledet av redaksjonsmedlem Mariann Dalen Husveg, som her holder opp Kraftverks aller første utgave. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Når jeg blir 66

Den snåle tittelen på denne saken er fordi det bergenske tidsskriftet Kraftverk nå er ute med utgave nr. 66. Da er det på tide både å ta et blikk tilbake før man staker ut retningen videre.

En sak om Kraftwerk – i Bergensmagasinet?» spurte en bekjent da jeg fortalte om artikkelen jeg jobbet med. Da måtte jeg forklare vedkommende at jeg ikke mente det tyske bandet, men tidsskriftet Kraftverk – som er en helt unik dikt- og prosasamling som kommer ut to ganger i året (en nettutgave og en papirutgave).

– Det er veldig følsomme tekster; det føles noen ganger som om vi håndterer folk sitt hjerteblod.

Kraftverk gir stemme til uetablerte skrivere som er eller har vært psykisk syke, og som ønsker å uttrykke seg i et skjønnlitterært språk – eller for å si det med en av Kraftwerks beste sanger: «Empfangen die Töne die niemand kennt». Tidsskriftet utgis som en sentral del av den kommunale kulturetatens tilbud Kunst, kultur og psykisk helse.

Arbeidet har utgangspunkt i Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006, og er bygget opp etter inspirasjon fra Gallo i Aarhus, en stiftelse som gir støtte til psykisk syke gjennom hjelp til selvhjelp og kreative aktiviteter).

66 UTGAVER PÅ 20 ÅR

Den siste Kraftverk-utgaven så langt ble lansert på Litteraturhuset 17. november – i et langt og innholdsrikt arrangement med plass til opplesninger fra flere av bidragsyterne, samt forfatterne Frode Grytten og Sindre Ekrheim (gjesteredaktør for den nye utgaven). I tillegg fikk vi noen spenstige kontrabass-soloer fra Ole Marius Sandberg.

Arrangementet ble stødig ledet av redaksjonsmedlem Mariann Dalen Husveg, som innimellom alle de kunstneriske innslagene gav oss et godt innblikk i tidsskriftets historie.

FORTJENER FLERE LESERE: – Synliggjøring, verdighet, kontinuitet og tilhørighet er ord som hører til i Kraftverk. Vi har dyktige skribenter, og tekstene deres er verdt veldig mye, sier Mariann Dalen Husveg. (Foto: Bergen kommune)

Hun ga først ordet til kulturbyråd Eduardo Andersen, som snakket om betydningen av og det energigivende i å kunne omforme sine innerste tanker og største bekymringer til tekst. Han berømmet Kraftverk for innbydende layout som gir deg lyst til å lese bladet – og for at det gir skribentene et publikum.

SKREVET MED HJERTEBLOD

– Tekstene vi publiserer er grunnleggende viktige for de som har skrevet dem. Derfor trenger vi så mye oppmerksomhet som mulig, sier Mariann Dalen Husveg, som har vært med i redaksjonen like siden oppstarten.

Ved siden av Husveg består redaksjonen av Henning Bergsvåg, Torfinn Langelid, Randi Magnussen, Gunnar Staalesen, Fanny Holmin (redaktør) og Livelin Remme (ansvarlig redaktør).

– Jeg var faktisk ute av redaksjonen i tre år, men jeg føler at jeg har vært med hele tiden. Redaksjonen har ulike tilnærminger til tekst, men vi samarbeider veldig godt, sier Husveg.

– Leverer du egne tekster også?
– Ikke nå lenger, men jeg leverte til ganske mange av de første numrene. Så fant jeg ut at det egentlig ikke var rett lenger. Det er både en veldig stor glede og et enormt alvor i det å få tekster fra folk som i perioder kan ha veldig dramatiske liv. Det er veldig følsomme tekster; det føles noen ganger som om vi håndterer folk sitt hjerteblod, sier hun.

– Dette er folk som virkelig jobber med tekst, noe de har felles med andre skrivende.  Forskjellen er at de som skriver disse tekstene har andre livspremisser enn mange andre; altså at de definerer seg inn under det å ha psykiske helseproblemer i perioder eller alltid.

UNIKT FOR BERGEN

– Noe som går igjen i kunstnerisk virksomhet, er jo det at veldig mange kunstnere sliter på en eller annen måte.
– For mange av Kraftverk-skriverne handler det ikke bare om å slite, men om å leve med alvorlige sykdommer. Så det er et veldig alvorlig perspektiv.

For tre år siden inviterte de dramaturg Morten Kjerstad til et samarbeid som endte opp som DNS-forestillingen «Kraftverk – Fra tekst til scene». Han valgte da ut flere stemmer fra tidligere utgaver som han ønsket å arbeide videre med. Flere av deltakerne deltok også i den sceniske framførelsen, sammen med innleide skuespillere. Premieren ble holdt på jubileumsfesten for Kraftverks 60. utgave, som ble holdt i desember 2019.

Fem år tidligere feiret de også – da med utgivelsen av Kraftverk 50. Her slo de på stortromma, og ga like godt ut en innbundet antologi med utvalgte tekster fra de foregående utgavene. Alt dette til tross – Bergen er den eneste norske kommunen med et slikt tilbud.

– Har det vært forsket på hva dette betyr for bidragsyterne?
– Ikke som Jeg vet, men det håper jeg kan skje. Kraftverk er som en diamant som er gjemt for alle andre enn de som skriver det og de som leser det. Kraftverk og Kunst, kultur og psykisk helse-prosjektet er unikt i Norge, men det har vært folk fra andre kommuner på besøk for å se hva vi driver med.

GRYTTEN LESER GRYTTEN: – Kraftverk gir plass til folk som har ting på hjertet, og som både har lyst til å uttrykke seg og se det de uttrykker komme på trykk, innledet Frode Grytten, før han leste en lengre tekst om hva det å skrive handler om. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Veien frem til skrivingen

– Jeg kjenner godt til prosjektet og er veldig imponert over både utholdenheten og viktigheten av det, sier Frode Grytten, som hadde en tekst på trykk i Kraftverks andre utgave for 20 år siden.

På slippefesten leste han opp en tekst om hva det å skrive handler om – pakket inn i en poetisk fabel om en japansk kvinne som ble utsatt for nettsvindel av en som utgav seg for å være russisk kosmonaut.

– Jeg ønsker å komme ut til noe annet. Veien dit finner jeg gjennom å skrive meg ut til det.

– På sett og vis er det dette jeg gjør hver morgen når jeg setter meg ned med macen for å skrive noe som noen langt borte eller ganske nær skal feste lit til og tro på. Leserne skal da ha såpass tillit til meg at de er villige til å betale for det, leste han, før han på en måte tok oss med inn i skrivestuen.

– For meg er skrivingen vendt utover – mot noe annet; noe som ikke alltid er meg. Det er meg, det fester i meg, men det har ikke alle bardunene i mitt eller mitt eget, fortsatte han.

– Jeg ønsker å komme ut til noe annet. Veien dit finner jeg gjennom å skrive meg ut til det. (…) Jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg vet at jeg skal en annen plass, og straks jeg er der så kjenner jeg det rent fysisk. Ja, jeg kom frem til slutt.

SKRIVING SOM TERAPI

– Når du skriver, så skal du til et annet sted enn akkurat der som du er når du holder på å skrive, forklarer han til Bergensmagasinet etter opplesningen.

– En veldig fin måte å komme seg dit for meg er gjennom musikk, siden den trykker på så mange knapper i kroppen. Hva som hjelper er nok ellers individuelt. Noen har nytte av å ta seg en sigarett, men det har jeg ikke prøvd.

– Du drikker kanskje mer da?
– Jeg drikker egentlig ikke så mye, og det hjelper veldig lite til skriving.

– Har du opplevd at skrivingen kan være en måte å få satt ord på vanskelige ting?
– Hvis man er i en vanskelig situasjon, så er det helt opplagt at det kan være en terapi å sette ord på det – enten ved å snakke, eller gjennom å skrive hvis man ikke er så glad i å snakke. Nå trenger ikke litteratur nødvendigvis å handle om det som er trist og vanskelig. Den kan også være det motsatte, så da kan jeg jo skrive om det også.

SKRIVEKUNSTENS GLEDER: – Pennen er min beste psykolog. Den forstår meg, og får meg til å tømme meg for mine innerste tanker og mine største bekymringer, sier Eduardo Andersen. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Å sette ord på uroen

– Jeg tror at du blir mer kreativ og klar for å gå ut i kampen med å skrive dersom du vet at du har et publikum, sier kulturbyråd Eduardo Andersen, som holdt åpningstalen på slippefesten for den nye utgaven av Kraftverk.

Den kjente bergensforfatteren, artisten, Brann-bloggeren og nå kulturbyråden fortalte åpenhjertig om sitt eget forhold til det å skrive, og kom med en rekke gode råd til de fremmøtte.

– Det å skrive er en kraft i seg selv. Det vet jeg, for jeg er på mitt lykkeligste når jeg skriver en tekst, åpnet han.

– Pennen er min beste psykolog. Den forstår meg, og får meg til å tømme meg for mine innerste tanker og mine største bekymringer. Men selv om jeg skriver for meg selv, så er det tanken på at teksten skal møte andre mennesker som gir meg energi. Det er vissheten om at det jeg skriver skal møte noen andre som får meg til å kjempe med ordene. Ja, fordi det er en kamp. Alle som skriver vet at ord kan gå og gjemme seg, og kun tålmodighet og dedikasjon kan få de frem på papiret.

Ordene hans om Kraftverk måtte han derimot ikke lete frem. Andersen er godt kjent med tidsskriftet, og sa at det fine designet gir leseren lyst til å ta det opp og lese det.

– Men det aller fineste er at Kraftverk gir mange skribenter et publikum. De vet at det de skriver får en leser. Det betyr mye for mange, fordi det er mange som føler seg sett og hørt av Kraftverk.

DET STARTET MED KJÆRLIGHETSSORG

SAMFUNNSENGASJERT ARTIST: – Jeg prøver å reflektere over tiden vi lever i, og ta et oppgjør med de populistiske kreftene som rir verden nå» sa Doddo i et intervju med NPS Music om soloplaten «Tunge tider», som ble sluppet midt under pandemien.

– Det er noe med at det å skrive på en måte er å få sortert ut litt tanker, utdyper han til Bergensmagasinet etterpå.

– Og så føles det kanskje litt lettere etterpå, for du har klart å sette ord på en uro som du har hatt i kroppen. Jeg tror det hjelper å dele det – enten skriftlig eller muntlig – men du trenger et insentiv til å begynne å skrive. Det merker jeg godt selv. Jeg skriver når jeg vet at noen skal lese det eller høre det. Jeg tror at du blir mer kreativ og klar for å gå ut i kampen med å skrive dersom du vet at du har et publikum.

– Har du brukt det å skrive som terapi, slik man sier at noen av de beste platene kommer fra artister når de går gjennom depresjoner eller samlivsbrudd?
– Det har jeg faktisk helt glemt, men omtrent alt jeg laget av musikk på begynnelsen av 90-tallet var jo basert på en stor kjærlighetssorg. Til og med Jeg vil bare ha en mann (fra Unge Frustrerte Menn-albumet «Hodet i sanden», 1997, journ. komm.), som er den mest kjente sangen min.

– Det er rart med det, for når du er i en sånn boble, så betyr det alt – og så er du plutselig ute av boblen, og skjønner ingenting av hva det var som skjedde.

– Du har jo vært personlig med andre ting i livet ditt – blant annet med boken «Hei, døden» (Gyldendal forlag, 2009) – som handler om din kamp mot en alvorlig kreftsykdom.
– Det var ikke meningen å skrive om det, men Bergens Tidende spurte meg om det. Jeg skrev en artikkel for dem høsten 2004, da jeg fortsatt var dårlig. Cellegiften og kreften herjet fortsatt herjet i kroppen min mens jeg skrev, så dermed ble det veldig detaljrikt – forteller han, og kommer samtidig med et godt råd til andre med skrivekløe:

– Hvis du skal bli en god skribent, så er detaljer viktig.

KULTURBYRÅD I KULTURBYEN

Mer informasjon: bergen.kommune.no

– Du har nå gått fra å være artist til å bli kulturbyråd. Klarer du å være begge deler?

– Nei. Jeg legger artistsiden av meg på hyllen, og så plukker jeg den ned igjen en vakker dag.

– Men du vet hva? Jeg har vært sånn hele livet, jeg – at jeg har blitt tiltrukket av ulike ting å drive med. Det er så mye som er spennende i verden, så jeg har aldri låst meg til bare én ting. Jeg har jo vært alt mulig – i tillegg til å være musiker og forfatter, så har jeg vært både lærer, miljøterapeut, pizzabud og vindusvasker.

– Men du kunne for eksempel ikke vært finansbyråd?

– Nei, det kunne jeg faktisk ikke vært. Har du interesse for noe, så fanger du det opp – har du ikke interesse, så begynner du fort å tenke på noe annet. Det kan være litt sånn med meg og finans.

– Ja, du har jo en interesse som jeg ikke kan forstå. Skal du fortsette å skrive om fotball?
– Nei, det skal jeg ikke. Det ble lagt vekk for to uker og [han ser på klokken] fire timer siden, da det nye byrådet ble konstituert (3. november kl. 14:00, journ. komm.). Det kommer jeg til å savne, for det var veldig lystbetont. Men tenk hvor mye spennende jeg får lov å oppleve nå, da. Jeg får lov å lede en kulturavdeling i Bergen kommune og får være med på masse ulike kulturarrangementer.

– Skal du revolusjonere kultursatsingen i Bergen?
– Sånn generelt så har jeg ikke så mye til overs for revolusjoner. Jeg skal fortsette å bygge på den fine plattformen som de allerede har bygget ut, og prøve å skape noe i skjæringspunktet mellom det å skape mangfold innenfor kulturen og det å skape næring. Kultur er ikke bare en utgiftspost. Du kan stimulere noe innenfor kulturfeltet, sånn at de kommer opp og står og klarer seg fint alene.

– Det var jo kultur vi savnet under pandemien. Vi hadde naturen og vi hadde hverandre, men vi manglet kulturen. Det var dét som gjorde at vi ble så eitrende forbanna.

– Du er kulturbyråd i Norges sterkeste kulturby. Det skjer enormt mye her.
– Ja, det er helt utrolig, så det gjelder å ta vare på det. Det kommer til å bli veldig vanskelig fremover på grunn av krigen i Ukraina og påfølgende strømkrise og inflasjon.  Kulturlivet rammes også av dette, så folk kommer kanskje til å bli sure på meg, medgir han.

– Samtidig så var det jo kultur vi savnet under pandemien. Vi hadde naturen og vi hadde hverandre, men vi manglet kulturen. Det var dét som gjorde at vi ble så eitrende forbanna. Det er fortsatt noen som sitter igjen der hjemme – spesielt litt godt voksne folk. Som kulturbyråd skal jeg å prøve å lokke dem tilbake igjen til kulturscenen.

Mer informasjon: kkph.no
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this