paaoeret beatles bakside
REVOLVER IN COLOUR: En alternativ fargeversjon av svart/hvitt-bildet på baksiden av «Revolver», brukt på en sjelden amerikansk pressing. Bildet er tatt av Robert Whitaker (døde i 2017) under innspillingen av promovideoer for Paperback Writer og Rain.

It was 56 years ago today

Del artikkelen i Sosial medier

Den kommende utgaven av Bergensmagasinet vil bære sterkt preg av The Beatles, og her kommer mer: Anmeldelse av Giles Martins lydmessige oppjustering av bandets aller beste album. I tillegg har vi lyttet på nye plater fra Jean-Michel Jarre, Yeah Yeah Yeahs, Karin Park, Mads Berven Trio, Charlotte Qvale og Peter Sæther.

Det sies at Beatles-manager Brian Epstein gråt da han så Klaus Voormanns svart/hvite coverkunst til «Revolver» – der han blandet enkle strektegninger (inspirert av en stor Aubrey Beardsley-utstilling i London) med en collage av Beatles-portretter – noe som både står i sterk kontrast til platens fargerike innhold og perfekt illustrerer at dette var en helt ny og frigjørende retning både for The Beatles og populærmusikken.

«Revolver» er nøyaktig like god som før, men den LÅTER mye bedre.

Tittelen på albumet understreker dette – den kan tolkes som både en musikalsk skarpskytter, et tidsskifte og – dersom du fjerner den første R-en: Utvikling/evolusjon.

Nå er «Revolver» ute i det som må være den definitive versjonen av dette albumet – 56 år etter at det først ble utgitt.

En ny runde rundt solen

paaoeret1 Beatles
The Beatles: Revolver (Parlophone 1966, nyutgitt 2022)

Så trenger vi en lydforbedret utgave av dette albumet? Det er jo ikke så lenge siden sist det ble remastret (2009), og mono-utgaven fra 2014 låter jo (med et ordspill) som en kule?

Svaret er ja. Dette er «Revolver» som du alltid har hørt den, og «Revolver» som du aldri har hørt den.

Giles Martin er sønn av originalprodusent George Martin. Han har benyttet seg av det nyeste innen studioteknologi (utviklet av Peter Jacksons team for Beatles-dokumentaren «Get Back»), slik at han kunne hente ut hvert eneste instrument og sangstemme fra den originale mastertapen – og så pusle albumet sammen på nytt.

Hør for eksempel For No One, der cembalo og piano (begge spilt av Paul McCartney) nå ligger i hver sin stereokanal (begge lå tidligere ekstremt panorert i høyre kanal) og bassen er sentrert (lå før i venstre kanal). Det hele er gjort med finfølelse og respekt, slik at du ikke vil savne noe fra originalen­ – samtidig som alt låter mye skarpere, detaljrikt og bedre sentrert.

Dette er «Revolver» som du alltid har hørt den, og «Revolver» som du aldri har hørt den.

Mange av de eksentriske panoreringene er der fortsatt, men alt som bør være i front er nå løftet frem – eller for å si det på en annen måte: «Revolver» er nøyaktig like god som før, men den låter mye bedre.

I tillegg følger det med inntil fire ekstra discer med outtakes, studioprat, monomix av hele albumet og singelen Paperback Writer / Rain (innspilt samtidig, men ikke inkludert på originalalbumet).

Nå gleder jeg meg bare til noen benytter samme teknologi på Beach Boys-mesterverket «Pet Sounds» fra samme år – opprinnelig utgitt i mono, men remastret i stereo (med enkelte nødløsninger) i 1997. Wouldn’t it be nice?

LES OGSÅ:
Byens beste Beatles-band
Større, lengre og i farger!

 

Lydfest med substans

paaoeret2 Jean Michel Jarre
Jean-Michel Jarre: Oxymore (Columbia Records)

Både greske Vangelis og tyske Klaus Schulze døde rett før sommeren. De var begge blant den helelektroniske musikkens største og viktigste pionerer, og begge etterlater seg livsverk som i fremtiden vil bli stående som klassisk musikk fra vår egen tid.

Det samme kan jeg si om franske Jean-Michel Jarre, selv om hans produksjon inneholder mye kråkesølv. Mesterverket hans vil for meg alltid være «Zoolook» (1984), der verktøyet er ursampleren Fairlight CMI. Dette var et album sterkt influert av hans mentor Pierre Schaeffer (1910-1995) – som på en måte oppfant samplingen gjennom det han kalte «konkret musikk».

Det nye albumet fra Jarre er enda en hyllest til en av konkret-musikkens pionerer, nemlig Pierre Henry (1927-2017). Han samarbeidet lenge med Schaeffer, og var i 1960 medskaper av det første private studioet for elektronisk musikk.

«Oxymore» kommer også til å avføde mange nikk til vår tids elektroniske pionerer – alle platens spor skal få egne remixer fra blant andre Brian Eno, Nina Kraviz og Armin van Buuren. Først ut er Martin Gore (Depeche Mode) og mystiske Deathpact, som hver for seg har gitt førstesingelen Brutalism en heftig hardtrance-mix.

Her er ingen ny Oxygene IV – til tross for at platens tittel nærmest lover det. Nei, dette handler mer om det taktile; om lydens struktur; at det er selve lydbildet som er poenget.

Som om ikke det var nok, så er hele platen utgitt i en egen «binaural headphone mix» – som du kan laste ned gratis dersom du kjøper et fysisk eksemplar av albumet. Det gjorde jeg, og det er den mixen jeg blir sittende og lytte til. Dette er rett og slett en lydfest skapt for hodetelefoner, der det tredimensjonale lydbildet virkelig klarer å skape illusjonen av å være omgitt av lyd. Ja, nettopp: Lyd.

For dette er ikke en melodi/låtbasert plate, selv om den har både hissige gitarer og elektroniske beats som blipper fra alle retninger. Her er ingen ny Oxygene IV – til tross for at platens tittel nærmest lover det.

Nei, dette handler mer om det taktile; om lydens struktur; at det er selve lydbildet som er poenget – og får meg til å tenke på tidligere klassikere som Vangelis-platen «Invisible Connections» (1985) og Klaus Schulzes «X» (1978) og «Dig It» (1980). Dykk inn i den, og ta den med på ferden nesten gang du reiser på romreise inne i ditt eget hode.

 

Et overraskende comeback

paaoeret3 Yeah Yeah Yeahs1
Yeah Yeah Yeahs: Cool It Down (Secretly Canadian Records)

Da jeg hentet frilanser Dag-Arne Nilssen på Flesland nylig, var det Yeah Yeah Yeahs debut-EP fra 2001 som stod på hele veien inn til byen. Den slo ned som en tregreps bombe da den kom, og er fortsatt mye spilt hos meg: Fem korte låter med hårete, overstyrt og melodiøs garasjerock, frontet av übercoole Karen O (Karen Lee Orzolek).

21 år senere er New York-trioen tilbake med kanskje deres beste langspiller, ni år etter forrige album. Karen O har riktignok gitt ut to soloplater i mellomtiden; «Crush Songs» (2014) og «Lux Prima» (2019, sammen med Danger Mouse).

Det er lenge siden de kunne kalles garasjerockere – lydbildet er nå stort og cinematisk, med syntetiske strykere og mye elektronikk.

Både Lovebomb og Blacktop kunne slik passert som ukjente Air-singler, Wolf hadde sklidd rett inn på Röyksopps siste opus, Fleez er Lovecats (The Cure) oppdatert med fremtredende bass og tøff gitar, mens Burning er en powerballade der både PJ Harvey og Melissa Etheridge gjerne kunne satt navnene sine under.

En slik «det er håpløst, og vi gir oss ikke»-låt som bare kan skrives av de som aldri gir opp håpet og drømmene.

Da har jeg ikke en gang nevnt de to låtene som virkelig fikk meg til å sperre opp ørene – først den dramatiske åpningslåten Spitting off the Edge of the World – som er en duett med Michael Alden ‘Perfume Genius’ Hadreas – en slik «det er håpløst, og vi gir oss ikke»-låt som bare kan skrives av de som aldri gir opp håpet og drømmene.

Den andre virkelig store låten er Different Today. Det er liksom måten hun uttaler «spinnin’» sammen med det utrolig fengende refrenget om hvordan hun føler for «you»: «I feel different today, different today, different today, I do» rimer hun – innkapslet i en stor produksjon med svevesynther, beatleske strykere og støyeffekter.

Albumet avslutter med en kort og drømmende «spoken word»-sang om en samtale hun har med en fremtidig sønn (basert på et dikt hun skrev da hun gikk på high school) – enkelt akkompagnert av en langsom sequencer og en tung elektrobeat: «Jeg spør min sønn hvordan jeg ser ut for ham. ‘Mars’ svarer han, med et glimt i øyet». Kanskje det er dit vi må dra, dersom verden ikke klarer det hun oppfordrer til i platens tittel.

 

Take me to church

paaoeret4 Karin Park
Karin Park: Private Collection (Pelagic Records)

En annen «übercool» kvinne som fortsatt holder koken, er «bergensartisten» (det vil hun alltid være, selv om det er mange år siden hun flyttet tilbake til Sverige) Karin Park. 19 år etter debutplaten «Superworldunknown» er hun nå ute med sin syvende soloplate.

Bare åpningslåten Traces of Me er av nyere dato. Resten er nye versjoner av låter fra fem tidligere album (fire fra «Church of Imagination», som kom i 2020), pluss technodance-låten Tokyo By Night – som hun opprinnelig gjorde sammen med australske Anthony ‘Hook N Sling’ Maniscalco i 2013.

Den kommer her i en mye mer dempet versjon der hun går i duett med en nedpitchet «manneversjon» av seg selv. I et nylig intervju med Wildfire Music forteller Karin at hun endelig har fått gjort Tokyo By Night slik hun egentlig ville lage den, siden originalversjonen ble utgitt uten at hun hadde gitt sitt samtykke.

«Dette er mine favoritter fra 20 års skriving, gjeninnspilt slik jeg hører dem nå. Mange av disse versjonene er hvordan jeg spiller dem live, alene med synthene mine, Mellotron og orgel» skriver hun i det vedlagte presseskrivet, der vi også får vite at medmusikere på noen av sporene er hennes mann Kjetil Nernes (Årabrot) på gitarer, Andrew Liles (Nurse With Wound) på synther og Benedetta Simeone på cello.

Ellers er det stort sett Karin alene i den gamle kirkebygningen i Djura – som hun og mannen har gjort om til et moderne studio. Eller som hun selv sier det: «Denne platen er i stor grad en reise i ensomhet, som jeg har lengtet etter å gjøre».

Det er på en måte passende at jeg skriver denne anmeldelsen på Halloween-kvelden, der jeg regelmessig avbrytes av monstre og prinsesser som ringer på døren for å be om knask. Stemningen settes allerede i åpningslåten, der hun synger kun akkompagnert av en dempet synthvind – som en vinterstorm i emning utenfor tykke tømmervegger. Et kirkeorgel legger seg på, mens hun fraserer Kate Bush-aktig om at hun vil «swallow a black pearl each time you cross my mind».

Bassen er tyngre, phantom of the opera-orgelet mer dommedagsstemt og den krystallklare sopranen hennes sterkere enn jeg har hørt den før.

Vinden begynner å hyle, trommer og spinkle klavertoner klamrer seg fast – mens hun synger en gotisk og mørk tekst om en hun prøver å glemme: «I have tried so bad to put the thoughts of you behind / But you are still always ghosting in my mind». Vinden blåser nå opp kirkedøren, og fyller hele rommet med øredøvende støy, før det hele knitrer ut på statisk støy.

Nå er det ikke noen nyhet at Karin Park skriver mollstemte låter. Det nye er at hun tar dem enda et hakk dypere ned i melankolien. Bassen er tyngre, phantom of the opera-orgelet mer dommedagsstemt og den krystallklare sopranen hennes sterkere enn jeg har hørt den før. Det er som om hun virkelig mener det denne gangen – at noe av det uskyldsblå er blitt borte på veien.

Et godt eksempel er den selvbekjennende Blue Roses (utgitt første gang på en EP fra 2018) – som på fire år har vokst fra å være en «bli med meg inn i min hemmelige hage»-sang («do you want to come inside for a coffee / and smoke some homegrown») til å være en mørk advarsel mot å komme for tett på hennes «secret land».

Låten som skiller seg aller sterkest fra originalen er debutsingelen Superworldunknown, som har gått fra å være en uptempo poplåt til en langsom husorgelballade med Mellotron-koring. Uttrykket minner nå mer om Shakespears Sister-hiten Stay (1992) enn den jublende og livsglade poplåten som P3 kåret til årets beste i 2003. Teksten er den samme, med unntak for to små ord: «There’s a concert-hall hidden in my mouth» er blitt til «there’s a broken gospel hidden in my mouth».

Fortsettelsen av sangen blir dermed – sammen med måten den synges på – mer som en trøstende gravferdshymne enn en jublende og livsglad poplåt: «If I knew I would sing what this is all about / Boy you feel so close to everything you lose / But who stays and who goes is not for us to choose».

Oppsummert tror jeg dette er et nådeløst ærlig album som lett kan vokse litt på meg utover høsten – og årene som kommer – dersom jeg tør å slippe det helt inn.

Karin Park er gjest på A. A. Williams konsert på Landmark 4. desember.

 

Groovy gitarjazz

paaoeret5 mads berven
Mads Berven: Live at Stereo Bar, Bergen (Egenutgitt/kun digitalt)

En viktig kilde til spennende konsertopplevelser under pandemien var bergensgitaristen Mads Berven, som spilte både strømmekonserter og – etter hvert som samfunnet åpnet seg mer opp – konserter for et begrenset publikum. Alltid i nye konstellasjoner og alltid sterkt improviserende og melodiøs gitarjazz – med nikk til store navn som Jimi Hendrix, Prince, Wes Montgomery, Hiram Bullock og Django Reinhardt.

Selv legger han gjerne til Marc Ribot (Tom Waits, John Zorn), Adrian Belew (David Bowie, Talking Heads, Nine Inch Nails, Laurie Anderson), Larry LaLonde (Primus) og Andy Summers (The Police) som nålevende gitarister han gjerne lar seg inspirere av.

Mads Bervens nye album er hentet fra en konsert på Stereo Bar 19. juni 2021 – der han hadde med seg Ola Høyer (ståbass) og Jarle Vespestad (trommer).

Dessverre er platen kun tilgjengelig digitalt – men da kan jeg skynde meg å legge til at han har ute to album i glimrende fysiske utgaver: Debutplaten «Mountains and the Sea» (2011) (ja, tittelen spiller på en kjent tekstlinje fra Prince) og «Zplint!» (2015). Sistnevnte observerte jeg nylig i en billigkasse på Playcom – noe den absolutt ikke fortjener. «Har du vinger, kan du som regel fly. Zplint! befinner seg definitivt over skyene» skrev jeg i min anmeldelse den gangen.

Og flyr, det gjør Mads Bervens lekre gitartoner fortsatt. Det er luftige svev over denne trioinnspillingen, med fire sjenerøst lange låter der det virker som de tre musikerne leker seg frem på en åpen sti med Berven som veiviser (hør gitarplukkingen og ekkoeffektene syv og et halvt minutt inn i Yellow – der de to andre musikerne veksler mellom solid støtte og mer tilbaketrukket akkompagnement – slik at gitartonene får henge alene som små perlekjeder i luften).

Jeg har tidligere sammenlignet Bervens spillestil med Ry Cooder, og det står jeg for fortsatt. Forskjellen er at Mads Berven er mer fri i uttrykket, med improvisasjoner som synes hentet fra en utømmelig melodibrønn.

«Hiten» på denne platen må være «Enigma II». Den flotte, lett østlige melodien utbroderes her gjennom ti minutter, før den flyter sømløst og elegant over i avslutningssporet Railway – som er en vakker og dypfølt blues som gjør det alle ettertenksomme låter bør gjøre: Tar seg tid.

«Hiten» på denne platen må være «Enigma II», som han presenterte under den like mystiske tittelen «154» da han holdt en nabolagskonsert på Eidsvåg kulturhus i mars (se anmeldelse i Bergensmagasinet nr. 1 fra i år). Den flotte, lett østlige melodien utbroderes her gjennom ti minutter, før den flyter sømløst og elegant over i avslutningssporet Railway – som er en vakker og dypfølt blues som gjør det alle ettertenksomme låter bør gjøre: Tar seg tid.

På min egen digitale kopi har jeg lagt til et opptak jeg gjorde selv på samme sted, tre måneder tidligere – et solonummer der Mads Berven gjør en følsom tolkning av Prince-låten Sometimes It Snows in April.
En stor musiker som hyller en stor musiker.

Mads Berven spiller en rekke konserter fremover:

  • 4. desember: Bergen Jazzforum (USF Sardinen)
  • 8. desember: Plateslippkonsert for «Live at Stereo Bar» – selvfølgelig på Stereo Bar
  • 16. og 17. desember. Førjulskonserter på Litteraturhuset med Egil Skogseths Kniv og Taffel Swingjazzorkester (musikere: Mads Berven, Karl Wallevik, Kristoffer Vogt, Kåre Opheim og David Vogt).
  • 29. desember: Jolajazz på Cafe Stationen (Voss)

 

Tilbake i flytsonen

paaoeret6 Charlotte Qvale
Charlotte Qvale: Easy ‘Cause It Hurts (Mother Likes It Records)

Ny soloplate fra den islandsk-norske popartisten, manusforfatteren og skuespilleren Charlotte Qvale – åtte år etter hennes forrige langspiller, «Fire Dance with Me» (2014).

Siden har hun sluppet en juleplate sammen med Marte Wulff, gitt ut VIGGO-platen «Was A Love Child» (2019) sammen med Marte Wulff og Sjur Miljeteig, og har rukket å gi ut/delta på hele 11 singler.

Den siste i rekken er countryballaden Talent for Love, der hun synger duett med Torgeir Waldemar.

Denne er ikke med på det nye albumet, som lett kan karakteriseres som hennes mest personlige så langt – muligens etter en personlig krise.

«Jeg hadde begynt å handle utifra hva som var lurt å gjøre i stedet for å lage det som falt meg inn. Det la et lokk på gleden ved å skape. Jeg tror jeg har prøvd å passe inn i et slags system som rett og slett ikke er skapt for meg» forteller hun i det medfølgende presseskrivet.

Dette er en følelse som hun tydelig adresserer i låten Paper Moon, som handler om «å late som for å klare å beholde troen på alt, men at man blir utslitt av det til slutt». Resultatet? En flott og selvbekjennende liten poplåt med dansebeat, lekker gitar og koring.

Sammen med Morten Martens, Vetle Junker og Sverre Breivik fant hun tilbake til «flyten», som hun beskriver som «den strømmen man lar seg innhente av uten å forsøke å styre i en annen retning».

Best så langt er Bones, der hun veksler mellom å synge livstrøtt – nesten gjespende – om tiden hun har lagt bak seg, før hun går opp i et høyere toneleie når hun synger om å danse i mørket til «the ocean sound» – flankert av en skumtoppende gitarsolo hentet rett fra David Gilmours lærebok.

Første singel ut var Ready. Den ble sluppet på Islands nasjonaldag 17. juni, og er en lavmælt elektroballade som flyter uanstrengt gjennom øregangene. Da er det mer schwung over albumets andresingel Play On, der hun har fått med seg både Margaret Berger og en hårete saksofonsolo fra Trygve Rypestøl.

Best så langt er likevel Bones, der hun veksler mellom å synge livstrøtt – nesten gjespende – om tiden hun har lagt bak seg, før hun går opp i et høyere toneleie når hun synger om å danse i mørket til «the ocean sound» – flankert av en skumtoppende gitarsolo hentet rett fra David Gilmours lærebok.

Den elastiske stemmen hennes kommer også til sin rett på Higher – en fin sent-på-kvelden-sang, uten at den etterlater noe varig inntrykk. Show Me Where It Hurts er bedre, kanskje fordi den nærmer seg det hun skriver om i presseskrivet – det med å være ærlig mot seg selv:

«Life gets so dark / You know, you take what you can» – understreket av tikkende perkusjon og dommedagsbass. «Baby, I dare you / look out the window / to the sky / You and I / used to shine just like those satellites» minner hun partneren på, før hun slutter med å spørre hvor det gjør mest vondt. Veien videre får vi kanskje høre mer om på neste plate.

 

Når nettene blir lange

paaoeret7 Vintersong
Diverse komponister: Vintersong (Daniel Sæther) (Lawo Classics)

Daniel Sæther er ute med sitt andre album med samtidsmusikk for kontratenor og barokkinstrumenter – blant annet med to verker av bergenskomponisten Knut Vaage. Med seg på laget har han sopran Elisabeth Holmertz, mezzosopran Eira Huse, dirigent Kai Grinde Myrann – og 12 musikere.

Platen åpner med Vaages Vintersong, der de haiku-lignende tekstene er hentet fra «Vintersong: Ei bok om desember» (2014) av Hanne Bramness.

Knut Vaages innfallsrike toneverden kommer her frem i all sin fylde, med leken oppfinnsomhet innkapslet i et tonespråk der du kjenner deg involvert og deltagende. Det er som å vandre i en kunstutstilling; noen bilder treffer deg og får deg til å stoppe opp, andre går du fort forbi.

Mitt første stoppested her er noen nervøst trillende fløytetoner, avløst av at Sæther synger om skogmusen, som «gøymt i mosen ligg og skjelv. Kjenner draget i lufta lenge før snøen fell».

Leken oppfinnsomhet innkapslet i et tonespråk der du kjenner deg involvert og deltagende.

Jeg faller også for verset «Kan du flyge så fort at du når deg sjølv igjen? Du lettar når du kjenner blikket til kjærasten i ryggen» – der det er som om hele orkesteret stiger og stiger like til samtlige musikere letter fra podiet.

Etterpå får vi Urlicht – til samme tekst som Gustav Mahler tonesatte i Oppstandelses-symfonien. Vaages ønske er å gjøre det gamle folkediktet om lettelse fra verdslige lidelser «gyldig for alle mennesker – uavhengig av kjønn» ved å sette det for kontratenor og sopran.

Vekselvis rytmisk/trillende/ettertenksomme klavertoner legger seg dramatisk rundt de to stemmene, som etter hvert føres sammen i et felles uttrykk og dør stille hen.

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this