Minneord: Sam Fossbakk er død

Del artikkelen i Sosial medier

Sam Fossbakk er død, etter kort tids sykeleie. Han har hatt en kreftdiagnose i to år, og sykdommen ble brått forverret de siste ukene. Bergens svar på David Gilmour og Richard Wright ble 65 år. Bergensmagasinet lyser fred over hans minne.

Jeg gikk på gymnaset første gang jeg hørte Sam Fossbakk på plate. Elektrisk Regns debutplate gjorde sterkt inntrykk på mitt unge sinn, med et ikonisk platecover og tekster om fremmedgjøring, rusmidler og ensomhet i en by der mennesker måtte vike plassen for biltrafikk og betong.

At det var Sam Fossbakk som spilte de flotte gitarsoloene gikk meg hus forbi; platen ble både av meg og de fleste andre betraktet som Dennis Rekstens verk.

Senhøsten 2012 var jeg så på et slektstreff i min svigerfamilie, der jeg ble sittende ved siden av Sam. Jeg visste fortsatt ikke hvem han var, men dette fikk jeg oppklart i løpet av kvelden. Kort tid etter ble jeg invitert hjem til han og Anne Mona.

Siden besøkte jeg han flere ganger på musikkloftet/studioet han hadde innredet i leiligheten i Sandviken. Her lyttet vi til gamle progklassikere og nye innspillinger med hans band Professor Tip Top, mens vi pratet om filosofi, psykologi, evolusjon, musikk, film, litteratur og mye annet.

Vi gikk ogsÃ¥ pÃ¥ noen foredrag og konserter sammen, og jeg fikk med meg flere konserter med Professor Tip Top – der Sam briljerte med lange atmosfæriske gitarsoloer helt pÃ¥ høyde med Pink Floyd – underbygget av et arsenal av legendariske gamle synther.

Han bodde like ved Bergensmagasinets gamle kontor i Sandviken, og stoppet ofte for en kopp kaffe på vei hjem fra jobb. Var det fint vær satte vi oss i parken utenfor Dr. Wiesener, og ble gjerne sittende og prate så lenge at min redaktør ble utålmodig. Så kom pandemien, og treffene våre ble færre – siden han var i en høyrisikogruppe for korona.

Men vi pratet ofte på telefon, og da gikk det fort en time eller to. Siste gangen jeg pratet med han var rett før ferien. Han var da svært positiv, og mente at han hadde god effekt av kreftbehandlingen. Vi ble enige om å treffes for en ny vinylkveld etter ferien.

Så kom det triste budskapet om at han var død. Det kjente jeg langt inn i sjelen. Verden kjennes så himla urettferdig hver gang en av de virkelig snille gode menneskene må gi tapt for sykdom. Og Sam var virkelig et av de snilleste menneskene jeg har kjent.

Han var en kunnskapsrik, klok og vennlig sjel, og en av de beste samtalepartnerne jeg har hatt. Savnet etter han er svært stort. Jeg lyser fred over hans gode minne. Hvil i fred, min gode venn ❤️

 

Sam Fossbakk på plate

• 

  Vendetta – Lobotomi / Herrens Pris ‎(7″ singel, Beirut Plater 1980)

• Elektrisk Regn – Steinbyen (Apollon Records 1982)
• Elektrisk Regn – Sterkt stoff (konsertopptak fra Bergen) (Apollon Records 1982)
• El Regn – Hilsen El Regn ‎(12″ EP, Robot Records 1987)
• Sam Fossbakk – Musikk for fullmÃ¥ne og Fender (eget selskap, 2002)
• Professor Tip Top – Are You Empirical? (FH Productions 2011)
• Professor Tip Top – Aoum (FH Productions 2012)
• The Last Hurrah!! – The Great Gig in the Sky (fra «Return to the Dark Side of the Moon / Wish You Were Here», Mojo Magazine 2011 – samleplate med coverversjoner av Pink Floyd-lÃ¥ter)
• The Last Hurrah!! – Mudflowers (Rune Grammofon 2015)
• Professor Tip Top – Exobiology ‎(Apollon Records 2016)
• Professor Tip Top – Life is No Matter (Apollon Records 2017)
• Professor Tip Top – Hybrid Hymns (Apollon Records 2019)
• Sonisk Blodbad: Electric Mirror (Apollon Records 2019)
• Torii Wolf & The Last Hurrah!!: Live at Club Strange (ikke utgitt, 2019)
• Professor Tip Top – Tomorrow is Delayed (Apollon Records 2020)
• Sonisk Blodbad: Shores of Oblivion (Apollon Records 2021)
• Professor Tip Top – Lanes of Time (Apollon Records 2021)

 

Intervju med Sam Fossbakk (fra 2016):

PÃ¥ professorens roteloft

– Det finnes så mye musikk som ikke er laget ennå, så det er bare å forsyne seg, sier Sam Fossbakk, gitarist og låtskriver i det lokale retroprogbandet Professor Tip Top.

Bergensmagasinet 19. november 2016

Professorenes låtskriver, gitarist og synth-trollmann, Sam Fossbakk har bakgrunn fra et av byens aller mest legendariske band. Elektrisk Regns debutplate fra 1982, Steinbyen, er et ikonisk bergensalbum som fortjener sin plass i platesamlingen ved siden av Radka Toneffs samtidige Fairytales (innspilt i Grieghallen) og The Aller Værste!s Materialtretthet (1980).

Prog og punk

– Jeg var Elektrisk Regns tredje gitarist, forteller Sam.

Dette var i 1979. Elektrisk Regn hadde høy status i miljøet. Høsten før (8. oktober 1978) hadde de varmet opp i Grieghallen for den britiske folkrock-gruppen Magna Carta – som via Trygve Thue og Siegfried «Siggy» Baarsden gjorde en konsert-innspilling i byens storstue.

– Elektrisk Regn holdt audition da de skulle ha ny gitarist. Kravet var at vedkommende måtte kunne spille Echoes av Pink Floyd. Den kunne jeg, så da fikk jeg jobben, forteller Fossbakk.

– Vi øvde på Midtun. Det var veldig gøy å spille med dem, både musikalsk og sosialt.

Elektrisk Regn bestod den gangen av Harald Pallesen (Moog), Harald Nilsen (bass), Tom Kogstad (trommer), Dennis Reksten (rytmegitar og vokal) og Sam Fossbakk (gitar).

– Var dere prog eller punk?

– Jeg tror vi var en blanding av symforock og new wave/punk. Øvingene kunne ende opp i veldig lange jammer. Vi var litt eldre enn punkgenerasjonen.

Gjenforening på Garage

– Steinbyen har holdt seg godt?

– Ja, Dennis hadde god teft; han laget slik freakish pop, med gode tekster. «Soundscapet» vårt var veldig Floyd og Hawkwind, med lange gitarsoloer og solide psykedeliske innslag. På konsertene hadde vi et psykedelisk lysshow, og det største PA-anlegget i Bergen. Det var selvbygget, ikke minst med hjelp av Pallesens elektroniske kunnskaper.

– Fredag 4. november spilte dere gjenforeningskonsert på Garage, med besetningen fra Steinbyen. Hvordan var det?

– Det var kjekt å spille sammen igjen. Vi spilte Bangla, Hallstein Helskev, Overdose, Naboen og Det er ikke sant. Det var stinn brakke, med mange folk fra rockemiljøet på 80-tallet. Publikum var storfornøyd, og hadde bare godord etterpå.

Limsniffende professorer

– Hva var ditt bidrag i Elektrisk Regn?

– Jeg spilte sologitar, og så bidro jeg litt til låtene, blant annet til Tipp Topp Ole.

– Som så ble til Professor Tip Top?

– Ja, på en måte. Tipp Topp Ole handler om å sniffe lim, som er en skikkelig lowdown og heslig opplevelse. Det føles omtrent som å bli stengt inne i en ballong, forklarer han.

– Når jeg kommer hjem fra jobb, tar jeg først en time på puten, deretter går jeg opp på loftet og spiller.

– Jeg og Svein Magnar Hansen satt og snakket om det, og HP Gundersen, som produserte debutplaten vår, kommenterte det surrealistiske i at vi to, som begge er akademikere, diskuterte noe så banalt. Slik kom navnet til; det var HP som kom på det. Han mente at vi var professorer.

Professor Tip Top kom tidligere i år ut med sitt tredje album, Exobiology, utgitt på det relanserte bergensselskapet Apollon Records. På en måte slutter de her en sirkel, siden Steinbyen var den aller første platen på denne etiketten. Inspirasjonen er også noe av den samme; de fire bandmedlemmene finner felles glede i å lytte til gamle plater fra prog- og krautrockband.

Fire musikkgenerasjoner

– Gong- og Floyd-faktoren er høy. Jeg spiller på en gammel EMS Synthi av samme modell som ble brukt både av Tim Blake i Gong og Rick Wright i Pink Floyd. Brian Eno sa at lydene den lager er som å se på syre. Det blir veldig psykedelisk.

– Hva liker du ellers å høre på?

– Det er så mye. Du kan legge til Hendrix, Led Zeppelin, Deep Purple, Van der Graaf Generator og Robin Trower, og veldig mye annet. Jeg liker tyske Cluster, de er veldig mye i samme divisjon som Pink Floyd.

Kvartetten består av fire musikere med bakgrunn fra like mange lokale musikkgenerasjoner. Svein Magnar Hansen er eldst. Han er vokalist og tekstforfatter, og var opprinnelig med i et lokalt 60-tallsband som het Broilers. Til daglig jobber han som psykolog. (OPPDATERT INFORMASJON: Bandets vokalist på de to siste platene er tyskfødte Sonja Otto, journ. komm., 2022).

Bassist Stein Høgseth har blant annet spilt med den avdøde visesangeren Anne Lorentzen, jazzprog/softpop-bandet Det Store Eventyret og verdensmusikkbandet Syndikaina, mens bandets trommeslager, Charles Wise, er med i Ålesunds-bandet Armchair Oracles, i tillegg til at han spiller i Telestar storband.

Det samme gjør Sam Fossbakk, som også har vært innom bluesrockbandet Jumpin’ Jive. Han er i dag lektor ved Erdal ungdomsskole på Askøy, og bor i Sandviken.

Oppvekst i India

– Jeg ble født på Lasarettet i 1957, og døpt i Sandviken kirke, forteller han.

– Vi bodde først i Solbakken ved NHH. Min far jobbet i Norad, og da jeg var ett år gammel, flyttet vi til India. Der bodde vi til jeg var fem. Jeg snakket litt malayalam (et såkalt dravidisk språk som snakkes mest i Sør-India, journ. komm.) da jeg kom tilbake, men har glemt det nå. Vi var i delstaten Kerala, som er et tamilsk område.

– Husker du noe fra India?

– Mest det at jeg hver dag var på stranden og svømte. En dag holdt jeg på å drukne. Min far svømte med meg på ryggen da vi ble tatt av en brottsjø. Han klarte akkurat å ta tak i ankelen min. Jeg hadde egen barnepike, og lærte mye språk fra henne. Ellers husker jeg at det kunne dukke opp giftige havslanger, og at jeg satte tau på krabber, og gikk tur med de.

– Har du vært tilbake?

– Nei, men jeg har tenkt å gjøre det. Jeg har en samling med indisk popmusikk på gamle 78-plater, og er fortsatt veldig glad i indisk musikk.

– Du var tidlig ute, da; The Beatles oppdaget vel indisk musikk først i 1965?

– Ja, men det jeg likte, var slik kitschy indisk filmpop, med sitar og kvinnelig vokalist. Det er veldig fint å høre på.

En uendelighet av lyder

I musikkverdenen er det ikke så langt fra virtuos og drømmende indisk sitarspilling til kosmisk synthesizer-musikk fra tidlig 70-tall.

Fossbakk liker godt begge deler, og når du trer inn i loftstuen hans hjemme i Sandviken, er det som å besøke studioet til et av de riktig gamle og innrøykte progbandene.

– Hvorfor er du så glad i de gamle synthene? Hva er det med gammel prog? spør jeg, så imponert av det jeg får se at jeg glemmer å ta et spørsmål av gangen.

– Vel, jeg blir ikke lei av det. Noe kan bli kitsch; det finnes mye dårlig prog. Men det beste er tidløst.

– Når det gjelder synther, så er det noe retrofuturistisk over de. De kan ikke sammenlignes med software. Det er litt som med gamle britiske biler. Håndverket er solid, de har en utilsiktet individualitet, og en uendelighet av lyder.

EMS Synthi har et «patchesystem», der du stikker små nåler inn i et mønster på 156 huller, mens de gamle Moog-synthene har ledninger som må kobles opp på ulike måter.
– Oscillatoren i seg selv er bare en lyd som genereres fra strømkilden, så utgangspunktet er veldig enkelt og organisk.

– Du liker ikke digitale synther?

– Nei. Noe av moroa med de gamle synthene er at de er så uforutsigbare.

Spiller litt hver dag

– Keith Emerson sa at en Moog er umulig å stemme?

– Hehe. Det skjærer i ørene når du hører den falske soloen hans på Lucky Man (fra ELPs debutalbum, journ. komm.). Men det holdt den gangen. Robert Moog selv var nærmest religiøs i sitt forhold til lydene som kunne lages på den. Han sa at det var «the voice of God».

– Tar du de gamle synthene med på konserter?

– Det går helt fint, det. Moogen også. Jeg har hatt den med på flere jobber.

– Hva vil du med musikken? Er det noe budskap i det du lager?

– Svein har sikkert et budskap, men for meg er musikken nok i seg selv; noe som er deilig å holde på med, og veldig hyggelig når andre også kan glede seg over det jeg spiller, sier han.

– Det finnes så mye musikk som ikke er laget ennå, så det er bare å forsyne seg; det er en utømmelig kilde. Jeg spiller litt hver eneste dag. Når jeg kommer hjem fra jobb, tar jeg først en time på puten, deretter går jeg opp på loftet og spiller.

Noe av dette finner veien til studio, sammen med resten av bandet. Deres tredje album kom som nevnt i høst, og er en plate som er hakket mer elektronisk enn tidligere, med sequencere, Mellotron og, EMS Synthi.

Enormt mange muligheter

–  Jeg spiller mye EMS Synthi på albumet. Jeg synes den passer godt inn i lydbildet vårt, sammen med bass, trommer og gitar.

– Den har ikke tangenter?

– Nei, men den kan kobles opp mot tangenter, eller brukes som en ren effektmaskin.

– Jeg bruker en time på å stille inn lyden av en ulv. Det går ikke an å gjøre det på konsert.

Fossbakk har blant annet gÃ¥tt dypt inn i noen av de lydeffektene som britiske Delia Derbyshire laget for skuespillet/filmen Hamlet fra 1969, regissert av Tony Richardson. For hver eneste lydsetting er det 16×16 muligheter, i tillegg til at lyden forandrer seg nÃ¥r du dreier litt pÃ¥ et filter.

– Alt er beskrevet på egne skjemaer, som jeg fant på EMS-klubbens tyske nettside. De har arkiver med gamle konserter og ting, fra like siden Peter Zinovieff (oppfinneren av EMS-synthene, journ. komm.) utviklet dette. Patchene må stå på rett plass, og du må skru riktig på knottene. Jeg bruker en time på å stille inn lyden av en ulv. Det går ikke an å gjøre det på konsert.

 

Utdrag fra intervju med Dennis Reksten:

TIP-TOP SOLOGITARIST

– Når kom Sam Fossbakk med i Elektrisk Regn?

– Det var i 1981. Den første gitaristen vår var Tom Osland, som flyttet til Lærdal. Erling Lund var også innom. Det er alltid viktig å ha gode sologitarister.

– Sam har fortalt meg at han måtte spille Pink Floyd-låten «Echoes» på audition?

– Det stemmer. Fikser du Echoes, da har du det som skal til. De soloene han har på Steinbyen; han bare klasket de innpå.

Som eksempel peker han på den svært Pink Floyd-influerte låten Det er ikke sant.
– Alt sammen er første «take». Jeg tror ikke vi kunne fått noen av dagens gitarister til å gjøre det samme; spille i seks og et halvt minutt uten stopp.

– Dere to skrev «Tip Top Ole» sammen?

– Ja. Jeg likte tittelen, men teksten Sam skrev var vanskelig å sette melodi til. Så jeg skrev en ny tekst.

(Utdrag fra intervju med Dennis Reksten, Bergensmagasinet 9. februar 2018)

 

Tidligere publiserte plateanmeldelser:

Nytt liv til gamle maskiner

«Deres beste så langt» er ord som ligger langt fremme når jeg skal oppsummere professorenes nye album.

Det er ord som egentlig ikke veier så tungt (vi sier det samme om hver nye utgave av Bergensmagasinet), og Tip Top Professor er jo også et band som, til tross for gode album, befinner seg et stykke utenfor det de fleste hører på. Det er synd, for dette er en gjeng som vet hva de holder på med.

Det er selvfølgelig et bra salgskort å nevne at albumet er mastret i Abbey Road Studios, og at lydbildet deres ligger et sted mellom Gong (Daevid Allen-perioden), Pink Floyd og elektronika-pionerene i Tangerine Dream. Legg til at Sam Fossbakk er en gudbenådet gitarist, som like gjerne spiller korte krautrock-riff som lange sjelfulle soloer (hør Procrastination Song!), og bildet skulle være noenlunde klart.

Vokalisten må også nevnes. Svein Magnar Hansen er eldstemann på laget, og spilte i band allerede på 60-tallet. Stemmen hans går fint inn i lydbildet, et sted mellom Jon Andersons (Yes) lyse falsett og Dave Lawsons (Greenslade) tilbakelente vennlighet. Skulle jeg pirke, ville jeg sagt at jeg savner litt dagen derpå-heshet, litt mer vrenge-sjela-blues.

Men det er uviktig; dette er sÃ¥ mye mer enn et alminnelig Stones-influert R&B-band. Her syder det i synther sÃ¥ gamle at du kan høre treet i dem; det siteres fritt fra gamle progklassikere (sett pÃ¥ Close to the Edge like etter River of Genes – og Eleanor Rigby etter When the Stars Were New, der til og med teksten siteres), og temposkiftene kommer hyppigere enn pÃ¥ en gjennomsnitts biltur fra Sentrum til Sandviken.

Noen av låtene er rett ut nydelige. Både Waves og avsluttende Final kunne gått rett inn på Pink Floyds siste album, uten at noen hadde stusset. Det todelte tittelsporet også; det minner faktisk litt om tidlig Richard Pinhas, en artist som gjerne omtales som Frankrikes svar på Robert Fripp.

En drivende elektronisk rytme blandes her med «ekte» trommer, sval gitar (med nok et «sitat», denne gang fra Hendrix-låten Three Stones from the Sun) og svevende synther. Dette er musikken Major Tom skulle hatt stående på autoplay for å roe nervene, på vei mot det ytre (eller indre) rom.

Bergensmagasinet 19. november 2016

 

Maskinene synger

Professor Tip Top er et bergensk progband som nå er ute med sitt fjerde album. Vårt lokale plateselskap Apollon Records står bak utgivelsen, en etikett som virkelig er i støtet for tiden, med en rekke nye utgivelser.

Professor Tip Top er å regne for gamle ringrever i dette selskapet, i og med at de er så tungt inne på prog.

Ledet av gitar- og synthmeister par excellence, Sam Fossbakk, er dette nok en musikalsk reise inn mot en verden der det er helt naturlig å dele en pipe urtetobakk med en liten spissøret nisse eller å besøke undersjøiske verdener befolket av gigantiske intelligente blekkspruter.

Jeg har lyst å nevne Svein Magnar Hansen spesielt, siden jeg synes han synger bedre enn noensinne.

Han har noe i stemmen som er både trist og trøstende på samme tid, en slags inderlighet, samtidig som det låter veldig sjangertro.

Referansene på de mest progga partiene er britiske band som Pink Floyd (hør gitarsoloen på Pieta Europa, og det er like før du sier «wish you were here», eller barberbladsoloen i introen på Friend or Foe), Gentle Giant, Greenslade, Gong og Yes, mens elektronikken kan minne om gamle franske og tyske progband som Heldon og Tangerine Dream.

Det låter stort og nedpå på samme tid, som et drama der man prøver å holde de mørke kreftene i sjakk.

Og jada, du får både sømløse taktskifter og lange drømmende instrumentalpartier. Lullaby for Grown Ups er en progballade fra øverste skuffe (med nok en gilmoursk gitarsolo), mens Die Böse (tysk: det onde) er helt over i kraut, fremført på god skoletysk, og med slik Mellotron-koring som Tangerine Dream gjorde suksess med på Phaedra (1974), albumet som nådde en imponerende 15. plass på de britiske salgslistene. Det låter stort og nedpå på samme tid, som et drama der man prøver å holde de mørke kreftene i sjakk.

Albumet avsluttes med tittelsporet, en nesten åtte suggererende minutter lang halv-instrumental, der Fossbakk briljerer med gitaren oppå et teppe av TD-sequencere, trommer og synth. Edgar Froese ville vært stolt.

Bergensmagasinet, 12. september 2017

 

Overhead the albatross

Fem album inn er dette en lokal progkvartett med jevnt stigende kurve, og med en gitarist/synthesist med stor gjeld til David Gilmour og Richard Wright.

Mitt råd: Dersom du ikke er sikker på om dette er noe for deg, så begynn med å lytte etter gitaren – og ursynthene. Og ja, vokalen, jeg har sagt det før, men det tåler å gjentas: Svein Magnar Hansen, som også skriver alle tekstene, synger med en tiltalende tristvakker tone i stemmen – en tone som egner seg ypperlig til å gå i dialog med den til tider syngende slash gitaren.

Nå skal jeg ikke stikke under en stol at jeg er svært glad i god gammel prog, spesielt den mer melodiske varianten.

Dette er tydeligvis en lidenskap jeg deler med Professor Tip Top, for det er ikke vanskelig å finne ekko av legendariske band som Gong, Greenslade, Eloy, Novalis, Yes og (aller mest) gammel Pink Floyd – musikk som aldri helt gikk av moten; den bare fadet ut i en periode for senere å komme dobbelt så sterkt tilbake.

Bergensmagasinet 26. februar 2019

 

En uventet reise

Denne ble sluppet i desember som Professor Tip Tops syvende langspiller – og deres andre sammen med tyskfødte vokalist/tangentspiller Sonja Otto.

Det første som slår meg er at lydbildet er mer fyldig enn tidligere, det andre er selvsagt Sonjas litt såre sangstemme – hun er ikke helt Renate Knaup eller Grace Slick, men makter å tilføre et nødvendig tilbakelent drama i måten låtene er bygget opp.

Her er som vanlig mye synth, gitar og taktskifter. Sam Fossbakk briljerer i kjent stil med David Gilmourske gitarsoloer – og et inngående kjennskap til å skru frem de mest gyngende sequencer-rytmene (hør The Sound of Protonflow, som dessverre fader altfor tidlig ut).

På The Quest Remains er de helt over i britisk hobbitland. Med en folkaktig fløytesolo og en drømmeaktig tekst kunne denne gått rett inn på lydsporet til The Fellowship of the Ring.

Bergensmagasinet 25. april 2022

 

Elektroniske blomster

Album nummer fire fra Ole Christensens bandprosjekt har tre ting felles med den nye fra Professor Tip Top: De har Sam Fossbakk med på laget, de har fått med en ny vokalist – som er ingen ringere enn Heidi ‘Heidi Goodbye’ Torsvik – og lydbildet er mer fyldig og detaljert enn tidligere.

Platen åpner med en elektronisk låt signert den avdøde krautrock-legenden Conrad Schnitzler (Tangerine Dream, Kluster). Deretter får vi «Alan Vega 2.0», som både er ment som og høres ut som en «reboot» av den avdøde Suicide-vokalisten – i hovedsak fremført av Niklas Rundquist (Lustans Lakejer, The Leather Nun) sammen med gitarist Nils Wohlrabe (The Leather Nun).

Albumet fortsetter så med «Photons», som er en mørk hyllest til Death in June. Dette er den eneste låten med originalmedlem Haavard Tveito, som her høres ut som om han er innesperret i en gammel fabrikkhall – uten mulighet til å unnslippe det monotone livet på annen måte enn å la den litt hurtige (hjerte)beaten fade langsomt ut.

Heidi Torsvik er også sterkt til stede – ikke minst på det Morricone-på-valium-aktige «An Echo In The Dungeon Of My Heart» og det Pink Floyd-aktige tittelsporet «Shores of Oblivion» – der stemmen hennes ligger som en hypnotiserende lydeffekt under et mykt bølgende teppe av Ole Christensens dempede morsesignaler og synther og Sam Fossbakks svale gitartoner.

Vakkert er ordet, vakkert som hvite skyer i sakte flukt mot en blå himmel, vakkert som en blomstereng uten ende.

Bergensmagasinet 25. april 2022

 

Intens tilstedeværelse

Dette er opptaket fra Torii Wolf-konserten på Underlig 25. oktober 2019, som HP Gundersen gav meg en råmiks av kort etter konserten.

Lyden er førsteklasses, og intensiteten i uttrykket når enda større høyder enn på studioinnspillingen anmeldt over.

I tillegg til de fleste av musikerne som spiller på albumet hadde de med Sam Fossbakk (Professor Tip Top, Sonisk Blodbad) – som både spilte glitrende sologitar og hadde med seg en liten vegg av synther fra 70-tallet.

Samspillet mellom musikerne var utmerket – ikke minst mellom HP Gundersen og Nora Yuyue Zheng – der hennes trillende guzheng-toner klang utrolig lekkert sammen med hans cooderske slidegitar.

Og over det hele svevde Torii Wolfs varme og overjordiske stemme i sanger som nærmest strømmet ut av henne – intenst tilstedeværende og samtidig som om hun henvendte seg til oss fra et fjernt univers.

Nesten selvfølgelig avsluttet de med en lang versjon av sangen Torii og HP laget sammen første gangen de spilte sammen tilbake i 2013. Neste måned er hun tilbake i Bergen, og da blir det kanskje mulighet til å se henne igjen på en av byens scener. Det bør du ikke gå glipp av!

Bergensmagasinet 25. april 2022

Del artikkelen i Sosial medier