PÅ TAMPEN: Språkblomster har selvfølgelig norsk vært preget av alltid, og folk påvirkes av hverandre. Slik flyter disse språkblomstene ut i samfunn og språk.
PÅ TAMPEN: Mye handlet i vår oppvekst om Storbritannia og fremfor alt Amerika. Elvis, Beatles, Stones, Grateful Dead, Pink Floyd, Led Zeppelin. Fabelaktig! Men noe har skjedd på 50 år. Verden har blitt både større og mindre.
PÅ TAMPEN: En egentlig (presumptivt) fornuftig og klok mann står på flyplassen etter endt ferie. «Nå er jeg her» skriver han, med bilde vedlagt. «Nå er ferien over». Ikke bare ferien, tenker jeg, for vettet har også forsvunnet.
– Tanken er å slippe til det mangfoldet som dagsavisene ikke gir plass til. Jeg tror ikke alle vil lese alt, men alle kommer til å finne noe som supplerer det de får fra andre medier.
Det er antakelig dypt menneskelig å mene noe om en så viktig sak, men rådgivningen blir desto farligere når den bare er litt riktig og derfor helt feil.
Et nytt år, et svært etterlengtet år, mange har store forventninger til «tilbaketilnormalenåret». Mon det. Mon om det noensinne blir et «normalår» igjen.
Setter du deg på en restaurant på gaten i Bergen i juni sammen med titusen turister kan man saktens innbille seg at man er i en annen by, i et annet land, et helt annet sted.
Bergen ser ut som legoutgaven av Los Angeles; spredt bosetting med hvileløs jakt på en svinnende sjel i regnvått neonlys fra grelle shoppingsentre og egodampende treningssentre.
Ikke alle trives i et slikt univers hvor mye av melodien er «se meg», «se på meg», «hør på meg». I en slik sosial jungel er det alltid behov for å behandle folk bedre, vise mer respekt, utøve klok dannelse.
Svarte rettigheter, generelle borgerrettigheter, feminisme, miljøvern, motstand mot verneplikt og Vietnam-krig. Sakene stod i kø, det var som om en demning brast.
Så fikk far tegnet: «Kom til sakristiet!» Der var det kjellerlem, og i kjellerens katakombe satt bonden med dreng og venner og spilte kort og nøt brennevin.
Ved hvilket punkt tilslører ordene virkeligheten heller enn å forklare den? Når gjør vår følsomhet for ord og symboler oss ufølsomme for andre, reelle og viktigere saker?