PÅ TAMPEN: Språket forandrer seg, utvikler seg, forbedres (tja!), forverres (ja!).
Tekst: Thorstein Selvik
«Jeg tenker» sier svært mange for tiden, hver gang de begynner en setning. Jeg vil jo si at dette er en heller unødvendig frase, er man i stand til å snakke, så forutsetter jeg at hjernen tenker. Sånn per definisjon!
Videre: Et eller annet sted inne i mange setninger sier mange, og ikke minst vår statsminister, «jeg står i det».
For bare få år siden var begge disse frasene – jeg tenker og jeg står i det – ikke til stede i språket. Språkblomster har selvfølgelig norsk vært preget av alltid, og folk påvirkes av hverandre. Slik flyter disse språkblomstene ut i samfunn og språk.
I et stadig mer politisk korrekt samfunn kryr det dessuten av unødvendige og intetsigende floskler. Folk lirer av seg strømmer av selvfølgeligheter, hvor mening og poeng er tåkete. Da tar man lavere risiko. Jeg tenker det er slik.
Språkblomster har selvfølgelig norsk vært preget av alltid, og folk påvirkes av hverandre. Slik flyter disse språkblomstene ut i samfunn og språk.
Allehånde skiløpere og andre idrettshelter begynner stort sett alle svar med NEI når de blir intervjuet. Har de vunnet gullmedalje og satt verdensrekord, svarer de på spørsmålet «hvordan føler du deg nå?» med å svare: «Nei, det gikk jo veldig bra idag». Før var det helst idrettshelter fra Innlandet og Trøndelag som sa det, men nå sier stort sett alle det.
Nei, altså. Du vant en million, er du glad? Nei, jeg er jo glad ja (?). Merkelig språk, spør du meg. Ulogisk språkblomst. Det er antagelig den beskjedne norske folkesjelen som ligger bak alle disse neiene. Eller mer sannsynlig bare en uvane.
Jeg tenker jeg står i det, men jeg griper meg i å bli lett irritert over alle disse neiene. Nei, nå er så glad for å ha lettet mitt hjerte at jeg gir meg.
