SnapDrive karriere toppbanner
Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

Kjøpepress i julestrien

PÅ TAMPEN: Vi sier at vi ikke tror helt på at lykke kan kjøpes, men vår adferd tyder på noe annet, og i hvert fall før jul.

Tekst: Thorstein Selvik

Jeg shopper, derfor er jeg. Slik har verden utviklet seg, og særlig i den vestlige verden etter den industrielle revolusjonen på 1800-tallet, i de brølende 1910- og 1920-årene, og i særdeleshet siden 1945. Målet på menneskelig lykke – og ikke minst prestisje – har vært det materielle.

«To biler i hver garasje, det er målet» sa USAs president Calvin Coolidge på 1920-tallet. Det private konsum var middel og mål – nærmet med hellig status. Jeg konsumerer, altså er jeg.

Samfunnshuset er borte, fergen erstattet av bro, bedehuset tømt, nærbutikken konkurs og stengt.

USA er bygget opp som en gigantisk produksjonsmaskin med transportårer i alle retninger. Et mammons tempel med 324 millioner mennesker. Det kjøres, parkeres, finansieres, shoppes og byttes i en evig runddans i kredittens tegn hvor trollgudene heter Amex, Master og Visa. «The business of America is business».

Alt selges, alt kjøpes, 24-7. Sånn er det. Så lenge du har penger.

I Norge ligger vi noen år etter USA på de fleste felt, men også her er det stort fokus på handel og konsum, på statussymboler som biler, båter, telefoner, klær og mye annet. Vi er i det hele tatt vel så konsumfiksert som i alle andre sammenlignbare land. «Shop till you drop» er den ironiske tittelen på en plate av gitarlegenden Ry Cooder. Det gjelder også i vårt lille land hvor de største kjøpesentrene omsetter for milliarder.

Samfunnshuset er borte, fergen erstattet av bro, bedehuset tømt, nærbutikken konkurs og stengt. Og mye er overtatt av små og store flimrende skjermer med meldinger fra cyberspace. Kjøp, kjøp, kjøp! Aldri har det vært enklere å belaste kontoen. I ensomhet. Mange lever mer og mer isolert foran skjermen sin.

Da blir kjøpesenteret det nye landsbytorget hvor folk henger, treffer andre levende vesener, ser på varer, snakker om varer, kjøper varer. Varer de trenger, og varer de ikke trenger. Kjøpesentrene er et sted å være, men fremfor alt er de gigantiske, brølende handlemaskiner hvor penger tilsynelatende kjøper lykke og suksess. Vi sier at vi ikke tror helt på at lykke kan kjøpes, men vår adferd tyder på noe annet, og i hvert fall før jul. Handletradisjonene sitter dypt i oss. De medfølgende stresset likeså. Vi er til de grader datostyrt. Alt må i havn før julaften. Det sier de eldgamle røttene i vår kultur.

Flyplassene rundt i verden er også blitt transformert til shoppingsentre, hvor Københavns Kastrup er en av de voldsomste. Det er nesten vanskelig å komme seg fram på grunn av alle butikkene og varestativene. Flyplassledelsen på Kastrup (og hundrevis av andre flyplasser) klager over uframkommelighet og logistikkproblemer – men samtidig soper de inn sin feite andel av pengene gjennom høye lokalleier og avgifter.

Jeg synes det mest bisarre er når man har et 06-fly fra for eksempel Flesland og må gå spissrotgang gjennom brennevins- og kosmetikkhyller for å rekke frem til flyet. Det virker overdrevet, det virker grådig, det virker feil. Og i hvert fall før seks om morgenen.

Det handles mer og mer på internett, og nettets muligheter er tilnærmet uendelige: skal det være en panserkanon, skal det være en kengurufarm, eller kanskje en skotsk lordetittel? På Ebay og på nettet fåes alt sammen. Netthandel er blitt en stor trussel mot de fysiske butikkene. Likesom kjøpesentrene utenfor bysentrene har skadet sentrumshandelen, skader nå netthandelen kjøpesentrene. Dog eat dog.

I USA bygges stadig flere kjøpesentre om til boliger og kontorer, eller rives. Da kan det hevdes at store investeringer i enda større kjøpesentre i Norge virker noe gammeldags og pussig. Samfunnet digitaliseres i stadig økende grad, og de fysiske butikkene har mistet grepet. Stakkars sentrumshandelen hvor det i Oslo og sikkert snart Bergen knapt er lov å kjøre bil lenger. Og hvor parkeringen snart koster det samme som en flybillett til New York.

Men for forbrukerne blir presset det samme uavhengig av handelskanal. Våre liv uttrykkes gjennom vårt konsum. Og vi lyver om det samme konsumet; ingen sier de røyker mer enn ti sigaretter for dagen eller drikker mer enn fem alkoholenheter i uken.

Garbologi er læren om konsum via studier av søppel. Denne forskningen oppstod ved University of Arizona i 1973 ved dr. William Rathje, og gav en mer nøyaktig pekepinn om hva folk egentlig konsumerer. Ideen om å studere folks søppel kom da hyperfan AJ Weberman gikk detaljert igjennom Bob Dylans søppel.

Man ville jo håpet at de fremvoksende horder var noe mindre kommersielle enn deres foreldre. Dessverre tyder lite på det. Det er mulig at det moderne konsumet dreier seg mer om iphoner og andre statussymboler enn fin bil, men verden er mer hyperkommersiell enn noen gang. Og presset for å henge med på kjøret er voldsomt. Det snakkes om «den alvorlige generasjonen» som velger bort det materielle til fordel for opplevelser, engasjement og kultur. Måtte de bli mange. Foreløpig forsvinner de i en mørk krok av Mammons tempel.

ANNONSE:
Livsstilsmessen bunnbanner

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this