Horisont 14.01.19
Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

Leve den frie flyt

PÅ TAMPEN: Fri produksjon og handel har gitt enorme gevinster og velstandsøkninger verden over. Så hvorfor vil noen forandre dette vellykkede systemet nå?

Tekst: Thorstein Selvik

Folk er temmelig like verden over. Frykt og grådighet, familie- og gruppetilhørighet, å bli sett og verdsatt, god helse og trygg økonomi – dette er klassiske fellesbehov hos omtrent alle.

Takk Gud for markeder. Og må den samme Gud hjelpe oss mot brexit og Trump. In God We Trust.

Nylig har jeg møtt meksikanere med røtter i mayakulturen, bortskjemte amerikanere med mer penger enn de fortjener, politimenn i både Mexico, Atlanta og New York,  avanserte franskmenn i Paris, vanlige franskmenn i samme byen.

Det er faktisk slående hvor likt folk tenker og opptrer. De smiler av omtrent de samme tingene, blir provosert av samme saker, er opptatt av regler for å føle seg trygge og friske. Og familien er superviktig. Så kommer jobb, venner, respekt i lokalsamfunnet. Maslows behovshierarki virker, det er utvilsomt.

Dette har betydd mye for verdens økonomiske utvikling. I lys av denne likheten og fellesheten har økonomi og markeder utviklet seg gjennom mange tiår. La oss for enkelhets skyld si siden 1945 – da den store gjenoppbyggingen begynte. Vi fikk Kull- og stålunionen, som ble til EU og etterhvert WTO (Verdens Handelsorganisasjon), og diverse store regionale handelsenheter (NAFTA i Nord-Amerika, ASEAN i Asia). Det siste tilskuddet på stammen var Obamas USA med på, nemlig det store Stillehavssamarbeidet, Transpacific-avtalen.

Utviklingen av store internasjonale markedsområder har vært en bærebjelke såvel ideologisk som i praksis i verdens økonomiske tenkning. Derfor har vi fått den voldsomme spredningen i konsumteknologi (Apple,  Samsung, Google, Amazon, Facebook), og derfor har folks forbruksvarer konvertert mot et stadig mer felles uttrykk. Folk i Quito ligner i økende grad på folk i Harstad i konsum og livsstil – alle har McDonald’s, Starbucks, 7-Eleven, Nike-joggesko og Levi’s jeans. Derfor ser også verdens flyplasser mer og mer like ut; samme juggelet overalt.

Samfunnet har tjent enormt på dette, enkeltindividene har kunnet velge og vrake i biff fra Uruguay, mobiltelefoner fra California (eller var det Asia?), piquetskjorter fra Ralph Lauren i New York (men sydd i Vietnam – Kina ble for dyrt), viner fra Sør-Afrika og biler fra Tyskland (produsert i diverse land, og gjerne med clutchen fra Kongsberg Automotive). Og alt sammen til fallende priser i relative termer gjennom mange år. Fri produksjon og handel har gitt enorme gevinster og velstandsøkninger verden over. Ja, virkelig verden over.

Så hvorfor endres/brytes kurven nå? Hvorfor vil noen (eller kanskje mange – 53% i UK, 48% i USA, en god del i Ungarn og andre europeiske land) forandre dette vellykkede systemet nå? Vi skjønte det i noen grad med de norske EU-kampene i 1972 og 1994, mange likte ikke sentralstyring fra Brussel, «dyret i Åpenbaringen», vi har skjønt det med retorikken til det norske Senterpartiet gjennom mange år, og det fins mange andre eksempler i mange land.

Dette er ikke minst et emosjonelt og komplisert tema. Samt at velstand gjør blind. Og veien til lykke har ikke for alle vært ensbetydende med større import og eksport, fri flyt av arbeidskraft og billigere varer i stadig større utvalg.

Vi begynte å ane det da flere land i Europa på denne siden av 2000 ble mer populistiske og mindre demokratisk innstilt. Da Boris Johnson og kompani begynte å hudflette byråkratiet i Brussel, da grensekontroll i flere land ble strengere. Vi la absolutt merke til signalene, men fremdeles var vi trygge på at nettovirkningen i overskuelig fremtid skulle være fortsatt fremgang for de friksjonsfrie markeder. Og tross tiggere og andre utgrupper: Leve den frie flyt.

Endringer i holdninger kan være tunge å absorbere. Vår klokkertro på den åpne modernismen stod fast, men så kom brexit og Trump, og showet ble spilt på hovedscenen. I et halvkaotisk menasjeri av nasjonalisme, populisme og desinformasjon.

Mange hadde vitterlig falt utenfor velstandsveksten (viste det seg),  flere enn arbeidere i rustbeltets USA, flere enn de arbeidsledige i Frankrikes nordlige industribyer. De gav beng i økonomisk teori og fri handel, og hadde et skeptisk forhold til elitens og makthavernes rasjonalitet.

Mange hadde falt utenfor uten særlig reallønnsvekst siden 70-tallet. De gav noe som varer: de gav faen. Yppersteprester som Bannon, Le Pen, Wilders, Johnson og Åkesson har nørt oppunder. De superrike skaleringsmestrene Bezos, Gates og Zuckerberg blir røde kluter i øynene på massene, urettferdigheten er stinkende stor. Derfor skjer brexit og Trump, derfor ramler verden inn i en emosjonell og destruktiv periode med økende handelshindringer stikk i strid med all vettug tenkning.

Økonomi alene forklarer nemlig ikke verden. I ekkokamrene sine ser folk det de vil se, tror det de vil tro. Det er skremmende, men også delvis forståelig. Men at kullindustrien i Kentucky får et comeback skjer aldri. Så mye markedskrefter er det tross alt igjen: Kull konkurreres ut på grunn av prismekanismen. Takk Gud for markeder. Og må den samme Gud hjelpe oss mot brexit og Trump. In God We Trust.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this