Jeg liker aller best de bergenserne som ler mye, av seg selv og av byen. Jeg liker aller minst de som er selvhøytidelige.
Tekst: Thorstein Selvik
Jeg siterer fra en tale i Bergen 13. februar 1914 ved Georg Brandes (dansk kritiker og litteraturforsker, 1842-1927):
«I den islandske fedrelandssang står det vittige ord, at det danske land ikke har noen nese. Det er et ord som ikke kan anvendes på bergenserne og deres omegn. Dels har de fjell med skarpe konturer, dels har de en overmåte tydelig fysiognomi. Bergenserne har en meget utpreget profil, en nese der har teft, hva vi kaller sporsans, og mottagelighed både for duft og stank.
«Ondskapsfulle og forkastelige mennesker har utbredt den myte at det ofte regner i Bergen. Dette er en bakvaskelse av den laveste pøbel».
Hva klimaet i Bergen angår, så har ondskapsfulle og forkastelige mennesker utbredt den myte at det ofte regner i Bergen. Dette er en bakvaskelse av den laveste pøbel. Sannheten er at Bergen har sin gråværspoesi. Her råder i landskapet et dempet, forfinet skjær. Måske er Bergen også i kulturell henseende den forfinede norske by.
Sammen med gråværsstemningen og en viss sjelenes forfinelse trives imidlertid her den praktiske energi, som den herre Christian Michelsen, hvem jeg ved skjebnens gunst har fått på min høyre side, avgir et eksempel på.
Det slår en at det som man skal i Norge, det må helst være født i Bergen eller være døpt her i byen. Holberg lot seg føde i Bergen, Ole Bull og Edvard Grieg likeså. Gerhard Gran også. Ibsen og Bjørnson fikk her deres åndelige dåp. All verden i Norge har passert Bergen. Jonas Lie, Gunnar Heiberg, mange flere. Som regel kan man si at det meste som har betydning i Norge har gått ut fra eller gjennom Bergen.
Bergen er en stor døpefont for åndelige bestrebelser, et babtisterium for Norge, som var det Firenze eller Pisa vi taler om».
Så langt Brandes. Hear, hear! sier jeg, som engelskmannen. Hvem kan la være å være enig i Brandes ord, hvem kan mislike Bergen, vår kjødelige fødeby (for noen), vår åndelige fødeby (for alle). Den nyvaskede storbylandsbyen i vest.
Jeg liker aller best de bergenserne som ler mye, av seg selv og av byen. Jeg liker aller minst de som er selvhøytidelige. Brandes ville vært enig. De selvhøytidelige skaper liten glede, de fremmer ikke positiv og viktig kultur. De kveler langsomt seg selv og oss andre. Byen lider tidvis av for mye selvhøytidelig tøv.
Av dagens bergensere liker jeg mange, men la meg trekke frem noen fra kultursektoren: Hans Petter Gundersen, lydtrollmannen fra Skjold (og Los Angeles og Nesodden og mange andre steder). HP tør å være annerledes, en ganske genial fyr, med make kinnskjegg som Neil Young (like pene begge to).
Så liker jeg Helge Jordal, alle skjønner hvorfor, han er byens Robert de Niro. Og Bjørn Jensen (ja, Salhus ligger i Bergen), han er en av verdens vittigste personer, vår tids John Belushi. Av andre grunner liker jeg Tor Endresen (Lægdenes Frank Sinatra), og jeg digger Tine Taule (en stor stemme, tiltrengt mer enn noensinne nå når Aretha har dratt til Elvis).
Østlendingene som synker ned i den svarte blautaskiten under Rett Vest-marsjen fra Gullbotn til Loddefjord, tror ikke det er mulig med så mye regn, vind og blautaskit. Men det er det i kulturbyen Bergen.
En av byens største gitarister er Rune Walle, nå doldis, da stjerne i Hole In The Wall, Flying Norwegians og Ozark Mountain Daredevils. Rune er det norske alter egoet til geniet Lowell George (Zappa, Little Feat). Så liker jeg kulturelle bakmenn som Jan Sollesnes, Frank Nes, Geir Luedy og Mikal Telle, musikktilretteleggerne. De betyr svært mye. På forskjellige måter, men felles er at de gir byen relevans. Jo mer relevant, jo mindre selvhøytidelig trenger man å være.
Hans-Wilhelm Steinfeld må også nevnes, vi trenger kunnskap og mot i et stadig blassere og mer politisk korrekt Norge (ref. speiderguttstreberen Per Høiby på Dagsrevyen etter Arendalsuka. Stønn!).
Så liker jeg Jan Wilhelm Werner, Geo Wilson og Torbjørn Ludvigsen. Disse fjelløvene utøver den sublime fjellverden Bergen har. Fjellkulturen i Bergen kan ikke overvurderes. Gullfjellet og Ulriken er kongefjellene. Østlendingene som synker ned i den svarte blautaskiten under Rett Vest-marsjen fra Gullbotn til Loddefjord, tror ikke det er mulig med så mye regn, vind og blautaskit. Men det er det i kulturbyen Bergen.
«Jeg orker ikke bo her i dette drittklimaet» sa en utflyttet skipsreder. «Nei», sa en venninne av meg: «Du må være skikkelig tøff for å leve i Bergen!»
