PÅ TAMPEN: Med all respekt for mastodonter som Lagunen og Horisont: de tilbyr ikke noe i nærheten av den magiske stemningen som var hos Hansen på Nesttun.
Tekst: Thorstein Selvik
Vi snakker om en grønn tyskerbrakkeartet bygning der broen går over Nesttunelven fra Midtun skole. I bygningen (nå forlengst revet) var en butikk så attraktiv og mytisk at vi drømte om den om natten. Det luktet godteri, ukeblader og forventning. Lukten bar bud om en stor og vidunderlig verden der ute. Drømmer kunne oppfylles hos Hansen. Som vi kalte butikken.
[PostBlock id=370]
Per Sunde var et velstående enebarn med enorm samling av de rette ukeblad og magasiner innkjøpt hos Hansen. Det hadde ikke vi, men noe handling i butikken fikk vi til. Vi fikk kjøpt noen av godsakene, som frossen leskedrikk og lakrisbiter, og hadde vi spart en stund, kunne kanskje få fatt i bladet Vill Vest med Kaptein Miki, Windy og Salasso. Dyrere var Illustrerte Klassikere, men der lærte vi om verdenslitteraturen og de største historiene: om Jason og argonautene, Skatten på Sjørøverøya og Ivanhoe.
En god og sikker finansieringskilde for oss var flaskepant – tomflasker rappet fra fyllikene på Traverbanen. Min mellomste bror var så ivrig at han av og til fisket til seg flaskene før eieren hadde drukket helt opp. Da kunne stemningen bli noe anspent, og vi fant det best å forlate Traverbanen hurtig.
Hansen fikk pengene våre og vi fikk lykke og drømmer om verden.
Hansen fikk pengene våre og vi fikk lykke og drømmer om verden. Hansen i hornbriller og lagerfrakk fikk alltid pengene sine. Ingen tenkte tanken på å rappe, til det var vi for redd ham.
Med all respekt for Amazon og andre moderne netthandlerier, eller fysiske mastodonter som Lagunen og Horisont: de tilbyr ikke noe i nærheten av den magiske stemningen hos Hansen på Nesttun. Ikke i nærheten!
