Del artikkelen i Sosial medier

– Jeg nedlegger protest! sier Jan Eggum når det går mot å sette enten Internasjonalen eller Billie Holiday-låten Strange Fruit øverst på listen. – «We Shall Overcome må være nr. 1, hevder han. Og slik blir det.

Tekst: Magne Fonn Hafskor og Thorstein Selvik

Denne gangen handler det om sanger der politisk budskap går hånd i hånd med god musikk.

«We Shall Overcome» kunne også stått som overskrift på hele arbeidet med å sette sammen denne listen, som er resultatet av at den ustoppelige bergensinvestoren og selvoppnevnte musikkjenneren Thorstein Selvik nok en gang har satt sammen et panel for å kåre tidenes beste låter innen en sjanger eller tema.

Denne gangen handler det om sanger der politisk budskap går hånd i hånd med god musikk, et tema som lett kunne fylt en bok eller to.

Kriteriene er at sangene har hatt betydning, er kjent i et land, og for de øverste på listen; kjent i hele verden gjennom generasjoner. Kjente sanger har i denne sammenheng høy kvalitet, og mange har vært provoserende da de kom ut. Vi snakker her om edelstener av noen sanger.

Som vanlig er det snakk om et bredt sammensatt panel, noe som har gjort debatten i forkant både interessant og ikke minst utfordrende. Juryen har denne gangen bestått av:

• Marita Andresen (Bergen – terapeut og musikkjenner)
• Jan Eggum (Bergen – artist)
• Olga Goudz (Murmansk/Oslo – student internasjonal politikk)
• Magne Fonn Hafskor (Bergen – journalist)
• Thorstein Selvik (Bergen – finansmann, musikkjenner og juryleder)
• Øyvind Pharo (Oslo – levende musikkleksikon, fartstid fra Aschehoug)
• Elin Sofye Rabbevåg (Bergen – artist (SOFYE) og musikkterapeut)
• Marita Moe Sandven (Os – artist, halvparten av jazzduoen Into The Beast)
• Marita Nesbø Sørli (Oslo – PR og promotering for artister, tilknyttet selskapet Hito Promo)
• Josefin Winther (Bergen – artist, singer/songwriter).

SANGEN SOM SATTE FRI NELSON MANDELA

Sannsynligvis kommer vi til å bli beskyldt for å være både kunnskapsløse, sekteriske, gubbete og lettbente – men slik er det. Lister skaper debatt. Den største utfordringen har Selvik selv stått for; i hans verden skal ting helst skje umiddelbart, og ihvertfall med umenneskelig korte frister. Dette står i skarp kontrast til temaet denne gangen, som er svært omfattende.

Det sier seg selv at denne listen langt fra er definitiv, selv om det er funnet plass til både allment kjente sanger og mer obskure låter fra ulike nasjoner som har hatt stor betydning i hjemlandet. Det føles litt som å dyppe tåen i havet; det finnes uendelig mange sanger i verden, sanger som snakker både til hodet, hjertet, sjelen og ikke minst føttene.

Et eksempel, rett ut fra hodet og listen: Free Nelson Mandela av The Special AKA, der teksten blant annet forteller om hvordan fangevokterne gav den fengslede ANC-lederen «shoes too small to fit his feet». Denne sangen regelrett danset Nelson Mandela ut av fengselet og inn i det sørafrikanske presidentembetet.

Så ja, musikk kan endre verden, absolutt, den kan endatil endre livene våre. Bare tenk på verden før og etter The Beatles, som selvsagt også er representert på listen.

«THE FASCIST AT MY DOOR»

En annen kjent president har fått passet sitt påskrevet gjennom en rekke sanger i løpet av de siste tre årene. «I never put my faith / In a con man and his crooks» synger Bruce Springsteen i That’s What Makes Us Great – en sang med klar adresse mot en kjent hvit bygning i Washington D.C., mens Janelle Monae (i låten Americans) slår fast at dette ikke er hennes Amerika før «Latinos and Latinas don’t have to run from walls».

Marc Ribot laget like godt et Trump-kritisk album (Songs Of Resistance 1942-2018), der han inviterte med en rekke artistvenner. «Donald Trump loaded the gun» synger Steve Earle i Ribots egen countryballade Srinivas, som han skrev som reaksjon på et rasistisk motivert mord i Kansas i 2017, før mikrofonen overlates til Tom Waits – som gir den gamle italienske partisan-sangen Bella Ciao ny aktualitet: «One fine morning I woke up early to find the fascist at my door».

Dette albumet har også med en ny tolkning av den gamle kampsangen We’ll Never Turn Back, som den da 21 år gamle svarte studenten Bertha Gober skrev etter mordet på SNCC-medlemmet Herbert Lee i 1961: «No, we’re never turning back / until we’ve all been freed».

FOR HVA DET ER VERDT

For panelets del har det ikke vært mulig å snu seg før listen var i havn. Det er den nå, og da gjenstår bare noen kommentarer til noen flere av låtene på den (som sagt, dette kunne blitt en bok):

Buffalo Springfield – For What It’s Worth:

Det vandrende musikkleksikonet Øyvind Pharo etterlyste tidlig denne viktige protestsangen, som var samlende og definerende for den amerikanske opprørsgenerasjonen på 60-tallet; ikke minst gjennom versjonen til The Staple Singers.

– Jeg vil gå så langt som å si at den er min favoritt; en fantastisk bra låt ladet med akutt følelse av paranoia og appell om å stå sammen, sier Pharo.

– Den gangen var det amerikansk ungdom som demonstrerte mot Vietnamkrigen og for borgerrettigheter for afroamerikanerne – i dag gjelder det hvor som helst over hele kloden der urettferdighet, hat og brudd på elementære menneskerettigheter foregår gjennom strukturell vold. Marvin Gayes What’s Goin’ On er et ekko av denne sangen. Steven Stills’ fineste øyeblikk.

The Hollies – He ain’t Heavy, He’s My Brother:

Bergensartisten Josefin Winther har også en kjent antikrigssang fra 60-tallet som en av sine favoritter. Denne har forskjellige røtter, og har blitt gjort av flere artister. Den er i tillegg veldig sterkt assosiert til Vietnam-krigen.

– For meg står den sterkest for seg selv, løsrevet fra disse tingene. Jeg elsker hvordan den enkle setningen protesterer i all sin mildhet, mot det som kjennes som en slags strukturell egoisme i det moderne samfunnet, sier Winther.

Bob Marley – Redemption Song:

Den siste sangen på Bob Marleys siste album er en akustisk ballade, der han akkompagnerer seg selv på gitar.

– Teksten er noe av det sterkeste og mest slagkraftige jeg har hørt om menneskehetens sjelelige utvikling, i tillegg til å være en nådeløs systemkritikk. Sammen med det enkle lille melodiske temaet blir det så utrolig kraftfullt, understreker Winther.

Pink Floyd – Another Brick in the Wall, part 2:

Dette er også en av Josefin Winthers favoritter.

– Skolesystemets systematiske nedbrytning av individualitet og livskraft er en av vår tids største utfordringer, og teksten sammenfatter problematikken på en måte som gjør at jeg får lyst til å knuse et eller annet. Den både setter ord på undertrykkelsen og vekker meg til kamp. Da vet du at det er en god låt, sier hun.

Radiohead – Idioteque:

Denne er også svært relevant i vår egen tid, selv om temaet egentlig er tidløst.

– Med dommedagsstemning både tekstlig og tonalt kryper den inn under huden og varsler om konsekvensene av grådighet og menneskeskapt global oppvarming. Høyst aktuell nå som vi nærmer oss utgangen av 2019, sier Marita Nesbu Sørli, og siterer fra teksten: «We’re not scaremongering. This is really happening».

«SÅNG TILL FRIHETEN»

Silvio Rodríguez – El dia feliz que está llegando:

Denne kubanske kampsangen er best kjent her nord i Björn Afzelius’ svenske gjendikting, med tittelen Sång till friheten.

– Den har et nydelig driv i seg, og teksten er så klok og stor, samtidig som den er åpen og poetisk. Den taler på en måte for det største opprøret av de alle, og transcenderer all form for polarisering og politikk, forklarer Winther.

– Det som gjør den så god, er hvordan den bejaer og hyller alt det gode, samtidig som den kaller på noe i meg, og får meg til å ville strekke meg lenger.

Tupac «2pac» Shakur – Changes:

Tupac synger her om å reise seg mot rasisme og diskriminering.

– Vemodig vakkert refreng og tidenes beste rapper som beskriver og gjennomborer et fundamentalt urettferdig system med den ene one-lineren etter den andre, sier Winther.

Hennes artistkollega Sofye (Elin Sofye Rabbevåg) er helt på linje med henne.

– Tupac er en viktig stemme for minoriteter verden over, og det er fryktelig trist at han ble skutt som 25-åring, sier Sofye – som også peker på fire andre sanger som hun holder høyt:

Michael Jackson – They don’t Really Care About Us:

Låten har en sterk, nesten krigersk rytme som maner til kamp. «But if Martin Luther was livin’, he wouldn’t let this be, no, no» synger han.

– Sangen setter søkelys på det amerikanske samfunnet, med vold og likegyldighet overfor regjeringen, hat, rasisme og intoleranse, mener Sofye.

Joan Baez – We Shall Overcome:

Opprinnelig skrevet i år 1900 av den afroamerikanske metodistpastoren Charles Albert Tindley. Pete Seeger tok den senere inn i repertoaret sitt.

– Joan Baez fremførte den foran 300.000 mennesker under en frihetsmarsj i Washington i 1963, og Martin Luther King siterte tittelen i flere av sine taler, opplyser Sofye.

STERKE KVINNER OG REVOLUSJONÆRE RUSSERE

Aretha Franklin – Respect:

Souldronningen synger her om en ung, uavhengig og selvsikker kvinne som krever sin respekt i forholdet og i livet.

– Kanskje en av de mest berømte kvinnelige «empowerment»-hymnene gjennom tidene» sier Sofye om denne sangen, som opprinnelig ble skrevet (og innspilt) av Otis Redding. 

No Doubt – Just a Girl:

En feministisk låt fra 90-tallet om kvinnelige stereotypier. «I’m just a girl, that’s all that you’ll let me be» synger Gwen Stefani.

– Fortsatt en høyrelevant sang, mener Sofye, som blant annet peker på hvordan Donald Trump snakker ned til Greta Thunberg.

Viktor Tsoj – Peremén!:

Medisinen da er forandringer, som er det denne russiske sangen oppfordrer til allerede i tittelen. Låten ble først fremført i 1986, og ble assosiert med Perestrojka (omstrukturering) – en tid som var preget av økonomiske reformer med påfølgende Sovjetunionens fall i 1991. Viktor Tsoj, i Russland kjent som vokalist i rockegruppen Kino, døde året før.

– Sangen handler egentlig om de indre endringene et menneske gjennomgår gjennom livet, men tidsæraer velger selv sine helter, sier Olga Goudz, som selv er født og oppvokst i Russland.

Hun forteller at denne sangen siden har blitt brukt i forbindelse med ulike folkelige protester i Russland – i likhet med blant andre:

Arbeidernes Marseillaise:

En russisk revolusjonssang der Pjotr Lavrov satte ny tekst til den kjente hymnen fra Den franske revolusjon. Den appellerte sterkt til arbeiderklassen med en oppfordring om å bekjempe de rike som tjente på det vanlige folket.

Internasjonalen:

Etter oktoberrevolusjonen (1917), da bolsjevikene tok over makten i Russland, ble Internasjonalen brukt som nasjonalsang helt frem til slutten av Den andre verdenskrig. Den opprinnelig franske sangen forbindes i dag med sosialdemokratiske bevegelser verden over.

Den hellige krigen:

Nok en russisk sang, skrevet av Vasilij Lebedev-Kumach (tekst) og Alexander Alexandrov (musikk) og publisert to dager etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941. «En sang er i stand til å knuse fienden på samme måte som et våpen gjør» sa tekstforfatteren selv.

FRED, FRIHET OG FRYKT

The Plastic People of the Universe – 100 Points:

Før vi forlater Øst-Europa bør denne sterkt regimekritiske tsjekkiske sangen fra 1977 løftes frem.

De 100 punktene handler alle om ulike ting de daværende makthaverne fryktet, fra de gamle «for deres hukommelse» til vitenskap, kunst, media, deres eget politi og så videre – like frem til konklusjonen: «Så hvorfor i helvete er vi da redd for dem?».

Geoffrey Oryema – Makambo:

Geoffrey Oryema, som døde i fjor, hadde god grunn til å frykte myndighetene i hjemlandet. Med fare for sitt eget liv flyktet han til Paris etter at faren hans – som var minister i Idi Amins regjering – ble drept på den ugandiske presidentens ordre.

Oryemas debutplate fra 1990 inneholder flere lengselsfulle sanger om fred, frihet og livet i eksil (blant annet den helt nydelige Land of Anaka).

I sangen Makambo synger han det rett ut: «What is wrong with the world? What is wrong with the people? Why don’t we want peace?»

En kortere versjon av denne teksten stod på trykk i Dagens Næringsliv 24. desember (julaften).

Hele listen:

De 175 beste politiske låtene

Thorstein Selvik har enda en gang samlet sammen en jury for å kåre de beste låtene innen et tema eller en sjanger. Denne gangen handler det om de beste politiske låtene/sangene. Juryen har bestått av Marita Andresen, Jan Eggum, Olga Goudz, Magne Fonn Hafskor, Øyvind Pharo, Elin Sofye Rabbevåg, Marita Moe Sandven, Marita Nesbø Sørli og Josefin Winther.

1. We Shall Overcome – Joan Baez/Rev. Charles Tindley/People’s Songs/Pete Seeger/Z. Horton – 1901/1947/1963 (svartes borgerrettigheter i USA)
2. L’Internationale (Internasjonalen) – Eugene Pottier-Pierre de Geyter/e.g. Billy Bragg – 1871/1988/1990 (arbeidernes internasjonale ursang, utrolig viktig historisk og også i dag)
3. Strange Fruit – Billie Holiday – 1939 (svartes borgerrettigheter i USA)
4. Blowin’ In The Wind – Bob Dylan – 1963 (den kalde krigen, atomangst. Se også nr. 8, 12, 26 og 31)
5. This Land Is Your Land – Woody Guthrie – 1944/1951 (de underprivilegerte i USA)
6. Le Deserteur – Boris Vian – 1954 (krigens totale meningsløshet, desertørens valg)
7. For What It’s Worth – Buffalo Springfield – 1966  (ungdomsopprør, antikrig. Se også nr. 27, 118 og 144)
8. The Times They are A-Changing – Bob Dylan – 1964 (ungdomsøpprør, den viktigste og mest grafisk beskrivende av generasjonssangene. Se også nr. 4, 12, 26 og 31)
9. Mississippi Goddam – Nina Simone – 1964 (hennes reaksjon på drapet på borgerrettsaktivisten Medgar Avers og bombingen av en baptistkirke, der fire svarte barn ble drept. Se også nr. 44)
10. We’ll Meet Again – Vera Lynn – 1939 (Englands viktigste sang fra annen verdenskrig)
11. Svyashchennaya Voyna (Den hellige krigen) – Vasilij Lebedev-Kumach/Alexander Alexandrov – 1941 (Annen verdenskrig med sovjetiske øyne)
12. Masters Of War – Bob Dylan – 1963 (antikrig, antimilitarisme, det militær-industrielle komplekset angripes. Se også nr. 4, 8, 26 og 31)
13. Free Nelson Mandela – The Special AKA – 1984 (kampen mot apartheid i Sør-Afrika)
14. Die Gedanken Sind Frei – Hoffman von Allersleben – 1842 (ukjent opphav, mot sensur og undertrykkelse)
15. Down By The Riverside (Ain’t Gonna Study War No More) – Fisk University Jubilee Quartet – 1920 (antikrigssang med røtter til borgerkrigen i USA)
16. Respect – Aretha Franklin – 1967 (feminisme)
17. If I Had A Hammer – Pete Seeger – 1949 (atomangst, menneskerettigheter)
18. Where Have All The Flowers Gone – Pete Seeger – 1961 (atomangst, miljøvern)
19. We Will Never Die – Kurt Weill – 1943 (om anti-semittisme, Holocaust)
20. A Las Barricadas – Valeriano Fernandez – 1936 (den spanske borgerkrigen)
21. Eve Of Destruction – Barry McGuire – 1965 (atomangst)
22. We Are The World – USA for Africa (Lionel Richie, Michael Jackson med flere) – 1985 (hungersnød i Etiopia, enorm synlighet)
23. Say It Loud (I’m Black and I’m Proud) – James Brown – 1968 (svartes borgerrettigheter i USA)
24. Fear of a Black Planet – Public Enemy – 1990 (svartes rettigheter og frykten blant de hvite. Se også nr. 30)
25. How I Got Over – Mahalia Jackson – 1963 (svartes borgerrettigheter, marsjen til Washington)
26. With God On Our Side – Bob Dylan – 1964  (kritiserer den amerikanske holdningen om at Gud alltid er på deres side, og dermed gir dem et moralsk overtak uansett hva de gjør. Se også nr. 4, 8, 12 og 31)
27. Ohio – Crosby, Stills, Nash & Young – 1970 (nasjonalgarden drepte studenter. Se også nr. 7, 118 og 144)
28. Freedom Highway – Staple Singers – 1965 (svartes borgerrettigheter i USA)
29. What’s Goin’ On – Marvin Gaye – 1971   (svartes borgerrettigheter i USA)
30. Fight The Power – Public Enemy – 1989 (svartes rettigheter i USA, der Chuck D rapper at «Elvis was a hero to most / But he never meant shit to me / Straight up racist, the sucker was / Simple and plain». «Muthafuck him and John Wayne!» svarer Flavor Flav. Se også nr. 24)
31. A Hard Rain’s A-Gonna Fall – Bob Dylan – 1963 (atomangst, krig, sammenbrudd.Se også nr. 4, 8, 12 og 26)
32. I-Feel-Like-I’m Fixin’-To-Die Rag – Country Joe McDonald – 1967 (anti-Vietnamkrigen)
33. Shipbuilding – Elvis Costello (også innspilt av Robert Wyatt) – 1982 (depresjon, Falklandskrigen, strukturendringer i UK)
34. Star Spangled Banner – Jimi Hendrix – 1969 (radbrekking av USAs nasjonalsang med innlagte «bombenedslag» i protest mot Vietnam-krigen)
35. Imagine – John Lennon – 1971 (hans mest kjente og mest mainstream fredshymne. Se også nr. 37, 56, 57 og 82)
36. My Generation – The Who – 1965 (ungdomsøpprør, den nest viktigste og nest mest grafisk beskrivende av generasjonssangene. Se også nr. 8)
37. Working Class Hero – John Lennon – 1969 (selv arbeiderklassen lyver, klassejustis. Se også nr. 35, 56, 57 og 82)
38. Fuck Tha Police – NWA – 1988 (grafisk anti-autoritær låt)
39. Wake Up Niggers – The Last Poets – 1970 (svartes rettigheter)
40. The One Hundred Points – Plastic People of the Universe – 1977 (tsjekkisk opprør mot makthaverne. Flere bandmedlemmer ble fengslet, og de måtte holde konsertene hemmelig)
41. Long Walk To DC – Staple Singers 1968 (svartes rettigheter)
42. It Dread Inna Inglan – Linton Kwesi Johnson – 1978/85 (Bradford-politiet arresterte George Lindo, urettferdighet. SE også nr. 69)
43. The Queen Is Dead – The Smiths – 1986 (fremmedgjøring, anti-autoriteter)
44. To Be Young Gifted And Black – Nina Simone – 1970 (vær den du er, til minne om Simones avdøde venn Lorraine Hansberry. Se også nr. 9)
45. The Revolution Will Not Be Televised – Gil Scott-Heron – 1970 (mangel på mediadekning av det svarte opprøret i USA)
46. Makambo – Geoffrey Oryema – 1990 (Uganda, lengsel, sorg, fortvilelse)
47. A Change Is Gonna Come – Sam Cooke – 1964 (svartes borgerrettigheter i USA)
48. People Get Ready – The Impressions – 1965 (Curtis Mayfields mesterlige sang om svart oppvåkning i USA)
49. London Calling – The Clash – 1979 (angst og opprør i England)
50. Joe Hill – Earl Robinson, Joan Baez – 1936, 1969 (arbeiderrettigheter)
51. Death of God – Roy Harper – 2005 (13 minutters beskt angrep på Irakkrigen)
52. Sunday Bloody Sunday – U2 – 1983 (om Bogside-massakren (1972) i Nord-Irland, der britiske soldater skjøt 28 ubevæpnede demonstranter)
53. Abraham, Martin and John – Dion – 1968 (de beste dør unge på brutalt vis)
54. Beast Of No Nation – Fela Anikulapo Kuti – 1984 (Nigeria, sterk regimekritikk)
55. Another Brick In The Wall (Part II) – Pink Floyd – 1979 (mot ensretting gjennom skolevesenet)
56. Give Peace A Chance – John Lennon – 1969 (Lennon og Onos litt korny fredsprosjekt, med bed-ins i Toronto og Amsterdam. Se også nr. 35, 37, 57 og 82)
57. Happy Xmas (War Is Over) – John Lennon & Yoko Ono/Plastic Ono Band – 1971 (anti-Vietnamkrigen. Se også nr. 35, 37, 56 og 82)
58. I Ain’t Marchin’ Anymore – Phil Ochs – 1965 (borgerrettigheter)
59. Get Up Stand Up – Bob Marley & The Wailers – 1973 (svarte borgerrettigheter generelt)
60. English Civil War – The Clash – 1978 (sosial uro, fremveksten av ekstrem nasjonalisme)
61. Redemption Song – Bob Marley – 1980 (forandringen begynner hos oss selv)
62. Killing In The Name – Rage Against The Machine – 1992 (antikrig, buddhistmonker brant seg ihjel)
63. Fortunate Son – Creedence Clearwater Revival – 1969  (de privilegerte slapp unna Vietnam)
64. Peremen! (Jeg vil ha forandring!) – Kino/Viktor Tsoj – 1986/89 (post-Sovjets største sang. Se også nr. 89)
65. Soldier Blue – Buffy Sainte-Marie – 1971 (rettigheter for den amerikanske urbefolkningen. Handler om Sand Creek-massakren (1864), der 700 soldater angrep en landsby med fredelige amerikanske urinnvånere. Mange ble drept, flesteparten kvinner og barn)
66. Think – Aretha Franklin – 1967 (feminisme)
67. Man In Black – Johnny Cash – 1971  (de underprivilegerte i USA)
68. Do They Know It’s Christmas – Band Aid (Bob Geldof, Midge Ure med flere) – 1984  (hungersnød i Etiopia, enorm synlighet)
69. Fite Them Back – Linton Kwesi Johnson – 1979 (nettopp det. Se også nr. 42)
70. Anarchy In The UK – Sex Pistols – 1977 (angst og opprør i England)
71. The Boy with the Sunlit Smile –Maria Farantouri m/The Mikis Theodorakis Orchestra – 1970 (Mikis Theodorakis skrev denne sangen til den greske produksjonen av Bev Bevans-stykket The Hostage (1962). Etter at politikeren og antikrigs-aktivisten Grigoris Lambrakis ble drept av fascistene i 1963, gjorde han en liten endring i teksten: «våre fiender» ble til «fascistene har drept den smilende gutten». Sangen ble senere brukt i filmen Z (Costa-Gavras, 1969), som handlet om mordet på Lambrakis)
72. El Dia Feliz Que Esta Llegando – Silvio Rodríguez – 1980 (gjendiktet av Björn Afzelius, som kalte den Sång till friheten (1982). Silvio er kalt Cubas John Lennon)
73. Srinivas – Marc Ribot m/Tift Merritt & Steve Earle – 2018 (mord på indere i Kansas, antiterror paranoia)
74. War – Edwin Starr – 1969 (sterkt angrep på krigens meningsløshet)
75. Changes – Tupac Shakur – 1992 (svartes rettigheter)
76. Let England Shake – PJ Harvey – 2011 (oppgjør med England og krigshistorien – både i fortid og nåtid)
77. The Charade – D’Angelo and The Vanguard – 2015 (USAs behandling av svarte gjennom historien. «All we wanted was a chance to talk / ‘stead we only got outlined in chalk» synger han)
78. To The Teeth – Ani DiFranco – 1999 (Columbine og våpenproblematikk)
79. Born In The USA – Bruce Springsteen – 1984 (om amerikanske soldater som følte seg fremmedgjort da de vendte hjem etter å ha kjempet i Vietnam. Se også nr. 116, 157 og 170)
80. Woodstock – Joni Mitchell – 1970  (ikkevoldsopprør, ny samfunnsorden)
81. Volunteers – Jefferson Airplane – 1969 (anti-Vietnamkrigen)
82. Revolution – The Beatles – 1968 (generasjonsopprør. Se også nr. 35, 37, 56 og 57)
83. Sun City – Artists United Against Apartheid (Little Steven, Miles Davis med flere) – 1985 (anti-apartheid i Sør-Afrika)
84. Biko – Peter Gabriel – 1980 (om den svarte ANC-aktivisten Steve Biko, som ble drept av det sørafrikanske politiet mens han satt i varetekt)
85. The Words That Maketh Murder – PJ Harvey – 2011 (antikrig! Mørkt!)
86. Vigilante Man – Woody Guthrie – 1940 (sosial bevissthet)
87. Keito – Ali Farka Toure m/Ry Cooder – 1994 (handler om soldater som blir sendt for å kjempe til døden for en sak de ikke kjenner til eller i en krig de ikke forstår)
88. People Have The Power – Patti Smith – 1988 (nettopp det)
89. Gruppa Krovi («blodtype») – Kino – 1988 (antikrig fra russisk band – se også nr. 64)
90. Don’t Call Me Nigger, Whitey – Sly And The Family Stone – 1969 (svartes rettigheter)
91. The Night They Drove Old Dixie Down – The Band – 1969 (den amerikanske borgerkrigen, taperens perspektiv)
92. Custer Died For Your Sins – Floyd Westerman – 1991 (sang om hvordan den amerikanske urbefolkningen har blitt behandlet)
93. We’ll Never Turn Back – Bertha Gober – 1961 (skrevet etter mordet på SNCC-medlemmet Herbert Lee i 1961)
94. Not Ready To Make Nice – Dixie Chicks – 2006 (ytringsfrihet, anti-George W. Bush)
95. Don’t Cry For Me Argentina – Julie Covington 1975 (fra Andrew Lloyd Webber-musikalen Evita, og er ifølge tekstforfatter Tim Rice «an emotionally intense but empty speech by a «megalomaniac woman» trying to win the favor of the Argentines»)
96. Idioteque – Radiohead – 2000 (menneskeskapte klimaendringer)
97. American Idiot – Green Day – 2004 (amerikansk arroganse, naitivet, kunnskapsløshet)
98. Je Chante Avec Toi, Liberte – Nana Mouskouri – 1981 (gresk frihetskamp)
99. The Pill – Loretta Lynn – 1975 (om betydningen av p-pillen i kampen for kvinners rettigheter. Plateselskapet holdt sangen tilbake i tre år før de turde å slippe den, og mange country-radiostasjomner nektet å spille den)
100. Youth Against Fascism (Hate Song) – Sonic Youth – 1992 (kampen mot fascister, rasister og nazister slutter aldri)
101. Part of The Union – Strawbs – 1973 (UK strupet av fagforeninger)
102. Universal Soldier – Buffy Sainte-Marie – 1964/1984 (soldatens dilemma og krigens meningsløshet)
103. Where The Streets Have No Name – U2 – 1987  (Belfast, hvor adresser avgjorde liv og død)
104. From A Distance – Julie Gold – 1985 (en jord, en menneskehet)
105. Go Down Moses – Louis Armstrong – 1958( jødenes exodus, universelt budskap)
106. (Don’t Worry) If There Is A Hell Below, We Are All Gonna Go – Curtis Mayfield – 1970 (svartes rettigheter)
107. Gimme Hope Jo’Anna – Eddy Grant – 1988 (anti-apartheid i Sør-Afrika)
108. Athen Ma Ville – Melina Mercouri – 1974 (første kvinnelige kulturminister i Hellas)
109. In The Ghetto – Elvis Presley – 1968 (hans mest politiske sang)
110. Political Science – Randy Newman – 1972 (USA som primitivt verdenspoliti. Se også nr. 135 og 165)
111. He Ain’t Heavy, He’s My Brother – Hollies – 1969  (sosial bevissthet, anti-Vietnamkrigen)
112. Land Of The Free – Killers – 2019 (rasisme, muren mot Mexico, og manglende våpenkontroll i dagens USA)
113. Chicago – Graham Nash– 1971 (protestaksjon mot Vietnam-krigen under Demokratenes kongress i 1968 – med påfølgende arrestasjoner og mishandling av aksjonslederne)
114. Kill For Peace – Fugs – 1966 (satirisk opprør mot vold)
115. Get Together – Youngbloods – 1967 (appell for fred og brorskap, utgitt midt i Summer of Love)
116. American Skin (41 Shots) – Bruce Springsteen – 2001 (fire politifolk skjøt og drepte immigranten Amadou Diallo – med 41 skudd. Se også nr. 79, 157 og 170)
117. Streets of London – Ralph McTell – 1969 (sosial bevissthet, suveren norsk versjon med Finn Kalvik)
118. Southern Man – Neil Young – 1972 (angrep på sørstatenes rasisme.Se også nr. 7, 27 og 144)
119. The Whistleblowers – Laibach – 2014 (støtte til Chelsea Manning og Edward Snowden)
120. Nazi Punks Fuck Off – Dead Kennedys – 1981 (antinazisme)
121. Rebel Warrior – Asian Dub Foundation – 1995 (antikapitalisme, 3. verden perspektiv)
122. Transgender Dysphoria Blues – Against Me! – 2014 (om LGBT-rettigheter)
123. Paper Planes – M.I.A. – 2008 (om myndighetene i Sri Lankas overgrep mot den tamilske delen av befolkningen)
124. Attica Blues – Archie Shepp – 1972 (handler om det som begynte som en fredelig demonstrasjon for bedre forhold for de innsatte i New York-fengselet. Men da Black Panther-lederen George Jackson ble skutt og drept («They killed a man I really loved» skrev Bob Dylan i sangen George Jackson) under et fluktforsøk fra San Quentin, trappet fangene i Attica opp aksjonen sin. Politiet rykket inn, og skjøt kontinuerlig inn blant de demonstrerende fangene. 33 fanger og 10 fengselsbetjenter og andre ansatte ble drept)
125. They Don’t Care About Us – Michael Jackson – 1996  (protest mot urettferdighet mot svarte)
126. We The People – A Tribe Called Quest – 2016 (definerende sang for det siste tiåret)
127. Baader Meinhof – Luke Haines – 1996 (han prøver å forstå terrorens psykologi)
128. Panic – The Smiths – 1985 (Tsjernobyl)
129. Song For Che – Charlie Haden – 1970 (Che Guevara!)
130. What It Feels Like For A Girl – Madonna – 2001 (kvinners rettigheter og behov)
131. Let It Be – The Beatles – 1970 (har mer og mer blitt en antivoldshymne)
132. The Message – Grandmaster Flash & The Furious Five – 1982 (hip hops samfunnspolitiske gjennombrudd)
133. Rebel Girl – Bikini Kill – 1992 (feministisk opprør)
134. Just A Girl – No Doubt – 1995 (kvinnesak)
135. I’m Dreaming of a White President – Randy Newman – 2012 (satirisk angrep på republikanerne. Se også nr. 110 og 165)
136. Monkey’s Gone To Heaven – Pixies – 1989 (miljøvern)
137. Two Tribes – Frankie Goes To Hollywood – 1984 (den kalde krigen)
138. Standing In The Way Of Control – Gossip – 2005 (mot sosial kontroll)
139. Been Caught Steeling – Jane’s Addiction – 1990 (anarkisme og rotløshet)
140. You Haven’t Done Nothin’ – Stevie Wonder – 1974 (angrep på Nixon)
141. (Sing if You’re) Glad To Be Gay – Tom Robinson Band – 1978 (homofiles rettigheter)
142. Alright – Kendrick Lamar – 2015 (sosial uro i USA)
143. George W. Told The Nation – Tom Paxton – 2007 (anti Irakkrigen)
144. Living With War – Neil Young – 2005 (anti Irakkrigen. Se også nr. 27 og 118)
145. Bombs Over Baghdad – Outkast – 2000 (anti Irakkrigen)
146. Earth Intruders – Björk – 2007  (undertrykte urfolk)
147. Americans – Janelle Monae – 2018 (ung revolusjonær i dagens delte og harde Amerika)
148. The Way It Is – Bruce Hornsby & The Range – 1986 (fattigdom, velferd, urettferdighet, låste skjebner, desillusjon)
149. Ya ne ljublju (Det verste jeg vet) – Vladimir Vysotskij – 1969 (Sovjet, tristesse, uærlighet, problemer)
150. One Way – Levellers – 1991 (grønn anarkisme)
151. Dear Mr. President – Pink med Indigo Girls – 2006  (George W. Bush var kritikkmålet; Irak, homofiles rett til å gifte seg, utdanningslover)
152. Beds Are Burning – Midnight Oil – 1987 (handler om å gi deres eget land tilbake til den australske urbefolknings-gruppen pintupi)
153. If You Tolerate This Your Children Will Be Next – Manic Street Preachers – 1998 (om walisiske frivillige som kjempet mot Franco i Den spanske borgerkrigen)
154. Psycho – Muse – 2015 (fremmedgjøring i et hardt samfunn)
155. Poor People – Alan Price – 1973 (satire fra filmmesterverket O Lucky Man)
156. I Am Woman – Helen Reddy – 1972 (feministisk oppvåkning)
157. That’s What Makes Us Great – Bruce Springsteen – 2017 (anti-Trump. Se også nr. 79, 116 og 170)
158. Military Madness – Graham Nash – 1971 (Nash ble født under krigen og var preget av galskapen hans familie opplevde)
159. The Future – Leonard Cohen – 1992  (nihilisme, George Orwell, amoral)
160. Trouble Every Day – Frank Zappa/The Mothers of Invention – 1966 (ghetto opprør i Watts, LA)
161. Do Re Mi – Woody Guthrie – 1940  (depresjonen i USA på 30-tallet, migrasjon)
162. God Save The Queen – Sex Pistols – 1977 (sosial uro i UK)
163. Goodbye England’s Rose – Elton John – 1997 (om mennesker i ekstremt synlige posisjoner)
164. Sweet Home Alabama – Lynyrd Skynyrd – 1974 (regional stolthet)
165. Rednecks – Randy Newman – 1974 (satire hvor rednecks i Sørstatene klager over arrogante nordstater. Se også nr. 110 og 135)
166. Deportee – The Byrds – 1969 (illegale meksikanske landarbeidere)
167. Up Against The Wall – Tom Robinson Band – 1978 (fremmedgjøring, anti-autoriteter)
168. Lives In The Balance – Jackson Browne – 1986 (storpolitikk og menneskeskjebner)
169. Throwing Stones – Grateful Dead – 1987 (anti-korrupsjon)
170. Streets of Philadelphia – Bruce Springsteen – 1993 (aidsproblematikk, fra filmen som vant Oscar. Se også nr. 79, 116 og 157)
171. Buena Vista Social Club – Buena Vista Social Club – 1997 (kubansk frihetstrang)
172. Entertain – Sleater-Kinney – 2005 (feminisme og mediakontroll)
173. Big Yellow Taxi – Joni Mitchell – 1970 (miljøvern)
174. The Heart Part 4 – Kendrick Lamar – 2017 (uro i Trumps USA)
175. Laurie Anderson – O Superman (1981) (en uke etter terrorangrepet 11. september 2001 spilte Laurie Anderson i hjembyen New York. Hennes gamle hitlåt «O Superman» fikk da en helt ny mening når hun synger: «Here come the planes. They’re American planes, made in America». «Jeg skrev sangen under Iran-Contras-affæren i 1980, som nå bare virker som en del av en pågående konflikt mellom islam og Vesten» skrev hun i cd-heftet da konsertopptaket ble utgitt året etter)

BOBLER: Let’s Impeach the President – Neil Young – 2006 (handler om daværende president i USA, George W. Bush – men har nå fått ny aktualitet)

Del artikkelen i Sosial medier