«Sigrid viser fingeren til alle som tror de vet bedre enn henne hvordan hun skal forvalte det udiskutable talentet» skriver Bergensmagasinets musikkanmelder, som ogsÃ¥ har vurdert nye plater fra Stockhaus, Datarock og Camilla North – samt nyutgivelsen av Ruphus’ debutplate fra 1973.
Med tung elektrobeat og en leken M.I.A.-aktig vokal klarte singelen Sucker Punch å skru forventningene skyhøyt opp da den ble sluppet i oktober, og nå er det endelig her; Sigrids debutalbum.
Ventetiden har vært usedvanlig lang for en artist som har vært nærmest geniforklart like siden debutsingelen Sun (2013). Resten av verden hengte seg på etter at hun signerte med Island Records i 2016 og den selvbevisste Don’t Kill My Vibe ble kåret til «verdens hotteste låt» da den hadde premiere på BBC Radio 1 i februar 2017.
Senere samme år slapp hun innertieren Strangers – som ble nettopp det, i og med at den inntok 10. plass på den britiske singellisten. Alle de tre nevnte singlene er med her, sammen med den noe Kate Bush-aktige Don’t Feel Like Crying, (den minner litt om Cloudbusting) som kom i midten av januar.
Dessverre er ikke hennes praktfulle tolkning av Leonard Cohens Everybody Knows med (fra filmmusikken til Justice League), og heller ikke den tøffe Raw (2018) – muligens fordi uttrykket på disse to skiller seg markant fra den dynamiske elektropopen hun byr på her – en stil som er litt tveegget. Ja, hun har perfeksjonert den til fingerspissene (Mine Right Now er et glitrende flott eksempel) med et tett elektronisk lydbilde og dramatisk oppbygning opp mot jublende refrenger.
Samtidig virker det litt som om hun rett og slett har funnet en formel å hvile i. Du vet liksom hva du får, låt etter låt. Kanskje hun skulle lyttet litt til ønsket om at «I just wanna be raw», slik hun synger i singelen nevnt over. Men dette er egentlig bare pirk fra en surmaget kritiker, omtrent som om jeg skulle kritisere et sukkerbrød for å være laget på samme oppskrift som alltid. Dessuten er det flere hvileskjær innimellom alle de jublende refrengene.
En av disse er Dynamite – en melankolsk pianoballade som fremføres omtrent slik Josefin Winther fremfører LMFAO-låten Sexy and I Know It – altså, ettertenksom i stedet for selvhevdende: «You’re safe as a mountain / But know that I am dynamite».
En annen er den helt nydelige Level Up, en enkel ballade bygget opp rundt en forsiktig reggaebeat, en tredje den flotte In Vain, der hun klarer å vente i hele tre minutter før hun lar den fly til himmels. Reggaebeaten er mer til stede på Business Dinners, nok en låt (i tråd med Don’t Kill My Vibe) der hun viser fingeren til alle som tror de vet bedre enn henne hvordan hun skal forvalte det udiskutable talentet: «You just want me to be / Pictures, numbers, figures / yet deeper, smarter / And I’m just tryna be me».
Litt popkunst, litt samlebånd
Denne norsksvenske artisten (han er født i Stockholm, oppvokst i Florø og har bodd i Bergen siden 2000) er nesten for en enmanns-popfabrikk å regne.
Produksjonsraten er høy. Han har gitt ut fem soloplater (inkludert denne), fire album med trioen Ungdomskulen og en rekke singler med Healthy Boys, duoen Lekende Lett (med Synne Bønes) og soloartisten Vilde Tuv.
Går alt etter planen, kommer han til å toppe denne listen i løpet av 2019 – dersom han holder nyttårsløftet om å bidra på 100 nye låter.
Med utgivelsen av Svorske tilstander (bra tittel!) er han oppe i 11 låter (han har gitt ut to singler med Healthy Boys og en solosingel som ikke er med på albumet).
Spørsmålet er om dette er noe bra, ja, om det faktisk er mulig å balansere kvalitet med så mye kvantitet.
Vel, er det noen jeg har tro på at kan klare det, så er det Kristian Stockhaus, ikke minst etter fjorårets overflødighetshorn av et Ungdomskulen-album.
For å ta det som trekker ned først: Hans nasale liksomrapping funker ikke helt.
Hør Bli litt kjent, som kunne blitt en bra sommerhit dersom den slapp seg litt mer løs – eller Big Adonis, der den tunge beaten hadde vært perfekt for en duett mellom Lars Vaular og John Olav Nilsen. Her faller den død til jorden, sammen med tekstlinjer som virker hentet rett ut fra hans indre dialog – der han så vidt unngår å rime ex med sex.
Glamour er mye mye bedre. Flowen er bedre, jeg liker måten beaten starter og stopper på, og jeg liker at han har ryddet plass til en kjapp og urban saksofonsolo fra Kjetil Møster – skilt ut som eget spor.
Så får vi Tid, som er en duett med makker Vilde Tuv, som gjør det hun alltid gjør: Puster liv i en lett smånaiv melodilinje. Jeg synes også at de to stemmene står godt til hverandre; de har noe av den samme litt såre og samtidig livsglade klangen, om du skjønner hva jeg mener.
To rolige låter (Knuser meg og Grønt lys) flyter forbi. De er svale og fine, den ene med stilige boblesynther, den andre har et fint blåserarrangement – uten at de treffer meg.
Nei, løftet kommer helt til slutt. Ekte fake er en herlig selvkritisk låt – der den musikalske oppfinnsomheten (dype rullende synthskjær, en bankende kubjellebeat) står i sterk kontrast til teksten, og der Vilde Tuv nok en gang dukker opp i miksen og refrenget: «Eg lager bare ekte fake».
Dadrock fra Datarock
Ett år etter deres forrige opus er Datarock tilbake med mer leken 90-tallspop. Fjorårets album har i mellomtiden klarte å vokse seg litt på meg (ja, det er en slik plate), så denne så jeg frem til.
Regnet i spilletid er dette en fullengder, ikke minst fordi flere av remixene som er lagt til ikke står tilbake for resten av EPen (den beste er DJ Rocca & Jukkas remix av Laugh in the Face of Darkness – mens Lindstrøm & Prins Thomas’ remix av Everything er som skapt for monotone bevegelser på dansegulvet).
Ballet åpner med The One, en tung indierocker med tyvlån i teksten fra LCD Soundsystem (absolutt godkjent det, altså) – og et skikkelig løft i refrenget. Legg til et voldsomt lydtrykk, og du har en skikkelig partystarter.
The Fool holder adrenalin-rushet oppe, med tydelig Talking Heads-inspirasjon (manisk vokal, repeterende gitar). Ikke prøv å puste når du hører denne. Og cred for et lite tyvlån i teksten fra Beastie Boys (alltid godkjent).
Så kommer platens innertier. Inside Out er en kjapp liten rockelåt med fengende refreng og tøft driv. Den minner om noe jeg har hørt før, uten at jeg klarer å plassere den – men følelsen er god.
Deretter får vi Vipera Berus – muligens en lett pønka hyllest til Fredrik Saroeas pizzarestaurant i Nygårdsgaten. Det jeg oppfatter av teksten lyder rett og slett som en Wikipedia-artikkel om huggorm, fremført i jeg-form.
Lovende fra Shakespeares lillesøster
Dette er en bergensartist som i flere år har måttet nøye seg med merkelappen «lovende».
Camilla «North» Norderud var en av de første som kom fra England med master i låtskriving (ved Bath Spa University), og har både gitt ut en rekke egne singler, skrevet for det koreanske bandet f(x) og vært MGP-finalist for San Marino.
EPen åpner med Carry Me Home, som handler om at det alltid finnes «personer som alltid vil være der for meg, og bære meg hjem» på dager hun ikke føler seg helt på topp.
Greit budskap det, pakket inn i et lett gjenkjennelig poplandskap, uten at den har det lille ekstra som får meg til å stoppe opp. Slik sett oppsummerer vel det egentlig mye på denne platen.
Det låter profesjonelt og velprodusert, og hun skriver åpenhjertige og ærlige tekster – men jeg savner de små løftene som ved et trylleslag omskaper en middelmådig popsviske til et slikt perfekt lite øyeblikk der alt annet stopper opp.
What About You merker seg her ut. Arrangementet har fine detaljer (hør celloen, og det stakkato klaveret, som ligger langt fremme), men det som imponerer mest er den flotte stemmeprakten hun her gir til kjenne.
Would You er heller ikke dårlig. Jeg liker de oppklipte detaljene i rytmen, den Shakespears Sister-aktige koringen – og den hjertebankende beaten.
En norsk prog-klassiker
Karisma Records nyutgir nå hele platekatalogen til det norske progbandet Ruphus.
Først ut er debutplaten fra 1973, et album som ikke bare er «bra til å være norsk» (slik det het den gangen), men faktisk en klassiker som står seg godt ved siden av samtidige album fra utenlandske storheter (King Crimson, Triumvirat, Novalis, Savage Rose). Så dersom du ikke har hørt denne før, kan du se frem til en overraskelse.
Bandet skiller seg ut ved å ha to vokalister i front, hvorav Gudny Aspaas’ kraftige stemme (hør tittelsporet – og den praktfulle Trapped in a Game) er den mest særmerkte. Hun kunne når som helst steppet inn som vikar for både Annisette Koppel (Savage Rose) og Sonja Kristina (Curved Air).
Her er ellers rikelig av det du forventer fra sjangeren, med lange låter, solopartier (endatil en fløytesolo), taktskifter og mellomspill. Platen avsluttes med Day after Tomorrow, som høres ut som The Great Gig in the Sky strukket ut over nesten ti minutter – inkludert et syngende melodiøst mellomspill – før den avsluttes kontant på skjelvende trommer. Ekte proggere fader aldri ut.
