I 1961 var amerikanerne desperate etter å slå russerne i romfarskappløpet. Kommunistenes forsprang ble sett på som en trussel mot verdensfreden, og ingen ressurser var for store når det gjaldt å få et forsprang.
NASA ønsket å sende en astronaut i bane rundt jorden, mens president Kennedy fabulerte om å nå helt til månen. Men i datamaskinenes barndom ble utregninger ennå i stor grad gjort manuelt, og det gikk sakte. Universiteter og høyskoler ble støvsugd for de beste matematikerne. Filmen bygger på en virkelig historie om tre av dem. De hadde alle odds mot seg fordi de var kvinner. Sorte kvinner.
Ti minutter ut i filmen skjønner du at Katherine Johnson (Taraji Henson), Dorothy Vaughan (Octavia Spencer) og Mary Jackson (Janelle Monáe) er glupere enn du noen gang vil bli og smartere enn noen du kjenner. Ikke bare må de kjempe mot kjønnsdiskriminering, men også mot raselovene som skilte sorte og hvite på den tiden.
På grunn av hudfargen var de dømt til å sitte bakerst i bussen i alle betydninger. Livet var urettferdig, og rasisme og fordommer hørte til hverdagen. Men damene er sta og utholdende, og deres intelligens lar seg ikke fornekte.
Godt humør har de også, og møter motgang med smil og ironi. Her ligger noe av filmens svakhet. Jeg er ikke i tvil om at dette er kvinner som fortjener anerkjennelse, men i sin iver etter å hylle dem har manusforfatterne dratt det veldig langt. De er ikke bare geniale i sitt arbeid, de er også de beste venninner, kjærester, mødre og døtre.
Jeg er ikke i tvil om at dette er kvinner som fortjener anerkjennelse, men i sin iver etter å hylle dem har manusforfatterne dratt det veldig langt.
Katherine Johnson er til og med enke med tre små barn, uten at det legger noen demper på arbeidsinnsatsen. Hun jobber lange dager, men er verdens blideste og kjærligste mamma om kvelden. Alle tre er hyggelige hele tiden, mens omgivelsene er kjipe og fordomsfulle. De er like plettfrie som barbiedukker, og så mye søtt kan bli kvalmende i lengden.
Bare sjefen deres, spilt av Kevin Costner, skjønner hvor idiotisk det er å opprettholde raseskillet på arbeidsplassen. Sakte men sikkert gir han damene den anseelse de fortjener. Mest fordi de er briljiante i sitt arbeid, og en viktig ressurs for NASA. Han var nok ikke så opptatt av borgerrettigheter. Men at dette kom til å skje, har publikum skjønt for lenge siden.
Hidden Figures er et drama blottet for dramatikk. Filmen surfer på en bølge av påtatt feelgood-stemning og trygler om å bli likt. Bare gode skuespillere berger den i land.
