BERGEN SLIK DET VAR – DEL 9: Det var mye mer årstider i den tiden jeg vokste opp på Nordnes. Vinteren var kald og snøfull, sommeren var sommer slik en sommer skal være, og høsten var som forventet stormfull og våt.
Tekst: Knut Corneliussen
Vinteren kom den gangen med snø og kjelkeføre uke etter uke. På vannene og på Festplassen var der skøyteis. Om morgenen kom vi ut til ny og ren snø, som hadde dekket sporene fra dagen før. Sommeren var sol, varme og badetemperaturer som var brukendes til sjøbad, mens høsten var tiden til å sitte inne og tegne og male eller samle oss rundt radioen for å høre onkel Lauritz og tante Sonny i Lørdagsbarnetimen.
I dag er det åtte varmegrader om sommeren og åtte varmegrader om vinteren.
Høststormene kommer i januar, og snøen ser vi knapt noe til. Det er mulig at noen meteorologer vil protestere på mine påstander og komme trekkende med noen statistikker, men jeg er likevel fullstendig overbevist: Det var mer årstider før.
Vinteren var tid for kjelker, snøballkriger, skøyter på Festplassen, småski og engler i snøen. Ski var det ikke mange som hadde før vi ble større, men vi hadde noe vi kalte for småski.
Vinteren var tid for kjelker, snøballkriger, skøyter på Festplassen, småski og engler i snøen.
25-30 cm lange pinner med en liten tupp fremme. Under småskiene var det jern, og skiene ble festet til beksømstøvlene med remmer. De kunne gå fort på is, og det føltes ikke alltid helt trygt å bruke småskiene.
Snø var det rikelig av hver vinter. Noen ganger nysnø som var lite egnet til bruk av rattkjelker. Etter noen dager var snøen tettpakket og nedkjørt, og da gikk det unna på smale rattkjelkemeier. Best gikk det etter at det hadde regnet litt på snøen, og deretter frosset. Voksne hadde store problemer med å komme seg fram, men for kjelker var det glimrende.
MED LIVET SOM INNSATS
Den vinteren jeg husker at det var mest snø, våknet vi opp til store mengder om morgenen. Hele dagen snødde det videre, og det ga seg ikke med det. I flere dager lavet snøen ned og gjorde det ufremkommelig for biler og busser. Bussene på vei ut til Nordnesparken måtte snu på Klosteret, til stor fortvilelse for alle voksne og til stor glede for oss barn.
Akebrett var ikke oppfunnet, men rattkjelkene var populære. For ikke å snakke om «krøbbene». Krøbbe var en stor og tung kjelke med tynne meier.
På en skikkelig krøbbe kunne det være plass til åtte gutter (krøbbene var «for farlige» for jenter).
På en skikkelig krøbbe kunne det være plass til åtte gutter (krøbbene var «for farlige» for jenter). Krøbbene hadde navn, og navnene ga en pekepinn om hva slags kjelker dette var: «Døden» og «Lynet» var vanlige krøbbenavn.
På rette føret kunne de komme opp i stor hastighet. De var vanskelige å stoppe, og omtrent umulige å svinge. Noen ganger ble de styrt med en stokk bak, men som oftest satt en gutt foran med en skøyte og svingte det han kunne.
Det hendte likevel at krøbbene tok veien rett frem. Da gjaldt det å sette beksømstøvlene ned og streke så kraftig som mulig. Men det var ikke lett å bremse en krøbbe med en vekt på mange hundre kilo. Selve krøbben kunne veie opp mot 200 kilo alene.
Fire bergensgutter ble skadet i januar 1936 – to av dem alvorlig – etter å ha kjørt en krøbbe inn i en ku (!) på Landås.
Det må jo ha skjedd noen ulykker med disse kjelkene, men jeg kan ikke huske å ha hørt om noen alvorlige fra min tid. Ifølge et gammelt avisklipp fra Dagen ble fire bergensgutter skadet i januar 1936 – to av dem alvorlig – etter å ha kjørt en krøbbe inn i en ku (!) på Landås.
Rattkjelkene var litt enklere både å styre og bremse. Den som hadde rattkjelke fikk alltid noen med seg til å trekke kjelken opp igjen. Til takk fikk de gjerne styre noen ganger. En av de mest populære turene gikk fra Klosterparken eller fra toppen av Haugeveien. Det vrimlet av kjelker av alle typer, men det var nesten ingen biler. I dag er det omvendt.
Føreren satte seg bak rattet, «passasjeren» ga løpefart, og så satte vi utfor. Ned Haugeveien mot Klosteret, kraftig sving til venstre ned Holbergsallmenningen, utfor den bratte bakken ned mot Markeveien, et hopp der Markeveien kommer ut, videre i stor fart ned resten av Holbergsallmenningen, over Strandgaten og C. Sundtsgate og utover kaien.
MIN STORE KJELKEULYKKE
Noen ganger hadde vi vakt nede ved Strandgaten for å gi beskjed om det kom biler, men som oftest tok vi sjansen. Det gikk bra. Noen ganger tok vi kjelkene med opp på Fløyen og fikk noen fantastiske utforrenn ned Fløysvingene og helt ned til Torget.
Problemet var bare at når vi svingte til venstre gikk kjelken til høyre og omvendt.
Mange av rattkjelkene var hjemmelaget, og konstruksjonene kunne variere fra de mest avanserte til de mest klumpete. Min far var ingen tusenkunstner, men han hjalp oss en gang med å få laget en rattkjelke.
Sannsynligvis hadde han kommet over en gammel rattkjelke som måtte repareres. Den manglet en vaier fremme i styremekanismen, men det klarte far å fikse.
Vaier ble skaffet, kjelken tatt inn og etter en god stund med mange ord som vi ikke skulle høre, var kjelken ferdig. Problemet var bare at når vi svingte til venstre gikk kjelken til høyre og omvendt. Det tok jo litt tid å venne seg til dette merkelige fenomenet, men kjelken skilte seg absolutt ut fra alle andre. Kanskje var dette årsaken til min store kjelkeulykke. Jeg kjørte heldigvis alene.
I likhet med de fleste andre, er nesen det mest fremtredende i fjeset mitt, og nesen ble brukt til å ta mot støtet.
Ned Haugeveien som vanlig. Rattet ble lagt hardt over til høyre, slik at kjelken kunne svinge til venstre ned Holbergsallmenningen. Det gikk bra.
Nede i Holbergsallmenningen sto en hydrant. Da jeg kom litt for nært, svingte jeg til side for å passere trygt. Jeg regner med at det var da jeg feilberegnet retningen.
Jeg kjørte rett i hydranten. Kjelken stoppet svært så brått, men jeg fortsatte med samme farten rett i hydranten. I likhet med de fleste andre, er nesen det mest fremtredende i fjeset mitt, og nesen ble brukt til å ta mot støtet. Det ble en av mine mange turer til nødhjelpen, men denne gangen ble mor med.
EN HIMMELSK OVERDÅDIGHET
Vinteren var også årstiden for jul og juleutstillinger. Det ble spandert mer på fantastiske juleutstillinger den gang. Berstad var fremdeles Berstad, Wallendahl var Wallendahl, Kløverhuset var Kløverhuset og Sundt var Sundt. I dag er det stort sett bare navnene igjen.
Her var utrolige miniatyr-jernbaneanlegg med små tog som gikk alle veier, her var nisser som nikket på hodet og spiste grøt og her var vinduer med apekatter som hoppet forvirret fra grein til grein og lurte på hva de var med på.
De store butikkene kjempet om å lage de mest fantastiske utstillingene. Her var utrolige miniatyr-jernbaneanlegg med små tog som gikk alle veier, her var nisser som nikket på hodet og spiste grøt og her var vinduer med apekatter som hoppet forvirret fra grein til grein og lurte på hva de var med på.
Utenfor Kløverhuset var det rigget til et stort lerret. Her ble det vist Donald-filmer hver søndag fra kl. 17.00. Strandkaien ble stengt for biler, og området var stappfullt av barn i alle aldre.
Akkurat som i dag, var julen det store høydepunktet for oss som var barn. Vi gledet oss til julen, og talte ned dagene. Advent hadde vi ikke noe spesielt forhold til, og adventskalender hadde vi ikke hørt om. Julaften formiddag var lang, der vi gikk og ventet på kvelden. Vi samlet oss gjerne ute i gaten for å forkorte tiden, men leken gikk litt tregt akkurat denne dagen.
Inne sto treet ferdig pyntet med fine blanke kuler, norske flagg og små stearinlys i holdere, som var festet til greinene med klyper. En bøtte vann sto klart ved siden av treet, og det kunne nok være lurt i et brannfarlig strøk. Treet sto på en korsformet fot, det var en viktig del av symbolikken.
Midt på dagen ble vi ropt inn til lunsj, og dette var på en måte starten på julen. Om vi levde forholdsvis spartansk ellers i året, sparte ikke mor på noe når det gjaldt julelunsjen. Det er mulig at vi under krigen måtte klare oss med enklere måltider, men det jeg husker fra julelunsjen i barndomshjemmet er en himmelsk overdådighet. På bordet var det hjemmelaget rullepølse, røkt jure, salt fårelår og ribbe i en slags lake. Og vi kunne spise alt vi orket, og det gjorde vi. Etterpå var det ut i gaten igjen.
HARDE OG MYKE PAKKER
Når kirkeklokkene slo julen inn, fikk mor et spesielt andektig uttrykk i ansiktet. Så ble vi klemt, enten vi ville det eller ikke, og ble ønsket god jul.
Litt før kl. 17.00 var vi inne alle sammen, og når kirkeklokkene slo julen inn, fikk mor et spesielt andektig uttrykk i ansiktet. Så ble vi klemt, enten vi ville det eller ikke, og ble ønsket god jul. Vi kledde oss i fine klær, og samlet oss i stuen til julemiddag.
Pinnekjøtt er den eneste middagen jeg kan huske å ha spist julaften. Etter middagen var det en ny ulidelig lang ventetid, mens mor vasket opp. Vi så forventningsfulle bort på haugen med julepresanger.
Noen ganger hadde vi sjekket på forhånd hva vi kunne vente oss, litt klemming og risting kunne avsløre mye. Dagens høydepunkt var kommet, åpning av julepresanger. Som barn i dag, var vi mest opptatt av harde pakker.
Strikkede strømper fra bestemor var det mor og far som satte mest pris på. Men der var alltid noen pakker med litt annet innhold. En solid lekelastebil av tre, et mekanosett, »
«Den lille billettør» med tang og billetter eller en GGB- eller GGG-bok (Gyldendals gode barnebøker og Gyldendals gode guttebøker).
Selv om presanghaugen var vesentlig mindre enn det som finnes under dagens juletrær, var gleden like stor. Nå fikk vi tid til å leke en stund før vi gikk rundt juletreet og sang kjære og kjente julesanger. «Jeg er så glad hver julekveld» og «O jul med din glede» satte jeg mest pris på, sammen med sanger som «Jeg gikk meg over sjø og land» og «Så går vi rundt om en enebærbusk».
På juletreet hang små sanghefter med «Perle og Bruse» på, til hjelp når teksten forsvant for oss. Etter juletregangen var det kaffe og kaker for de voksne, og kakao eller brus og kaker for barna. Minst syv kakesorter var der, tradisjonene ble holdt i hevd. Sandkakene var best.
JULESTRØMPE PÅ SENGEKANTEN
Lykkelige gikk vi til køys sammen med de mest populære presangene, men før vi sovnet hengte vi strømpe opp på sengekanten. Vi hadde en mistanke om at mor kom til å leke julenisse om natten, og det stemte. Om morgenen var det nøtter og annet godt i strømpen.
Vi var tidlig ute 1. juledag, og med oss hadde vi noen av julepresangene. Nå gjaldt det å ha fått de fineste presangene, og vi viste stolt frem det vi hadde fått.
Ingen bakker ble strødd så langt jeg kan minnes. Strøingen besto i en stripe med aske som ble strødd i en tynn stripe, slik at folk kunne gå trygt opp smauene.
Vinteren var en herlig tid. Varmen holdt vi ved hjelp av godt og varmt ullundertøy, ullstrømper og gode huer. Undertøyet klødde nok en del, spesielt i begynnelsen, men det tålte vi. Ingen bakker ble strødd så langt jeg kan minnes. Strøingen besto i en stripe med aske som ble strødd i en tynn stripe, slik at folk kunne gå trygt opp smauene.
«É DET IKKJE FLOTT»
Når vårsolen tørket hellene på fortauene, kom krittet frem. Det ble tegnet «Paradis» over alt, og jenter og gutter kastet stein og hinket etter beste evne. De lange strømpene våre, som var festet øverst i livet med stropper, ble lagt bort, og halvstrømpene kom frem. Beksømstøvlene ble byttet med lettere sko, og jentene begynte å synge «en to tre olevian fire fem seks» igjen, mens de pakket med ballene sine.
Trommene ljomet gjennom trange gater og selv folk som ble sur for det minste bråk, hang de ut av vinduene og sa «é det ikkje flott».
Det sikreste vårtegnet av alle, var at vi hørte Nordnes Bataillon, «bauekorpset» som til og med jeg var med i et år. Trommene ljomet gjennom trange gater og selv folk som ble sur for det minste bråk, hang de ut av vinduene og sa «é det ikkje flott». For ikke å komme på kant med de fleste bergensere skal jeg la være å kommentere mitt syn på buekorps i dag.
Selv om også gutter lekte Paradis, var det tøffere å leke Land. På en egnet jordflate ble det streket opp en stor firkant. Denne ble delt i så mange deler som det var «spillere». Så var det frem med kniven, for her skulle vi erobre land fra hverandre. Vi skulle stå i vårt eget land, og sende kniven ned i landet til en annen. Skikkelige gutter holdt i bladet når de kastet kniven.
Dersom ikke kniven sto var vi ute, men sto den, kunne vi tegne en strek i den retningen kniven sto. Streken ble tegnet rett, fra grense til grense. Nå kunne vi utvide landet vårt. Slik fortsatte vi til kniven falt. Da var det nestemann sin tur.
Noen ganger kunne spillet føre til at vi fikk små øyer av «fiendeland» midt inne i vårt eget land. Dette kalte vi for kolonier. Koloniene ble våre hvis vi klarte å få kniven til å stå tre ganger etter hverandre i kolonien.
ÅRETS BESTE TID
Sommeren var den beste årstiden. Den startet 18. mai, for da åpnet Nordnes sjøbad. De to vanligste stedene å gå i bad var Nordnes og Sydnes.
Sydnes sjøbad lå like før gassverktomten på Nøstet. Det var helt innelukket, et stort kvadrat med plankegjerde på alle kanter. Innerst mot land var det en slags sandstrand for de som ikke kunne svømme. Ved den dypeste enden var det et tårn. Her fant vi fem-meteren og ti-meteren, hvor de modigste hoppet eller stupte fra. Å hoppe fra fem-meteren var det meste jeg noen gang turde.
Vi kunne ikke gå i Sydnes hver dag – hver annen dag var for gutter og hver annen dag for jenter.
Det var i Sydnes mange av oss lærte å svømme. De fleste av oss kunne svømme i syvårsalderen. Vi kunne ikke gå i Sydnes hver dag – hver annen dag var for gutter og hver annen dag for jenter.
På Nordnes var vannet kaldere. Her var det basseng for de som ikke kunne svømme, ellers var det ut i sjøen. Ingen plankegjerder stengte mot fjorden, og en lense viste hvor langt vi kunne svømme. Det gikk jo an å svømme under lensen, men en streng vakt passet på oss.
Det beste stedet å bade var likevel Nordåsvannet, men det lå så langt vekke. I Nordåsvannet var temperaturen et par grader høyere enn andre steder. Noen ganger syklet vi til Nordåsvannet, men de fleste gangene tok vi toget.
Det tok et kvarter å gå inn til jernbanestasjonen. I dag kjenner vi stasjonsområdet som et rent område med glasstak, en fin bygning med litt for glorete reklamer og moderne elektriske tog. Glasstaket og bygningen den gang var nok i utgangspunktet det samme, men da var det dekket med skitten sot fra alle damplokomotivene.
Opp av pipen veltet det svart røyk fra kullet som lokomotivene ble fyrt med. Over hele stasjonen var der en lukt av uforbrent røyk, og det var ikke så lurt å komme borti noe.
Trange og skitne vogner sto klare med et prustende damplokomotiv foran. Opp av pipen veltet det svart røyk fra kullet som lokomotivene ble fyrt med. Over hele stasjonen var der en lukt av uforbrent røyk, og det var ikke så lurt å komme borti noe. Etter en togtur var vi gjerne litt skitne. Men hva brydde vi oss om det, vi skulle jo i Nordåsen og bade, og togreisen i seg selv var en spennende opplevelse.
Toget tøffet langsomt til Fjøsanger, Minde og flere andre små stasjoner underveis, før det stoppet like ved Djevlebukten hvor den fineste badeplassen var. Her lå der store flåter ut over vannet. Det var her jeg lærte meg å svømme på dypet, ved at en dyttet meg uti og så merket jeg at jeg ikke sank.
SYKKELTUR TIL ARNA
Skoleferien tok dessverre slutt, men ennå kunne vi ha mange fine dager med sol og sommer. Da vi var kommet opp i 11-12-årsalderen brukte vi gjerne søndagen (lørdagen var skoledag) til de «store» utfluktene. Byfjellene lå der og ventet på oss, med Fløibane, skoger og vann. Eller kanskje det var sykkelen som skulle bringe oss langt av sted. Jeg blir litt imponert over oss selv, med tanke på de lange sykkelturene vi kunne ta en søndag, blant annet rundt Arna.
Tidlig om morgenen smurte vi nistepakkene og fylte en flaske med melk eller brus. Syklene var smurt og klargjort kvelden før – enkle sykler uten gir og racerstyre. Første delen av turen gikk gjennom stille bergensgater. Veien gikk ut over Helleveien, rundt Eidsvågsneset og videre gjennom Åsane. Her tok vi oss gjerne tid til et raskt bad. I tunge oppoverbakker måtte vi gå av sykkelen, men tiden vi tapte, tok vi igjen i lange herlige utforbakker. Få biler eller busser var ute, vi hadde veiene stort sett for oss selv.
Over oss gled hvite skyer over himmelen. Noen ganger stengte de for solen og noen ganger laget de fantastiske figurer. Vi kunne se fjes og dyr og biler og alt annet som fantasien klarte å få frem.
Vi syklet gjennom Ytre Arna med den store fabrikken, og videre til Indre Arna. Nå var det tid for en liten lunsj. Maten ble gjerne spist liggende på ryggen i gresset ved veikanten. Over oss gled hvite skyer over himmelen. Noen ganger stengte de for solen og noen ganger laget de fantastiske figurer. Vi kunne se fjes og dyr og biler og alt annet som fantasien klarte å få frem.
Ferden gikk videre gjennom Helldalen med det fantastiske «skorsteinshuset». Vi hadde hørt at dette var feierne sitt feriested. Et forholdsvis lite hus med dobbelt så mange skorsteiner som vinduer.
Det begynte å røyne på, tendenser til litt gnagsår bak, og vi stoppet noe oftere for å se på det vi passerte. En velfortjent hvil ned bakken til Nesttun ga oss mot til å fortsette. Det gikk tungt opp mot Paradis og videre til toppen, men så var det slutt på de tunge bakkene.
Nå kom vi til bygrensen og syklet videre langs trikkelinjen. Kom en trikk samme vei som oss, ble det gjerne litt kapping. Trikken vant.
En liten stopp for å se hva som gikk på kino på Fanahallen, for her gikk det ofte populære filmer. Nå kom vi til bygrensen og syklet videre langs trikkelinjen. Kom en trikk samme vei som oss, ble det gjerne litt kapping. Trikken vant. Det var seint på dag før vi kunne sette syklene fra oss – og «alle var enige i at det hadde vært en fin tur».
TIDEN FOR KOS OG INNELIV
Høsten var tiden for kos og inneliv. Og var det lørdag, samlet hele familien seg rundt radioen for å høre barnetimen med «Onkel» Lauritz Johnson.
Men sommeren varte ikke evig, og høsten kom med stormer og regn. På skolen fikk vi standardoppgaven å tegne hos Tegne-Hansen: «En høstdag». Da tegnet vi trær som veltet, paraplyer som vrengte seg, båter i havsnød og alt annet som vi forbandt med høst.
Hjemme fyrte far i ovnen, og vi koste oss med å lese, tegne, male eller invitere kamerater inn for å spille Gnav. Høsten var tiden for kos og inneliv. Og var det lørdag, samlet hele familien seg rundt radioen for å høre barnetimen med «Onkel» Lauritz Johnson.
