Nordpool SPA
Ove Landro (foto: Magne Fonn Hafskor)

En dag på fjellet

LEDEREN: Mens vi satt i kø hjem igjen fra Voss, tenkte jeg på dette: Noen må tilrettelegge for aktivitetene. Noen må rydde stiene. Noen må preppe skiløypene. Noen må holde turhyttene ved like, og informere om mulighetene. Noen må ta ansvar.

Vi dro på Eldsfjellet i Meland og Veten i Åsane for å få barna opp av av sofaen og ut av huset og opp på fjellet. Vi dro med tog til Hallingskeid og kavet oss gjennom snøen fra stasjonen og ned til hytten, før vi neste dag fant en fjelltopp vi ville bestige med tre voksne og fem barn, og vi la i vei med fiskebein i krabbefart, og på toppen ventet kalde hotdog.

Vi dro en hel gjeng til Fløyen, voksne, barn og hunder, vi grillet på sletten, barna løp rundt i klatreparken, slengte seg på zipline’n mens to ekorn hoppet mellom trærne og fulgte oss med blikkene.

Vi gikk over Vidden fra Ulriken til Fløyen, dessverre kom tåken, og det ble ikke den opplevelsen vi hadde sett for oss, og turen ble lang og hard og skulle etterhvert bli en tålmodighetsprøve for både store og små, men løypen var godt merket, og vi kom oss over, og selv om ikke barna sa det, følte de nok på en mestringsfølelse, og for å være ærlig gjorde vi voksne det også, klappet oss selv på skuldrene og syntes vi var flinke oppdragere.

Noen må tilrettelegge. Noen må rydde stiene. Noen må preppe skiløypene. Og informere om mulighetene.

Forrige helg dro jentene og jeg til Kvamskogen, det var null grader på Frekhaug og minus fem i løypene ved Mødalstrekket. Når myren og vannet på Kvamskogen er dekket med snø og solen varmer på den blå himmelen, kan man bære over med at hunden Balder driter i friluftsliv.

Vi hadde kakao og Kvikklunsj i sekken, men en lei forkjølelse gjorde lunsjen kvikkere enn jeg hadde tenkt, og da Balder dret i det også, var det i grunnen bare solen som skinte, og gleden ved friluftsliv hang i en tynn tråd. Men da vi skulle dra hjem igjen neste dag, spurte minstejenten når vi kunne dra tilbake, det er så fint her, sa hun.

Mens vi kjørte hjem igjen i kø fra Trengereid sammen med alle som hadde vært på Voss, tenkte jeg på dette: Noen må tilrettelegge for aktivitetene. Noen må rydde stiene. Noen må preppe skiløypene. Noen må holde turhyttene ved like, og informere om mulighetene. Noen må ta ansvar.

I samtalen med Morten Svartveit, som er aktuell med Heim 2 på Hordaland Teater og Heimebane på NRK, snakket vi om dette. Skuespilleren er vokst opp på Voss, og er godt kjent med både friluftsliv og betydningen av gode idrettslag og turorganisasjoner.

I Heimebane spiller han Espen Eide, som er leder for en breddeklubb hvis A-lag har tatt steget opp i eliteserien. Hans oppgave er å sørge for at laget overlever i toppen av norsk fotball, samtidig som han ivaretar barn og unges interesser og verner om klubbens verdier.

– Det ligger et verdigrunnlag i bunnen hos ham. Dette med hvilken plass en fotballklubb har i en bygd eller liten by, som er større og viktigere enn bare suksess. Det er så pass mange frivillige i en slik klubb, og det er mange barn som vokser opp i klubber som Varg. Dette ligner også litt på slik jeg hadde det på Voss. Bor du der så inviterer det også til å drive med idrett og friluftsliv, og da ligger det et enormt ansvar på dem som driver disse aktivitetene, sier Svartveit i intervjuet.

Det er også hverdagen til klubbleder Hans R. Dankertsen, som både skal ivareta verdensmester på skøyter, Sverre Lunde Pedersen, damelaget i håndball, som spiller i eliteserien, og bredden i klubben – og dessuten ta et ansvar for folkehelsen til dem som bor i nærområdet, for ikke å si hele byen.

Dankertsen blir stille når vi står på parkeringsplassen på Totland, like ved skieldoradoet og et steinkast fra Fanahytten. Se, sier han i det busser med firehundre elever fra Midtun skole kommer stormende ut med ski og akebrett. Minutter senere har de alle sammen inntatt løypene og bakkene på Totland

Han må ha kjent det på kroppen, og det må være i slike stunder en klubbleder kjenner at han gjør noe viktig. Det må være her oppe han finner krefter når det røyner på, og døgnet har for få timer.

Han var ikke mindre stolt, Knut Gunnar Bakk, som har lang fartstid blant annet som håndballtrener i klubben. Han jobber offshore, og er hjemme i fire uker. Nå er han sykemeldt med skadet fot. Likevel setter han seg på ATVen hver dag og lager skispor i fjellet, slik at byens beboere kan ta seg til topps, holde seg i fysisk god form og kjenne roen senke seg i det utsikten åpenbarer seg der oppe ved Humlestølen og Livarden.

Helt nederst i løypen, hvor han skal parkere kjøretøyet, er det et mylder av barn med brede smil og en utømmelig energi i bakkene. Utover kvelden takker lærere, turgåere og foreldre for de fine løypene på Facebook. Jeg håper Knut Gunnar Bakk leser. Og at han fortsetter.

For noen må tilrettelegge for aktivitetene. Noen må rydde stiene. Noen må preppe skiløypene. Og informere om mulighetene. Noen må ta ansvar.

Slik at vi andre får en dag på fjellet.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this