Solheim Kjøtt 25%
Ove Landro (foto: Magne Fonn Hafskor)

Gaten vår

LEDEREN: Sleiken påsto en gang at noen var blitt myrdet i et rekkehus like ved en snarvei til skolen. Han kikket inn vinduet og ropte: Åjehelvette! (Dette var i 1984, ett år før Helge Jordals uforglemmelige rolleprestasjon i «Orions belte»). Jeg løp som besatt. Siden gikk jeg en omvei til skolen.

Årets del av Det Vestnorske Teaterets vestlandskrønike-serie Heim tar for seg årene 1985-1995. Årene som tok oss himmelhøyt opp og dypt ned, som ga oss håp, men også skapte frykt. Arne Treholt ble dømt til tyve års fengsel for spionasje, jappeboblen brast, Berlinmuren falt, og krigen brøt ut i det tidligere Jugoslavia.

I gaten vår var vi barn, snart ungdom, snart voksen. Vi møttes mellom rekkehusene og sladret om hverandre. Holdt du deg inne, var du ute. Bare når vi måtte hjem og spise, etterlot vi gatene øde. Eller når vi skulle se noe på tv. Annenhver utgave av Halvsju handlet om forelskelse.

«Touch me», stønnet Samantha Fox. Det gikk rykter om at Sleiken allerede hadde gjort det med en vi andre ikke kjente, enda vi ikke en gang var konfirmerte. Men han hadde det med å overdrive, og vi kunne aldri vite hva han hadde gjort med hvem.

Alle kom til gaten vår. Fra Brinken. Hesjaholtet. Myrholtet. Veslefrikkveien. Porsveien. Allestadhaugen. Vassteigen. Hvorfor det var slik vet jeg ikke. Det er ikke en gang sikkert at det var slik. Men det er slik jeg husker det.

Bannade Sleiken. Han kjente ingen grenser. Eide ingen skam. Sparket nedover. Som en tvitrende fugl med munndiaré. Påsto de utroligste ting med den største selvfølgelighet, og vi trodde på alt. Sleiken kunne vært president i et stort og mektig land.

De kom til Huldretråkket for å spille fotball. Leke gjemsel. Slåball. Konglestafett (vi kastet kongler på et digert grantre bak den ene rekken med garasjer og fikk strafferunder inne i den sirkelformede lekeplassen hvis vi bommet). Vi bygget hytte i skogen.

Vi hadde krig mot nabogaten, en fyr i Porsveien var ikke god på en flekk, men i gaten vår hadde vi en som var enda mindre god på en flekk (han hadde en sabel). Neste dag skulle vi spille gatekamp på fotballbanen i gaten vår, og måtte slutte fred noen timer før.

Vi var skråsikre og usikre på én og samme tid. Vi kunne bli hva vi ville, sa de voksne, og mente det nok godt.

– Det var en tid der Norge gikk fra å være en ydmyk lillebror i Norden til å bli en nasjon full av selvtillit, sier Gunnar Staalesen i dagens utgave.

Og legger til:

– Vi var allerede gode i idrett, men det var også veldig stort dersom en svenske eller danske vant. Så kom Lillehammer, som liksom ble toppen på det hele. Før var det litt sensasjon at nordmenn vant – til og med i langrenn – nå var det bare nordmenn som vant. Det var kanskje begynnelsen på en litt sånn halvt tiltalende selvgodhet.

Jeg husker at hun sa det. Gro Harlem Brundtland. I 1992.  Så tilforlatelig. Som om det var sant: «Det er typisk norsk å være god».

Hun sa det to år før Lillehammer, men syv år etter at a-ha gikk til topps på den amerikanske billboardlisten, og Bobbysocks vant Grand Prix og tok musikkfestival-sirkuset til Bergen, og Sandra, med utsikt fra Fløyen, simpelthen elsket Bergen, eller i hvert fall livet, J’aime, j’aime la vie. Fire år etter at Grete Waitz vant New York Marathon for niende gang. Ti år etter at vi hadde slått England, Lord Nelson, Sir Winston Churchill, Henry Cooper, Maggie Tatcher, can you hear me? Norge har slått England i fotball! Vi er best i verden!

Elleve år før Greta Thunberg kom til verden, men ordet kildesortering var født, og klimadebatten startet. Verdenslederne har for lengst konkludert, men trenger bare litt mer tid på å komme i gang. Ikke vær så sur, Greta. Kanskje i morgen.

Tolv år før Grandiosa. Vi snakker ekte kjærlighet.

Vi fikk den første sushirestauranten, de første mobiltelefonene, de første kredittkortene, det var enklere å tjene penger, enklere å låne penger, dyre firmabiler, ullblazer med skulderputer, Poco Loco- og Ball-genser, høyt puddelhår, Sky Channel, Pat Sharp.

Videosjappen i Dalen. På toppen av Fokus-bakken oppkalt etter Fokus-butikken, som ikke fins lenger. Med lapp hjemmefra. St. Elmos Fire. Goonies. Karate Kid. Ghostbusters. Gremlins. Ferris Bueller’s Day Off («Skulk med stil» på norsk). Skulle jeg se Rocky, Rambo eller Terminator måtte jeg til Sleiken. Foreldrene var skilt.

Han bestilte filmene på videosjappen. Den kommer neste uke, sa han. Så var det å glede seg til dagen kom. Hvis de som hadde leid filmen før oss ikke hadde spolt den tilbake til start, tok det enda lengre tid. Sleiken bannet. Vi så Haisommer. Det skulle jeg aldri ha gjort. Har ikke badet siden. Til og med skeptisk til basseng.

Sleiken påsto en gang at noen var blitt myrdet i et rekkehus like ved en snarvei til skolen. Han kikket inn vinduet og ropte: Åjehelvette! (Dette var i 1984, ett år før Helge Jordals uforglemmelige rolleprestasjon i «Orions belte»). Jeg løp som besatt. Siden gikk jeg en omvei til skolen.

Bannade Sleiken. Han kjente ingen grenser. Eide ingen skam. Sparket nedover. Som en tvitrende fugl med munndiaré. Påsto de utroligste ting med den største selvfølgelighet, og vi trodde på alt. Sleiken kunne vært president i et stort og mektig land.

Vi tagget skolens største vegg og trodde vi var tøffe, fryktløse, men ble hentet inn på rektors kontor som en saueflokk og avkledd som en gjeng med brelete barn og lovet å ordne opp etter oss og aldri tagge igjen (hashtag: vaskeheleveggenogdassenpåskolen).

Oasen. Alkoholikerne på haugen i skjul bak grantrærne. Narkomane på baksiden av senteret. Filmen «Carl Gustav og parkeringsbandittene» med en perifer nabo som en av skuespillerne, like ved gaten vår; Hollywood i Dalen, liksom, Steven Spielberg, can you hear me?

Alt sammen hendte, alle disse dagene, hele dette livet, i gaten vår.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this