Escalon Julebord 2019
Ove Landro (foto: Magne Fonn Hafskor)

Pjusken, Sleiken og Jesus fra Dalen

LEDEREN: Alenetid. Pjusken skraper på vaskeromsdøren. Regn mot vinduet. Andrew blir født i «The Crown» på skjermen; lurer på hvor prinsen skal feire jul i år.

Lysene som jeg festet like under takrennen blinker i desemberregnet på terrassen. Jeg sto i den ustødige gardintrappen og kjente beina dirre. Svaiet i vinden og tenkte på Chevy Chase og familien Griswold i «Hjelp, det er juleferie!» mens jeg festet lysene.

Det er rart hva man får tid til å huske når det er stille i huset.

Truls Synnestvedt minnes Landås og sine barndomsgater på 50- og 60-tallet i denne utgaven av Bergensmagasinet. Jeg minnes Huldretråkket i Dalen. Vi bodde i det siste rekkehuset ved Kanadaskogen, som var lys og lett og uendelig under den hete solen om sommeren, og mørk, kald og tung om vinteren, dekket av snø som rakk oss til knærne på vei til skolen hvor vi møtte til første time med stivfrosne bukseben. Matte i første. Frykten for å bli ropt opp til kateteret.

Jeg fikk så mange gaver at jeg var utslitt av glede. Så blir man eldre og vil at ungene skal oppleve det samme. Ser hvor spente de er. Opplever julen gjennom dem. Ser meg selv i faren til Linus i Jul i Svingen.

Det er vintrene jeg husker best. Alle gangene jeg kastet et blikk mot lyktestolpen ved enden av garasjene like ved fotballbanen bak huset, hvor du i et lysglimt kunne se hva slags vær det var, og gleden som strålte gjennom meg når snøen lavet ned på kvelden, store, feite, hvite flak som forhåpentligvis ble liggende i Kanadabakken. Den dirrende spenningen i brystet neste morgen før jeg dro gardinene til side for å se hvor mye snø som hadde kommet i løpet av natten.

Jeg varErik Håker. Men han falt og falt til kommentator Knut Th. Gleditsch sin store fortvilelse. Så da var jeg Ingmar Stenmark i stedet. En vinter var jeg Ove Aunli, som var i sitt livs form da han som ankermann på stafetten i Seefeld i 1985 parkerte italienske Giuseppe Ploner og Norge vant. Det er ingen som blir døpt Ove lenger.

Sleiken fikk slalåmski før oss andre, enda han var yngst. Faren var frisør, og Sleiken var alltid fin på håret. Mitt hår vokste ikke i lengden, kun i høyden. En gang sa frisøren på Oasen at det var så tykt og uregjerlig at hun lurte på om det ble vasket med såpe. Det er en stund siden.

Sleiken hadde både VHS og Beta. Han hadde vært i Argentina. Vi dro til Odda.

Sleiken hadde storebrødre og spilte Kiss. Jeg digget The Kids og skulle ønske jeg holdt det for meg selv. Sleiken siterte Sex Pistols og «I am an antichrist». Han kastet kronestykker mot alteret under gudstjenesten. Hele kirken holdt pusten. Turte ikke si det hjemme og risikere å bli nektet å se Rocky på video.

Hver ettermiddag passerte vi Jesus fra Dalen på vei hjem fra skolen. Han var tynn og blek der han satt mellom grantrærne, han hadde skjegg og langt hår, og jeg lurer på hva frisøren på Oasen hadde sagt om lyngen som vokste vilt på hodet hans.

Jesus fra Dalen digget Stones. Han svaiet lett i den våte og tunge snøen. Jeg var tretten, fjorten eller femten, og var opptatt med mitt, spurte aldri hvor han skulle være i julen, men de sa han bodde i en leilighet i blokkene i Hesjaholtet. Han smilte til oss fra sin faste plass, mens han sang noen strofer med fuktige lepper, «have you seen your mother, baby, standing in the shadow».

Når en tynn hinne med is la seg i bilveien mellom rekkehusene, satte vi utfor med rattkjelke, helt til fartshumpene kom. Den ene så høy at postmannen slet med å komme seg over og vi måtte dytte bilen for at posten skulle komme frem.

Vi sto på skøyter på Krokatjønnet, men når sant skal sies drømte jeg aldri om å bli Eric Heiden. Om sommeren ryddet vi skogen for busker og kratt øverst i Kanadabakken for å få lenger løype og større fart på ski om vinteren. Vi laget et hopp midt i bakken. Bygget det stadig større etter hvert som vi ble modigere.

En vinter hoppet jeg så langt at jeg fikk tid til å tenke på applausen og jubelen som ville møte meg da jeg omsider landet, jeg kunne se fru Totland i vinduet, hun som gråt da Elvis døde, i et overmodig øyeblikk vurderte jeg nedslag og tenkte på hva stilhopperen Olav Hansson ville gjort, eller Per Bergerud.

Sleiken ville som regel være Matti Nykänen, og han svevde like uredd som den finske skihopperen og slo meg hver eneste vinter, men nå skulle jeg endelig sette ham på plass, og alt dette fløy gjennom hodet før jeg traff bakken. Tuppen på den ene treskien fra Åsnes knakk og jeg trynte så fælt, hadde naien fullpakket med snø, at ikke en gang Sleiken våget å le.

Vi spilte gatekamper i fotball. Han vi kalte for Sugerøret ville ofte ha revansj, og gresset på Huldrebanen fikk aldri tid til å gro. Jeg ble ganske god på å skyte, men at jeg traff målet så ofte skyldes sikkert at jeg innbilte meg at Kanaskogen var full av hoggorm som lå på lur bak lyngen; jeg konsentrerte meg så hardt om å treffe at jeg holdt på å besvime, livredd som jeg var for at jeg måtte løpe bak mål og hente ballen i skogkanten hvor jeg så for meg at hoggormen lå med kjeften åpen, klar for å glefse etter de utslitte fotballskoene mine. Jeg fikk Patrick-sko av onkel Arne. Før Sleiken.

En sommer spesialiserte jeg meg på å skru ballen opp i vinkelen, sto sånn hele dagen til den brennhete solen gikk ned bak blokkene, og selv om jeg traff stadig oftere var det først mange timer, eller dager, der jeg bommet, og da trippet jeg mellom buskene bak målet som om jeg løp på kull, livredd for hoggormen, og så fort som jeg pilte hele den sommeren der nede på Huldrebanen er det rart at jeg aldri ble særlig rask.

Det bugnet av pakker under juletreet. Jeg fikk så mange gaver at jeg var utslitt av glede. Så blir man eldre og vil at ungene skal oppleve det samme. Ser hvor spente de er. Opplever julen gjennom dem. Ser meg selv i faren til Linus i Jul i Svingen på NRK.

Nå river Pjusken snart ned døren til vaskerommet. Han vet ikke at det snart er jul og at freden kan senke seg. Han får tørrfor, stakkars. Kanskje jeg bør by ham på en medisterkake. Mon tro om han liker lutefisk. God jul!

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this