FRA ARKIVET: «Mamma, eg e’ blitt en narkoman, eg trenger hjelp,» skrev Roar Doksæter på Messenger til moren i august 2014. Etter over 20 år med rus, innrømmet han for første gang overfor seg selv og sine nærmeste at han trengte hjelp. Det reddet livet hans.
Først publisert 30. september 2018 // republisert 2. juli 2020
– Jeg var veldig sliten og mektig lei. Da jeg kom til behandling i Kristiansand var jeg 48 kilo. Det var bare skinn og bein og jeg var helt grå. Det var ikke mer å gå på.
Roar Doksæter vokste opp i Fyllingsdalen et par steinkast fra idrettsplassen på Varden, og spilte både for Fyllingen og Bergen Sparta. Flere av vennene hans spilte etter hvert for A-laget til Fyllingen, som tok steget opp i eliteserien og slo Brann ut av cupen. Men Roar hadde også fått venner utenfor fotballen, og sakte men sikkert tilbrakte han mer tid med dem.
– I begynnelsen trodde jeg at jeg kunne gjøre begge deler. Ruse meg med mine nye venner, og fortsette å spille fotball. Jeg sa til meg selv at jeg hadde full kontroll, sier Doksæter.
TRYGGE OPPVEKSTVILKÅR
I dag jobber han for Blå Kors og virksomheten Steg for steg, som hjelper folk å finne veien tilbake til samfunnet. Det skal vi høre mer om, men først må vi drøyt 30 år tilbake. Roar er tenåring, og yngst av fire søsken.
– Jeg hadde gode og trygge oppvekstvilkår, og jeg trivdes bra med venner både på skolen og på fotballaget, forteller 48-åringen.
– Jeg synes det er vanskelig å gå tilbake og si at akkurat der gikk det galt. Men jeg hadde plutselig to vennegjenger; de jeg hadde vokst opp med på fotballaget, samtidig som jeg begynte å henge med andre mennesker utenfor fotballmiljøet, og over en periode begynte jeg å drikke med dem i helgene.
– Vi satt på Fyllingsdalen videregående på kveldstid, og jeg prøvde hasj og amfetamin. Uten at det var et bevisst valg, ble det til at jeg valgte det nye miljøet; rusmiddelet trumfet det gode idrettsmiljøet.
Han forteller om en nysgjerrighet, og en søken etter noe annet.
– Og så trodde jeg at jeg kunne veksle mellom fotballgjengen og den andre gjengen. Etterhvert som tiden gikk så ble det litt pinlig, for fotballkompisene fikk jo med seg hva jeg drev med og at jeg valgte dem vekk på grunn av rus, så avstanden vokste og jeg gikk sjeldnere tilbake til fotballmiljøet. Nysgjerrighet endte opp i en avhengighet, sier Doksæter.
SKOLEBALL I BYEN
– Nysgjerrighet endte opp i en avhengighet.
Det begynte med et skoleball i byen. Roar gikk i 8. klasse på Ortun skole, og drakk seg full i forbindelse med skoleballet. Så ble det helgedrikking, og så kom de eldre og tøffe guttene og ville ha ham til å røyke litt hasj.
– Det lå nok latent i meg, for jeg syntes det var kult med en gang. Det var veldig lett for meg å bli rusavhengig. Selv når jeg visste at det ikke passet seg, så måtte jeg. Jeg tenkte lite over konsekvenser. «Dette kontrollerer jeg» tenkte jeg. Jeg skulle jo snart slutte. Men så kommer du med en haug med unnskyldninger på at det ikke passer, ikke nå, jeg skal kanskje slutte i morgen, sier du til deg selv. Til slutt er det rusen som styrer, eller behovet for rus.
– Å tenke slik er vel ganske vanlig for en rusavhengig?
– Ja, jeg har mange ganger reflektert over måten jeg tenkte på, hvor lite konsekvenstenking som foregikk i hodet mitt. Og det er veldig typisk for en som er avhengig av rusmidler; «jeg kan stoppe å ruse meg når jeg vil».
– Men etterhvert hadde du både kone og barn?
– Ja, jeg husker at jeg tenkte at da jeg skulle gifte meg, så skulle jeg i hvert fall ikke ruse meg. Men jeg klarte ikke det. Så skulle jeg bli pappa. Da skulle jeg i hvert fall slutte å ruse meg. Men jeg klarte ikke det. Da min kone og jeg ble separert sa hun til meg at «det er ikke deg jeg vil separeres fra, men deg og rusen». Og det er ikke så rart; som rusavhengig er du ikke pålitelig; du lyger og manipulerer.
– Du fant en vei ut til slutt?
– Jeg hadde to valg: Enten kan jeg ta i mot hjelpen jeg får nå, eller så kan jeg gå ut på gaten og ruse meg «to the bitter end».
– Jeg la meg 26. august i 2014 som rusavhengig i en kjip og ekkel hybel i Bergen, og trodde jeg var konge på haugen, hadde kontroll på alt. Og jeg sluttet å ruse meg neste dag.
– Hva skjedde?
– Jeg våknet opp og skulle koke kaffe, og mens jeg ventet på at kaffen skulle bli ferdig, begynte jeg å riste og snørr og tårer rant, alt bare kom på én gang. Det var vel en kollaps. På den tiden hadde min mor flyttet til Spania. Jeg hadde løyet til henne i alle år. Nå sendte jeg henne en melding på messenger: «Mamma, eg e’ blitt en narkoman, eg trenger hjelp.»
SKINN OG BEIN
– En drøy time senere kom min søster. Og det var første gang på 25 år at jeg var ærlig om min situasjon. Jeg tenkte: Hvem kjenner jeg som har klart å bli rusfri? Jo, jeg visste om en jente. Hvor bor hun? Jo, hun bor i Kristiansand. Så jeg tok kontakt, og hun tok i mot meg, jeg fikk bo hos henne og hun fulgte meg opp.
– Hvorfor klarte du det denne gangen?
– Jeg hadde to valg: Enten kan jeg ta i mot hjelpen jeg får nå, eller så kan jeg gå ut på gaten og ruse meg «to the bitter end». Jeg hadde en datter som jeg tenkte mye på. Jeg hadde endelig turt å være ærlig med min mor og min søster. Og måten de reagerte på var også viktig. De sa at at dette skulle de hjelpe meg med. Hadde de sagt at jeg fikk klare meg selv, så hadde det gjerne sett annerledes ut i dag. Samtidig var jeg veldig sliten og mektig lei. Da jeg kom til behandling i Kristiansand var jeg 48 kilo. Det var bare skinn og bein og jeg var helt grå. Det var ikke mer å gå på.
Roar Doksæter dro til Kristiansand og begynte behandlingen i januar 2015. I mai samme år fikk han kontakt med Blå Kors i sørlandsbyen. Han bodde i et såkalt halvveis-hus, som er del to av en langtidsbehandling, hvor man skal lære å klare seg selv med tanke på økonomi, handle mat, oppsøke sosiale miljøer og starte veien tilbake til samfunnet.
Han ble i Kristiansand halvannet år lenger enn han egentlig skulle, og opplevde at han fikk tilbake livsgleden. Samtidig hadde han en 12 år gammel datter i Bergen, og var fremdeles gift, selv om de var separert. Han ville hjem igjen. Steg for steg i Bergen startet opp i mars i år, og Doksæter begynte i april. Han er prosjektmedarbeider og veileder for Steg for steg, og har nå vært rusfri i fire år.
STEG FOR STEG
– Hva handler Steg for steg om?
– Det handler om å være tilstede for folk som kommer ut av en rusbehandling, eller har klart å bli rusfri på andre måter, og som trenger den lille dytten eller tryggheten til å oppsøke rusfrie arenaer.
Doksæter understreker at tilbudet gis både før, under og etter behandling.
– Når folk er i en rusbehandling, får de høre at det er veldig viktig å ta del i samfunnet igjen, men terapeuter og sosionomer eller andre på behandlingsplassen har ikke tid til å følge deg opp, og når man er ferdig der er det mange som drar hjem til leiligheten og tenker: Hva gjør jeg nå?
– Det handler om å være tilstede for folk som kommer ut av en rusbehandling, eller har klart å bli rusfri på andre måter, og som trenger den lille dytten eller tryggheten til å oppsøke rusfrie arenaer.
– Mange har ruset seg hele sitt voksne liv, og utenfor denne boblen har livet gått videre. Du må forandre på lekeplassen og forandre på lekekameratene. Tiden da folk kom på døren for å spørre om du kommer ut, er forbi. Du må ut i samfunnet og starte livet på nytt. Det kan være skummelt. I begynnelsen kan det handle om noe så enkelt som å treffe noen og ta en kaffe. Aller helst skal de med tiden få seg en jobb.
– En tidligere bruker spør seg selv: «Hva gjør alle disse normale menneskene? Hva snakker de om i lunsjen?»
Nå søker Steg for steg etter det de kaller for «tidgivere». En som kan være en støtte og en samtalepartner. En som har tid.
– Kort sagt skal deltagerne hos oss ta initiativ selv, og lære å leve på nytt, men de trenger hjelp i det hverdagslige, og det er her en tidgiver kommer inn i bildet. Bare det å gå på butikken kan være en utfordring. Å skape nye relasjoner kan være tøft. Og det tar ikke lang tid før du tenker at det er jo ingenting som er blitt bedre. Hva var vitsen med dette? Jeg kan like godt fortsette å ruse meg. Men det blir bedre hvis du tar tiden til hjelp. Og det kan vi, sammen med tidgivere, forklare og vise dem.
BE OM HJELP
– Hvilke råd kan du gi?
– Be om hjelp, og ta imot hjelp. Ikke tro at du klarer det selv. Ofte tror en rusavhengig at ting skal ordne seg om de bare får en ny leilighet, eller om de får seg kjæreste. Men sånn er det ikke. Hvis du ikke gjør noe med «nissen» – deg selv – så hjelper ingen av de andre tingene. Du må erkjenne at slik har det vært, nå må det endring til.
– Tror du mange tenker at de ikke har tid til å melde seg som frivillig hos dere?
– Mange snakker om tidsklemmen og at de ikke har tid, men de som gjør en del frivillighetsarbeid føler ofte at de får bedre tid. Jeg tror det er fordi at om du har et ønske om å hjelpe og skal sette av tid, må du bli enda mer strukturert i hverdagen. Du må finne perioder der du kan yte, og hvis du rydder og blir strukturert, så har du tid. Hva om du reduserer Facebook-tiden din på ettermiddagen til en halvtime i stedet for flere timer? Jeg tror og håper mange vil oppleve at de har tid likevel.
– Hvordan har livet ditt forandret seg?
– Jeg har endret mine verdier. Den beste måten jeg kan vise mine nære relasjoner at jeg mente alvor når jeg ville bli rusfri, er å gjøre det hver dag. Vise det med handling. Det er sterkere enn å si det. Og bare det å være med min datter og hjelpe henne med leksene og være hundre prosent tilstede, gir meg en fantastisk følelse, sier Roar Doksæter.
Ønsker du å vite mer om Steg for steg og bli tidgiver, kan du kontakte dem på tidgiver.no. Du finner også informasjon på hjemmesiden til Blå Kors.
