Fornøyelig krønikedel nummer tre, om to halve tiår som det er litt unaturlig å kutte av på midten.
Vi er kommet til tiåret 1985–1995 i Det Vestnorske Teaterets vestlandskrønike. Tidligere har vi hygget oss gjennom de to foregående tiårene i sceneversjon, og også denne gangen står et mangfoldig og solid korps av vestlandske tekstforfattere bak materialet.
Her er mye tidsriktige kostymer å se: stonewashed dongerijakker, 501-bukser, rosa leggvarmere og rumpetaske, hvite joggesko, og selvsagt Lillehammer-OL-antrekk med utpreget 1994-mønster.
[PostBlock id=548]
Her er mange begivenheter å minnes: Olof Palme og kong Olav dør, Bjøro Håland er i full vigør, «Nord og Sør» går på NRK, Anne Baggetun og Einar Slyngstad er nyhetspersonligheter (av en eller annen grunn ler publikum voldsomt når Slyngstad nevnes), Lynni Treekrem vil færra til Mexico. Andre vil helst sende Arne Myrdal til Mexico, eller i alle fall langt av gårde.
Her er det åpenbart valgt et tidlig nittitall som fortrenger, nesten fornekter, et annet tidlig nittitall, som også var høyst reelt.
I Bergen arrangerer vi Melodi Grand Prix, der Ingvild Bryn snakker engelsk med vossa-aksent, men «you can hardly hear it». Sandra Kim og Ketil Stokkan inntar byen. På Lillehammer er Tonya Harding uglesett. Og Kurt Oddekalv maser hele tiden et sted der i bakgrunnen av livene våre.
Ikke alles 90-tall
Rammen er altså på plass, selv om det denne gangen er sparsomt med scenografi: en hvit, catwalk-aktig scene er i grunnen det hele. Det kan være talende nok for det minimalistiske 90-tallet, men nærmest naturstridig om vi tenker på det barokke, svulmende 80-tallet. Og her er vi inne på noe som for meg skurrer i denne forestillingen: Det føles unaturlig å se på 80- og 90-tallet under ett.
Selvsagt var det slik at 70-tallet viftet med cordfløyels-slengbuksene sine inn på 80-tallet, og 80-tallet sendte sin kjemiske duft av Clynol hårspray inn på 90-tallet. Likevel er dét som kjennetegner 80- og 90-tallet, når vi omtaler tiårene slik, vidt forskjellige ting. Det mørke, ironiske, nedstrippede 90-tallet ligger milevis fra 80-tallets glade og fargesprakende naivisme.
I stemning og kostymer virker det som om regissør Hilde Sol Erdal og ensemblet har lagt mest vekt på 80-tallsklangen. Også i musikken – her er ikke mye grunge, for å si det slik. Her er heller ikke et snev av «The Bristol Sound» eller triphop, som Massive Attack, Portishead eller Tricky. Vi hører ingenting til Kraftwerk eller Depeche Mode.
Isteden får vi Dance with a Strangers «Everyone Needs a Friend Sometimes», David Bowie og Mick Jaggers «Dancing in the Street» og andre sanger som har fått coverversjoner på 90-tallet, men som originalt er laget lenge før.
Jeg forstår at ikke alle kan få «sitt» åtti- eller nittitall, det må gjøres et valg, og et utvalg. Men her er det åpenbart valgt et tidlig nittitall som fortrenger, nesten fornekter, et annet tidlig nittitall, som også var høyst reelt.
Fine prestasjoner
Sammenføringen av det 80- og 90-tallske fører til at også tekstene føles litt mer hummer og kanari enn godt er. Det burde være mulig å få tak i en samlet tidsstemning, en identitet, et avtrykk, om man vil, noe som var mer til å ta og føle på i de to forrige oppsetningene.
Uansett er det flere fine enkeltnumre, som Claus Sellevolls gestaltninger av en fergebillettør, selv om jeg lurer litt på hvor mange flere fergebillettører vi kan tåle på vestlandske teaterscener. Men Sellevoll er en fin revyskuespiller og tekstforfatter, med sine gjennomgangsfigurer, og disse numrene berører og morer. Finn Tokvams tekst om den abortmotstrittende presten Ludvig Nessa, fremført av Peder Lauvås, er sterk. Bjarte Hjelmelands tekst om homofile innslag i Lille Øvregate er både fin og sjarmerende.
Forestillingen tar ikke av før den berømmelige dansescenen fra filmen Dirty Dancing gjenskapes, på slutten av første akt. Da er det til gjengjeld full rulle og massekoreografi, og det rykker i rockefoten.
Det er også moro å oppdage at Sandra Kims «J’aime la vie» og Ketil Stokkans «Romeo» lar seg fremføre oppå hverandre, at sangene er harmonisk kompatible. Voksne Herrers Orkester er som vanlig voksne og opplagte. Skuespillerne Peder Lauvås, Claus Sellevoll, Elisabeth Moberg, Sigrid Moldestad og Anne Wiig står for fine sang- og skuespillerprestasjoner; enkelte av sangnumrene er formidable.
Heim 3 er oppsummeringsvis litt mer konturløs enn de to foregående krønikedelene, litt slappere i fisken, det er litt lengre mellom de tekstlige høydepunktene, og jeg synes valget av en ribbet, hvit catwalk som scene skaper et goldt preg. Likevel er de kunstneriske prestasjonene gjennomgående stødige, og det er mange fornøyelige gjensyn med et tiår, selv om det egentlig kjennes som to.
Fakta
Heim 3. 1985–1995
- Det Vestnorske Teateret
- Av: Gunnar Staalesen, Frode Grytten, Finn Tokvam, Linda Eide, Claus Sellevoll, Kristin Auestad Danielsen, Selma Lønning Aarø, Brynjulf Jung Tjønn, Pedro Carmona-Alvarez, Ruth Lillegraven, Bjarte Hjelmeland og Solrun Toft Iversen
- Med: Peder Lauvås, Elisabeth Moberg, Sigrid Moldestad, Claus Sellevoll og Anne Wiig
- Voksne Herrers Orkester: Harald Dahlstrøm, Steinar Krokstad, Ole Marius Sandberg og Mathias Marstrander
- Scenografi og kostymedesign: Lise Christensen
- Lysdesign: Silje Grimstad
