paaoeret1 Steve Dobrogosz Radka Toneff photo HansBeskow scaled
SKAPTE «TIDENES BESTE NORSKE ALBUM»: Duoen med den svensk-amerikanske pianisten Steve Dobrogosz oppstod i radioprogrammet «Åpent hus med Radka Toneff kvintett» (NRK 1979). (Foto: Hans Beskow)

Radka Toneffs evige testament

Del artikkelen i Sosial medier

PÅ ØRET: 40-årsjubileet for Radka Toneffs ikoniske «Fairytales» (1982) markeres med at albumet har fått en lydmessig oppgradering. Vi anmelder også andre del av Röyksopps «Profound Mysteries»-trilogi, og blir med Susanna på nok et dypdykk i Baudelaires deliriske drømmerike.

paaoeret3 Emily Dickinson
«JEG LESER DOMMEN MIN»: Diktet som begynner med «I read my sentence» ble skrevet i 1862, men ikke publisert før fire år etter at Emily Dickinson døde. (Foto: Houghton Library’s Emily Dickinson Collection)
VIGNETT Paa oeret MFH
Send epost

«I read my sentence – steadily / Reviewed it with my eyes, / To see that I made no mistake / In its extremest clause» skriver Emily Dickinson (1830-1886) i et dødsmerket dikt – skrevet i 1862, men (i likhet med så godt som alle de rundt 1800 diktene henne) ikke publisert før fire år etter at hun døde.

Diktet ble tonesatt av Steve Dobrogosz til Radka Toneff-albumet «Fairytales» (1982), der det fikk æren av å avslutte en ren perlerad av de mest praktfulle tolkninger du kan tenke deg både av standardlåter og tre av duoens egne komposisjoner (de to andre satt til dikt av den amerikanske poeten Fran Landeman).

I år er det 40 år siden «Fairytales» ble digitalt innspilt i Grieghallen (med unntak av låten «My Funny Valentine» – se faktaboks), med hennes tidligere kjæreste og samboer, bassisten Arild Andersen, som produsent.

Platen kom ut høsten 1982, og har siden fått et mørkt skjær over seg siden hun to uker etter utgivelsen ble funnet død i skogen på Bygdøy. Politiet slo fast at dødsfallet var selvpåført.

«Når jeg gjennom årene er blitt spurt om hvem Radka var, har jeg kjent at det er skapt en myte om henne som mørk og deprimert. Det er langt fra hele sannheten» sa Arild Andersen til Aftenposten i 2003 .

Han la til at han husket henne som «hardtarbeidende, profesjonelt kresen, konservatorieutdannet og streng med både seg selv og oss i kompet – men først og fremst som morsom, lys og glad».

Jan Erik Vold hyllet henne med et vemodig dikt på albumet «Blåmann! Blåmann!» (1988) – til tonene fra Tadd Damerons «If You Could See Me Now»:

paaoeret2 Fairytales
SYMBOLTUNG COVERKUNST: Den vakre covertegningen (signert Radkas søster Anne Toneff) lyser mot meg. Fargerike fantasitrær som omkranser et månebelyst lite skogstjern. Eller er det et hvitt tomrom vi ser – som en eksistensiell smerte som gror utover etter hvert som man blir eldre – og til slutt sluker alt som gir livet farger og mening?

Jan Erik Vold:
Der bjørketreet stod
(In Memory of Radka Toneff)

Om høsten. Bladene faller. En venn
kjører inn

i skogen, en av dem som alltid hadde
et smil og en omtenksomhet

på lager – så var hun likevel
sans canoe? Balladen om de triste unge menn
er ikke

sangen om bjørka, som blir oker
når vindkulene

kommer. Eller kulda tar fram
avbitertanga. Hva for plagg er det som ligger

på bakken, der bjørketreet
stod? Radka, we miss you. Sola skinner

som en sengestolpe
over granholtet.

Vold ble akkompagnert av Terje Venaas (bass), Philip Catherine (gitar), Egil Kapstad (piano, døde i 2017) og Chet Baker (trompet). Dette var for øvrig den siste studioinnspillingen «The Prince of Cool» gjorde, før han tre måneder senere falt ut av et hotellvindu i Amsterdam og døde. Men det er en annen historie.

«Fairytales» var en av de første norske platene som ble innspilt på digitalt utstyr, og ble fort ikonisert både på grunn av de tragiske omstendighetene, hennes intense tilstedeværelse, Steve Dobrogosz’ krystallklare klavertoner og en lydkvalitet i demonstrasjonsklasse. Dette er en slik sjelden plate der du virkelig føler at du sitter i samme rom som musikerne. Lukk øynene, og du er der.

LYDEN PLATEN FORTJENER?

Nå viser det seg at de tidligere cd-utgivelsene likevel ikke har holdt mål lydmessig – i alle fall i følge plateselskapet. Jeg er usikker på sannhetsgehalten i dette; jeg har kjøpt den på nytt hver gang den har blitt remastret og «lydforbedret» (og gitt vekk tidligere versjoner, selvsagt) – uten at jeg noen gang har fått den mye omtalte aha-opplevelsen av å høre et kjent og kjært album «på nytt».

Presseskrivet til den nye jubileumsutgaven forteller at det først er nå, 40 år etter at den første gang ble utgitt, at platen har fått den lyden den fortjener. Forrige nyutgivelse kom i 2015, etter flere år med rekonstruksjon av utgåtte maskiner og prøving og feiling. Så viste det seg at denne gjenga musikken i feil tonehøyde. Platen ble trukket fra markedet, og arbeidet med 40-års jubileumsutgaven igangsatt.

Så nå er endelig «The 40th Anniversary Edition» av «Fairytales» her, med Radka Toneff og Steve Dobrogosz i korrekt tonehøyde for de med gullører – slik den utfoldet seg i Grieghallen og ble lydfestet av Arild Andersen og Tom Sætre i 1982.

Hun døde gjerne på tragisk vis, men musikken hennes vil leve evig – og ikke slik diktet jeg siterte innledningsvis slutter: «But she, and Death, acquainted / Meet tranquilly, as friends / Salute, and pass, without a Hint / And there, the Matter ends».

FAKTA Radka Toneff

Plateanmeldelser

En eventyrlig plate

paaoeret Radka FAIRYTALES
Radka Toneff: Fairytales (Nyutgivelse/Odin Records 1982/2022)

Jeg kan ikke for mitt bare liv høre forskjell på den forrige utgaven og denne, til tross for plateselskapets forsikringer både om lydforbedring og justering av tonehøyde. Om det er riktig, så er det kjekt, det er uansett alltid en stor glede å se denne platen nyutgitt – fordi den alltid vil fortjene nye lyttere.

Dette er en plate som skal spilles regelmessig, og helst på vinyl – slik at plateknitteret fester seg til rillene som et ekko av fine kvelder sammen med gode venner eller din aller kjæreste.

Musikken de to tryllet frem i Grieghallen i løpet av tre kalde februardager i 1982 er uendelig vakker og uendelig trist – der Steve Dobrogosz’ innfallsrike flygeltoner nærmest omfavner Radka Toneffs lavmælte innlevelse i et knippe tekster om den fantastiske og akk så vanskelige kjærligheten – noen ganger bittersøtt, andre ganger lekent og ertende – som på den evige klassikeren «My Funny Valentine». Hun forhaster seg ikke, men lever seg inn – og tar innimellom små pauser av gravid stilhet mellom ordene.

Hennes tolkning av den kjente balladen er innadvendt, med en stille dynamikk der bare flygeltonene får danse fritt rundt henne – og står slik i sterk kontrast til den sjelevrengende versjonen Rickie Lee Jones gjorde på EPen «Girl at Her Volcano» (innspilt live i Los Angeles våren 1982). Jeg elsker begge; på en måte gir de hele bildet – dersom du spiller de rett etter hverandre.

Like etter kommer «Nature Boy» i en veldig nedpå og annerledes versjon enn Nat King Cole-svisken (ja, den er fin, den også). Det låter omtrent slik Susanna Wallumrød kunne gjort den, tenker jeg – eller for så vidt Aurora, som har gjort den i et langtrukkent cello-arrangement der du virkelig får følelsen av alt som ligger mellom de enkle linjene: «The greatest thing you’ll ever learn / Is just to love and be loved in return».

Skulle du ønske å høre mer av samme kaliber, så har samleplaten «Butterfly» (2008) tatt med tre låter duoen spilte inn for Danmarks Radio i oktober 1980 (med Alex Riel på trommer) – inkludert «Nature Boy». De to får også skinne sammen på konsertplaten «Live in Hamburg» (innspilt5 i 1981, sammen med Arild Andersen og Alex Riel).

Nyutgivelsen av «Fairytales» har ingen bonusspor, noe som er helt greit. Nei, platen er fullstendig perfekt slik som den er; et evig testament etter en artist som gikk bort så altfor tidlig.

Jeg sitter ute i hagen mens jeg skriver dette. Sommerens fargeprakt er borte. En liten bregne som var irrgrønn i sommer er nå mer gulgrønn der den står og kjemper om plassen med rødmende blåbærlyng. Luften er tropevarm; som om værgudene har velsignet oss med en sørlig fønvind før de slipper høsten til.

Plenen har fått årets siste trimming, og er nå arena for skjærenes selvsikre erting av huskatten. Over meg trekker skyene seg sammen, og jeg kjenner de første varme regndråpene på hodet. I det fjerne hører jeg et tordenskrall. Jeg gjør meg klar til å gå inn, og tar forsiktig opp vinylplaten jeg har hatt liggende på bordet foran meg.

Den vakre covertegningen (signert Radkas søster Anne Toneff) lyser mot meg. Fargerike fantasitrær som omkranser et idyllisk lite skogstjern. Eller er det et hvitt tomrom vi ser – som en eksistensiell smerte som gror utover etter hvert som man blir eldre – og til slutt sluker alt som gir livet farger og mening?

 

En drøm uten noen spesiell konsekvens

paaoeret Susanna Extended
Susanna: Elevation Extended EP (SusannaSonata)

«Årets plate kom tidlig i år» skrev jeg i denne spalten for to utgaver siden, og lot terningen lande på en klar sekser for Susannas album «Elevation». Om litt over en uke kommer oppfølgeren – eller rettere sagt forlengelsen: «Elevation Extended» er en femspors EP med nye versjoner av tre av albumsporene og to nye låter – nok en gang med tekster av den franske poeten Charles Baudelaire, og som sist innspilt sammen med Stina Stjern (båndopptaker og effekter) og franske Delphine Dora (mellotron, vokal, piano).

Forskjellen er nettopp ordet «sammen». Der innspillingen av «Elevation» ble gjort gjennom utveksling av ideer, musikk og filer over internett, kunne de denne gangen, post-pandemisk, endelig møtes og være i samme rom.

Åpningssporet heter «Come Avalanche», og skapte forventninger hos meg om en Cohen-aktig klaverballade. Det er det ikke. I stedet får vi sjenerøse mengder støykunst, toppet av en nesten hviskende fremførelse på fransk av et Baudelaire-dikt om «lengselen etter ingenting» – her i min haltende oversettelse: «Minutt for minutt oppsluker tiden min sjel / slik et snøskred sluker et stivnende lik».

Stemningen er dermed satt for EPens første innertier – som er en ny versjon av det tristvakre tittelsporet fra moderalbumet. Den lyder ikke så veldig forskjellig – klaveret er muligens litt mer fremtredende og det ligger en syngende synth langt inne i mixen, mens Susanna – innhyllet i fuglekvitter – synger den franske poetens livsfjerne og mystisk drømmende ord om den som finner lykken ved å la tankene fly fritt opp mot skyene, «and simply understands / The speech of flowers and of silent things».

Neste låt åpner med dype tåkeluraktige saksofontoner, mens Delphine Dora deklamerer nok et mørkt Baudelaire-dikt, før det hele flyter over i neste spor – der ordløse kallerop, ekko og skrik pakkes inn i overdøvende lydkulisser.

EPen avsluttes så med «Le Possédé» («den besatte»), der Susanna spenstig lar klaveret legge seg rundt, over og under Doras nesten messende resitasjon om å «spankulere rundt på steder som flyter over av galskap».

Det hele låter svært dramatisk, men fremstår først og fremst litt skissemessig – noe som gjør meg spent på å høre hvordan dette fungerer live. Det kan nok bli veldig outrert og vidtfavnende. Studioinnspillingene er mer statiske – oppsummert består EPen av to gode låter utvidet med mørkt stemningsfulle lydskisser og poesi. En lek med studioets muligheter – eller for å si det med en gammel fransk platetittel: Un rêve sans conséquence spéciale.

 

Maskiner med sjel

paaoeret Profound Mysteries II
Röyksopp: Profound Mysteries II (Dog Triumph)

Dette var en fin overraskelse etter en regntung sommer. Jeg elsker Röyksopps forrige plate, og nå slår de til med andre del i det som er planlagt som en trilogi (del 3 forventes 18. november) – en utrolig tiltalende mix av dype elektroniske beats, svevende synther og poplicks fra himmelen.

Skulle jeg sammenligne med noe, måtte det være terningkast syv-album som Susanne Sundførs «Ten Love Songs» (2015) og Air-platene «Moon Safari» (1998) og «10 000 Hz Legend» (2001).

Platen er ment som et nikk til artister som har inspirert Röyksopp gjennom de 24 årene de har eksistert. Det er ikke vanskelig å høre. Et godt eksempel er beaten på «Control», som høres ut som copy/paste fra Black Vans «Moments of Excellence» eller Playgroups remix av Chromeos «I’m So Gangsta» – uten at det på noen som helst måte trekker ned.

Dette er bare vakkert, og det er bare å bøye seg i støvet for Norges electropop-konger Svein Berge og Torbjørn Brundtland – med Susanne Sundfør som selvskreven dronning. Alle som hevder at maskinmusikk ikke har sjel trenger bare å høre «Oh Lover» – en låt som kunne gått rett inn som en A-side fra «Ten Love Songs».

Sundfør synger også på «Tell Him». Her tas tempoet ned, slik at hun virkelig får vist frem den elastiske stemmen: Den er som en gummistrikk som bøyer og tøyer seg rundt de elektroniske klangene (og strykerne), og hever seg langt opp i de høyere skylag når hun korer seg selv.

Gjesteartistene er ellers like variert som sist. Astrid ‘S’ Smeplass hviskesynger taktfast på «Let’s Get it Right», Karen Harding tar den plassen hun trenger på «Unity», og electropopstjernen Hannah ‘Pixx’ Rodgers får briljere på «It Was a Good Thing».

Her er også noen mer dempede spor. Jamie ‘Irrepressible’ McDermott får uttrykt hvor lei seg han er på «Sorry» – med en basslinje som kunne vært avlest som en EKG-rytme, mens «Remembering the Departed» – med et repeterende klavertema og syntetiske strykere – føles som en sang som venter på å bli født eller ord som venter på å bli sagt. Ord du våkner til og ord du sovner til; som alt det usagte mellom drømmen og det virkelige livet.

Albumet avslutter med «Some Resolve», som tar oss rett tilbake til et fransk electronica-landskap. Det er nesten så jeg forventer at Svein og Torbjørn synger (med robotstemmer) at de er «electronic performers».

Det blåser en iskald vind rundt dem, før en enkel programmert melodi blander seg inn. Så: Dype varme klanger, minimalistisk gitar, sagbladriff og boblende synther som sier svisj-svisj. Det er så lekkert, så lekkert at det nesten kun burde vært avspilt på vegg-til-vegg-høyttalere med lydkvalitet i referanseklasse.

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this