Enda en av musikkens kjemper er gått ut av historien. Jaki Liebezeit er ikke like kjent som David Bowie eller Prince, men hans innflytelse på andre musikere har vært enorm.
Søndag 22. januar døde Jaki Liebezeit, en legendarisk tysk trommeslager med et etternavn («elsker tid») som var sjeldent passende til hans profesjon.
Så kommer det magiske øyeblikket: Alle instrumentene, bortsett fra en enkel trommestikke-beat, faller ut av lydbildet, mens vokalisten fremfører budskapet som om det står om livet.
Han har spilt med blant andre Jah Wobble, Depeche Mode, Brian Eno, Michael Rother, Robert Coyne og Burnt Friedman, men huskes best for tiden i det tyske krautrock-ensemblet Can, der han var viden kjent for måten han klarte å være både groovy og mekanisk («motorik») på samme tid.
Can ble dannet i Köln i 1968 av kvartetten Irmin Schmidt (keyboard), Holger Czukay (bass) Michael Karoli (gitar) og Jaki Liebezeit (trommer).
Amerikanske Malcolm Mooney var med som vokalist på debutplaten, mens japanske Damo Suzuki sang på de påfølgende tre platene fra bandets klassiske periode.
YOO DOO RIGHT, YOO DOO RIGHT
Da nyheten om at Jaki Liebezeit var død kom, ble jeg straks tatt tilbake til tiden da jeg kjøpte meg min første walkman; ikke en Sony, men av det ukjente merket Tensai. Lyden var god, og jeg husker godt hvordan jeg syklet hjem fra kveldsvakt i «skrubben» pÃ¥ Solstrand-hotellet i Os; som regel med et av noen fÃ¥ utvalgte favorittband pÃ¥ øret: Joy Division, The Clash, Crass, Magma – og Can.
Jeg elsket jobben, ikke fordi jeg syntes det var så moro å ta store oppvasker, men fordi kokken der delte min store lidenskap for tysk krautrock. Han var vel 10-15 år eldre enn meg, og jeg ble aldri lei av å høre ham fortelle om de gangene han faktisk hadde sett Can live.
Selv oppdaget jeg bandet i en episode av Derrick, der låten Father Cannot Yell var lydsporet da det tyske etterforsker-radarparet jaktet på en narkotikaselger inne på et diskotek.
WHEN THEY ASK WHAT’S WRONG I SAY I’M OK
Like etter skaffet jeg meg den doble samleplaten Cannibalism, der det meste av det beste var samlet over fire platesider. Aller best likte jeg den platesidelange Yoo Doo Right, som var hele B-siden på deres debutalbum Monster Movie (1969). Originalopptaket skal være en seks timer lang jam, som så ble klippet ned til 20 minutter.
[PostBlock id=306]
Over en groovy rytme og minimalistisk gitar messer gruppens amerikanske vokalist Malcolm Mooney (som senere forlot bandet etter råd fra sin psykiater) her stadig mer intenst ordene fra sin enkle kjærlighetssang: «I’m in love with my girl / she’s away» synger han.
Trommene blir stadig mer rullende, mens bassen holder grooven oppe sammen med noen radiostøylignende lydeffekter og Michael Karolis minimalistisk repeterende gitar.
Så kommer det magiske øyeblikket: Alle instrumentene, bortsett fra en enkel metronomaktig trommestikke mot trommestikke-beat, faller ut av lydbildet, mens vokalisten fremfører budskapet som om det står om livet.
I’M IN LOVE WITH MY GIRL, SHE’S AWAY
«When they ask what’s wrong, I say I’m okay», åpner han. «Once I was blind / but now I see / Now that you’re in love with me». Bassen kommer tilbake, trommene, gitaren, radiostøyen – og holder den samme grooven oppe i ti minutter til.
Jeg forteller alt dette i en Facebook-tråd med Harald Frode Unneland, trommeslager i Savoy og Evig Din For alltid, etter at vi begge har fått høre nyheten om at Jaki Liebezeit er død.
Unneland svarer med å fortelle hvordan han oppdaget bandet en gang på nittitallet via et intervju med Julian Cope, der han nevner Can som en viktig inspirasjon. Etterpå skaffet han seg platen Tago Mago (1971), og falt fort for både måten de skapte musikk på, og trommene til Jaki Liebezeit.
MAN, GOTTA MOVE ON, MAN, YOU GOTTA MOVE ON, MAN
– Den første låten jeg hørte var Halleluwah, som varer i 18 minutter og 28 sekunder. Trommene her minnet meg mye om den «manchesterbeaten» som preget mye av 90 tallet, sier han.
– Samtidig er det lagt på et ekstra trommesett med herlige Jaki-fills. Trommene fra en annen av mine første favorittlåter fra Tago Mago, Mushroom, ble forresten samplet av Primal Scream, og brukt på låten Kowalski i 1997.
Primal Scream bygget mye av karrieren på «lån» fra Can. Albumet Screamadelica (1991) åpner faktisk (i låten Movin’ On Up) med å sitere direkte fra teksten til Yoo Doo Right: «I was blind, now I can see, you made a believer outta me», og senere, på deres album Exterminator (2000), retter Bobby Gillespie en spesiell takk til Jaki Liebezeit.
I NEED YOU HERE, I NEED YOUR LOVE TODAY
– Det var noe med magien og de repeterende groovene som dro meg inn i Cans landskap. Trommene kunne gå fra lange monotone passasjer til full galskap og avantgardlignende trommespill, fortsetter Unneland.
Jakis trommespill blir ofte beskrevet som nesten metronomaktig, noe han gjerne bekreftet selv.
Samarbeidspartner Jono «Kumo» Podmore spurte en gang Liebezeit om det var andre trommeslagere som interesserte ham.
«808 og 909» var svaret, med henvisning til to programmerbare trommemaskiner utviklet av Roland Corporation på 80-tallet.
Men han var ogsÃ¥ svært funky – noe det er lett Ã¥ skrive under pÃ¥ nÃ¥r du hører I’m so Green (fra albumet Ege Bamyasi, 1972) eller I Want More (fra Flow Motion, 1976).
Sistnevnte er nesten disco, og ble en hit i England.
– Her kan man også høre Jaki spille reggae, kommenterer Unneland.
A DRUMBEAT WHEN I WAS A DAY
Unneland hører fortsatt mye på Can, spesielt platene de ga ut på 70-tallet. Favoritten hans er for tiden Future Days (1973).
– Her kan man høre Jaki spille alt fra jazz på låten Spray, via dansbare Moonshake, til nesten ambient/avantgarde i Bel Air, som er en 20 herlige minutter lang låt der han får boltre seg en god del. Nydelig trommespill! utbryter han.
– Jaki hadde en herlig frihet i måten han spilte på som gjør at jeg lett blir sittende lenge når jeg lytter til trommespillet hans. Det er inspirerende, og har en nesten mediterende påvirkningskraft.
ONCE I WAS BLIND, BUT NOW I CAN SEE
Dette er en inspirasjon som strekker seg langt over i de fleste musikksjangre. I 2001 fremførte den østerrikske komponisten Karlheinz Essl, sammen med en gruppe musikere, Yoo Doo Right i en rekke timelange konserter. Konsertene var en hyllest til bandets da nylig avdøde gitarist, Michael Karoli.
Likeledes laget Carla Bozulichs indieband Geraldine Fibbers en tøff versjon av samme låt på albumet Butch (1997), og på remix-samlingen Sacrilege (1997) gjorde 3P den om til en fire minutters poplåt.
NOW THAT YOU’RE IN LOVE WITH ME
Can ble dessverre oppløst i 1979, etter at de kom med et selvtitulert album (noe som ofte indikerer en ny vår). Lyden var mer tilbakelent, men også veldig i tiden, med radiostøy og overraskende melodiøse låter, der alle bandets fire originalmedlemmer fikk skinne.
Michael Karoli spilte minimalistisk gitar som aldri før, Irmin Schmidt la til nydelige synthflak, mens Jaki Liebezeit hamret trommene slik både løst og presist på samme tid.
Siden kom de enkelte medlemmene med en rekke soloplater. Irmin Schmidt har vært mest aktiv, med musikk til en lang rekke filmer, mens Holger Czukay muligens har høstet mest respekt, i og med at han var en pioner innen sampling, siden han blandet inn radioopptak (gjerne fra langbølgeradio, som det het) inn i egen musikk.
Michael Karoli forsvant helt fra radaren, men deltok på alle bandets tre gjenforeninger: I 1986 (som resulterte i deres siste album, Rite Time, utgitt i 1989), 1991 og 1999. Han døde av kreft i 2001.
YOU MADE A BELIEVER OUT OF ME, BABE
Jaki Liebezeit på sin side startet det kortlevde Phantom Band, som rakk å komme med tre album i perioden 1981-1984. Freedom of Speech (1981) er det beste av disse, ikke minst på grunn av bidragene fra spoken word-artisten Sheldon Ancel.
Han gjorde seg også bemerket som trommeslager på de fire første soloplatene til Michael Rother (Neu!, Harmonia), utgitt på Sky Records fra 1977 til 1982. Siden spilte han på flere av platene til Jah Wobble, og var med til Bergen da Wobble-bandet Invaders of the Heart inntok Garage i 1994.
I senere år har han gitt ut en rekke EPer og album der fokuset har vært på trommer og perkusjon. Den han har samarbeidet mest med, er den tyske elektronika-produsenten Burnt Friedman, blant annet med fem album i serien Secret Rhythms. På EPen Cyclopean hadde de også med Irmin Schmidt, kjent som tangenttrollmannen fra Can.
Han har også gitt ut Aksak (2015), som er et rent tromme/perkusjons-møte mellom to tyske musikere fra hver sin generasjon: Jaki Liebezeit (født i  1938) og Holger Mertin (født i 1977).
Den aller siste plateutgivelsen Liebezeit deltok på, var I Still Have This Dream (2016), som var hans tredje album sammen med singer/songwriter Robert Coyne (sønn av avdøde Kevin Coyne)..
Jaki Liebezeit døde av lungebetennelse, 78 år gammel. Han vil alltid huskes som en slags trommeslagernes trommeslager, med en groove som lå tett opp til det som skiller de levende fra de døde: Puls, pust og bevegelse.
YOU MADE A BELIEVER OUT OF ME.
Utvalgte innspillinger
-
ALT ER RYTME: Jaki Liebezeit har gitt ut en rekke plater med fokus på trommer og perkusjon. (Foto: Klangbad Records) Can: Monster Movie (1969)
- Can: Soundtracks (1970)
- Can: Tago Mago (1971)
- Can: Ege Bamyasi (1972)
- Can: Future Days (1973)
- Can: Soon Over Babaluma (1974)
- Can: Landed (1975)
- Can: Flow Motion (1976)
- Can: Unlimited Edition (1976)
- Can: Saw Delight (1977)
- Brian Eno: Before and After Science (1977) (én låt)
- Michael Rother: Flammende Herzen (1977)
- Michael Rother: Sterntaler (1978)
- Can: Out of Reach (1978)
- Michael Rother: Katzenmusik (1979)
- Can: Can (1979)
- Holger Czukay: Movies (1979)
- Phantom Band: Phantom Band (1980)
- Eurythmics: In the Garden (1981)
- Phantom Band: Freedom of Speech (1981)
- Holger Czukay: On the Way to the Peak of Normal (1981)
- Holger Czukay/Jah Wobble/Liebezeit: Full Circle (1981)
- Can: Delay 1968 (samler med tidligere uutgitte låter, 1981)
- Michael Rother: Fernwärme (1982)
- Jah Wobble/The Edge/Holger Czukay: Snake Charmer (1983)
- Holger Czukay: Der Osten ist Rot (1984)
- Phantom Band: Nowhere (1984)
- Can: Rite Time (1989)
- Jah Wobble’s Invaders of the Heart: Take Me to God (1994)
- Pascal Comelade: Oblique Sessions (1997)
- Depeche Mode: Ultra (1997) (spiller på én låt)
- Jah Wobble: Umbra Sumus (1998)
- Burnt Friedman/Jaki Liebezeit: Secret Rhythms vol. 1 (2002)
- Jah Wobble/Jaki Liebezeit/Philip Jeck: Live in Leuven (2004)
- Burnt Friedman/Jaki Liebezeit: Secret Rhythms vol. 2 (2006)
- Burnt Friedman/Jaki Liebezeit: Secret Rhythms vol. 3 (2008)
- Burnt Friedman/Jaki Liebezeit: Secret Rhythms vol. 4 (2011)
- Burnt Friedman/Jaki Liebezeit: Secret Rhythms vol. 5 (2013)
- Burnt Friedman/Jaki Liebezeit/Jono Podmore/Irmin Schmidt: Cyclopean EP (2013)
- Robert Coyne/Jaki Liebezeit: The Obscure Department (2013)
- Robert Coyne/Jaki Liebezeit: Golden Arc (2014)
- Hans Joachim Irmler/Jaki Liebezeit: Flut (2014)
- Jaki Liebezeit/Holger Mertin: AkÅŸak (2015)
- Robert Coyne/Jaki Liebezeit: I Still Have This Dream (2016)
