PÅ TAMPEN: Er du fra Flatråker på Tysnes, så liker du ikke de fra Våge. Sånn er det. Glatte politikere med hang til navneskifter og annen magi kan ikke endre det.
Tekst: Thorstein Selvik
Vis a vis den nye terminalen på Flesland henger det kunstneriske skiltet «Bergen?». Jeg liker skiltet i dets naive enkelhet. Enhver få tolke det som en vil. Mer seriøst kunne skiltet vært erstattet av det imaginære skiltet «Vestlandet?». For spørsmålet jeg stiller er: Finnes egentlig Vestlandet? Som etablert, logisk og mest mulig friksjonsfri enhet? Tja. Jeg lurer litt på det.
Vestlandet vrimler av sjarmerende og ofte nydelige enkeltplasser, men region? Jeg undres.
Bergen finnes så utvilsomt, selv om byens tradisjonelle borgerskap og kapitaleiere har solgt ut mange av sine bedrifter, slik at antall hovedkontorer har gått drastisk ned og byens næringslivsmakt er tydelig redusert.
Byen finnes likevel, selv om det offentlige dominerer arbeidsmarkedet og Brann spiller ujevnt. Byen har fremdeles en sterk identitet med en solid kulturscene, et vibrerende musikkmiljø og en sterk utdanningssektor med UiB, NHH, Sjøkrigsskolen og Høgskulen på Vestlandet.
Bergen er (naturligvis) totalt dominerende på Vestlandet innen forskning og utdanning. Dessuten er sterke klynger til stede på de maritime og marine feltene, i helsesektoren og i flere andre bransjer. Bergen finnes. Til irritasjon og glede for resten av landet. God måræææn!
Men Vestlandet, finnes virkelig det? Det spørs jo hva man mener, hvordan man definerer og beskriver «Vestlandet». Det var tidligere i år en storslått konferanse om Vestlandet i Grieghallen i regi av Sparebanken Vest, Bergens Tidende, Bergens Næringsråd og flere. En A1-produksjon om vårt kjære (?) Vestlandet (ikke Vestland, det er visstnok noe annet).
Vestlandet ble hyllet som en av Europas – eller var det verdens – rikeste, mest ressurssterke og fremtidsrettede regioner. Mye olje, gass og vill og tam fisk er det blitt, det vet vi. Men finnes Vestlandet? Egentlig? Jeg tok det opp i en pausediskusjon, men fikk noe usikker respons (lett hevede øyebryn er det noe som heter).
[PostBlock id=336]
Men tenker man gjennom landsdelen Vestlandets brokete historie, med allehånde lokaldialekter og ditto særpreg, og med fjorder og fjell som skiller i stedet for å binde sammen, ja, da skjønner man at å snakke om et enhetlig Vestlandet er en krevende øvelse. Regionen er fragmentert og kommunikasjonene både sparsomme og ujevne. Veier og annen infrastruktur er av tvilsom forfatning mange steder.
Og ja, vei- og tunnelbygging hjelper. Bare se på Fjærland og Jølster etter at de fikk tunnel: Noen hundreår med kjekling omtrent stoppet opp; de har sluttet å slåss og bære kniv, og er heller sammen på dans på fredelig vis. Eller ta Bømlafjordtunnelen, som har samkjørt Sunnhordland og Haugalandet (på bekostning av Bergen og Bergenshalvøyen). Samferdsel hjelper på felles identitetsutvikling.
Og det trengs, for tenk på Stavanger, Haugesund, Leirvik (ja, det er en by), Bergen, Førde (ja, det er også en by), Florø, Ålesund og så videre. Jeg føler meg faktisk mer hjemme i New York enn i Stavanger (skummel by, uvirkelig dialekt), og i Ålesund har jeg vært to ganger. Kjenner ikke byen. Dette aksentuerer et poeng: Folk er mer kjent i Norges dominerende hovedstad Oslo enn i nabobyen, de ser til MAKTEN i Oslo og drar dit for å oppnå noe, ikke til naboen på kysten.
Skifter vi fokus fra kysten til fordel for vestlandske innlandsstrøk, blir det enda verre: Voss dras mot Oslo (jernbanen!), Odda er noe for seg selv, det vet vi, og veien langs Sørfjorden fra Kinsarvik til Odda er så smal at det flere steder knapt er plass til én bil om gangen i hver retning. Og her skal turister og næringsdrivende ferdes. Jesus Marimba!
Ja, det er vakkert her, men det er det pinadø i Alaska og på Ildlandet også. Vestlandet har de samme nydelige fjorder og fjellrekker som stykker opp landskapet i en nærmest pervers mangel på symmetri. «Man snakker om den vakre utsikten fra fjellene, men ingen snakker om all utsikten fjellene stenger for» sa dikteren Nils Kjær.
Ergo er osloregionen en reell region, og Østlandet – med sin effektive kommunikasjon – en ekte landsdel (kjedelig, men ekte). Ekte er også Sjælland (ofte benevnt «Djevleøen» av resten av Danmark) med København, stockholmsregionen og mange andre områder og landsdeler i Europa som henger sammen økonomisk og kulturelt. Geografien har sørget for det. Samkvem funker.
Vestlandet derimot blir som et gigantisk islandsk Snæfjellsnes – et kåløre av kriker og kroker med fjell imellom. Jeg kjørte nylig fra Dale til Modalen. Jeg fikk hakeslepp av den smale veien og det vakre, men ruglete landskapet. En temmelig farlig ferd vil alle si (det fascinerende med veibredde, er at det faktisk er mulig å måle den).
Vestlandet vrimler av sjarmerende og ofte nydelige enkeltplasser, men region? Jeg undres. Vi har gjennomlevd nok en vintersesong med kolonnekjøring og tunnelproblemer i øst-vestsambandet. Vi lever fremdeles spredt i vår fragmenterte vestlandske virkelighet.
Det kommer vi nok til å gjøre lenge. For det har vært hver bygd, hver mann og hver kvinne for seg i hundrevis av år. Er du fra Flatråker på Tysnes, så liker du ikke de fra Våge. Sånn er det. Glatte politikere med hang til navneskifter og annen magi kan ikke endre det.
