Florvaag Hus Gåsakilen
Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

Hva vil vi egentlig med skolen?

PÅ TAMPEN: Skole og skolegang har i hele menneskehetens historie vært av sentral betydning. Men vårt forhold til skolen i dag – fra førskole til postdoktor – virker noe uklart. Hva vil vi egentlig med skolen?

Tekst: Thorstein Selvik

Både kulturelt og kompetansemessig har skolen vært helt avgjørende for vår sivilisasjon. Hadde det ikke vært for skolens undervisning av allehånde vitenskaper og innsikt om menneskets lodd og historie, ville vi vært ille ute alle sammen. Vi ville knapt hatt et samfunn.

Siden 1945 (i hvert fall) har vi hatt en tidvis opphetet debatt om skolens rolle i det moderne samfunn. Skolen følger samfunnstrender, påvirkes av vår kollektive oppfatning av hvordan vi vil at skole og universitet skal være.

Fra Mosse Jørgensens forsøksgymnas i 1969 har diverse «oppdaterte» skoletilbud og skoleformer kommet til. Vi fikk en flora av alternative skoler og linjer utover 1970-tallet – helt sikkert til glede for noen og irritasjon for andre. Islendere, busseruller og vadmelsnikkers hadde i hvert fall gode tider. Samt postvesker og heimevernsjakker.

Senere kom jappetidens vektlegging av harde økonomiske fag på NHH, BI og slike kvantitative steder. Studentene begynte med jakke og slips igjen, og de beste kom til Harvard før jobb i McKinsey og andre broilerfabrikker. 1990-tallet brakte atter gryende samfunnsbevissthet med sampol og jus. Stein Kuhnle og Frank Aarebrot ble de store heltene. Den politiske verden skulle forstås.

På 2000-tallet fikk vi den lett naive yrkesrettede utdanningen (oljeingeniører!). Så kom 2014 og oljeprisen falt fra 120 til 37 dollar, og så var de nyutdannede oljeingeniørene ille ute. Det er farlig med for spesialiserte studier! Slik seilskutekompetanse ble irrelevant i dampskipets tid, står altfor fossilt orienterte kandidater i dag i faresonen.

I 2019 er den styrkede miljøbevisstheten i lyset, i kombinasjon med en klar teknologioptimisme. Dette er tydelige trender i skolen i dag, fra førskole til postdoktor. Fordi samfunnet i helhet utvikler seg slik. Det grønne skiftet skal tas på alvor, og teknologien skal hjelpe oss. Også i skole og utdanning.

Vi har strålende barn og ungdom i Norge. De er det mest verdifulle vi har. Lærerne som tar vare på disse, skal også funkle enda mer. Det er superviktig for alle.

Men skolen er likevel og fremdeles et uklart sted. Hvilken skole vil vi ha? Hvorfor faller mange gutter utenfor og jentene gjør det så bra? Skal man ha karakterer eller ikke? Hvilke hjelpemidler skal være lov å bruke ved eksamen? Og skal man i det hele tatt ha eksamen? Hvordan skal undervisningen foregå? Hvordan skal elever og studenter måles? Skal det være leksefri? Registrering av fravær? Skal man fremdeles synge, og i så fall hvilke sanger? Og hva med julen? Hvor står kristendom og annen religion oppe i alt dette? Hvilke krav kan og skal stilles? Og skal vi satse på bredde eller dybde? Spørsmålene er mange.

Elitestudentene er en omtalt gruppe i disse dager etter at opptakskrav for det kommende høstsemesteret er annonsert. Honours-studiet (en tverrfaglig elitesatsing ved Universitetet i Oslo) og medisinstudiet på NTNU krevde 6,11 i snitt fra artium, nanoteknologi også ved NTNU ligger på samme karakternivå, industriell økonomi (fremdeles ved NTNU) ligger rett under. Medisin i Oslo er også svært krevende å komme inn på. NHH er en toppskole, jus er populært.

Alle disse studiene preges av elitestudenter, flinke emner som vil foredles på beste måte med tett oppfølging. Men dette er også (og selvsagt) kontroversielt; høyresiden jubler og støtter elitesatsingen, mens venstresiden med SV i spiss er skeptiske. De vil nok heller at elever og studenter skal gis et mest mulig likt tilbud (det er bedre at alle er like dårlige enn at noen stikker av med ressursene og seieren)

Matematikk-kunnskapene er altså jevnt over for dårlige i Norge, og dette har mange årsaker. Den digitale utviklingen har i stor grad overflødiggjort fokusert tallbehandling, og man kan postulere at den flimrende digitale multitaskingen virker konsentrasjonshemmende. Historisk bærer vi med oss en uheldig arv, der barn helt ned i syvende klasse ble splittet i realister (flertall av gutter) og filologer/humanister (flertall av jenter).

Fram til 1970-tallet var vi et relativt fattig land og ungdom skulle spesialisere seg og komme seg i arbeid. I større land som Frankrike, England og USA hadde man lenge før oss en bachelor-master-modell hvor man på bachelornivå kunne eksperimentere med å ta forskjellige fag for å se hva man passet best til. Så kunne man etter bachelorstudiet ta jus, medisin, teknologi eller økonomi ut fra en moden erfaring. Det gir sikrere og tryggere studenter.

Den klassiske læremodellen er under press. Online-undervisning kan inneholde fordeler når det gjelder fleksibilitet og effektivitet, men det er tilnærmet umulig å erstatte fysisk og personlig lærer-elev-kontakt. Klassisk undervisning helt fra Perserriket via det antikke Hellas gikk ut på å sitte ved mesterens føtter og lære. Lytte og lære, diskutere og lære, fornemme stemning og kultur. Og lære.

I vår tid trenger solen en oppstramming, klarere krav må stilles, elever og studenter må også ses tydeligere og mer personlig. Vi har ikke en sjanse uten kunnskapssamfunnet, hvor skolen står i midten. Lærernes vilkår og status må opp, kravene til dem likeens. Vi har strålende barn og ungdom i Norge. De er det mest verdifulle vi har. Lærerne som tar vare på disse, skal også funkle enda mer. Det er superviktig for alle. Godt skoleår!

ANNONSE:
Livsstilsmessen bunnbanner

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this