– Har du vonde føtter?

Del artikkelen i Sosial medier

Akkurat hvor mye som står på spill kommende søndag når Brann møter Rosenborg på Stadion, vet jeg ikke her jeg sitter en uke før, men jeg vet at jeg bryr meg. 

Det var etter å ha sett Nils Arne Eggen bli intervjuet av Anne Lindmo på NRK, mens jeg satt sammen med min bror og svigerinne og mine barn og deres barn – alle driver med fotball, turn eller håndball – at alle minnene strømmet på.

Jeg er lettrørt, og kjente at jeg ble sentimental da trenerlegenden kom inn i studio med krykker, eller var det stokk, jeg husker ikke, for jeg måtte skjerpe meg for ikke å begynne å grine midt i fredagsunderholdningen med sjokolade, ostepop og mobiltelefoner.

Jeg liker ikke når Eggen koketterer og later som om han ikke ville at Otto Ulseth skulle skrive bok om ham, og jeg synes ikke noe om at han ikke bare innrømmer at han er beæret over at de skal reise en statue av ham utenfor Lerkendal.

Det er en misforstått jordnærhet han prøver seg på, Eggen, når han liksom skal være så norsk, passe inn blant oss andre, og det kler ham dårlig. Men jeg elsker jo trønderen, og det er sterke ord fra en som har gått på Brann Stadion siden tidlig på 80-tallet, da Brann rykket opp og ned og var like pålitelig som været på hvilken som helst årstid i Bergen.

Jeg måtte vente til jeg kom hjem før jeg kunne gjøre et Google-søk på «godfoten», teorien Eggen ofte snakker om, og som er tittelen på boken han ga ut for snart tyve år siden. – Har du vonde føtter? spurte Google tilbake.

Så begynte han å snakke om sønnen som tok sitt eget liv, og det var like før det raknet for meg igjen, mens jeg så minstejenten forsyne seg av ostepopen for hvem vet hvilken gang, før hun lente seg tilbake i sofaen sammen med søsteren, kusinene og fetteren med et stort smil om munnen, vi hadde gått tur til Steinkvanndalen dagen før, i strålende solskinnsvær, og jeg er blitt så pass gammel at jeg plutselig kan stoppe opp, helt ut av det blå, og tenke, mens Steinkvanndalsvatnet glimret med sitt nærvær, at vi er heldige, det var høstferie, og vi skulle egentlig badet i øs pøsende regnvær.

Mobilen er knust, mobildataen sporløst borte, vi har ikke wifi på hytten, så jeg måtte vente til jeg kom hjem før jeg kunne gjøre et Google-søk på «godfoten», teorien Eggen ofte snakker om, og som er tittelen på boken han ga ut for snart tyve år siden. 

– Har du vonde føtter? spurte Google tilbake.

Vonde føtter for pokker? Klart jeg har vonde føtter. Jeg nærmer meg femti, drar meg selv ut på asfalten flere ganger i uken, mens jeg kikker hastig på pulsklokken, for å sjekke hvor langt jeg har løpt, hvor mye jeg har forbrent, og tar en ekstra sløyfe i tilfelle jeg får lyst på chips når jeg kommer hjem.

[PostBlock id=164]

Så er det altså ikke slik at alle tenker på Nils Arne Eggen og fotball når de hører begrepet «godfoten». Og det fins folk som ikke bryr seg om Brann slår Rosenborg på søndag. Jeg vet om folk som blåser av idrett generelt. Er det virkelig sant? Ikke en gang Ingebrigtsen-brødrene og pappa Gjert? Tre brødre som jobber sammen og pusher hverandre for å bli best i verden, «godfoten»-teorien i praksis, mens faren, eller treneren eller hva han er til en hver tid, slenger om seg med opphissede kommentarer, og ingen tør å hoste i nærheten av guttene, for da er det på håvve ut?

«Godfoten» handler om å spille hverandre gode. På fotballbanen. I skolekorpset. På teateret. På danseparketten. På arbeidsplassen.

Du må gjerne ha typer som skiller seg ut, som har selvtillit, som kjører solo innimellom, men det er kun når alle forstår betydningen av å jobbe sammen mot et felles mål at man kan vinne.

Dette forsto Nils Arne Eggen. Han brukte begrepet komplimenterende ferdigheter. Han snakket fremfor alt om samhandling. Han trodde alt var mulig. Han nektet å la geografi definere potensial. En nordmann har samme forutsetninger som en argentiner eller italiener. Og han fikk laget sitt til å tro på det.

Derfor scoret Trond Egil Soltvedt mot AC Milan og Juventus. Gutten som bare ville spille fotball på en liten plass uten fotballbane. Som byttet lag når han ikke fikk drible og være seg selv. Som ringte til Viking når Brann nølte. Og som fikk drømmen oppfylt da han som Coventry-spiller slo Manchester United og David Beckham i Premier League.

Som guttunge var han en dribler; som voksen ble han en lagspiller. Ingen løp mer og jobbet hardere enn Trond Egil Soltvedt på Stadion på 90-tallet. Ingen. Helt til han ikke fikk lov lenger. Og gikk gratis til Rosenborg.

Akkurat hvor mye som står på spill kommende søndag når Brann møter Rosenborg på Stadion, vet jeg ikke her jeg sitter en uke før, men jeg vet at jeg bryr meg. Jeg vil så inderlig at Kristoffer Barmen scorer. Eller Brann-nykommeren Christian Eggen Rismark, for den saks skyld, trønder og Nils Arnes barnebarn.

Og så håper jeg at jeg klarer å være tålmodig som trener for alle spillerne på jenter 12. Også for dem som ikke kjører solo, som ikke er stappfull av sult, som ikke nødvendigvis er typiske vinnerskaller. Fordi jeg var en slik selv.

Nå har jeg bare vonde føtter.

[PostBlock id=165]

Del artikkelen i Sosial medier