NYTT ALBUM FRA WATERWAGON: Med de rette kanalene (og litt strigling av Hæglands engelskuttale) kan denne fort slå gjennom også utenfor Bergens (og Norges) grenser. (Foto: Jim Hansen)

PÅ ØRET: Ventetiden er over!

Om noe så har pandemien gjort oss mer åpne for å sette pris på livets viktigste sider. I tillegg har den gitt oss store mengder med ny musikk; ofte som en direkte konsekvens av alt man har savnet i de to siste årene.

tinyurl.com/paaoeret

Det å være musikkanmelder i Bergen føles som ren luksus. Som om det ikke var nok at vi er landets beste konsertby med landets beste publikum (det har jeg hørt flere artister si fra scenen, og jeg tror dem hver gang), så kommer det en jevn strøm av plater der både tekst og musikk er av en annen støpning enn mye av det som kommer fra hovedstaden (med mange hederlige unntak, skynder jeg meg å si).

Alt du trenger er kjærlighet og musikk

Dette er rett og slett «All You Need is Love» for tiden vi lever i akkurat nå.

Før jeg begynner gjennomgangen av denne månedens platebunke vil jeg gjerne minne om R.E.M.-vokalist Michael Stipes utrolig vakre pandemi-sang fra sommeren 2020 (innspilt sammen med Aaron Dessner (The National) og Justin ‘Bon Iver’ Vernon).

Sangtittelen alene er nok til å forstå at den er skapt for å være soundtracket til sommeren 2022: «There’s No Time Like for Love Like Now». Dette er rett og slett «All You Need is Love» for tiden vi lever i akkurat nå – med krig i Europa, miljøkrise og folk i alle aldre som sliter med ettervirkningene av to år med unntakstilstand og isolasjon.

Whatever waiting means in this new place / I am waiting for you synger Michael Stipe – like vennlig og tilstedeværende som alltid. Nå er ventetiden over.

 

Waterwagon: In Real Life

Waterwagon: In Real Life (Egenutgitt)

Waterwagon er en lokal gjeng som hver for seg har lang fartstid som bergensmusikere – to av dem med lenker helt tilbake til den gangen Saft tronet øverst på Europatoppen. Bandets fødselshjelper var nemlig ingen ringere enn nylig avdøde Trygve Thue, mens Magne Lunde (som døde i fjor) spiller på halvparten av platens ti låter.

Bandet spilte inn 14 låter i perioden 2015-2018, og slapp debutalbumet Go for Tomorrow i 2019. Siden har de gitt ut en del singler i et The Byrds/Tom Petty-influert poplandskap.

De består i dag av Helge Nyheim (trommer/perkusjon og koring), Ole Amund Gjersvik (bass), Daniel Birkeland (gitar og koring) og Øyvind Hægland (sang).

Sistnevnte står for tekst og musikk på alle låtene, med unntak for to signert Tore Thorsen (blant annet kjent for duoen TOMA han hadde sammen med Magne Lunde).

Tekstene handler for det meste om dagens virkelighet (derav platetittelen), med tapt og nyvunnet kjærlighet og verdien av nestekjærlighet og solidaritet.

Dette er upretensiøs popmusikk skapt av folk som vet hva de holder på med.

«Let Them Live» er slik sett en utstrakt hånd til de som flykter fra krig og undertrykkelse, «The Harvest is Plentiful» en besk kommentar til hvordan Putin hindrer eksporten av ukrainsk korn, mens «You’re not Alone» er en følsom ballade om menneskehandel.

Dette er upretensiøs popmusikk skapt av folk som vet hva de holder på med. Fine melodiganger, lekre soloer og en detaljrik produksjon (signert Daniel Birkeland) – med et knippe låter som vokser seg på deg til mer du hører de.

Ja, innimellom kunne jeg gjerne lagt til The Beatles som tydelige inspirasjonskilder – hør for eksempel nydelige «The Very First Moment» og den skjulte diamanten «Dear Friend». Med de rette kanalene (og litt strigling av Hæglands engelskuttale) kan dette bandet fort slå gjennom også utenfor Bergens (og Norges) grenser.

 

Knut Skønberg: Rett innom

Knut Skønberg: Rett innom (Egenutgitt)

Knut Skønberg er et ikke helt ubeskrevet blad på vår lokale pophimmel. Han hadde en viss suksess for 15 år siden med EPen Brann i min sjel (ja, det er en fotballåt), der B-siden var «Høsten varer hele året» – en ekte regnvåt bergenssang som du fort nikker gjenkjennende til. Så skjedde livet.

Familielivet tok opp mye av hans tid, og for noen år siden ble han rammet av en svært alvorlig sykdom. Som rekonvalesent kom sangideene til ham nærmest flytende på en fjøl, og sammen med sin gode venn Roy Bjørge har han brukt de to siste årene på å sy de sammen til et helt album.

Dette ble sluppet på en forrykende konsert på en fullsatt Stereo-kjeller forrige helg – der han stilte med en hel septett av dyktige musikere. Publikum var nærmest ekstatisk, noe som er lett å forstå når man hører de iørefallende låtene hans.

Knut Skønberg har en varm og fin sangstemme som takler alt fra følsomme ballader og Jan Eggum-influert viserock til bredbeint tungrock og låter som i en rettferdig verden hadde klatret høyt på VG-lista.

Knut Skønberg har en varm og fin sangstemme som takler alt fra følsomme ballader (hør «Du har» og den helt nydelige «Toppen av alt») og Jan Eggum-influert viserock (hør «Konge på haugen») til bredbeint tungrock (hør de metal-gyngende «Udødelig» og «Lønn i himmelen») og låter som i en rettferdig verden hadde klatret høyt på VG-lista («Det holder no»).

Oppsummert: Gode låter med høyt allsangpotensiale (noe som ble tydelig bekreftet på plateslippkonserten), norske tekster som faktisk har mening og en fin og luftig produksjon med god plass for den flotte stemmen hans.

 

Josefin Winther: Fritt fall (EP)

Josefin Winther: Fritt fall (EP/Egenutgitt)

En som virkelig har brukt pandemi-tiden kreativt er bergensartisten Josefin Winther. EPen Helt hel (med den A-listede singelen «Fint å se deg her») kom ut allerede i april 2020, året etter kom hun med det regelrett fantastiske albumet Hun som var her (produsert av Thom Hell) – og nå er hun ute med EPen Fritt fall.

Uttrykket hennes har alltid vært befriende fritt, men kanskje i enda sterkere grad etter at hun begynte å skrive tekster på norsk. Den nye EPen frontes av det fengende tittelsporet, og fortsetter med tre nedstripppede sanger.

Først får vi «Nesten umulig», en lavmælt stearinlys-sang om kjærlighetens opp- og nedturer innpakket i et enkelt komp og innimellom litt skjærende lydeffekter, deretter «Du tar feil» – som er en spretten sang om vennskap der Thom Hell spiller de fleste instrumentene.

EPen avsluttes med en poetisk, omsorgsfull og støttende snakkesang der hun henvender seg direkte til de av oss som sliter med å klare «En dag til». Hun sier selv at låten er inspirert av pilgrimsvandringer hun har vært på med elever (Josefin jobber som lærer), hvor de noen ganger var så trøtte og slitne at de ikke visste om de orket å ta et eneste skritt til. Løsningen da ble å ta ett skritt om gangen.

 

Christine Sandtorv: Lyden av et år – Q2 (EP)

Christine Sandtorv: Lyden av et år – Q2 (EP/Ifemmera Records)

Christine Sandtorv (Ephemera) fikk Spellemannprisen for barnealbumet Automagisk; fjorårets utgivelse i hennes populære Stjerneteller-serie. Nå er hun ute med en EP rettet mot et mer voksent publikum (selv om den vennlige stemmen hennes egner seg godt for de yngste i baksetet nesten uansett hvilke sanger hun synger).

EPen er den andre i en serie der hun tar for seg alle månedene i året 2020 – et prosjekt som ble til da hun fikk innvilget et fordypningsstipend fra Komponistenes Vederlagsfond.

Tanken var å komponere og skrive seg gjennom året, og se hvor mye sangene ble preget av årstidene, familieliv, timeplan, ro, usikkerhet, og andre ting. Så ble selvsagt 2020 helt annerledes enn hva hun hadde sett for seg. Sangene ble dermed mer journalistiske, der hun melder om bekymringer vi alle har følt på de siste to årene.

Hun åpner med en sang fra april 2020; en nydelig arrangert vise om hvordan ord kan varme på en dårlig dag. Deretter får vi en sommerlig samba om alle planer som måtte settes til side. «Om det blir nåkke aaav det» går refrenget her. EPen avslutter så med en Leonard Cohen-inspirert drømmelåt fra juni 2020 om å være den sangen som «gjør deg ellevill, den som du vil danse til».

 

Fredrik Saroea/BIT20 Ensemble: Rona Diaries – The Chamber Versions

Fredrik Saroea/BIT20-ensemble: Rona Diaries: The Chamber Versions (Yap Records)

Mange ble overrasket av fjorårets album fra Fredrik Saroea, der vi fikk bli kjent med en helt annen side av Datarock-vokalisten enn den partyrocken bandet hans vanligvis står for.

Albumet var inspirert av en rekke av Saroeas favoritt-artister/band (han lister opp The Sea and Cake, Fugazi, U.S. Maple, Flying Saucer Attack, Blonde Redhead, John Martyn, Nick Drake, Scott Walker, Morrissey og Mark Kozelek), og kom i stand etter at Datarocks turné ble avlyst på grunn av en pågående «rona»-pandemi.

Platen ble sluppet under en internasjonalt strømmet konsert under Festspillene 2021, og det er opptaket fra denne konserten som nå er ute som eget album.

Musikerne på albumet er ingen ringere enn BIT20-ensemblet – i arrangementer som kan minne om tidligere prosjekter fra Björk og Elvis Costello. På «Battered & Bruised» legger han seg tett opp til Morrisseys uttrykk, faktisk så tett at dersom du spiller den uforberedt for noen, vil de tro at det faktisk er den tidligere The Smiths-vokalisten.

Om jeg savner bass og trommer? Absolutt ikke. Arrangementene er spenstige, med nok variasjon til å holde på spenningen – og de uventede omgivelsene får virkelig frem personligheten i stemmen hans.

Arrangementene er spenstige, med nok variasjon til å holde på spenningen – og de uventede omgivelsene får virkelig frem personligheten i stemmen hans.

Noen ganger legger strykerne seg rundt teksten som et varmt teppe, andre steder stikker og kommenterer de slik at låtskriverkunsten i bunn nesten får spotlys på seg (hør «A Matter of Dying») – mens «Dragging You Down» og «Feather in the Cap» høres ut som slagere fra en dramatisk West End-musikal som du svært gjerne skulle hørt mer fra.

Innertieren kommer helt til slutt. «Heaven Knows Those Songs Weren’t Heaven Sent» er en låt som gir deg umiddelbar lyst til å protestere på dens tittel. Det er rett og slett en helt nydelig trøsteballade som kunne gått rett inn på Rufus Wainwrights repertoar. Det eneste problemet er at den toner ut litt for tidlig – en så flott sang fortjener to vers til. Kanskje vi får det på et eget «Rona Diaries: The Remixes»-album til neste år?

 

Pogo Pops: Daylight

Pogo Pops: Daylight (Apollon Records)

I dag slippes Pogo Pops’ nye plate, fem år etter det spreke comeback-albumet «Love Is The Greatest Compass».

Er du fan, så vet du omtrent hva du får – det er melodiøse og fengende låter med mange referanser til britisk indiepop fra 90-tallet.

«My Mind is Like a Radio» heter en av låtene – noe som kunne vært tittelen både på Frank Hammerlands selvbiografi og på denne platen.

Å lytte på Daylight føles nemlig litt som å tune inn på favorittstasjonen en sen kveldstime, og glede seg over radio-DJens varierte musikksmak.

Ikke alt faller i smak, men de beste låtene her kan fint gå inn på listen over bandets beste (som er lang).

Den mest opplagte singelen er «Maybe It Was Just a Dream», som er lett gjenkjennelig pogopop av beste merke, en annen er «Things That We Did» – en gladlåt om å «go to pieces», komplett med easy listening-blåsere og allsang-refreng.

 

Sigrid: How to Let Go

Sigrid: How to Let Go (Island Records)

I strømmen av unge artister med iørefallende poplåter var Sigrid Solbakk Raabe et friskt pust i god tid før hun albumdebuterte med Sucker Punch (2019).

Nå er hun tilbake med «det vanskelige» andrealbumet – etter å ha testet vannet det siste året gjennom fire singler:

Discolåten «Mirror», oppbruddslåten «Burning Bridges», det-går-opp-og-ned-her-i-livet-låten «It Gets Dark» (oppsummert i tekstlinjen «it gets dark so I can see the stars») og trøstesangen «Bad Life» («I wrote this song to say, things won’t always be this way, no It’s just a bad day, not a bad life») – den siste sammen med det britiske bandet Bring Me the Horizon og muligens den beste av de.

Uansett, jeg får ikke helt fot for dette. Dersom det er ment som et selvransakende album med et budskap, så sliter jeg med å tro på sangene – siden alle pakkes inn i et masete og overarrangert lydbilde.

En skikkelig «sucker punch», altså – som i følge dictionary.com betyr «to strike (someone) with an unexpected blow».

«Last to Know» skiller seg i så måte veldig ut; en enkel pianoballade om svært ambivalente følelser der du aner noe av sårheten som bor i stemmen hennes.

Til slutt får vi «High Note», der det høres ut som om hun sliter litt med å nå de høyeste notene. Ikke at det gjør noe; sangstemmer med spennvidde er aldri spennende i seg selv.

Underlig nok er dette en låt der hun virkelig går ut på «a high note»: Den er fikst arrangert, har flott driv – og hun synger som om hun virkelig mener det. En skikkelig «sucker punch», altså – som i følge dictionary.com betyr «to strike (someone) with an unexpected blow».

 

Röyksopp: Profound Mysteries

Röyksopp: Profound Mysteries (Dog Triumph Records)

Etter åtte år er Tromsø-duoen endelig tilbake med en ny langspiller fylt til randen med elektronisk vellyd – og med et håndplukket lag av vokalister: Susanne Sundfør, Beki Mari, Pixx, Astrid S og Alison Goldfrapp.

Sistnevnte har endatil lovet at «there’s more to come», så det er bare å glede seg – på låten hun deltar på svøpes den vakre stemmen hennes inn i tunge elektroniske nøtteknekker-beats og atmosfærisk elektronika.

Susanne Sundførs to bidrag gir albumet et ekstra løft, dersom det skulle trenge det. «If You Want Me» er best – hun synger her litt tilbaketrukket og avventende, mens sequencere, syngende synther og et bittelite stormvær omkranser henne.

På «The Mourning Sun» kommer stemmen hennes såvidt gjennom noen tette skylag av synther, men bare det at hun er der løfter hele sporet opp fra ren lydkulisse til stor kunst.

Astrid Smeplass’ bidrag fortjener også honnør. Hun gir stemme til albumets mest opplagte poplåt; «Breathe» trygler nærmest om å bli remixet.

På albumet fremstår den som en tøff synthpoplåt, der enkelte nok vil finne det repeterende synthgroovet enerverende. Tvertimot, sier jeg – og skrur litt ekstra opp. «Nøkkelen til en god beat er endeløs repetisjon» sier jeg til alle som ikke har hørt langversjonen av Donna Summer-klassikeren I Feel Love.

 

Black Ballroom: Medication Won’t Heal You This Time

Black Ballroom: Medication Won’t Heal You This Time (Good Vibes Entertainment Norway)

Det er lenge siden sist jeg hørte noe med Stig van Eijk, som nå er ute med et album der han fronter rockebandet Black Ballroom.

Presseskrivet forteller at dette er et internasjonalt bandprosjekt han har jobbet med i åtte år sammen med Bjørn Magne Hansen (gitar/vokal). I tillegg til de to består bandets kjerne av franske Pluto (gitarer/ tangenter) og tsjekkiske Milan Cimfe (bass/trommer).

Eijk har en flott stemme, lett nasal og med en tiltalende heshet. Han åpner sterkt med «Your Mind is a Gun» – en tøff rockelåt der du blir sittende og nikke med hodet. Han klarer seg også fint i balladene «Happy», «In the End» og «Things I’m Not Supposed to Know» – spesielt sistnevnte, som fort kan bli en allsangvennlig festivalfavoritt.

«Rainy Town» er nok en fin låt (det er noe hjemlig over tittelen), flott sunget, sparsomt arrangert og med et flott løft mot slutten.

Sistelåten er en kort coverversjon av den gamle Rolling Stones-klassikeren «Play with Fire» (B-side på 1965-singelen «The Last Time») – der refrenget kanskje er «takk for sist» til alle de som trodde at Eijks artistkarriere for lengst var over: «Don’t play with me, ’cause you play with fire».

 

Wolfgang Bock: Cycles

Wolfgang Bock: Cycles (nyutgivelse/Mig Music)

Dette er gode nyheter til alle som elsker tysk elektronisk musikk fra «Berlin school»-tiden (Tangerine Dream, Cluster, Klaus Schulze, Manuel Göttsching, Peter Baumann, Michael Hoenig): Dette albumet sank som en stein da det kom ut i 1980, men er senere blitt hyllet som et av sjangerens beste.

Etter 42 år er det endelig blitt nyutgitt i remastret form, og det låter bedre enn noensinne. A-siden høres ut som en krysning av Oxygène (Jean-Michel Jarres debutalbum fra 1976) og de mer melodiøse partiene fra nylig avdøde Vangelis’ 70-tallsplater – med stigende og fallende sequencer-rytmer, syngende synther og fjern Mellotron-koring.

Platen er produsert av en annen nylig avdød electronica-pioner, nemlig Klaus Schulze.

Hans ånd svever tydelig over albumets B-side, som åpner råsterkt med dype bassdrønnende kirkeorgeltoner, dansende sequencere og fuglekvitter-synth – avløst av rullende trommer over en enkel synthmelodi som du elsker etter første gjennomhøring og forguder neste gang.

Dette albumet sank som en stein da det kom ut i 1980, men er senere blitt hyllet som et av sjangerens beste.

Så dør trommene ut, og mer dramatiske toner kryper inn, mørkt og avventende. Sequenceren kommer så tungt tilbake, stopper, starter, stopper igjen, starter igjen, dør helt. Stillhet.

Resten av platen er viet en lang elektronisk maurtue-symfoni som fortsetter omtrent der Michael Hoenig-klassikeren Departure from the Northern Wasteland (1978) slutter.

En bonus-nyhet er at Klaus Schulzes aller siste album, Deus Arrakis («Arrakis’ gud») slippes 10. juni. Han hadde egentlig trukket seg tilbake grunnet sykdom, men fikk et boost da filmkomponisten Hans Zimmer spurte om tillatelse til å bruke basslinjen fra Schulze-sporet «Frank Herbert» (1978) som del av lydsporet til Denis Villeneuve filmatisering av Frank Herberts Dune-trilogi.

Dette brakte ham tilbake til studio (og Frank Herberts science fiction-romaner), og resultatet ble Deus Arrakis.

 

Sun Ra & His Arkestra: Media Dreams

Sun Ra & His Arkestra: Media Dreams (utvidet nyutgivelse/Enterplanetary Koncepts

En hyggelig nyutgivelse helt til slutt. Den originale vinylutgaven (utgitt på El Saturn Records) av dette italienske konsertopptaket var faktisk en av de første platene jeg kjøpte. Jeg kom tilfeldig over den på Apollon en gang i 1980, og falt umiddelbart for det hjemmelagde coveret – som bare var et hvitt pappcover påklistret en maskinskrevet lapp (se innfelt bilde).

Selvfølgelig ante jeg ingenting om hva som skjulte seg i rillene. «Dette er sære greier» sa Einar ‘Engelen’ Engelstad da jeg ba om å få høre på platen. Jeg husker de store øreklokkene i butikken, med svært fremtredende bass og diskant.

Gjennom disse fikk jeg mitt først møte med en redusert utgave av den utenomjordiske jazzlegendens eget «Arkestra»: En uregjerlig og gyngende rytmeboks, John Gilmores himmelropende saksofonsoloer, små stikk fra trompetist Michael Ray og nervøst og løst trommespill fra Ali Luqman.

På toppen av alt dette: Herman ‘Sun Ra’ Blount selv (orgel, piano, rytmeboks og Crumar Mainman – det siste en tidlig polyfonisk synthesizer), som like til han døde i 1993 hardnakket hevdet at han kom fra planeten Saturn. Slik hørtes det også ut når han spilte på sitt arsenal av tangentinstrumenter.

«Dette er sære greier» sa Einar ‘Engelen’ Engelstad da jeg ba om å få høre på platen.

Jeg forlot Apollon med to Sun Ra-plater. Den andre var en 20 år eldre innspilling, og inneholdt mer «tradisjonell» jazz i mine unge ører. Jeg tror jeg valgte den på grunn av det håndkolorerte coveret og tittelen – som var uimotståelig for en 17-åring på vei ut i verden: Sun Ra Visits Planet Earth.

To år senere sendte NRK et opptak fra en nå legendarisk konsert på Kongsberg Jazzfestival sommeren 1982. Jeg husker at jeg så det sammen med en venn, og at han irriterte seg grundig over Sun Ras fargerike påkledning. «Kunstnere kan tillate seg hva som helst» fnyste han. «Heldigvis» tenkte jeg.

Albumet er i dag høyt oppe på listen over mine absolutte favorittplater, og jeg ble svært glad da plateselskapet Art Yard kom med en sterkt utvidet CD-utgave i 2008.

Den nye utgaven ble sluppet for noen uker siden, er stort sett identisk med den forrige nyutgivelsen – og foreløpig kun sluppet digitalt. Kommer den på 180 grams vinyl, står jeg klar med VISA-kortet.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this