2016 er snart historie, men den beste musikken tar vi med oss inn i de kommende årene. Det har kommet mange bra plater, vi har tatt noen tunge farvel med kjære artister – og Bergenfest var bedre enn noensinne.

Årets 15 beste konserter

1. Paul McCartney – Koengen 24. juni: Den så vi ikke komme. En utekonsert i gråvær ble en intim og personlig opplevelse for tusener, som bare lot følelsene strømme på. Konserten ble en kollektiv opplevelse av samhold, selv om hver og en hadde sin personlige gjenforening med minner fra fortiden. Da det hele var over, gikk alle rundt og smilte. Pappkrusene til de rumenske tiggerne ble fylt til randen. Det var en nydelig kveld.

2. Susanna – USF Sardinen 30. september (med Johan Lindvall, Helge Sten, Thomas Bang og Fredrik Wallumrød): Til tross for at hun bruker mye elektronikk, så låter det organisk og menneskelig. Dette er musikk med sjel. Hva tenker du på, Susanna, når du reiser fra by til by for å fremføre de personlige sangene? Hva ler du av, hva hører du på underveis? Hvem er du; alene i livet, slik vi alle er, innerst inne?

3. Sigur Rós – Bergenfest 16. juni: Musikken deres er umåtelig vakker, men også svært annerledes enn det aller meste. Det føles litt som om de er strålt ned fra en annen dimensjon, kun som levende bilder, mens de egentlig spiller for et helt annet publikum, i en helt annen sfære, der levende vesener ikke har fast form; en slags gudenes musikk, lyden som fyller Olympen når Zevs heller ambrosia i begeret.

4. Rufus Wainwright – USF Røkeriet 31. mai (med Mark Hummel): Det er noe med kanadiere og Bergen. Hawksley Workman har et lojalt publikum her i byen, Neil Young har sitt eget tributeband, og når Rufus Wainwright går på scenen, jubler publikum til hver kjente tone – og nekter ham å trekke seg tilbake. Så viste han seg også som en entertainer av klasse, som, ved siden av at han spilte uanstrengt og lekent både på gitar og Steinway & Sons-flygelet, sang med nesten operatisk intensitet.

5. Aurora – Bastionen 18. august: Halvannen time med Aurora på scenen er ikke som halvannen time med hvilken som helst annen artist. Hun inviterer deg med inn i sin helt egen hjertelig til stede-verden, der ingenting synes umulig.

6. Gatens Evangelium – Garage 2. november: Dette var en overraskelse. Overskriften var «releasekonsert», der overskriften både hintet til at bandet består av tidligere fengselsfugler – og deres plateslipp av debut-EPen Løp for livet. Har du hørt den, vet du noenlunde hva du fikk her – bortsett fra at Gatens Evangelium live låter både tettere, mer energisk og pønka enn studioversjonen. Bergensmagasinet gleder seg til fortsettelsen.

7. Nils Petter Molvær – USF Røkeriet 11. november (med Sly Dunbar, Robbie Shakespeare, Eivind Aarset og Vladislav Delay): Jazz i tradisjonen etter elektrisk Miles er dønn seriøse saker, med dypt konsentrerte musikere som nesten ikke trekker på smilebåndet. Det er en introvert musikk der lange klangflater, i god nordisk tradisjon, har erstattet bebopens trillende virtuositet. Jamaicansk dub har noe av det samme. De beste dubplatene er ren groove med lydeffekter, så ekteskapet med nordisk jazz har nok lagt klart lenge. Det er likevel en inspirert idé, og i dette tilfellet var det snakk om et møte mellom noen av de ypperste musikerne i hver sine sjangre.

8. Mercury Rev – Bergenfest 16. juni: Jonathan Donahue synger med intens innlevelse, og dirigerer bandet som en maestro med magiske hender. Lyden er til å drukne i, det er overstyrt, inderlig og melodiøst, med et band som like mye lever (trommisen hamrer løs med hele kroppen i bevegelse) som spiller på scenen.

9. A-ha – Koengen 7. mai: Klassisk A-ha i rikelige doser, dessverre noe skjemmet av dårlig lyd, fra et samspilt band som tydeligvis trivdes både med hverandre og publikum.

10. Philip Glass Ensemble – Peer Gyntsalen 27. mai: Det er en slags hullkort-musikk, en slags virtuos maskinmusikk, et skjelvende og pulserende lydbilde med små skifter og mye bevegelse. Lukker du øynene, kan du oppleve det drømmende i musikken hans; hvordan det på en måte finnes to tempo i lydbildet, et langsomt og melodiøst, et hurtig og storbyaktig.

11. Wilco – Bergenfest 16. juni: Konserten er nærmest en best of-samling av låter fra hele bandets historie; kun Wilco (the Album) fra 2009 glimrer med sitt fravær. Best representert er Yankee Hotel Foxtrot og A Ghost is Born, to plater som fortsatt står som påler.

vaular-roser — EVIG KJÆRLIGHET: Lars Vaular delte ut roser til bergenspublikummet. (Foto: Øyvind Toft)

12. Lars Vaular – Bergenfest 17. juni: Lars Vaular har en stor fanskare i hjembyen, og ble møtt av en fullsatt Plenen. Assistert av Kjetil Møster, Frode Flatland, Store P og Girson Dias holdt han oss i ånde med hele perleraden av hits. Mot slutten kom vennen John Olav Nilsen på scenen. De to sang selvfølgelig duetten Som i en siste dans, før Vaular avsluttet Bergenfest-konserten med å gå frem til scenekanten og dele ut 12 røde roser til publikum. «Evig kjærlighet» betyr det – på blomsterspråket.

13. MK’s Marvellous Medicine – Bergenfest 16. juni: Marie Kristine Dale hopper opp og ned mens hun spiller gitar. Hennes litt hese stemme står godt til den spretne bluesrocken, og kommer virkelig til sin rett på nydelige Into the Sunset, som avslutter settet.

14. Ibibio Sound Machine – Bergenfest 17. juni: Ledet av karismatiske Eno Williams er dette ekte afrikansk highlife, tilsatt moderne elektronikk, jazzblåsere – og ska. Bandets gitarist fortjener å nevnes spesielt. Dette er ingen ringere enn en aldrende Alfred «Kari» Bannerman fra Ghana, kjent blant annet fra afrofunk-bandet Osibisa – og nå medlem av Konkoma. Han står som en klippe, mens de ringende gitarlydene triller uanstrengt ut og blander seg lekent inn i det spretne lydbildet.

15. Morrissey – Grieghallen 6. august: Innimellom alle one-linerne og sarkasmen sitter en låtsnekrer som sliter med å få frem hooksene som setter seg på hjernen, slik fansen var bortskjemt med fra hans forrige band, The Smiths. Bortsett fra det, bevares. Dette var en feststund fra ende til annen.

Årets 10 beste norske singler

1. Nils Bech – O Helga Natt: Nils Bech tolker den forslitte juleklassikeren så hårene reiser seg på armene. Fra tv-serien Skam.

2. Janove – Regnbuen treffer oss ikkje lenger: Janove Ottesen fra salige Kaizers Orchestra har gitt ut fire singler i år, men bare én av dem er så magisk som denne. Gir akutt abstinens og sug etter gammel storhet. Bom bom bom.

3. Moddi – A Matter of Habit: Hvor mange mennesker kan en soldat mishandle og drepe før empatien forsvinner? Moddis enmannsprosjekt for fred og ytringsfrihet har allerede fått merke at festtaler og virkelighet ikke er samme sak. Sterk tekst og nydelig melodi.

4. Monica Heldal – Jimmy Got Home: Heldal har et låtskrivertalent som kan bringe henne så langt som helst.

5. Susanna – Hole: Susannas såre sanger treffer bedre enn det meste.

6. The Dogs – Ain’t Going Nowhere: The Clash lever i beste velgående et sted i Oslo. Stilsikkert fra landets morsomste rockpredikanter.

7. Ary – The Sea: Hypnotisk og minimalistisk elektronika drevet fram av Arys kjølige stemme. Brukt som vignettmusikk på NRK-serien Nobel.

8. Inge Bremnes – Ikaros: Vakkert og personlig fra en artist som definitivt breaker i 2017.

9. A-ha – Objects In The Mirror: Låten hører til fjorårets albumutgivelse, men singelen ble først sluppet i vinter. Så da rettferdiggjør denne perlen sin plass på årets liste.

10. Kvit Skit – Grown So Much Older/Flippin: Fra en nylig utgitt femspors-EP fra bergensbandet Kvit Skit, der de har bommet totalt på hvilke låter som burde være på side A og B. Førstesiden har ganske anonyme låter i alternativ country-land. Men glem dem. Her er det B-siden som gjelder. Grown So Much Older og Flippin er en helt annen skål, og viser et band på veg mot en vakker storhet. Og bra vokal er det hele veien.

Årets 10 beste utenlandske singler

1. David Bowie – Lazarus: Nydelig, nydelig. Slik skal vi huske Bowie.

2. PJ Harvey – The Wheel: Fortsetter der Let England Shake slapp.

3. Nick Cave & The Bad Seeds – Jesus Alone: Mørkt og dvelende tar han oss rett inn i dramaet da sønnen døde: «You fell from the sky / Crash landed in a field / Near the river Adur».

4. Mew – Count To Ten: Er med i soundtracket på Transformers Roll Out. Høres ut som en avlegger fra fjorårets album +/-, men restemat er ikke å forakte når middagen var et gourmetmåltid av de sjeldne.

5. Coldplay – Adventure Of A Lifetime: Coldplay har funnet popformelen, og dette oser det sommer og feelgood av. Vanedannende.

6. Pet Shop Boys – Twenty-Something: Man er aldri i tvil om hvem man har med å gjøre. Det geniale består i å stadig finne nye varianter av det samme. De er «The Andersson/Ulvaeus of synth».

7. John Legend – Love Me Now: Legend er fremdeles nyforelsket og uutømmelig for musikalske kjærlighetserklæringer til kona si. Denne er så glatt at den glir rett ned.

8. Lars Winnerbäck – Granit och morän: Winnerbäck på gamle tomter og minnes det som en gang var.

9. The Weeknd feat. Daft Punk – Starboy: Like lett og forglemmelig som en sommerdag. En mild bris i øret og en GT i handa.

10, Corinne Bailey Rae – Stop Where You Are: Det må være flere soulsangere på De Britiske Øyer enn noe annet sted i verden. Musikk for sene kvelder.

Årets 100 beste plater

1. David Bowie – Blackstar:
Da budskapet om at David Bowie var død nådde oss om morgenen mandag 11. januar, var vi først noe avventende; som om en del av oss forventet at dette var nok en av hans «changes»; at 69-åringen var en «Lazarus» i ferd med å, billedlig talt, «gjenoppstå fra de døde». Så ble nyheten bekreftet, og vi kjente straks at dette berørte oss dypt. Heldigvis rakk han å få ut et av sine aller beste album noensinne. Det må ha vært en enorm kraftanstrengelse, mens kreftsykdommen herjet i kroppen hans.

2. Susanna – Triangle:
Susanna skaper sitt helt eget musikalske univers med en musikk som ikke ligner på noe annet. Legg så til stemmen hennes, som er den viktigste årsaken til at vi aldri blir lei av platene hennes. Når hun synger, tror vi på henne.

3. Leonard Cohen – You Want It Darker?: Leonard Cohens avskjedsalbum griper minst like sterkt som Blackstar, ja, albumet blir nesten som en kommentar til det, ikke minst i tittelen. Avskjeden til verden holder like høy kvalitet som vi er blitt vant med fra det holdet, og han gir oss sin siste dose av poesi, livsvisdom og humor. Et komplekst sinn med enkle vaner. En kopp med te. En sigarett. Se solen jage natten bort.

4. Tord Gustavsen – What Was Said (med Jarle Vespestad og Simin Tander): Om dette er en ny Fairytales? Det er litt tidlig å si. Det er helt klart et album som, slik det er med den beste vinen, omfavner sjelen din langsomt og gradvis. Lev med den noen år; husk å ha den klar i iPoden på lange bilturer, i allslags vær og sinnsstemninger. Så kan du sette deg ned en dag, kanskje til neste år, eller kanskje om ti år, og si: for en plate. For en musikalitet.

5. Aurora – All My Demons Greeting Me as a Friend: Rett fra pikeværelset på Os og ut i verden. Aurora leverer både på plate og scene. Knallsterk popmusikk tvers igjennom. En artist det blir spennende å følge. For en stemme og for et talent.

6. Hanne Kolstø – Fest Blikket: Superproduktive Kolstø lager spennende musikk på tvers av båser og sjangre. Dette er en plate som fortjener å bli oppdaget av mange.

7. Nick Cave & The Bad Seeds – Skeleton Tree: Caves mørkeste utgivelse. Han synger, messer og resiterer tekster om savn og fortvilelse. Det er styggvakkert og gripende, til tider vondt å høre på. Dette er musikk som snakker i forlengelsen av ordene, og som når helt inn til det innerste kammeret i mørkets hjerte.

8. Solange – A Seat At The Table: Et album i grenseland mellom soul og r&b, med høy chill-faktor. Marvin Gaye gjenfødt som kvinne, med den politiske bevisstheten intakt.

9. Michael Kiwanuka – Love & Hate: Det ble stille etter debuten i 2012, men nå er britiske Kiwanuka tilbake med et album som sikkert i all fremtid vil bli karakterisert som et mesterverk. Jeg kan ikke forstå annet. Det starter med den ti minutter lange låten Cold Little Heart, og derfra går det videre til topp etter topp. Fantastisk plate.

10. Diverse artister – Lazarus (Original Cast Recording): Dette er intet mindre enn Blackstar vol. 2, med Michael C. Hall (Six Feet Under, Dexter) i rollen som David Bowie. For en stemmeprakt han har, og som den karakterskuespilleren han er klarer han også å legge den tett opp til Bowies egen. Det føles nesten som å få Bowie tilbake.

11. Ingvild Koksvik – Og sangen kom fra havet: Er du glad i melankolien, denne følelsen eller sjelelige tilstanden der alle farger blir dypere og mørkere, ja, mer ekte, da trenger du denne platen.

12. Frøder – Frøder: Innimellom kommer det en slik plate som dette, der man ikke har annet valg enn å gi høyeste karakter. I dette tilfellet hadde den fortjent det selv om den bare var halvparten så god.

13. Jenny Hval – Blood Bitch: Det handler om blod, og siden Jenny Hval er den hun er, trekker hun inn både menstruasjon og vampyrer. Albumet er et førstevalg dersom du vil vite hva som rører seg helt i ytterkanten blant Norges fremste eksportartister.

14. PJ Harvey – The Hope Six Demolition Project: Harveys konseptplate er overraskende poppete til henne å være, men det fungerer som bare det. En fin inngangsport for dem som ikke har hørt henne før.

15. Beyoncé – Lemonade: Summen av dette er mye mer enn en plate om to mennesker som lever på en løgn. Nei, dette handler om en svært talentfull ung amerikansk kvinne som endelig finner sin egen stemme, klar til å si fra i en verden av rasisme, egoisme og troen på den sterkestes rett.

16. MEER – MEER: Det skjer nesten aldri. Å bli fullstendig bergtatt av et ukjent band man ikke har noen forventninger til. Men det skjedde i år. MEER er spilt opp og nedad vegger siden den kom i hus. Bandet består av åtte stykker, og spiller symfonisk progrock av den melodiøse sorten. Det er hemningsløst innsmigrende og kommerst, og søtere enn fem kattunger i en pappeske og solbrune småbarn.

17. Airbag – Disconnected: Om Pink Floyd og Camel fikk barn sammen, ville det låte som Airbag. Vi snakker om lange, melodiøse låter med røtter i proggens gylne syttitall. De serverer David Gilmourske gitarsoli som bare er en e-streng fra å være plagiater, men havner alltid på rette siden av jussen. En plate det er lett å like.

18. Stein Torleif Bjella – Gode liv: Gode låter og flott band med Geir Sundstøl i midten. En fantastisk rørforsterkersound som får oss til å minnes noe vi har savnet. Bjellas svar på Alf Prøysens Jinter je har møtt; ti kjærlighetshistorier som gikk i dass. Bare bikkja Dreng forstår ham, og er trofast. Den får sin egen sang.

19. Frøkedal – Hold On Dreamer: The incredible string & drum band Frøkedal har albumdebutert. Det er melodiøst, vakkert og litt skanglete indie-folk som fenger lett.

20. Sivert Høyem – Lioness: Vakre strykerarrangementer sammen med Høyems dype stemme er en uslåelig kombinasjon. Hans beste plate, så langt.

21. Tron Jensen – 11 Songs: Det første som slår oss er hvor godt dette henger sammen som en helhet, som et album, til tross for stort spenn i uttrykket de ulike produsentene har knottet frem, fra reinspikka country til synthpop. Forklaringen ligger i det sterke låtmaterialet, samt i Tron Jensens praktfulle stemme.

22. Motorpsycho – Here Be Monsters: Kan ikke annet enn å bli imponert av denne gjengen. Et album som vokser for hver spilling.

23. Rufus Wainwright – Take all my Loves: I anledning Shakespeare-året tolker Rufus Wainwright ni av den store dramatikerens sonetter – med blant andre Helena Bonham Carter, William Shatner, Martha Wainwright og Florence Welch på gjestelisten.

24. Moddi – Unsongs: Hasse Rosbach har skrevet noen fantastisk flotte orkesterarrangementer, og med Trondheimsolistene i ryggen gjennom de fleste av låtene, har sangene fått det musikalske løftet de fortjener. Unsongs er noe mer enn en bunke protestsanger, platen er en stor lytteropplevelse i seg selv.

25. Gatens Evangelium – Løp for livet EP: Morten Sommerbakk skriver sterke tekster fra livets skyggeside, og fremfører dem med en medfølende sårhet i stemmen. «Du gikk på trynet utfor stupet / Eg skal love deg, da faller man fort» synger han på Skyld i det sjøl, understreket av ADHD-trommer ala Pete Thomas (Elvis Costello & The Attractions), en glødende gitarsolo og dundrende bass.

26. Monica Heldal – The One in the Sun: Monica Heldal bekrefter talentet både som låtskriver, gitarist og sanger. Hun har tatt et bevisst valg om å ikke gjenta seg selv, og lykkes, samtidig som hun har beholdt Heldal-signaturen.

27. Stein Urheim – Strandebarm: Innfallsrike og drømmende spaserturer i et landskap av elektroniske effekter og flere lag med ulike strengeinstrumenter. Stikkordet er luft, eller pust, eller vind; ord som alle handler om liv, om bevegelse, om det å være til.

28. Nils Bech – Echo: Siden debuten Look Back i 2010 har 35-åringen fra Vikersund formidlet sin høyst originale musikk med hjertet utenpå brystet, og gitt oss dypere menneskelig innsikt gjennom ærlige og selvreflekterende tekster. Musikalsk lyder det som en korgutts møte med en verden av DDD (disco, drugs og death). Beatsene er faretruende og tallerkenknusende store, synthriffene korte og presise, bassen buldrende et sted langt nede fra, slik vi er blitt vant til fra plateselskapet DFA, som nå har tatt Nils Bech under sine vinger.

29. William Hut – Hafnir Games: Hut har rendyrket poputtrykket på denne platen, og vi tror det er i dette terrenget han hører hjemme. Han har kanskje aldri vært mer melodiøs, uten noen gang å bli kjedelig. Albumet vokser for hver gjennomlytting, og mens Memorial var det soleklare høydepunktet ved første lytt, stiger Youngsters opp som en gigant når platen snurrer for femte gang.

30. Evig Din For Alltid – Snakkes i morgen: Etter fire plater holder Evig-gjengen fremdeles koken, og hvis det er tynn is-formelen som skal til for å holde dette prosjektet spennende, er det bare å fortsette en slik søken også inn i neste år.

31. Seven Impale – Contrapasso: Seven Impale har opparbeidet seg et solid liverykte, og spiller en gyngende, medrivende og svært dynamisk prog som treffer deg rett i solar plexus dersom du noensinne har hørt et halvt King Crimson-album – og likt det

32. David Crosby – Lighthouse: At Crosby, så langt ut i karrieren, skulle servere et av sine beste album, var temmelig overraskende. Avdempet og nedstrippet. Bare gode sanger.

33. Kent – Då Som Nu För Alltid: Kent har aldri levert et dårlig album, og det gjelder også for avskjedsplaten. Som før er det tekster om livet, døden og kjærligheten pakket inn i fengende poprock som svenskene er eksperter i.

34. Sia – This Is Acting: Er svak for damestemmer med knekk i. Sia synger sine trivielle tekster med en inderlighet som om det gjaldt selve livet, og musikken er hysterisk fengende og kommersiell.

35. Professor Tip Top – Exobiology: Dette bergensbandet befinner seg, til tross for gode album, et stykke utenfor det de fleste hører på. Det er synd, for dette er en gjeng som vet hva de holder på med. Noen av låtene er rett ut nydelige. Både Waves og avsluttende Final kunne gått rett inn på Pink Floyds siste album, uten at noen hadde stusset. Det todelte tittelsporet også; det minner faktisk litt om tidlig Richard Pinhas, en artist som gjerne omtales som Frankrikes svar på Robert Fripp.

36. Silja Sol – Væremeh: Låtene hennes river deg med, og tekstene hennes er slike som snakker til de fleste av oss, med befriende linjer som «nå vil eg glemme / så eg danser det vekk / det er min eneste medisin».

37. Tom Roger Aadland – Blondt i Blondt: Personlige gjendiktinger av Bob Dylan, kledd i en musikalsk drakt som ikke står tilbake for mesteren selv.

38. St. Niklas – C-O-O-L (EP): Dette er en spennende trondheimsartist som vi har fulgt en stund. Stemmen hans er tiltalende sår (minner litt om Chris Isaak, faktisk), med en klang som gjør at du umiddelbart kjenner den igjen.

39. Vilde Tuv – D’meg: Tekster med større dybde enn de utgir seg for, og et enkelt elektronisk lydbilde skrudd frem med «less is more» syngende i bakhodet.

40. Myrna Braza – Story of I: Soulstjernen fra Flaktveit synger bedre, mer innstendig og sjelfullt enn noensinne. Få også med deg hennes nye «instant classic» julesang, Christmas Morning. Til neste år ønsker vi oss en hel juleplate fra henne.

41. Hjerteslag – Vannmann86: På sitt andre album gir våre lokale helter oss mer av gitarrocken de slo gjennom med. Mye mer, faktisk, her er det så mye gitar å smøre ørene med at du kan bli rent svimmel. Det syder og koker, og allerede på første låt går assosiasjonene til Psychocandy, Jesus & Mary Chains eviggrønne debutplate.

42. Festplassen – Kommer ned: Liker du britisk new wave fra 80-tallet? Band/artister som XTC, Magazine, Elvis Costello og John Hiatt? Legg til sterk inspirasjon fra de bergenske skrangleska-heltene The Aller Værste!, og du har et noenlunde bilde av hvordan Festplassen høres ut.

43. DeLillos – Peiling på seiling: Det begynner med Jesusmannen, hvor Lars Beckstrøm er i nesten like god form som på Nittenåttifire, og han lurer på hvor det er blitt av bygdeoriginalene. Det fortsetter med Peiling på seiling, som handler om den vellykkede mannen som har alt, men han har ikke oppfylt drømmen om å seile rundt jorden; det er en ny Lillo-klassiker som vokser frem her, og som musikalsk finner sin naturlige plass i Kokken Tor-landskapet.

44. Claudia Scott: Let the Ribbons Fly: Tittelsporet er nesten allsangvennlig, med to korte soloer halvveis inn, If the Stars Were to Fall er en innsmigrende trøsteballade, sunget slik avventende, nesten Man in the Long Black Coat-aktig (ala Dylan), Home er chugga-chugga-køntri. Albumets sterkeste kort er likevel Satan’s Paradise. Den er helt gjennomført bra, fra den tunge beaten, veggen av gitarer, lekre små detaljer i lydbildet, og et midtparti der hun synger nesten helt alene, kun akkompagnert av en enkel rytme og litt gitar.

45. Heidi Marie Vestrheim – Black Forest: Hvis det stemmer at hun mistet seg selv og befant seg i en mørk skog, er hun tilsynelatende på vei ut i lyset nå, og dokumenterer både låtskriver- talent og stemmeprakt.

46. Pymlico – Meeting Point: Lyttervennlig og hyggelig musikk pakket in i et lett gjenkjennelig lydbilde, inspirert av Pink Floyd, Porcupine Tree, Joe Satriani, Toto og Snarky Puppy.

47. Kim Myhr – Bloom: Uttrykket er i det hele tatt svært tiltalende, og lyder omtrent ut som det Nøkken egentlig ville sittet og spilt under fossefallet, i all sin evige ensomhet.

48. Marthe Wulff – Marthe Wulff: Best av alt er Løse lufta, der Marte Wulff, i et nedstrippet akustisk arrangement, fremfører en sterk og personlig tekst så gripende og, beklager klisjeen, hudløst at du kan kjenne all aggresjonen og følelsene som ligger bak.

49. Linda Sharrock / In the Abyssity of the Grounds – Gods: Frijazzikonets første plateutgivelse siden 1989 er også årets sterkeste comeback. Hun har mistet språket etter å ha blitt rammet av hjerneslag, men stemmen og musikaliteten er intakt. En frys på ryggen-opplevelse for alle de heldige som rakk å kjøpe en av de kun 300 utgitte vinylplatene før de ble utsolgt.

50. Shabaka Hutchings and the Ancestors – Wisdom of Elders: Saksofonisten Shabaka Hutchings har vært svært aktiv på studiofronten i år (se også 57. og 58. plass). Dette er den mest politiske – som han sier det selv: «Eight men in a studio in Johannesburg. 800 million voices. 700 years. Millions of bones cracking under the weight of 22 false free years. Innumerable tiny sparks. One uncontrollable blaze».

51. Kendrick Lamar – untitled. unmastered.

52. Frank Ocean – Blonde

53. Blood Orange – Freetown Sound

54. Kanye West – The Life of Pablo

55. Corinne Bailey Rae – The Heart Speaks In Whispers

56. Jim James – Eternally Even

57. The Comet is Coming – Channel the Spirits (med Shabaka Hutchings)

58. Anthony Joseph – Channel the Roots (med Shabaka Hutchings)

59. Trygve Seim – Rumi Songs

60. Anohni – Hopelessness

61. De La Soul – and the Anonymous Nobody

62. Kate Bush – Before the Dawn (live)

63. Rihanna – Anti

64. Fred Frith / Darren Johnston – Everybody’s Somebody’s Nobody

65. Radiohead – A Moon Shaped Pool

66. Shirley Collins – Lodestar

67. Law Holt – City

68. Ande Somby – Yoiking with the Winged Ones

69. Richard Pinhas / Barry Cleveland – Mu

70. Autechre – elseq 1-5

71. Aphex Twin – Cheetah EP

72. Kaitlyn Aurelia Smith – EARS

73. Zomby – Ultra

74. Björk – Vulnicura Live

75. Macy Gray – Stripped

76. Common – Black America Again

77. Saul Williams – MartyrLoserKing

78. Xenia Rubinos – Black Terry Cat

79. Laura Mvula – The Dreaming Room

80. Dinosaur – Together, As One (med Laura Jurd)

81. Lars Jakob Rujord – Indiepiano

82. Biosphere – Departed Glories

83. Scott Walker – The Childhood of a Leader (filmmusikk)

84. Ramin Djawadi – Westworld, Season 1 (musikk fra tv-serien)

85. Wilco – Schmilco

86. Bon Iver – 22, A Million

87. Martin Phipps – Victoria (The ITV Drama) (musikk fra tv-serien)

88. Fis – From Patterns to Details

89. Deerhoof – The Magic

90. Brigid Mae Power – Brigid Mae Power

91. Jóhann Jóhannsson – Orphée

92. Daniel Lanois – Goodbye to Language

93. Fatima Al Qadiri – Brute

94. Paul Simon – Stranger to Stranger

95. The High Llamas – Here Come the Rattling Trees

96. Jah9 – 9

97. Cavern of Anti-Matter – Void Beats – Invocation Trex

98. Devendra Banhart – Ape in Pink Marble

99. Bibio – A Mineral Love

100. Tricky – Skilled Mechanics

Årets beste musikk

Årets 15 beste konserter

Årets 10 beste norske singler

Årets 10 beste utenlandske singler

Årets 100 beste plater

Relevante artikler

Glade juleopplevelser

Frostroser fra fullmånen

Livet som stjerneskudd

Ventetiden er over