Zachariasbryggen Bryggeriet.biz
TETT PÅ RINNAN: «Tiden som er gått siden krigen bidrar til at Rinnan kan omtales som den han var: sjarmerende, rolig og hyggelig» skriver Bergensmagasinets anmelder. (Foto: Hilfling/Falstadsenteret. Lisens: CC BY SA 4.0)

– Reis og ryk til helvete!

Dette svarte bergenskvinnen Augusta Wennevold da hun i 1943 ble arrestert av Gestapo og spurt om hun ville bli agent for dem. Enda mer pryl var belønningen. Hun røpet ikke noe, ikke navn, ikke noe. Dette kommer frem i Aage G. Sivertsens nylig lanserte bok, «Rinnanbanden. Infiltrasjonen. Torturen. Oppgjøret».

BOKANMELDELSE: Det er skrevet rundt 20 bøker om Henry Rinnan og banden hans, Sonderabteilung Lola. Trenger vi flere? Denne boken viser at svaret er ja! Med all tydelighet.

Augusta er et klassisk eksempel på det som kalles «negativt spill». Da hun var begynt å jobbe på Hurtigruten i 1941, ble hun raskt oppmerksom på at det ble drevet illegalt arbeid. Meldinger ble sendt om fangetransporter, tyske militære anlegg og annet. Augusta hadde fotoapparat og tok bilder av disse. På land leverte hun bilder og meldinger til faste kontaktpersoner.

Hurtigruten Kong Harald var i realiteten et spionskip! Alle som jobbet der, trodde at de var gode nordmenn og jobbet for motstandsbevegelsen. Det gjorde de ikke! Augusta ble «vervet» av Henry Rinnan, og jobbet for ham frem til våren 1943. Da sa Sipo i Bergen fra til Rinnan at de ville ha sitt område i fred, han måtte avslutte kontakten med Augusta.

Aage G. Sivertsen: Rinnanbanden – Infiltrasjonen. Torturen. Oppgjøret (Kagge forlag, 2022)

For at hun ikke skulle fatte noe mistanke, ble hun like etter arrestert av Gestapo. De fikk ikke presset noe ut av henne. Hun ble så spurt om hun ville jobbe for dem, de lokket med nye klær og 1000 kroner måneden. Det var da de fikk svar på tiltale! Augusta elsket Norge og hatet tyskere.

Hun brast i gråt da hun først i 1946 – ved annen gangs forhør – til fulle forstod at hun hadde vært en negativ kontakt. Hun kunne ikke forstå at Rinnan kunne være den han nå var avslørt å være.

Aage G. Sivertsen har tatt flere slike grep i den nye boken. Du får stor forståelse for dem som ble lurt – noen helt til krigen var slutt. Noen så lenge at det var for sent å snu da det gikk opp for dem at de ikke var på den siden de trodde de var.

Trusler om vold mot deres nærmeste familie var vanlig. Mange visste ikke om torturen før de selv sto inne i den. Det er et imponerende arbeid som ligger i detaljene, i stedsangivelsene og i beskrivelsen av værforhold som lett leder deg inn i situasjonen.

HVEM VAR HENRY RINNAN OG BANDEN HANS? VET VI IKKE DET?

Det er skrevet rundt 20 bøker om Henry Rinnan og banden hans, Sonderabteilung Lola. Trenger vi flere? Denne boken viser at svaret er ja! Med all tydelighet.

Sivertsen går bak personene og hendelsene når han bruker Landssvikarkivet i så stor grad som han gjør. Det foreligger grundige referat fra alle forhørene fra rettsoppgjøret, og nå er disse frigitt.

Han skriver knapt en setning uten notehenvendelse fra rettsoppgjøret eller andre kilder. Derfor kan han la oss få kjennskap til mennesker, steder og handlinger som hittil har vært ukjente. Språket i boka er lettlest, men grundig dokumentert.

«GESTAPOS BESTE REDSKAP I NORGE»: I det norske landssvikoppgjøret etter krigen ble Rinnan og elleve andre fra Rinnanbanden dømt til døden. Ti av dem ble henrettet. (Faksimile fra Adresseavisen, 21. september 1946)

Henry Rinnan var altså ikke en mobbet guttunge fra et ødelagt hjem. Tiden som er gått siden krigen bidrar til at Rinnan kan omtales som den han var: sjarmerende, rolig og hyggelig.

Fra tidlig barndom fortelles det at han var en grei gutt, familien var en vanlig familie på den tiden, de slet økonomisk, men hvem gjorde ikke det på trettitallet? Han gikk ut av skolen med litt over gjennomsnittet karakterer. En klassekamerat sier at «han var en likandes kar som var en del av kameratflokken».

Sønnen Roar minnes sin far som kjærlig, øm og snill. Det var et godt samhold i familien, og det var et sjokk for Roar da han fikk vite på skolen at faren var skutt.

Han var rett nok lav, bare 161 cm høy, og fikk nok litt pes for det blant guttene, skriver Sivertsen – som har intervjuet gamle klassekamerater. Gjennomsnittshøyden på den tiden var 171 cm. Henry Rinnan begynte tidlig å jobbe. Han var svært populær blant jentene – ikke minst fordi han tidlig fikk sertifikat og kjørte bil.

Han giftet seg tidlig, kun 18 år, med Klara, som ikke visste at han var notorisk utro i krigsårene. Han gikk ikke med giftering i «tjeneste», og det var ikke noe som tilsa at han hadde familie. Men han sørget godt for dem – de bodde i en fin enebolig, og Klara fikk det hun trengte av mat og klær til seg selv og til ungene.

Da han ble arrestert i mai 1945, hadde han et spebarn, en datter på fem år og en sønn på syv år. Sivertsen forteller at sønnen Roar minnes sin far som kjærlig, øm og snill. Det var et godt samhold i familien, og det var et sjokk for Roar da han fikk vite på skolen at faren var skutt (!). Han kunne ikke forstå det, «far var jo så god og snill».

JAKTEN PÅ SANNHETEN: Forfatter Aage G. Sivertsen ble motivert av all den nye informasjonen som nå er tilgjengelig, særlig etter at alt kildematerialet etter landssvikoppgjøret ble gjort tilgjengelig i 2015. (Pressefoto)

Roar ble intervjuet av Sivertsen flere ganger. Han laget også en dokumentar om han som høsten 1995 ble sendt i TV 2 (Dokument 2). I boken knytter Sivertsen sammen intervjuer med Klara, sønnen Roar, samt flere av Rinnans «venner» og bandemedlemmer. Han sitter selv på et enormt arkiv, etter at han skrev sin første bok om Rinnan i 1995 – og har fulgt opp temaet i mange sammenhenger siden.

Sivertsen forteller at om ikke krigen hadde kommet, så kunne Rinnan blitt noe stort på et eller annet felt.

Vi får blant annet vite at Rinnan hadde en sjeldent god hukommelse. Sivertsen forteller at om ikke krigen hadde kommet, så kunne Rinnan blitt noe stort på et eller annet felt. Han husket alt; ansikter, navn, situasjoner, stort og smått. Kanskje dette var noe av grunnen til at han lyktes så godt med sitt farlige spill?

Drivkraften var egne fordeler, resultater og skryt. Han var ikke spesielt opptatt av luksus, han hadde nok damer, klær og biler. Mest av alt ville han lykkes med det han gjorde, avsløre motstandsfolk og stige i gradene hos nazistene.

Var han sadist? Sivertsen mener at det ikke er noe som tyder på det. Rinnan likte resultatene, men ikke metodene. Det var i det hele tatt få sadister i Rinnanbanden, skriver Sivertsen.

NY INFORMASJON, NYE SPØRSMÅL

Hva er det som driver Aage G. Sivertsen til å skrive enda en bok om Rinnan? Han sier selv at motivasjonen har vært all den nye informasjonen som nå er tilgjengelig, særlig etter at alt kildematerialet etter landssvikoppgjøret ble gjort tilgjengelig i 2015. Det handler om den nådeløse jakten på sannheten.

Flere av bokens intervjuer er gjort under forutsetning av at de ikke skulle offentliggjøres før intervjuobjektet var død. Hva skjedde for eksempel med rettssikkerheten til 16-årige Bjørn Wennersberg? Hvordan kunne han forbli fengslet uten dom i flere år? Bør ikke sønnen hans få endelig oppreisning, langt på overtid?

Aage Sivertsen slutter ikke å undre seg over sin gamle fotballtrener, Oswald W. Lyngstad. Hvordan kunne det gå til at den mannen alle likte så godt – som var trener for idrettslaget Goma – være en av banden?

Sivertsen forteller godt, med mange små og store dokumenterte hendelser syr han sammen Oswalds liv slik at vi føler at vi kjenner denne mannen. Han som «tulla seg bort under krigen», som han selv formulerte det ved en tilstelning der han fikk idrettslagets nest høyeste utmerkelse for sitt arbeid på 70-tallet.

Sivertsen selv formulerer seg slik: «Det er sjelden at en advokat fungerer som aktor overfor en person som han i forkant har forsøkt å kidnappe eller ta livet av».

Så nevner Sivertsen det til nå ukjente og spesielle ved at aktor i rettssaken mot Rinnanbanden, John Lyng (senere utenriksminister og statsminister) har holdt skjult for offentligheten sin rolle i et kidnappingsforsøk mot Rinnan i oktober 1943. Sivertsen selv formulerer seg slik: «Det er sjelden at en advokat fungerer som aktor overfor en person som han i forkant har forsøkt å kidnappe eller ta livet av».

EN STERK OPPLEVELSE

Aage Sivertsen skriver lett, du dras med i hendelsesforløpet. Han formidler stadig hendelser som ikke har vært kjent før. Synet på Henry Rinnan og hans bande blir slik mer komplett og, dessverre, forståelig. Mest av alt synliggjør han at hvem som helst av oss kunne blitt «en i Rinnanbanden».

Det er en sterk opplevelse å lese kapitlet «Umenneskelige bandemedlemmer». Å se hvor lett det var å gli inn i Rinnans verden, tilforlatelig enkelt, for så å oppdage at du satt fast i hans giftige edderkoppspinn uten mulighet for å komme ut – i live.

Det er en sterk opplevelse å lese kapitlet «Umenneskelige bandemedlemmer». Å se hvor lett det var å gli inn i Rinnans verden, tilforlatelig enkelt, for så å oppdage at du satt fast i hans giftige edderkoppspinn uten mulighet for å komme ut – i live.

Dette er etter min mening det beste ved boken. Den gir mye ny kunnskap. Forståelse for hvordan Rinnan jobbet. Hvem han var. Den gir ny kunnskap om flere av dem som var involvert. Hvordan det gikk med dem.

Boken har noe viktig å si oss i dag om det å være angiver. Hvem blir angiver? Vet du at du er det? Som i tilfellet Augusta, som hele tiden trodde hun jobbet for motstandsbevegelsen, og som brøt i gråt under rettssaken.

Hun kunne ikke tro at hun hadde vært en negativ kontakt. At hun var lurt, gikk opp for henne da hun ble avhørt andre gang 8. januar 1946. Hun som hadde hatet Rinnan og ønsket sterkt å ta livet av ham, hadde i realiteten jobbet for ham.

Aage G. Sivertsen inviterer til foredrag om Rinnanbanden på Bergen offentlige bibliotek, 3. desember kl. 14.00. Etter foredraget blir det en debatt om angiveri med forfatteren, Cathrine Løvaas og to andre.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this