LEDER: I gaten hvor jeg vokste opp kjente alle hverandre. Noen kjente hverandre godt, andre kjente hverandre bare ved navn, eller ved yrke.
En av naboene kalte vi bare for postmannen, en annen for politimannen, en for gartneren, og slik jeg husker det var det et yrende liv i gaten med både barn og voksne som noen ganger fant på ting sammen, men som oftest stakk vi barna ut og fant på noe selv, og på kvelden kom foreldrene og hentet oss inn, og var du den som ble hentet først var det krise. En gang var det en gutt som stakk av da faren kom, la på sprang nedover veien og forsvant innover i Dalen.
Jeg er ikke sikker på om det er slik lenger, tidene forandrer seg, og jeg har hørt om foreldre som kommer inn på gutterommet for å hente sønnen ut, mens han aller helst vil forsvinne innover i cyberspace.
Men nå lyser hun opp hele salen, det kan umulig være bare jeg som ser det, og etterpå stråler hun, gjenforteller ting som skjedde, så jeg det, spør hun, og jeg så alt, tok inn alt, for som alle mødrene med mobilkamera, vet også jeg at noe er over. Og noe nytt begynner.
Foreldrene i gaten visste hvem vi var ved navn, og vi visste hvem de var, Haugland, Ekeberg, Sletten, Stoknes, Silden, Leknes, Totland, Bjerkestrand, men postmannen lærte jeg aldri navnet på, det vil si – det var to postmenn i gaten – og en av dem var rundt tredve, noe som var gammelt da jeg var femten, men jeg stakk innom noen ganger og lånte cd-er av ham og oppdaget artister jeg aldri hadde hørt om – men den andre postmannen i rekkehuset ned mot Kanadaskogen røykte sigar, eller var det pipe, jeg husker ikke, men du kunne lukte når han gikk hjemmefra og du visste når han kom tilbake, jeg innbilte meg at han jobbet på kontoret, så ikke for meg at han gikk så mye med posten, han hadde lavt tyngdepunkt og seg langsomt og stille mellom husene, nesten uten at man merket det, slik skumringen kom sigende umerkelig når dag ble til kveld.
Han ga fra seg et lite nikk hvis han følte det var påtvunget, han kunne spilt en karikert skurk i Olsenbanden, en av disse karakterene som ikke finnes i virkeligheten – ingen av Olsenbanden-karakterene finnes i virkeligheten – men denne postmannen i Huldretråkket var virkelig, og dampet i vei og etterlot seg en sky før han forsvant inn en dør i rekken av hus og fyrte i peisen, og mens røyken steg fra skorsteinen satt han vel der i sin egen damp, lykkelig uvitende om epost og efaktura.
[PostBlock id=382]
Hva vil barna på Frekhaug huske når de pusher 50? Vil skoleavslutningen i 2019 få sin plass i arkivet? Kanskje for noen. Salen var fullpakket av spente foreldre med mobilkamera, smertelig klar over at en periode i livet er over, for der fremme på scenen sto seksåringene, bare at de ikke var seks år lenger, men tretten, ungdom, og du kunne ane en mann der i de fremdeles pur unge ansiktene, og en kvinne bak fjes som fniste, litt barn, litt voksen, litt usikker og litt skråsikker på en og samme tid, og like om hjørnet venter verden, alt skal oppleves for første gang.
Du kan se de ulike personlighetene, han som ser ned i gulvet mens han mumler i mikrofonen, hun som har selvtillit og holder en avslutningstale som om hun har gjort det hundre ganger før, han høye mørke som eier rommet, stjeler hver scene og får salen til å humre med sin entusiasme, og han med den skjøre stemmen som bare så vidt bærer når han synger Lukas Grahams linjer: «Once I was seven years old, mama told me go make yourself some friends, or you’ll be lonely».
Og du ser hun med lyse krøller og blå øyne, sannsynligvis rommets vakreste, som akkurat slik faren møter utfordringer bygger opp en dose skepsis før noe skal skje, holder forventningene i sjakk, det er en forsvarsmekanisme, men nå lyser hun opp hele salen, det kan umulig være bare jeg som ser det, og etterpå stråler hun, gjenforteller ting som skjedde, så jeg det, spør hun, og jeg så alt, tok inn alt, for som alle mødrene med mobilkamera, vet også jeg at noe er over. Og noe nytt begynner.
«It was a big, big world, but we thought we were bigger» synger gutten med stemmen som til enhver tid er på bristepunktet, og hun har valgt rett person, læreren som ga ham solistrollen, hun kunne valgt han andre, han som tidvis kommer i trøbbel, han som er litt tøffere enn alle de andre, men hun valgte han som ikke tør å møte ansiktene til alle foreldrene mens han synger at «soon we’ll be thirty years old».
Plutselig er alle barna på scenen og synger «we’re all in this together» fra High School Musical, nåtidens svar på «Fame» fra 80-tallet, «I’m gonna live forever», sang Irene Cara, men ungdommene på Frekhaug synger «vi», og rektors stedfortreder holder en tale hvor hun minner om betydningen av å finne nye venner i tiden som kommer.
Sceneskifte: Ny dag, skolecup, semifinale, uavgjort, straffesparkkonkurranse og hun lyse med krøllene kjenner på nervene, folk stimler sammen rundt målet og det er hennes tur til å skyte. Ballen suser i mål oppe til venstre for keeper og laget hennes er skolemester 2019. Som i en high school-film hvor alt går bra til slutt, tenker jeg, her i virkeligheten. Og så kommer rulleteksten.
Jeg tror begge disse dagene vil bli husket av barna som er i ferd med å bli ungdom på Frekhaug. I hvert fall blant dem som tok eller ble tildelt en rolle. Og det er dette jeg tenker på mens jeg rusler hjem med Lukas Grahams sang i hodet, nå foreviget av en 13 år gammel gutt som opptrådte for et publikum for første gang.
«Once I was seven years old» nynner jeg for meg selv, jeg røyker ikke sigar eller pipe, men jeg siger langsomt over fotballbanen mot rekken av hus, sjekker den tomme postkassen, vel vitende om at regningene kommer digitalt, og kjenner på at det er greit at sommerferien er like om hjørnet, i august kommer det en ny begynnelse, ungdommene skal begynne på ungdomsskolen og vi voksne skal velge hvem som skal bestemme, men akkurat nå er jeg en mann som pusher 50, med en datter som pusher 13, og det eneste jeg trenger akkurat nå er en avslutning.
