FRA ARKIVET: Man trenger ikke komme fra et urolig og trøblete hjem for Ã¥ ta feile valg i livet.Â
Publisert 30. september 2018 // republisert 18. juli 2020
Jeg vokste opp i Dalen. Vi hadde skog, fjell, badeplasser og fotballbaner hvor vi løp og lekte hver eneste dag. En av naboene hadde rabarbra i hagen. Vi hadde sukker. Bare tanken på at naboen skulle se oss fra vinduet, gjorde oss livredde, men samtidig var det berusende, og vi vendte stadig tilbake til fru Bjerkestrands hage.
Om lørdagene spilte vi fotball fra vi våknet til vi måtte inn for å spise middag, før vi løp ut igjen og spilte videre. Da kvelden kom og vi ble ropt tilbake til rekkehusene, sovnet vi glade og utslitte, og jeg husker ennå hvordan det brant i brystet etter at en ny dag skulle begynne; alt vi skulle gjøre, alt vi skulle oppleve.
På en stein på toppen av en bakke i ytterkanten av Kanadaskogen satt han vi kalte for Jesus. Han var tynn, hadde langt skjegg og langt hår, og så mye mer var det ikke som minnet om Guds sønn.
En gang vi hadde spilt fotball hele dagen under den glohete solen, løp vi opp til Krokatjørn for å bade. Da en sval bris kom sigende innover og strøk oss på kinnet i skumringen, var det varmere i vannet enn på land. Plutselig fikk vi det travelt med å rekke hjem før det ble mørkt, og vi satte ny rekord på stien nedover mot Huldretråkket; vi løp som om alle hoggormene i Kanadaskogen var etter oss, og det sitret i kroppen da vi endelig var nede mellom rekkehusene.
På en stein på toppen av en bakke i ytterkanten av Kanadaskogen satt han vi kalte for Jesus. Han var tynn, hadde langt skjegg og langt hår, og så mye mer var det ikke som minnet om Guds sønn. Jesus fra Dalen drakk og sang Stones-låter, «Have You Seen My Mother, Baby, Standing in the Shadow?»
Han vinket til oss da vi gikk forbi på vei til skolen, hvor vi lærte at vi kunne bli hva vi ville i livet. På vei hjem satt Jesus fra Dalen på den samme steinen og minnet oss på at for noen kan det gå galt.
Jeg husker hun som kom full på Ortun ungdomsskole, og ble sendt rett ut igjen av læreren vår. Hun var raskere enn oss alle på 60-meteren, hun smilte med hele ansiktet, jeg rødmet når hun så på meg, det glitret i strengen på tennene oppe og nede, noe i henne brant, hun søkte noe jeg ikke forsto, hun var voksen før jeg kom i puberteten, og nå er hun borte.
[PostBlock id=144]
Jeg husker de som søkte spenning i røykekroken. Vissheten om at de brøt skolens regelverk, og kunne bli tatt, må ha virket langt sterkere på dem enn virkningen av nikotin.
Jeg spilte fotball i Fyllingen. Det var én spiller som var bedre enn oss alle. Han hadde steget, farten, fotballforståelsen, og på sitt beste minnet han meg om Åsanes store sønn, Kenneth Storvik.
Men en høst kom lagkameraten min i Fyllingen stadig sjeldnere på trening. Jeg tror det var samtidig som alvoret kom sigende; vi måtte trene på soneforsvar, og angrepsspillerne fikk oppgaver som førsteforsvarer (den spilleren som er nærmest motstanderens ballfører). Vi måtte sette spillet i system. Vi måtte organisere oss. Slik må det være, men gleden ble borte for noen. Og han som var bedre enn oss alle, forsvant.
Jeg tenker på ham nå, etter å ha møtt Roar Doksæter fra Blå Kors sitt Steg for steg-prosjekt, som forteller at han hadde trygge og gode oppvekstvilkår, men begynte å henge med kompisene som ruset seg, i stedet for å bli i fotballgjengen.
– Jeg synes det er vanskelig å gå tilbake og si at akkurat der gikk det galt, sier Doksæter til Bergensmagasinet. Og det er verd å lytte til mannen som i dag er veileder og hjelper mennesker som kjemper for å komme seg ut av rusavhengigheten. Han løy hele livet; nå er han ærlig og skylder ikke på noen for at det gikk galt. Kun seg selv.
Man trenger ikke komme fra et urolig og trøblete hjem for å ta feile valg i livet. Stoltenberg-familien har åpnet døren og vist oss det. Og slik jeg husker det, er han som var bedre enn oss alle i fotball, også et bevis på det.
Det handler om å se mennesker. Men fordommer kan gjøre oss blinde. Derfor føles møtet med Roar Doksæter viktig. Han valgte feil den gangen på 80-tallet i mørket under taket på Fyllingsdalen videregående. I en skitten og nedslitt hybel i sentrum et halvt liv senere valgte han riktig. Nå får han en ny sjanse.
Det fikk ikke Jesus fra Dalen.
