Peppes Pizza Desember 2019
TUNGHØRT 80-ÅRING: Ingrid Jørgensen Draglands tekst om Lilly Maries 80-årsdag «Etne, 27.4.1983») – med de altfor ivrige slektningene rundt – sier noe om at man kan også være litt glad over å ikke høre all svadaen slektningene kommer med. Fra venstre: Hadle Reisæter, Sigrid Moldestad, Kjærsti Odden Skjeldal og Amanda Haga. (Foto: Andreas Roksvåg)

Tidsaktuell nostalgi

Når et gjensyn med 70- og 80-tallet ikke bare blir nostalgi, får vi en forestilling som også sier oss noe om nåtiden.

Vi entrer salen og ser på TV. Og da mener jeg at vi ser på en TV: Hele bakveggen på scenen er en diger TV-skjerm. Den typen vi kjenner fra gamle dager, en sånn med en viss dybde i, og som viste seg å være veldig tung om man skulle flytte på den.

Denne overdimensjonerte TV-skjermen fungerer scenografisk som et bakteppe, og som et signal for hvilken tid vi er i. Videre er den et lerret for filmsnutter fra perioden som vises underveis.

Tidsreferanser

Vi er kommet til årene fra 1975 til 1985 i Hordaland Teaters vestlandskrønike. Tekstene er produsert av både mer ukjente forfattere og forfattere vi kjenner fra før, som Gunnar Staalesen, Frode Grytten, Bjørn Sortland, Ruth Lillegraven, Marit Eikemo, Finn Tokvam og Tore Renberg.

Her er hverdag og politikk som griper inn i hverandre, her er by og land som ikke går hand i hand, og her er tidsriktige musikkspor som tematisk er valgt med omhu, og som knyttes til tekstene.

Som i den første delen av krøniken, som omfavnet tidsrommet 1965-1975, spilles det også her på tidstypiske referanser og remedier.

Vi får med oss Kvinneåret 1975 med sine myke menn, vi får med oss AKP (ml) med sin hysj-aktige fremferd og hang til å holde seg med dekknavn, og vi får med oss husokkupasjoner i Bergen og politisk jappetids-korrupsjon på kinarestaurant.

Vi ser pusete gensere i pastellfarger, skulderputer, saccosekker, polaroidkamera, kassettspiller, gul walkman, 501-bukse med oppbrett, som er heist langt opp i skrittet og avsluttes med et stramt belte, og det blir nevnt vannseng, seipanetter, Dynastiet, O-fag og Fleksnes. Og selvsagt har vi diskusjonen om VHS versus Beta.

Men så handler det jo ikke bare om nevning, eller om plassering i tid. Mange av tekstene har en egenverdi som taler langt utover nostalgien. For eksempel den, eller rettere sagt de, av Gunnar Staalesen, som etter hvert viser seg å peke mot Alexander Kielland-ulykken.

Her ligger styrken i betoningen av tiden før, mannen som drar fra den gravide konen og gleder seg til å komme hjem igjen. Når vi vet hvor han skal, er det i lykken tragedien ligger. Som i Jens Bjørneboes dikt om Hiroshima, der han kun skildrer hvor vakker den morgenen var. Hva som kom etterpå, vet vi jo.

Det kan være Blake!

Jeg vil også nevne følgende fine tekster: Mari Hesjedals om det å få en telefon i hus, en slik rød en med knekk på røret og tasteknapper. Det fantastiske med telefon er at det kan være hvem som helst i den andre enden når det ringer, det kan jo være Blake Carrington!

Og så har vi de splitter nye mobiltelefonene, som ser ut som bensinkanner, men som du faktisk kan flytte rundt omkring, ja, ta med deg!

Jeg vil nevne Ingrid Jørgensen Draglands tekst om Lilly Maries 80-årsdag, som – gjennom den døvhørte gamle damen og de altfor ivrige slektningene rundt – sier noe om at man kan også være litt glad over å ikke høre noe lenger, for da slipper man all svadaen slektningene kommer med.

Når vi vet hvor han skal, er det i lykken tragedien ligger. Som i Jens Bjørneboes dikt om Hiroshima, der han kun skildrer hvor vakker den morgenen var.

Jeg vil nevne Tore Renbergs korrupsjonstekst, fordi den ikke bare sier noe om en skitten korridorpolitikk, men også humoristisk nok trekker inn en full russer som sitter på kinarestauranten og synger Bjørn Eidsvåg-sanger, og aggressivt prøver seg på den kvinnelige servitøren når politikeren og restaurant-innehaveren skal inngå avtaler. Det sier noe om hva politikeren velger å overhøre i sin higen etter å få en personlig godtgjørelse for å stille seg velvillig til skjenkebevilling.

Til sist likte jeg aller best to av Finn Tokvams tekster, der den ene setter i sving en snakkesalig Sogndal-fan på vei hjem etter cupfinalen i Oslo i 1976, i møte med en sambygding på bussen som overhodet ikke kommer til orde. Den beste replikken i stykket finnes i denne sekvensen; stikkordet er «Finse».

Så har vi innslaget om Trygg Trafikk-aksjonen i skolen. Hvem av oss, som er vokst opp i dette tidsrommet, husker ikke at det kom en politimann til skolen, gjerne sammen med en trafikkskadd som sannhetsvitne om hvor galt det kunne gå?

Her kommer den trafikkskadde rullestolbrukeren til orde med aggressive fraser som «Vet dere egentlig hvordan det er å sitte her?» Hans bitterhet spiller ut underteksten, kanskje, til enkelte trafikkskadde i en slik oppdragsmessig pedagogisk situasjon, men som de aldri kan ytre. Uansett hvor tragisk, og dessuten forståelig, forelegget er her, er selve nummeret svært morsomt og tatt på kornet.

Gode regigrep

Så er det selvsagt ikke bare tekstene, men hvordan de er ivaretatt og utført. Det er ikke alltid godt å si hvor teksten slutter og regien begynner. I den nevnte telefon-teksten har regissør Eirik del Barco Soleglad for eksempel lagt inn en svært morsom, nærmest seksuell, omgang med denne telefonen som endelig er kommet i hus.

I sekvensen om veiåpning på Djønno har han lagt inn en slåsscene som er helt over the top, og dermed fornøyelig. Men han har også ivaretatt alvoret i tekstene som slett ikke trenger, eller ber om, humoristisk tilsnitt.

Tekstene er i gode hender. Som forestilling er det blitt mer en dynamisk helhet enn enkeltstående numre. Her er hverdag og politikk som griper inn i hverandre, her er by og land som ikke går hand i hand. Her er tidsriktige musikkspor som tematisk er valgt med omhu, og som knyttes til tekstene.

Ensemblet står for flotte skuespillerprestasjoner og habile vokalprestasjoner. Voksne Herrers Orkester er våkne og vitale på jobb. Vokalen blir imidlertid stadig liggende i skyggen av kompet, der er det kanskje en lydperson som burde vært mer våken.

Litt disco-sirup

Noen andre innvendinger: Det heter ikke «han avgudet meg», det heter «han forgudet meg». Det heter ikke, på nynorsk «å draume», som blir sagt to ganger, det heter «å drøyme». Hilsen korrekturleseren.

Jeg synes også at avslutningsnummeret i første akt er merkelig tamt. Discolyset, de skinnende draktene og de høye hælene er stemningsskapende nok, men selve dansen til Bee Gees-låten Stayin’ Alive fremstår statisk og parkert.

Sangen går litt saktere enn originalen, men det handler ikke om det heller, for alt kan groove i alle tempi, om man bare sørger for det. Og musikken gjør det allerede; her er det bevegelsene til skuespillerne som henger. I programmet står det at Hilde Sol Erdal har bidratt med koreografisk assistanse. Burde hun blitt forfremmet fra assistent til heltidsarbeider?

Heim – Ei musikalsk vestlandskrønike, del 2: 1975-1985 spilles på Hordaland Teater frem til og med 26. april. Regi: Eirik del Barco Soleglad. Scenografi og kostymedesign: Lise Christensen. Med: Claus Sellevoll, Sigrid Moldestad, Hadle Lavold Reisæter, Kjærsti Odden Skjeldal, Morten Svartveit, Amanda Haga/Natasja Smørholm og Voksne Herrers Orkester.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this